RG-1999-1375

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-26
Publisert:	RG-1999-1375 (215-99)
Stikkord:	Kausjon
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 98-00006 A/85 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02707 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00440K .
Parter:	Ankende part: Liv og Reidar Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Tone Kleven). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse ASA (Prosessfullmektig: Advokat Dag Olav Knudsen).
Forfatter:	Lagdommer Kjersti Graver. Ekstraordinær lagdommer Grete Gørvell Halvorsen. Mindretall: Lagdommer Steingrim Bull, formann
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §33, Foreldelsesloven (1979) §10, §2, §3, §9

Saken gjelder gyldigheten av kausjonserklæring, stilt som realkausjon med pant i kausjonistenes boligeiendom.

Ektefellene Liv og Reidar Larsen undertegnet den 8 desember 1986 erklæring om pantheftelse kr 500000, i deres boligeiendom gnr 51, bnr 170, Eidanger. I påtegning i erklæringen står at pantobligasjonen tjener til sikkerhet for

Enhver forpliktelse som Idar Hansen har eller måtte få til Christiania Bank og Kreditkasse i forbindelse med Idar Hansens engasjement i Lyngaards Hyndefabrikk, Danmark.

Idar Hansen var Liv og Reidar Larsens svigersønn, gift med deres datter Jane siden 1979. Hun var i det aktuelle tidsrom hjemmearbeidende med to barn. Han drev firmaene Varehuset og Hjem og Fritid AS i Larvik, hovedsaklig med salg av havemøbler. Han var i tillegg salgsagent for møbelputer fra den danske bedrift Lynggaard Hyndefabrikk, der han hadde en provisjonsinntekt på 10 % av omsetningen. I 1986 hadde han i følge egne opplysninger oppebåret ca kr 200.000 i provisjon. Da den danske bedrift dette år gikk konkurs, anså han den inntjente provisjon og mulighetene for fremtidige provisjonsinntekter tapt, med store virkninger for egen økonomi. Sammen med den tidligere eier av Lynggaard tok han sikte på å overta virksomheten, for kr 1 million, med kr 500.000 på hver av dem.

Idar Hansen oppsøkte i november 1986 sin flerårige bankforbindelse Christiania Bank og Kreditkasse AS (heretter Kreditkassen) i Larvik med sikte på den nødvendige finansiering. Kreditkassen sa seg villig til å stille garanti for lån i en dansk bank, mot sikkerhet. Det ble fra bankens side tatt kontakt med den danske Jyske Bank. I brev av 23 desember 1986 til Kreditkassen meddeler Jyske Bank at kapitalgrunnlaget for overtagelsen av Lynggaards Hyndefabrikk er for spinkelt til at banken ser seg i stand til å imøtekomme kredittønsket. I januar 1987 fikk Idar Hansen lån i Sparekassen Sønderjylland.

Idar Hansen hadde ikke selv aktiva til å dekke inn Kreditkassens krav om sikkerhet. Han og Jane Hansen hadde bygget bolig, som stod ferdig i 1983. Den var imidlertid fullt beheftet med private lån i andre kredittinstitusjoner og pantsikrede fordringer i forbindelse med Idar Hansens næringsvirksomhet. Det er ikke opplyst at Kreditkassen lot oppstille noen oversikt over Idar Hansens aktiva og passiva i forbindelse med garantistillelsen i 1986. I en senere oppstilling fra Idar Hansen til Kreditkassen har han pr 1 januar 1987 satt sine samlede gjeldsforpliktelser til denne bank til kr 1830770, sikkerheten til å omfatte kr 1300000 og underdekningen på engasjementet således kr 530770. Det står i oppstillingen at i tillegg kommer blant annet selvskyldnerkausjon fra Idar Hansen for Varehuset og Hjem og Fritid AS for ethvert mellomværende og for ubegrenset beløp. Boliglån fra de andre kredittinstitusjone var heller ikke i oppstillingen. Idar Hansen forklarte for lagmannsretten at hans gjeldforpliktelser antagelig hadde passert en million kroner i desember 1986.

