Rt-1953-682
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-05-30 |
| Publisert: | Rt-1953-682 |
| Stikkord: | Skifteovertakst, Hugstforbud |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 72 B/1953 |
| Parter: | Ole Theodor Holth (høyesterettsadvokat Ivar Hole mot Anders Th. Holths dødsbo v/Vinger og Odal skifterett (overrettssakfører Annæus Schødt jr. - til prøve). |
| Forfatter: | Helgesen, Kruse-Jensen, Heiberg, Gaarder, Skau |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §73, Skifteloven (1930) §62, Odelsloven (1821) §15, §20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30, Odelsloven (1821), §2, Skjønnsprosessloven (1917), §109, §125, §15, §63, §65, §9, Skifteloven (1930) |
Dommer Helgesen: Ved Høyesteretts dom av 25. mai 1948 i sak l.nr. 133 B: Ole Theodor Holth mot Halfdan Holth ( Rt-1948-428) ble det avgjort at den ankende part i nærværende
Side:683
sak, Ole Theodor Holth, var nærmeste odelsberettigede til eiendommen Øvre Holt i Nord-Odal, g.nr. 29 br.nr. 1, 3, 7 og 31, og at han på skiftet etter Anders Th. Holth med hjemmel i skiftelovens §62 kunne kreve odelsgodset utlagt til seg etter skifteovertakst avhjemlet 23. september 1943 for tilsammen kr. 443 800,00 med fradrag av påhvilende heftelser.
På grunnlag av høyesterettsdommen krevde Ole Theodor Holth straks utstedt skjøte til seg mot kontant betaling av takstsummen med fradrag av heftelser. Dette krav ble imøtekommet av Vinger og Odal skifterett ved beslutning av 25. juni 1948. Etter at beslutningen var blitt stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 13. september 1948 tilskjøtet Anders Th. Holths dødsbo ved Vinger og Odal skifterett Ole Theodor Holth eiendommen den 16. oktober 1948.
I den tiden eiendommen var i dødsboets besittelse, lot skifteretten for boets regning foreta hogst i skogen, dels etter pålegg i henhold til «lov» av 13. september 1942 §3 og dels etter flertalsbeslutninger i skiftesamlinger i boet. Utbyttet av den foretatte hogst er i sin helhet tatt til inntekt for dødsboet. Mellom Ole Theodor Holth og boet er det oppstått tvist om retten til utbyttet av hogsten. I denne tvist avsa Vinger og Odal herredsrett den 4. september 1952 dom med denne domsslutning:
«Anders Th. Holths dødsbo v/Vinger og Odal skifterett frifinnes.
I saksomkostninger betaler Ole Thdr. Holth til Anders Th. Holths dødsbo kr. 1500,00.
Oppfyllelsesfrist 2 uker fra forkynnelsen herav.»
Ole Theodor Holth har påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har samtykket i anke direkte til Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet bortsett fra det subsidiære spørsmål som ble reist for herredsretten: om dødsboet iallfall var forpliktet til å legge fra seg den berikelse det hadde hatt ved en skogsdrift som gikk ut over det nødvendige til gårdens bruk. Herredsrettens avgjørelse i dette punkt er ikke påanket. For Høyesterett har ankeparten nedlagt denne påstand:
«1. Ole Theodor Holth kjennes berettiget til erstatning av Anders Th. Holths dødsbo for den skade han måtte ha lidt ved at boets hugst i Øvre Holt skog driftssesongene 1943/44, 1944/45, 1945/46, 1946/47 og 1947/48 har oversteget det i skjønnslovens §73 første ledd, tillatte.
For driftssesongene 1943/44 og 1944/45 skal erstatningen være begrenset oppad til boets nettoutbytte av hugsten.
2. Ole Theodor Holth tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og herredsretten.»
Ankemotparten, Anders Th. Holths dødsbo, påstår herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett hos Ole Theodor Holth.
Side:684
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom. Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er holdt bevisopptak ved Vinger og Odal herredsrett, hvorunder er avhørt 8 vitner. Videre er det fremlagt en rekke nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til gjøre nærmere rede for. Det nye bevisstoff har etter min mening ikke brakt saken i en annen rettslig stilling enn tidligere.
Tvisten gjelder spørsmålet om hogstforbudet i skjønnslovens §73 får anvendelse når den odelsberettigede loddeier har krevd seg avdødes jordegods utlagt på skifte med hjemmel i skiftelovens §62.
