RG-1991-160

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1990-07-02
Publisert:	RG-1991-160
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 2. juli 1990 i sak nr. 28/1990
Parter:	Statens Vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal (advokat Odd Larhammer) mot 1. Marit Mjelve m.fl. (5 parter) (advokat Atle Standal).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §6, §9, §10

Saken gjelder fastsettelse av erstatning for avståelse av grunn til veiformål.

Statens Vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal har i årene 1986 - 1989 opparbeidet en gjenstående parsell av fylkesveien på nordsiden

Side:161

av Langfjorden, mellom Buvik i Nesset kommune og Horsgård i Molde kommune. De berørte grunneiere, i alt seks stykker, ga i mars 1986 samtykke til at Statens Vegvesen overtok grunn og igangsatte veiarbeidet. I henhold til arbeidstillatelsene skulle erstatning for grunn og eventuelle ulemper fastsettes ved rettslig skjønn. Statens Vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal fremsatte den 10. april 1989 skjønnsbegjæring til Romsdal herredsrett for fem av grunneierne, og ved prosessskrift av 26. mai s.å. ble skjønnet utvidet til å omfatte den sjette berørte grunneier.

Romsdal herredsrett avsa skjønn den 7. oktober 1989. Den 11. desember samme år fremsatte Statens Vegvesen begjæring om overskjønn til Frostating lagmannsrett overfor fem av de saksøkte ved underskjønnet. Tre av de saksøkte som var omfattet av overskjønnsbegjæringen fra Statens Vegvesen, begjærte selv overskjønn den 12. desember 1989.

Overskjønnsforhandlinger ble avholdt i Ranvik i Nesset kommune den 14. og 15. juni 1990. For Statens Vegvesen møtte overingeniørene Erling Rødven og Jakob Engeseth. Tre av de fem saksøkte i overskjønnet møtte personlig, mens en fjerde saksøkt var representert ved fullmektig. Lagmannsretten mottok forklaring fra skogtaksator Sven Erik Dahl og skogbrukssjef for Moldehalvøya, Olav Stuenes. Den førstnevnte har utarbeidet en skogbruksmessig rapport, som lagmannsretten senere kommer tilbake til. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som protokollert i rettsboken. Befaring av den aktuelle veistrekning med påvisning av de berørte deler av de saksøktes eiendommer ble foretatt i henhold til partenes opplegg.

Statens Vegvesen har som forslag til alminnelige skjønnsforutsetninger fremlagt de standardiserte bestemmelser som er utarbeidet av Vegdirektoratet i juni 1985, og som benyttes i veiskjønn hvor Statens Vegvesen står som saksøker. Dog er pkt. 3. 5 strøket, idet veianlegget er fullført og skader og ulemper som følge av anleggsdriften kan vurderes. Disse spørsmål vil derfor bli vurdert av lagmannsretten under de enkelte takstnumre.

Under pkt. 6 i de alminnelige skjønnsforutsetninger er følgende bestemt:

«Det blir anlagt avkjørsler og oppstillingsplasser for vinsjing av tømmer, parkeringsplasser og lunneplasser som beskrevet i notat av 3. mai 1988. De tiltak som er nevnt i notatet er delvis utført. De gjenstående arbeider skal være utført i løpet av 1992.»

I tillegg er det utarbeidet spesielle skjønnsforutsetninger for de enkelte berørte eiendommer. Disse gjengis under de enkelte takstnumre. Det er ikke fremsatt innvendinger mot de alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger, og disse legges derfor til grunn for overskjønnet. Heller ikke er det fremsatt innvending mot fremme av overskjønnet.

Overskjønnsbegjæringen fra Statens Vegvesen omfattet i tillegg til herredsrettens fastsettelse av skogerstatninger også fastsettelse av erstatning for dyrket mark for takstnummer 1, 2 og 5. I prosesskrift av 12. mars 1990 har imidlertid Statens Vegvesen trukket tilbake overskjønnsbegjæringen for så vidt angår erstatning for dyrket mark. I

Side:162

samme prosesskrift er overskjønnsbegjæringen frafalt for så vidt takst nr. 2 er tilkjent erstatning for gjerdehold. Under overskjønnsforhandlingene har også de saksøkte eiere av takstnr. 1, 2 og 5 trukket overskjønnsbegjæringen tilbake, for så vidt angår erstatning for avstått dyrket mark. Dette spørsmål blir derfor ikke behandlet i overskjønnet, og herredsrettens erstatningsfastsettelser for avstått dyrket jord blir rettskraftige.