I mangel av annen sikkerhet spurte Idar Hansen høsten 1986 Liv og Reidar Larsen om de kunne kausjonere for et lån på kr 500.000 for å finansiere det danske aksjekjøpet. De var skeptiske. Idar Hansen fikk deretter i stand et møte med advokat Karl Einar Knutsen, som han hadde benyttet tidligere, og svigerforeldrene hjemme hos seg og Jane Hansen. Her ga advokat Knutsen en generell redegjørelse for hva kausjon innebærer.Det er enighet om at Idar Hansens økonomi ikke var tema. Det ble heller ikke foretatt noen nærmere gjennomgang av det danske investeringsprosjektet.

Det var jevnlig kontakt mellom Jane og Idar Hansen og Liv og Reidar Larsen fremover. Svigerforeldrene gjorde Idar Hansen kjent med at de var negative til å påta seg kausjonsansvar. Det ble ikke tatt ytterligere initiativ fra noen side vedrørende mulig kausjon før Jane Hansen den 8 desember 1986 ringte sine foreldre, dypt fortvilet. Hun sa til dem at det var stor fare for at familiens bolig måtte selges om ikke foreldrene stilte kausjon. Dette hadde Idar Hansen fortalt henne. Hennes foreldre skulle på ferie tidlig neste morgen, og datteren ga uttrykk for at de måtte undertegne før de reiste. De ga motvillig etter og dro etter å ha fått beskjed om det til Kreditkassens filial i Porsgrunn etter bankens stengetid, der de ble låst inn og undertegnet pantsettelseserklæringen og pantobligasjonen som lå ferdig utfylt. Pantobligasjonen ble tinglyst den 23 desember 1986.

Det er uenighet mellom partene med hensyn til om Liv Larsen ringte den angjeldende person i Kreditkassen, Per Falck Olsen, etter hjemkomst fra ferien i romjulen 1986 og ba om å få komme ut av kausjonsforholdet. Falck Olsen bestrider at noen slik samtale fant sted da.

Den 13 januar 1987 utstedte Kreditkassen garanti på DKK 500.000 for lånet Idar Hansen, ved firmaet Hjem og Fritid AS opptok i Sparekassen Sønderjylland. Lånet ble utbetalt 26 februar 1987 til det nyetablerte selskapet Lynggaard Invest ApS.

Virksomheten i Danmark viste seg snart ikke å svare til forventningene. Det oppsto problemer i forholdet mellom Idar Hansen og hans danske partner Lynggaard, som Idar Hansen så kjøpte ut. Lånet i Sparekassen Sønderjylland ble overført til Den Danske Bank. Kreditkassens garanti for Hjem og Fritid AS ble overført til Den Danske Bank den 8 oktober 1987. Idar Hansen startet deretter et nytt selskap, 3 Plus Norge AS. Liv og Reidar Larsen førte kausjonsforpliktelsen videre gjennom undertegning på nye pantedokumenter den 5 april 1988, som gjaldt garanti for regning av 3 Pluss Norge AS overfor Den Danske Bank. De undertegnet deretter på pantedokumenter den 4 september 1989, som skulle gjelde valutalån Idar Hansen opptok i Sydbank, Tinglev, Danmark. Dette låneforholdet ble ikke etablert.

Konkurs ble åpnet i Hjem og Fritid AS 20 mai 1988. Boligeiendommen til Idar og Jane Hansen ble solgt i april 1989, etter pågang fra kreditorene.

I 1989 måtte Kreditkassen innfri garantien overfor Den Danske Bank. Kreditkassen ga Idar Hansen i brev av 3 november 1989 melding om at bankens garantiinnfrielse ble konvertert til boliglån stort kr 500.000 med pant i Larsens eiendom. Panterklæring med denne endring ble undertegnet av Liv og Reidar Larsen den 27 desember 1989.

Etter påkrav til Idar Hansen sommeren 1990, ble begjæring om tvangsauksjon over Larsens eiendom sendt 12 februar 1991. Idar Hansen fikk opptatt lån i Bolig- og Næringskreditt AS, BNbank, i Trondheim på kr 420000, der han, Jane Hansen og Liv og Reidar Larsen inngikk som debitorer, med pantesikkerhet i Larsens eiendom. Kr 409.202 ble betalt til Kreditkassen, hvis utestående inklusive renter pr 21 mai 1991 utgjorde kr 593284,96. For de resterende kr 184082,96 ble Idar Hansen gitt et nytt lån fra Kreditkassen med sikkerhet i Larsens eiendom, med prioritet etter lånet til BNbank. Pantobligasjonen ble nedkvittert til kr 184083. Liv og Reidar Larsen undertegnet den 28 juni 1991 på at de nye vilkår ble akseptert. De begynte å betale på lånet til BNbank i 1991.