Jeg er i dette spørsmål kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Det er etter min oppfatning klart at bestemmelsen i skjønnslovens §73 etter sin ordlyd og sin plass i skjønnslovens kap. 3 bare har for øye de egentlige odelsløsningssaker, og jeg kan i likhet med herredsretten ikke finne noe grunnlag for å anvende bestemmelsen utenfor det område den er gitt for. Ankeparten har fremholdt at hogstforbudets historie, formålet med det, praktiske hensyn og rimelighet tilsier at skjønnslovens §73, som han medgir i det foreliggende tilfelle ikke direkte er anvendelig, må få utvidet eller analogisk anvendelse når odelsretten gjøres gjeldende på skifte. Jeg kan imidlertid ikke finne at ankepartens betraktninger kan lede til et annet resultat enn det som likefrem følger av lovteksten. I anledning av prosedyren for Høyesterett bemerker jeg i tillegg til det som er anført av herredsretten i dens domsgrunner: Hogstforbudet i odelsløsningssaker kom inn som §28 i odelsloven av 1821, og ble inntatt i det avsnitt av loven som handlet om den egentlige odelsløsningsprosess (§20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30 . Hverken loven eller dens forarbeider gir noe holdepunkt for den antagelse at forbudet skulle gjelde i det tilfelle at odelsgodset ble utlagt en odelsberettiget på skifte. Selve lovteksten, slik den ble utformet i §28, viser tydelig at forbudet kun var knyttet til de særegne løsningsregler i §20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30 Noen bestemmelse om at hogstforbudet gjaldt utenfor dette område, finnes ikke i odelsloven av 1821.
Av den omstendighet at der i samme lov, nemlig i dens §15, var inntatt en regel som forutsatte at den odelsberettigede kunne kreve odelsgodset utlagt på skifte, altså uten alminnelig løsningssak, er det ikke berettiget å slutte at det var odelslovens mening at hogstforbudet i §28 skulle få anvendelse utenfor de vanlige løsningssaker. Jeg tilføyer at heller ikke den teoretiske behandling av odelsloven av 1821 eller rettspraksis gir noe holdepunkt for den forståelse av odelsloven av 1821 som ankeparten har gjort gjeldende her i saken.
I 1917 ble løsningsreglene i odelsloven ført over i kap. 3 i skjønnsloven av 1. juni 1917, og regelen i odelslovens §15 ble i 1930 avløst av §62 i skifteloven av 21. februar 1930.
Side:685
Hverken skjønnsloven eller skifteloven har noen bestemmelse om at hogstforbudet i skjønnslovens §73 skal gjelde på skifte, når eiendommen utlegges en odelsberettiget uten løsningssak. Som fremholdt i herredsrettens dom er formålet med hogstforbudet i skjønnslovens §73 å beskytte odelsmannen mot rovdrift mens løsningssaken pågår. De samme hensyn som har ført til denne bestemmelse foreligger ikke i de tilfelle hvor odelsgodset uten løsningssak kreves utlagt i et bo som er under skifterettens forvaltning. Det er etter min mening heller ikke urimelig overfor odelsmannen at han da ikke nyter godt av et hogstforbud, særlig i betraktning av at han som påpekt av herredsretten kan velge å relse vanlig løsningssak og derved - hvis han ønsker det - oppnå den fordel som hogstforbudet i skjønnslovens §73 fører med seg. Jeg tilføyer at skiftelovens §9 etter min mening ikke utelukker at odelsmannen kan velge å gå til løsningssak etter reglene i skjønnslovens kap. 3, idet odelsmannen i dette tilfelle opptrer ikke som arving og loddeier i boet, men som odelsløser. Velger han denne fremgangsmåte, må han da til gjengjeld underkaste seg alle de regler som etter kap. 3 i skjønnsloven gjelder for en løsningssak.
Av ankeparten er - som før nevnt - fremholdt at også praktiske hensyn bør lede til at hogstforbudet får analogisk anvendelse på skifte. Det er i denne forbindelse særlig pekt på de vanskeligheter som kan oppstå ved at taksten holdes på et tidlig tidspunkt av bobehandlingen, og den lange tid som da kan gå mellom taksten og odelsmannens overtagelse av eiendommen, spesielt hvis det oppstår tvist om dennes rett til å få odelsgodset utlagt. I denne forbindelse er nevnt den verdiforringelse som eiendommen, bl.a. gjennom skifterettens drift av skogen, kan bli gjenstand for i den mellomliggende tid. Jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på disse praktiske hensyn som for så vidt er påberopt, idet jeg ikke kan finne dem avgjørende. Jeg nevner at de i like høy grad vil kunne gjøre seg gjeldende når en skogeiendom etter skiftelovens §62 kreves utlagt av en åsetesberettiget eller av en ektefelle etter skiftelovens §63; men heller ikke i disse tilfelle gjelder noe hogstforbud. Og jeg peker videre på at skiftelovens §125 ikke angir noe bestemt tidspunkt for takstens avholdelse, og at det står i skifterettens hånd å bestemme taksttiden under hensyn til bo-oppgjøret (slutning og utlodning). Under visse omstendigheter vil det eventuelt også kunne bli spørsmål om gjenopptagelse av en skiftetakst, se skiftelovens §125 s. l, jfr. skjønnslovens §2.
