RG-1979-1059

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1979-05-25
Publisert:	RG-1979-1059
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 25. mai 1979 i sak nr. 236/1978
Parter:	Ragnhild Bjaarstad (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten) mot Torbjørg Berg (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).
Forfatter:	Lagdommer Arne Christiansen, herredsrettsdommer Olav Hagen, byrettsdommer Astrid Vale
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §18, Domstolloven (1915) §10, §152, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §73, Skifteloven (1930) §15, §62, §65, Odelsloven (1974) §35, §63, §73

Saken gjelder tvist om avkastning av eiendom tilhørende dødsbo som står under skifterettens behandling.

Asbjørn Berg døde 6. januar 1975. Han etterlot seg hustru fra annet ekteskap, Torbjørg Berg, og datteren Ragnhild Bjaarstad fra første ekteskap. I felleseiet mellom Asbjørn og Torbjørg Berg inngår eiendommen Linna, gnr. 18 bnr. 4 i Bamble, som var innbragt av Asbjørn Berg som hans nedarvede odelseiendom. Gården er på ca. 20 mål innmark og ca. 480 mål skog.

På skiftet etter Asbjørn Berg krevet både Torbjørg Berg og Ragnhild Bjaarstad eiendommen utlagt til seg. Porsgrunn og Skien skifterett avsa 3.juni 1975 kjennelse om at Ragnhild Bjaarstad kunne kreve eiendommen utlagt dersom odelslovens betingelser forøvrig var til stede. Ved skiftetakst 14. april 1975 ble eiendommens verdi satt til kr. 260 000 og åsetesfradraget til kr. 60 000. For skifteretten ble det deretter reist tvist i søksmåls former om eiendommen, og skifteretten avsa 26. mai 1976 dom som gikk ut på at Ragnhild Bjaarstad skulle utlegges Linna etter nevnte åsetestakst og at Torbjørg Berg i medhold av odelslovens §35 første ledds annet punktum skulle ha bo- og bruksrett til eiendommen inntil hun hadde fått alderspensjon eller full uførepensjon. Skifterettens dom ble, forsåvidt gjaldt spørsmålet om bo- og bruksrett, anket til Agder lagmannsrett, som stadfestet skifterettens avgjørelse på dette punkt ved dom av 17.juni 1977. Ved Høyesteretts dom 31. mars 1978 ble det derimot fastslått at betingelsene ikke forelå for bo- og bruksrett (dog slik at Torbjørg Berg i overensstemmelse med Ragnhild Bjaarstads påstand ble innrømmet borett i ett år fra dommens avsigelse). Ved skifteskjøte 24. april 1978 ble eiendommen overdratt til Ragnhild Bjaarstad.

Noen tid før avsigelsen av Høyesteretts dom ble Torbjørg Berg, som da bodde på Linna, kontaktet av herredsskogmesteren, som anmodet henne om å sørge for at det ble hugget tømmer som var skadet på grunn av tørke de foregående år. Torbjørg Berg satte seg i forbindelse med skifteretten som samtykket i at slik hugst kunne foretas. I løpet av vinteren 1978 ble det deretter hugget i alt 327 m3 tømmer, som ga et

Side:1060

nettoutbytte på kr. 32 963. Det hadde ikke tidligere vært hugget på eiendommen etter Asbjørn Bergs død.

Det oppsto tvist mellom Ragnhild Bjaarstad og Torbjørg Berg om den delen av hugstutbyttet som svarte til tilveksten under skiftebehandlingen, skulle tilfalle boet eller Ragnhild Bjaarstad. Skifteretten avsa 10. september 1978 kjennelse i tvisten med slik slutning:

«1. Kr. 20 000,- av de inntekter skogdriften på eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble har gitt etter at skiftetakst ble avholdt, svarende til tilveksten fra skiftetakst ble avholdt til skifteskjøte ble utstedt, tilfaller boet.

2. Torbjørg Berg tilkjennes saksomkostninger med kr. 800,-.»

Det bemerkes at de kr. 20 000 som er nevnt i slutningen, representerer nettoverdien av tilveksten. Om begrunnelsen for skifterettens avgjørelse vises til skifterettens rettsbok.

