Hopp til innhold

RG-1979-842

Fra Rettspraksis


Instans: Frostating lagmannsrett
Dato: 1979-02-12
Publisert: RG-1979-842
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Kjennelse 12. februar 1979 i sak nr. 7/1979 B
Parter: A mot Det offentlige.
Forfatter: Lagdommerne Jonas Madsø, Harald Diesen, lagmann Mats Stensrud
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §198, Straffeprosessloven (1887) §467, §156, §200, §201, §213, §214, Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §364, §370, §372, §384, §385


H.r.advokat A, Bergen, har 25/1 1979 påkjært til lagmannsretten Alesund byretts kjennelse av 17/1 1979, som har denne slutning:

«A, født xx.xx.1933, dømmes for forseelse mot Domstollovens §198, jfr. §200 til en bot stor kr. 3 000,- - tretusen kroner -, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.»

I kjæremålserklæringen, som er sendt av h.r.advokat Pål W. Lorentzen som prosessfullmektig for A, er det nedlagt sådan påstand:

«1. Ålesund byretts kjennelse av 17.1.1979 oppheves.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i medhold av domstollovens §201.»

Fotostatkopi av kjæremålssakens dokumenter er av lagmannsretten sendt til politimesteren i Ålesund som representant for Det offentlige, som må ansees som kjæremålsmotpart. Et eksemplar av sorenskriveren i Ålesunds oversendelsesbrev av 29/1 1979 er sendt til h.r.advokat Lorentzen.

Saksforholdet er følgende:

H.r.advokat A sendte som prosessfullmektig for - - - Company og - - - & Co ankeerklæring av 4/12 1978 til Frostating lagmannsrett mot Ålesund byretts dom av 7/10 1978 i sak som de to selskap hadde reist mot Brødr. - - - A/S. Ankeerklæringen ble på vanlig måte sendt til Ålesund byrett. Byretten sendte 7/12 1978 brev til prosessfullmektigene og ba ankemotpartens prosessfullmektig, h.r.advokat Bjørn Ove Lund, erkjenne mottakelse av forkynnelse av ankeerklæringen for motparten. I brevet skrev byretten videre:

«Til ankeerklæringen må bemerkes at den inneholder et krast angrep på Ålesund byrett. Delvis dreier det seg om sjikane. Denne rett antar at folk som har bevilling til å prosedere for norske dom stoler bør avstå fra slikt.

Herved gis h.r.advokat A 14 dagers frist for å gi uttalelse. Retten vil overveie å innbringe spørsmålet for Justisdepartementet. Herved vil man heller ikke av stå fra muligheten av å ilegge A en kraftig rettergangsbot med hjemmel i de bestemmelser som finnes i domstollovens 10. kapitel. Det tilføyes at h.r.advokat A's opptreden under hovedforhandlingen var preget av en aggressivitet som man sjelden ser, og som utvilsomt ikke gavnet forhandlingen som helhet.»

I prosesskrift av 22/12 1978 innsendt til byretten skrev h.r.advokat A:

«Under henvisning til Ålesund Byretts påtegning av 7. desember 1978 bemerkes, at jeg dessverre ikke er i stand til å avgi noen uttalelse som anmodet, før Retten eventuelt konkretiserer sin uttalelse av 7. d.s.»

Ålesund byrett avsa deretter forannevnte kjennelse av 17/1 1979 hvorved h.r.advokat A ble ilagt bot etter domstollovens §198 jfr. §200.

Side:844


Den kjærende part har i kjæremålserklæringen gjort gjeldende blandt annet følgende:

«Som grunnlag for kjæremålet gjøres gjeldende:

1. Det fremgår av kjennelsen at den er avgitt på grunnlag av den kjærende parts uttalelser i ankeerklæringen, men på et tidspunkt hvor Ålesund Byrett for lengst hadde oversendt saken til lagmannsretten, etter at Frostating Lagmannsrett ved sin ekspedisjon av 10. januar d.å. har gitt partene ny frist til uttalelse. Den kjærende part vil gjøre gjeldende at Ålesund Byrett overhodet ikke har rettslig adgang til å idømme rettergangsbot i dette tilfellet. Byrettens befatning med saken er opphørt i og med dommen, jfr. Domstollovens §213, og en eventuell rettergangsbot for uttalelser i anken kan således bare ilegges av Frostating lagmannsrett. Dette fremgår forutsetningsvis også av Domstollovens §214 og er lagt til grunn i kjennelse av 13. september 1963 i Høyesteretts Kjæremålsutvalg, jfr. Rt-1963-792.