Under prosedyren for Høyesterett har partenes advokater kommet inn på de spesielle omstendigheter i forbindelse med skifterettens drift av dødsboets skoger. Det er således fra ankepartens side hevdet at boet ikke har vedlikeholdt skogskoiene, at der ikke er sørget for anlegg av permanente skogsveier,
Side:686
og ikke utført nødvendige kulturarbeider osv. Ankeparten har imidlertid ikke i denne sak bygd noe krav på det grunnlag at skifterettens forvaltning og drift av skogen har vært mangelfull. Jeg finner det derfor unødvendig å gå inn på eller drøfte disse forhold, som i og for seg er uten betydning for det foreliggende lovtolkningsspørsmål. Jeg finner det av samme grunn unødvendig å ta standpunkt til herredsrettens uttalelser i dommen om skogenes tilstand og verdi på overtagelsestiden i forhold til deres forfatning på taksttiden. I denne forbindelse nevner jeg at ankeparten for Høyesterett har bestridt å ha erkjent at skifterettens hogst lå betydelig under skogens årlige produksjonsevne.
Etter det jeg har sagt foran kan jeg altså ikke finne at det i det foreliggende tilfelle er plass for en utvidet eller analogisk anvendelse av hogstforbudet i skjønnslovens §73. Mitt resultat blir derfor at herredsrettens dom stadfestes og at dødsboet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ole Th. Holth til Anders Th. Holths dødsbo ved Vinger og Odal skifterett 3000 - tre tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Gaarder og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Svendsen):
I skiftesamling i Anders Th. Holths dødsbo 10. juni 1943 satte saksøkeren, Ole Thdr. Holth, frem krav om å få seg utlagt boets eiendom Øvre Holt i Nord-Odal, g.nr. 29, br.nr. 1, 3. 7. 10 og 31 som den best odelsberettigede.
Etter avholdt skiftetakst og overtakst ble det 23. september 1943 avhjemlet skjønn med en samlet takstsum kr. 446 800,00.
På skiftesamling den 14. september 1943 ble det besluttet å åpne tvist angående odelsretten med Ole Thdr. Holth og professor Halfdan Holth som parter. Ved Høyesteretts dom av 25. mai 1948 ble Ole Thdr. Holth kjent berettiget til å få seg utlagt eiendommen Øvre Holt, g.nr. 29, br.nr. 1, 3, 7 og 31 etter forannevnte skifteovertakst for kr. 443 800.00 med fradrag av påhvilende heftelser kr. 8300,00. - - -
Saksøkte hevder at reglene i skjønnslovens kap. 3 og særlig dens §73 ikke finner anvendelse i denne sak. Det er skiftelovens og ikke skjønnslovens regler som blir å benytte under skifterettens forvaltning av eiendommene til et dødsbo under offentlig skifte også når en eller
Side:687
flere arvinger krever utlagt in natura på sin lodd i kraft av påstått odelsrett en av boets eiendommer (skiftelovens §62).
Skifterettens hjemmel for å la foreta hugst i Øvre Holth skog finnes i skiftelovens §15 flg. som pålegger skifteretten å dra omsorg for at boets eiendeler under skiftet nyttiggjøres og skjøttes på fordelaktigste måte. I ansvar overfor saksøkeren for sin bestyrelse av Øvre Holth gård ville skifteretten bare kunne komme i tilfelle gården ikke var blitt forsvarlig drevet i årene 1943/48 - f. eks. ved at mer enn tilveksten var blitt hugget, slik at skogens verdi på skjøtningstiden ble mindre enn på taksttiden; og dette «ansvar» ville neppe kunne ta annen form enn en reduksjon i takstsummen fra 1943, slik at saksøkeren for Øvre Holth hadde måttet betale denne med fradrag for den forringelse som skifterettens bestyrelse hadde foranlediget. Det er imidlertid ikke i denne sak hevdet fra saksøkerens side at skogen er blitt uforsvarlig skjøttet eller at mer enn tilveksten er blitt hugget.
En linjetakst av 4. mai 1949 gir en beregnet årlig tilvekst for tømmer på 800 kbm. og 95 stfv. ved. Boet har under sin forvaltning av skogen hugget ca. 9000 kbm. tømmer og 233 stfv. ved, henholdsvis under 60 % og 45 % av tilveksten. - - -
Det er grunn til å nevne at den hugst som boet har latt foreta uten at hugstpålegg forelå, er blitt drevet for å dekke de store skatter og avgifter som påløp etter hvert. Forholdet var jo. at Øvre Holth skog ble prosentlignet uten hensyn til avvirkningens størrelse, og at boet, hvis det ikke hadde latt hugge i Holt skog, hadde måttet oppta meget betydelige lån for å dekke skattene. Hvis lån var blitt opptatt istedenfor at hugst ble foretatt, ville de enkelte arvingers - også saksøkerens - arvelodd blitt redusert ganske kraftig.