Statens Vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal har i det vesentlige gjort gjeldende:

Skogerstatningene må vurderes med utgangspunkt i ekspropriasjonserstatningslovens §6, idet det blir spørsmål om eiendommenes bruksverdi er blitt redusert som følge av veianlegget. Det må foretas en vurdering av den sannsynlige og realistiske utnytting av eiendommene, dersom inngrepet ikke hadde funnet sted. De momenter som har betydning for beregning av skogverdien, er grunnens bonitet, tømmerprisene, fremdriftskostnadene og den rentefot som anvendes ved kapitalisering av de årlige tap. Kapitaliseringsrenten hevdes å måtte settes til 4%, i tråd med fast rettspraksis i Møre og Romsdal.

Skogteigene er svært brattlendte, og lå tidligere i et stort sett veiløst område. Den nye fylkesveiparsellen har derfor åpnet området for skogsdrift. I tillegg har Statens Vegvesen hugget, kvistet og ført frem tømmer fra de arealer som avstås. Salgsinntektene har uten fradrag tilfalt grunneierne. Begge disse forhold utgjør særfordeler, som skal gå til fradrag i erstatningen. Fordelene som inngrepet fører med seg for grunneierne er større enn summen av skader og ulemper, og det hevdes derfor prinsipalt at grunneierne ikke tilkommer erstatning for avstått skoggrunn, samt ulemper for skogsdriften.

Når det gjelder de ulemper som veianlegget hevdes å ha påført skogsdriften, er videre anført at dette refererer seg til små restarealer på nedsiden av fylkesveien, og hvor tapene isolert sett iallfall ikke kan overstige grunnens verdi. Herredsretten synes ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Også bygging av en privat vei til skogsformål ville dessuten ha medført ulemper i form av skjæringer og skråninger, om enn i mindre grad.

Det bestrides at det er grunnlag for erstatning for nærføringsulemper, slik som påstått for takstnr. 1 og 2. Økning av trafikken og veiomlegging i den forbindelse ligger innenfor en påregnelig utvikling, hvor følgene må tåles uten erstatning. Det bestrides videre at omleggingen av fylkesveien har ført til arronderingsulemper for takstnr. 1, Mjelve. Også kravet om erstatning for beitegjerde fra takst nr. 2, Buvik, bestrides. Prinsipalt er anført at beiting av ungdyr på oversiden av fylkesveien er en upåregnelig driftsmåte, som ikke gir grunnlag for erstatning, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §6. Subsidiært er anført at det kun kan gis erstatning for utgiftene til strømgjerde.

Statens Vegvesen v/vegsjefen i Møre og Romsdal har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet fremmes.»

De saksøkte grunneiere har særlig anført:

Medgått skoggrunn til fylkesveianlegget kreves erstattet etter bruksverdien, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §6. Skogsdrift

Side:163

ville ha vært påregnelig i det aktuelle området dersom fylkesveien ikke hadde kommet. Det må legges en objektiv påregnelighetsbetraktning til grunn, slik at det ikke legges vekt på en mindre intensiv skogsdrift tidligere enn det som var mulig. Erstatningene for avstått skoggrunn vil bli reinvestert i skogbruksvirksomhet, og kapitaliseringsrenten må da settes til høyst 3,5%. Det er vist til overskjønn i RG-1988-742.

Det bestrides at etableringen av fylkesvei på strekningen Buvik - Horsgård har ført til noen økning i skogbruksverdien. Takstnr. 1, Mjelve og takstnr. 2, Buvik, hadde fra før veiadkomst mot øst, og takstnr. 5, Horsgård, hadde tidligere veiadkomst mot vest. Det er derfor bare takstnr. 3 og 4 som tidligere var veiløse skogparseller. Fylkesveien kan ikke benyttes som driftsvei i forbindelse med skogbruksvirksomheten, da det er en offentlig vei, med restriksjoner med hensyn til bruken. Etableringen av fylkesveien medfører derfor ikke særfordeler som det kan gjøres fradrag for i medhold av ekspropriasjonserstatningslovens §9.

Etableringen av fylkesveiparsellen har medført betydelige ulemper, som kreves erstattet. Dette gjelder særlig på nedsiden av veien, hvor skogsdrift er blitt umuliggjort på grunn av veianlegget.

Etableringen av fylkesveien har videre ført til arronderingsmessige ulemper for takstnr. 1, Mjelve. I tillegg har veianlegget påført dette takstnr. og takstnr. 2, Buvik, nærføringsulemper, som kreves erstattet.