Skifterettens kjennelse er av Ragnhild Bjaarstad påanket til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Skien 8. mai 1979. Lagmannsretten var på grunn av uforutsatt forfall besatt med to tilkalte dommere, jfr. domstollovens §10 tredje ledd. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Bare ankemotparten avga forklaring. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for skifteretten. Det bemerkes at partene for lagmannsretten er enige om at den omtvistede nettoverdi av tilveksten kan settes til kr. 20 000, slik det er gjort av skifteretten.

Den ankende part har i hovedtrekk anført følgende:

Det er ingen hjemmel for å la avkastningen tilfalle boet. Skifterettens avgjørelse fører til at ankemotparten nyter godt av avkastningen utelukkende som følge av et uberettiget krav fra hennes side, som det har vært ført sak om helt til Høyesterett. Odelslovens §63, som skifteretten henviser til, har ingen anvendelse når odelsretten, som her, gjøres gjeldende under skifte. Høyesterettsdommen fra 1953, som skifteretten har trukket inn, gjelder et helt spesielt tilfelle og kan derfor ikke anvendes tilsvarende i den foreliggende sak.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Ragnhild Bjaarstad frifinnes.

2. Ragnhild Bjaarstad tilkjennes saksomkostninger såvel for skifteretten som for lagmannsretten.»

Ankemotparten har i det vesentlige anført følgende:

Det må være åpenbart at boet har krav på avkastning av eiendommen, ihvertfall inntil hjemmelen er overført til Ragnhild Bjaarstad. Før denne tid svarer boet for utgiftene med eiendommen. Det ville være urimelig om Ragnhild Bjaarstad skulle få utbytte av eiendommen før hun selv har ytt det vederlag hun skal ut med. Det blir fra ankemotpartens side forøvrig vist til skifterettens begrunnelse, som ankemotparten slutter seg til.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand.

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger også for lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder spørsmålet om verdien av tilvekst for skogen i løpet

Side:1061

av skiftebehandlingen skal tilfalle boet (dvs. arvingene i fellesskap) eller den loddeier som hadde rett til å kreve skogen utlagt til seg etter skiftelovens §62. Det er enighet om at verdien av tilveksten skal settes til kr. 20 000 og at verdien utover tilveksten skal godskrives Ragnhild Bjaarstad. Såvidt skjønnes er det også enighet om at Ragnhild Bjaarstad har rett til tilvekst etter skjøteutstedelsen 24. april 1978.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det spørsmål saken gjelder, ikke reguleres av odelsloven. Odelslovens §63, som det vises til i denne forbindelse, gjelder bare ved vanlig odelsløsning og kan ikke antas å få anvendelse når odelsrett gjøres gjeldende på skifte i medhold av skiftelovens §62,jfr. Rt-1953-682 om de nå opphevede bestemmelser i skjønnslovens §73 som ble avløst av §63 i den nye odelslov. Etter lagmannsrettens oppfatning må spørsmålet om retten til tilveksten bedømmes på samme måte som ved andre tilfelle der en av loddeierne ved dødsboskifte har rett til å kreve bestemt aktiva utlagt til seg.

Skifteloven inneholder ingen bestemmelser om hvem som har rett til avkastning av aktiva som kan kreves utlagt til loddeierne. Det er antatt at gjenstandslegatarer har krav på avkastning av vedkommende gjenstand helt fra arvefallet, se således Lødrup, Materiell skifterett, 5. utg. 199. Det er videre generelt antatt at avkastning som realiseres under skiftebehandlingen skal medtas ved beregningen av boets aktiva i forbindelse med utlodningen, se Augdal. Skifte, 1. utg. 115.

Etter lagmannsrettens oppfatning må utgangspunktet være at avkastningen tilfaller vedkommende loddeier først for tiden etter at han er blitt utlagt vedkommende aktiva ved utlodningen, forutsatt at utlodningen blir rettskraftig. Først da kan loddeieren kreve oppfyllelse av naturalutlegget. I denne sammenheng vises til prinsippet i kjøpslovens §18 om at utbytte før levering og før kjøperen således har fått rådighet over salgsgjenstanden, tilfaller selgeren. Den hovedregel som her er nevnt synes også å ha de beste grunner for seg. Før utlodningen vil regelmessig utgiftene ved vedkommende aktiva bli belastet boet. For vedkommende loddeier vil heller ikke virkningen av de økonomiske motytelser inntre før ved utlodningen, f.eks. ved at seksmånedersfristen for oppsigelse av skifteutlegg begynner å løpe, jfr. skiftelovens §65 annet ledd. I den foreliggende sak ville det videre innebære en i og for seg uberettiget fordel om Ragnhild Bjaarstad skulle få skogen utlagt til seg etter en åsetestakst avsagt i april 1975 uten at det ble tatt hensyn til den tilvekst som senere har skjedd. Endelig kan det, spesielt for utlegg etter skiftelovens §62, anføres at en hovedregel om at vedkommende loddeier tilkommer avkastning først fra utlodningen, medfører at man får en tilsvarende løsning som den odelslovens §63 fastsetter for vanlig odelsløsning.