Boet har i løpet av fem år avvirket for ca. kr. 175 000.00 netto og for samme tidsrom betalt skatter for skogen for ca. kr. 190 000,00. - - -
Retten finner ikke å kunne gi saksøkeren medhold i sin antagelse av at et hugstforbud etter skjønnslovens §73 stilltiende er forutsatt gjeldende ved skifteutlegg etter skiftelovens §62, eller må ansees anvendelig ved den utvidende fortolkning av bestemmelsen.
En arving som har odelsrett til en eiendom som hører boet til kan velge mellom to måter for å gjøre sin rett gjeldende. Han kan enten relse odelssak mot boet etter bestemmelsene i skjønnsloven av 1. juni 1917 kap. III, eller han kan kreve eiendommen utlagt som naturalutlegg på skiftet etter skiftelovens §62.
Denne valgrett er alminnelig antatt i teorien, hvorom vises til de i saken fremlagte betenkninger fra professorene Robberstad, Augdahl og Skeie.
Reiser odelsmannen vanlig løsningssak er det for fremgangsmåten gitt bestemmelser i skjønnslovens kapitel om odelsløsning som foran nærmere anført.
Krever odelsmannen eiendommen utlagt på skifte er stillingen vesentlig forskjellig. Verdien fastsettes ved skiftetakst etter skiftelovens §125, og boet betaler omkostningene ved taksten. Odelsmannen er fritatt for å forevise og tilby takstsummen, og behøver heller ikke betale løsningssummen kontant. Han kan gi panterettsutlegg til medarvingene
Side:688
og kreditorer etter skiftelovens §65 og §109 . I dette tilfelle blir skiftelovens regler å følge, og de spesielle bestemmelser om odelsløsning i skjønnsloven gjelder ikke. Odelsmannen taper således ikke sin odelsrett om han ikke vil overta eiendommen etter skiftetaksten, og han kan ikke pålegges å føre eiendommen tilbake, om han forføyer over den innen 3-årsfristen fra overtagelsen. Han er ikke pålagt erstatningsansvar overfor sine medarvinger eller boet, om han lar saken falle.
Disse fordeler for en odelsberettiget arving, hvorved han unngår besværet ved den alminnelige form for odelspåtalen bør føre med seg at han ikke kan gjøre et hugstforbud etter skjønnslovens §73 gjeldende overfor boet eller sine medarvinger.
Det kan ikke antas at han kan ta til inntekt alle fordeler både fra skifteprosessen og odelsprosessen og være ubundet av de tilsvarende plikter. Han må velge og er bundet ved sitt valg til de alternative bestemmelser.
Hugstforbudet er en streng, til dels rigorøs, bestemmelse, og i forbindelse med det er det i odelsprosessen pålagt odelsløseren en rekke krav i §60, §65, §66, §69, §74 og §75 for å gjøre ulempene for eieren så litet kjennbare som mulig.
Det skal derfor meget sterke grunner til for å rykke bestemmelsen om hugstforbud ut av sin naturlige plass i lovens system og ved en utvidende fortolkning gjøre den brukbar ved skifteutlegg. Retten finner at en utvidende fortolkning her vil føre til lite rimelige resultater, og gi odelsmannen fordeler som har ligget utenfor lovgiverens tanke og hensikt, nemlig å beskytte ham mot temporær rovdrift.
Hvor skifteretten forvalter et bos verdier er det neppe grunn til frykt for at driften av skog eller eiendom skal gå utover det rimelige og forsvarlige, og dermed bør en odelsmanns interesser på skiftet være ivaretatt på betryggende måte, på linje med de hensyn som ligger til grunn for et hugstforbud i odelsprosessens regler i skjønnsloven.
Saksøkerens rett overfor boet er å få odelsgodset utlagt med de verdier og herligheter som er verdsatt ved skiftetakstene, og han blir derfor ikke skadelidende, når han får eiendommen overdratt etter en hugst som er erkjent å ligge betydelig under skogens årlige produksjonsevne. Den verdi som er tatt ut av skogen er ikke verdsatt ved taksten. og det var heller ikke mulig å skjønne over den. Med den gjenværende tilvekst av skogen har saksøkeren fått mer enn de verdier som i sin tid var gjenstand for vurdering og takst, uten hensyn til skiftende konjunkturer for skogbruksnæringen. - - -
Side:689