For takstnr. 2, Buvik, kreves erstatning for oppsetning av beitegjerde, som er blitt nødvendig på grunn av fylkesveianlegget. Forut for etableringen av fylkesveien drev eieren med slaktedyr som gikk på beite på nordsiden av veien. Det er fullt påregnelig at denne driftsmåte vil bli tatt opp igjen.

De saksøktes øvrige anførsler refererer seg til de spesifikke erstatningspåstander, og det vises til lagmannsrettens bemerkninger under de enkelte takstnumre.

Grunneierne har nedlagt slik generell påstand:

«De saksøkte tilkjennes full erstatning, samt erstatning for utgifter til juridisk bistand.»

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Rettslige utgangspunkter:

Grunnlaget for avgjørelsen av erstatningskravene fra de saksøkte er bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17. Etter lovens §4 skal erstatningen fastsettes på grunnlag av den høyeste verdi - salgsverdien eller bruksverdien - som berøres av inngrepet. I nærværende sak, som i det vesentlige gjelder avståelse av skoggrunn, samt inngrepets betydning for skogsdriften, er partene enige om at erstatningsfastsettelsen må skje i henhold til bruksverdien. Lagmannsretten legger dette til grunn, idet bruksverdien av de avståtte arealer representerer den høyeste verdi for de saksøkte, jfr. forøvrig ekspropriasjonserstatningslovens §4. Erstatning for tapt bruksverdi utmåles etter reglene i lovens §6.

Ekspropriasjonsarealet er forhåndstiltrådt av Statens Vegvesen, og partene er enige om å legge 1. mars 1986 til grunn som tiltredelsesdato. Verdsettelsen skjer på grunnlag av verdien på overtagelsestidspunktet,

Side:164

jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §10 annen setning. De saksøkte grunneiere har krav på avsavnsrente fra overtagelsestidspunktet, jfr. lovens §10 tredje setning.

2. Skogerstatninger.

Det avstås skogarealer fra samtlige 5 takstnumre som er til behandling i overskjønnet. Utgangspunktet for beregningen av bruksverdierstatningen etter ekspropriasjonserstatningslovens §6 er «avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden». Dette innebærer at en må se hen til hva som ville ha vært en realistisk utnyttelsesmåte dersom veiinngrepet ikke hadde funnet sted, og hvilken avkastning utnyttelsen ville ha gitt. Samtlige berørte takstnumre består helt eller delvis av skogparseller. De ligger imidlertid ulendt til, i sterkt skrånende terreng, langs nordsiden av Langfjorden. Dette gjelder særlig for takstnr. 1 - 4, mens takstnr. 5, Horsgård, har noe flatere terreng. Fylkesveien gikk tidligere fra øst frem til takstnr. 2, Buvik, og fra vest inn på takstnr. 5, Horsgård. takstnr. 3, Hestad, og nr. 4, Holm, var således tidligere fullstendig veiløse. På takstnr. 1, Mjelve og takstnr. 2, Buvik er det en gammel traktorvei som har vært benyttet til skogsdrift, men denne er i dårlig forfatning. Skogparsellene på takstnr. 1-4 var derfor tidligere vanskelig tilgjengelige for utnyttelse i skogdriftsøyemed.

Det har likevel vært drevet en viss skogsdrift på takstnr. 1, 2 og 5, mens det på takstnr. 3 og 4 har vært liten drift. Bortsett fra takstnr. 2, Buvik, er brukene enten fraflyttet eller skogteigene ligger isolert, i betydelig avstand fra gården forøvrig. Lagmannsretten finner at den beskjedne skogsdrift som har funnet sted nok kunne ha fortsatt, men at en økning i skogsdriften ville ha vært upåregnelig, først og fremst på grunn av områdets vanskelige tilgjengelighet. På grunn av gjeldende tilskuddsordninger anser en det lite påregnelig at det ville ha blitt bygget traktorvei gjennom skogparsellene, og elven Hoåa, som danner grense mellom takstnr. 3 og 4, ville ha gjort det nødvendig å bygge bro, noe som ikke ville ha vært regningssvarende. Lagmannsretten finner det derfor mest sannsynlig at intensiteten i skogsdriften ville ha avtatt i årene fremover, dersom ikke fylkesveiparsellen hadde blitt bygget.

Ved beregningen av verdien av skoggrunnen på de aktuelle parseller bygger lagmannsretten på opplysninger i rapport fra skogtaksator Sven Erik Dahl. Det fremgår at driftskostnadene er betydelige, spesielt for takstnr. 3 og 4, en vurdering lagmannsretten deler. Selv om en for enkelte bestander legger til grunn lavere driftskostnader enn gjort av skogtaksator Dahl, finner lagmannsretten at grunnverdien for de aktuelle skogparseller blir nokså lav.