Lagmannsretten kan ikke se at det i den foreliggende sak er grunnlag for å fravike det utgangspunkt det er gjort rede for i det foregående. Det er således på det rene, og forøvrig heller ikke påstått, at skifteretten i medhold av sin alminnelige kompetanse etter skiftelovens §15 har truffet noen bestemmelse om forvaltningen av skogen som skulle medføre noen endring av utbyttefordelingen. Lagmannsretten finner det i denne forbindelse ikke nødvendig å ta stilling til hvilken virkning

Side:1062

det har at skifteretten forut for utlodningen har overskjøtet eiendommen til Ragnhild Bjaarstad etter at Høyesteretts dom forelå. Det er enighet mellom partene om at tilvekst etter skjøtningen tilfaller Ragnhild Bjaarstad.

Fra den ankende parts side er det gjort gjeldende at bobehandlingen er blitt forsinket som følge av søksmålsbehandling av Torbjørg Bergs krav om bo- og bruksrett etter odelslovens §35 og at det ville være urimelig om Ragnhild Bjaarstad som følge av Torbjørg Bergs uberettigede krav skulle tape den tilvekstverdi hun ellers ville hatt rett til. I denne forbindelse vises det til at det allerede ved kjennelsen i 1975 og dommen i 1976 ble rettskraftig avgjort at Ragnhild Bjaarstad skulle overta eiendommen. Et krav på avkastningen etter de her nevnte synspunkter må eventuelt bygge på et erstatningsgrunnlag. For at en slikt grunnlag skal føre frem må det i det minste godtgjøres en kvalifisert forsømmelig opptreden fra Torbjørg Bergs side, f.eks. slik at hun bevisst har trenert skiftet for å få del i avkastningen av eiendommen, jfr. Lødrup l.c. 198-99. Dette kan ikke antas å være tilfelle i den foreliggende sak. Tvisten som ble avgjort ved Høyesteretts som 31. mars 1978 gjaldt den prinsipale forståelse av en ny lovbestemmelse. I skifteretten og lagmannsretten var Torbjørg Berg gitt medhold i sitt krav om bo- og bruksrett, en rett som også ville ha inkludert rett til avkastning av skogdriften. På denne bakgrunn kan ikke Torbjørg Bergs opptreden betegnes som erstatningsbetingende forsømmelighet i forhold til Ragnhild Bjaarstad, Lagmannsretten skal forøvrig bemerke at et eventuelt tap for Ragnhild Bjaarstad ikke refererer seg til hele den omtvistede tilvekst, idet hun som loddeier under enhver omstendighet vil bli godskrevet sin forholdsmessige del av tilvekstverdien som tilfaller boet.

Skifterettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste forsåvidt gjelder pkt. 1 i slutningen i skifterettens kjennelse.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte ankemotparten hennes saksomkostninger for lagmannsretten idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsbeløpet fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til kr. 2 500 som i sin helhet gjelder salær til prosessfullmektig. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike skifterettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Dommen er avsagt etter utløpet av fristen i domstollovens §152. Dette skyldes dels ferieavvikling, dels at rettens medlemmer har vært opptatt med andre gjøremål og dels at rettens medlemmer ikke er bosatt på samme sted.

Domsslutning:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Ragnhild Bjaarstad kr. 2 500 - totusenfemhundre 00/100 kroner - til Torbjørg Berg som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

Side:1063

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Sven Morten Torsnes):

I Høyesteretts dom av 31. mars 1978 ble det avgjort at Ragnhild Bjaarstad hadde rett til å få utlagt eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble i medhold av odelslovens §35 på skifte etter Asbjørn Berg og gjenlevende ektefelle Torbjørg Berg uten påhefte av bruksrett for Torbjørg Berg.