Under enhver omstendighet må byrettens befatning med saken være opphørt når saken er ekspedert fra Byretten til Frostating Lagmannsrett, se Byrettens ekspedisjon av 20.12.1978.

2. Videre anføres at den kjærende part ikke har utvist forhold som kan danne grunnlag for en bøteleggelse etter Domstollovens §198, jfr. §200.

Den kjærende part krever seg tilkjent saksomkostninger fra sorensskriver John Parr i medhold av Domstollovens §201. Det har vært naturlig for den kjærende part å søke juridisk bistand fra kolleger i kjæremålssaken. Det har medgått 12 timer, samt direkte utlegg + kr. 200,-, i alt kr. 3 000,- som kreves erstattet.

......»

Ved oversendelsen av kjæremålet til lagmannsretten skrev Ålesund byrett i brev av 29/1 1979 blant annet: «.... Ad byrettens kompetanse: Det er for meg tilstrekkelig å henvise til tvml. §364 ...»

Lagmannsretten bemerker:

I henhold til domstollovens §213 kan enhver rett som har med saken å gjøre uten særskilt tiltale ilegge straff etter domstollovens §198 og §200. Forutsetningen må være, som det sies i Altens kommentar til loven (utg. 1961 169): «at avgjørelsen overensstemmende med §214 treffes i forbindelse med behandlingen av den sak under hvilken forseelsen er begått, og liksom etter den tidligere bestemmelse i strpl. §467 (jfr. inst. O.III for 1887 92) at ansvarsspørsmålet vedkommer den del av saken som retten har til behandling.» Etter §214 skal retten treffe avgjørelsen i den dom eller kjennelse som avslutter saken, eller ved kjennelse under saken. Den del av saken som Ålesund byrett hadde til behandling, var avsluttet ved dommen av 7/10 1978. Etter at anke til lagmannsretten var innkommet, var det lagmannsretten som hadde ankesaken til behandling og hadde med den å gjøre, og som det i tilfelle tilligger å treffe avgjørelse etter domstollovens §198 og §200 for uttalelser i ankeerklæringen. Dette gjelder selv om ankeerklæringen overensstemmende med tvistemålslovens §364 ble innsendt til byretten, og denne overensstemmende med tvistemålslovens §370 §372 er tillagt visse gjøremål i forbindelse med

Side:845

ankeerklæringen og tilsvaret, jfr. også domstollovens §156 om byrettens oppgave i forbindelse med eventuell oppreisning mot oversittelse av ankefrist. Lagmannsretten er således enig i det den kjærende part har anført om at Ålesund byrett ikke hadde rettslig adgang til å ilegge rettergangsbot etter at dommen av 7/10 1978 var avsagt, og enn mindre etter at ankesaken var oversendt til lagmannsretten. Foruten til Rt-1963-792, som den kjærende part har vist til, kan det vises til Rt-1971-1336, hvor Høyesterett traff avgjørelse etter domstollovens §198 for blant annet uttalelser i ankeerklæring til Høyesterett.

Byrettens kjennelse vil derfor bli opphevet overensstemmende med bestemmelsene i tvistemålslovens §385, jfr. §384, annet ledd, pkt. 2.

Det blir etter dette ikke nødvendig å komme nærmere inn på de forhold rettergangsboten gjaldt.

H.r.advokat A har i kjæremålssaken påstått seg tilkjent saksomkostninger i medhold av domstollovens §201. Dette må oppfattes som et erstatningskrav mot sorenskriver John Parr, som avsa byrettens kjennelse. Lagmannsretten finner ikke at det er så åpenbar feil ved byrettens kjennelse at det bør ilegges erstatningsansvar etter domstollovens §201.

Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig.

Slutning:

Ålesund byretts kjennelse av 17. januar 1979 oppheves.

Høyesterettsadvokat A's påstand om erstatning etter domstollovens §201 tas ikke til følge.