Ved valg av kapitaliseringsrente har lagmannsretten bygget på de prinsipper som er kommet til uttrykk i flertallets votum i plenumsdommen i Rt-1986-178 (Noem). Det sees hen til internrenten i næringen. En legger til grunn en langtidsrente, som er basert på en gjennomsnittsvurdering av rentenivået, og som tar hensyn til at den nominelle rente er inflasjonspåvirket. Det er dokumentert flere skogerstatningsskjønn fra Møre og Romsdal fylke, hvor det er anvendt en kapitaliseringsrente på 4%. Lagmannsretten antar at denne rentesats er basert blant annet på internrenten for skogbruk i fylket. På grunnlag

Side:165

av dette, samt under hensyn til likhetsbetraktninger, finner lagmannsretten å kunne benytte en kapitaliseringsrente på 4% også i nærværende skjønn.

Lagmannsretten finner at byggingen av den aktuelle fylkesvei - parsell mellom Buvik og Horsgård - har åpnet et tildels veiløst område for mer intensiv skogsdrift. Veitilknytningen gjør det langt lettere å komme inn i skogsterrenget, og utføre skogsarbeid. I tillegg er det etablert en rekke vinsjeplasser og lunneplasser i skogbruksøyemed på sydsiden av veien. På nordsiden av veien er det bygget to avkjørsler, som forbinder fylkesveiparsellen med mindre traktorveier i terrenget. Lagmannsretten finner at etableringen av ny, sammenhengende fylkesvei gjennom skogparsellene har gitt slike driftsmessige fordeler at avkastningen av skogsdriften for takstnr. 1-4 må antas å bli større etter inngrepet enn før.

Spørsmålet om det skal gjøres fradrag for de fordeler som etableringen av fylkesveiparsellen medfører avgjøres i henhold til ekspropriasjonserstatningslovens §9. Lagmannsretten finner at etableringen av lunneplasser, vinsjeplasser og skogsavkjørsler må komme til fradrag som særfordeler, i den utstrekning de har ført til verdiøkninger for de gjenstående skogeiendommer. Dette antas i stor grad å ha vært tilfelle. En antar videre at etableringen av fylkesveiparsellen må anses som en særfordel, idet driftsforholdene i skogen er blitt lettere, slik at det er grunnlag for økt avkastning. At fradrag skal gjøres følger av årsaksbetraktninger, idet ekspropriasjon fra de saksøktes skogteiger var nødvendig for at fordelen med en skogsbilvei kunne oppstå. Hertil kommer at det nettopp er de eiendommer som det ekspropriers grunn fra som har nytte av fylkesveien til skogsdrift. Den fordel som består i bedret kommunikasjon generelt er av alminnelig karakter, og kommer ikke til fradrag.

Statens Vegvesen har besørget hugging, kvisting og transport av det skogsvirke som tidligere stod i veitraséen. Salgssummene er uavkortet utbetalt til de grunneiere som er parter i overskjønnet. De utbetalte beløp utgjør for takstnr. 1 kr. 42.305,-, for takstnr. 2 kr. 43.429,-, for takstnr. 3 kr. 10.783,-, for takst nr. 4 kr. 19.664,- og for takstnr. 5 kr. 119.940,-. Siden dette er fordeler som tilfaller den enkelte ekspropriat, og ikke hans eiendom, kommer de ikke til fradrag etter ekspropriasjonserstatningslovens §9. I arbeidstillatelse for takstnr. 2, 3, 4 og 5, datert 6. mars 1986, er imidlertid bestemt at fordelen ved at veivesenet hugger skogen og stiller skogsvirket til grunneiernes disposisjon skal regnes med ved erstatningsfastsettelsen. Det samme er bestemt i arbeidstillatelse for takstnr. 1, datert 10. mars 1986, dog slik at fordelen ikke skal regnes med ved erstatningsfastsettelsen vedrørende areal øst for profil 450. Lagmannsretten tar etter dette fordelen i betraktning, med unntak av den sistnevnte strekning.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle de enkelte takstnumre. - - -

Avsavnsrente.

Tap som følge av erstatningsbeløpene utbetales etter at tiltredelse har funnet sted er av herredsretten erstattet i form av en avsavnsrente. Herredsretten har benyttet en rentesats på 12% p.a. Det er ikke

Side:166

begjært overskjønn over rentefastsettelsen, og denne er derfor rettskraftig. - - -

Overskjønnet er enstemmig. - - -