Eiendommen ble tilskjøtet Ragnhild Bjaarstad 24. april 1978 og utlegges til åsetetakst som i skiftetakst av 14. april 1975 ble satt til kr. 200 000,-.

I 1975 og 1976 ble det ikke foretatt hogst i skogen. Høsten 1977 ble det imidlertid igang satt hogst med skifterettens samtykke og med medvirkning av skogoppsynsmyndighetene. Dette var nødvendig for at ikke verdier skulle gå til spille på grunn av tørken.

I tidsrommet fram til skjøtning av eiendommen 24. april 1978 er det ifølge avvirkningsoppgjør fra Telemark Tømmersalgslag avvirket for ca. kr. 30 000,- etter at driftsutgifter er trukket fra. Det nøyaktige tall er vanskelig å fastslå da en del av det leverte tømmer er av virket i dagene rundt datoen for skjøtningen.

I prosesskrift av 27. april 1978 nedlegger høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup følgende påstand på vegne av saksøker Torbjørg Berg:

I bo nr. 18/1975 blir Ragnhild Bjaarstad pliktig til å innbetale kr. 20 000,-, utgjørende tilvekstverdien av takstsummen for eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble, i tiden fra skiftetaksten til skifteskjøte ble utstedt.

Videre påstås i prosesskrift av 16. juni 1978 at saksøker tilkjennes saksomkostninger.

I prosesskrift av 31. mai 1978 nedlegger høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten følgende påstand på vegne av saksøkte Ragnhild Bjaarstad:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Som grunnlag for saksøkers påstand påberopes odelslovens §63. Denne paragrafen setter grenser for saksøktes rett til å hogge i skogen etter at odelsløsningssak er reist. Samtidig forutsetter den at saksøkte må kunne hogge inntil tilveksten dersom dette skjer etter utregning og blinking av skogoppsynet.

Retten anser at odelslovens §63 ikke er direkte anvendelig i denne sak. I dette tilfelle er det to personer som har krevet eiendommen utlagt til seg på skifte og det er skifteretten på vegne av boet som har utøvet rådigheten over eiendommen.

Før den någjeldende odelslov trådte i kraft ble saksøktes rett til å hogge regulert av skjønnslovens §73.

I høyesterettsdom av 30. mai 1953, Rt-1953-682, er det lagt til grunn at hogstforbudet i skjønnslovens §73 ikke gjaldt når eiendommen ble utlagt til den odelsberettigede på skifte. Dette innebar at utbyttet av hogst som var foretatt i tidsrommet fra skiftetakst og til skifteskjøte ble utstedt tilfalt boet.

Retten anser at selvom saksøktes rett til å foreta hogst etter odelslovens §63 er sterkt utvidet i forhold til etter den tidligere regel i skjønnslovens §73, kan det ikke være noen grunn til at skifterettens rådighet på vegne av boet skal være mindre enn saksøktes rådighet etter §63.

Dette må innebære at hogst inntil tilveksten må kunne foretas og at utbyttet av denne hogsten må tilfalle boet.

I den foreliggende sak er det erkjent av saksøker at det er foretatt hogst

Side:1064

utover tilveksten og at inntekter av det som overstiger tilveksten tilfaller saksøkte.

Når det gjelder vurderingen av størrelsen av tilveksten i perioden fra skiftetakst og til skifteskjøte ble utferdiget, har retten tatt utgangspunkt i virkesoppgjør fra Telemark Tømmersalgslag som viser at det i 1978 er levert 327 m3 tømmer som har gitt et netto utbytte på kr. 32 963,-.

Driftsplanen for eiendommen foreskriver en årlig hogst på 89 m3 og retten legger til grunn at dette noenlunde tilsvarer tilveksten.

På denne bakgrunn anses saksøktes verdsettelse av tilveksten til kr. 20 000,- for perioden fra 14. april 1975 til 24. april 1978 ikke å være satt for høyt.

Retten skal bemerke at inntekten av skogsdriften i sin helhet er innsatt på en særskilt konto i Bamble og Langesund sparebank i Torbjørg Bergs navn.

Slutning:

1. Kr. 20 000,- av de inntekter skogsdriften på eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble har gitt etter at skiftetakst ble avholdt, svarende til tilveksten fra skiftetakst ble avholdt til skifteskjøte ble utstedt, tilfaller boet.

2. Torbjørg Berg tilkjennes saksomkostninger med kr. 800,-.