Liv og Reidar klaget den 29 april 1995 Kreditkassen inn for Bankklagenemnda, idet de hevdet at obligasjonen ikke kunne gjøres gjeldende som sikkerhet. Det ble blant annet anført at Kreditkassens garanti gjaldt Hjem og Fritid AS, ikke Idar Hansen, og at realkausjonen gjaldt Idar Hansens forpliktelser. Bankklagenemnda fant at det både gjennom selvskyldnererklæring fra Idar Hansen for Hjem og Fritid AS og hans engasjement for øvrig i virksomheten, forelå identifikasjon mellom Idar Hansen og Hjem og Fritid AS i forhold til realkausjonen. Klagerne hadde også anført at de hadde forutsatt at også hoveddebitors foreldre skulle kausjonere og at kausjonen ble avgitt under press. De fikk ikke medhold på noen av disse punkter.

Idar Hansen søkte den 19 februar 1996 om gjeldsordning. Forslag til tvungen gjeldsordning ble stadfestet av Larvik namsrett, men ble nektet stadfestet av Agder lagmannsrett ved kjennelse av 9 juli 1996, etter kjæremål fra Liv og Reidar Larsen. De viste her til at de var samskyldnere med Idar Hansen for lånet til Bolig og Næringskreditt, og til at de hadde betalt renter og avdrag på lånet. Gjeldsordning ville innbære at Hansens forpliktelser ville bortfalle mens deres ansvar ville bestå. Lagmannsretten fant at den foreslåtte gjeldsordning ville virke støtende.

Ved stevning av 30 desember 1997 til Oslo byrett reiste Liv og Reidar Larsen sak mot Kreditkassen med påstand om at kausjonserklæringene skulle kjennes ugyldige og at Kreditkassen skulle betale erstatning til dem. Byretten avsa den 7 juli 1998 dom med slik domsslutning:

1. Christiania Bank og Kreditkasse v/styrets formann frifinnes.

2. Liv og Reidar Larsen dømmes til å betale saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse v/styrets formann med kr 30000,- trettitusen.

Liv og Reidar Larsen har i rett tid påanket dommen. Christiania Bank og Kreditkasse AS har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 9 og 10 februar 1999. De ankende parter møtte med sin prosessfullmektig. For ankemotparten møtte foruten prosessfullmektigen kunderågiver Per Falck Olsen, som avga forklaring som vitne. Retten hørte i tillegg forklaringer fra vitnene Idar Hansen og Jane Hansen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter, Liv og Reidar Larsen, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Kausjonsforpliktelsen er ugyldig etter avtaleloven §33 jf §36, idet Kreditkassen ikke har oppfylt sin opplysningsplikt ved inngåelsen av kausjonsavtalen den 8 desember 1986. Ufullstendige opplysninger vil kunne rammes av avtaleloven §33, som er den sentrale bestemmelse om lojalitet i kontraktsforhold. Også uaktsom unnlatelse av å gi opplysninger rammes av §33. Selv om banken ikke i utgangspunktet vil ha generell informasjonsplikt, foreligger det slike særlige omstendigheter som tilsier en aktiv opptreden. Avtaleloven §36 overlapper §33 når det gjelder tilblivelsesmangler, men har også selvstendig betydning.

Banken hadde kunnskap om Idar Hansens pressede økonomi, som den måtte forstå ville være motiverende for om Larsens ville tegne seg som kausjonister. Banken undersøkte ikke om Larsens var kjent med de relevante forhold. Det er ikke tilstrekkelig at banken sjekket at de hadde fått en generell orientering om hva kausjon innebærer. Kreditkassen kjente til at Idar Hansen hadde betydelige gjeldsengasjementer, og at han hadde problemer med å betjene dem. Det var klart at han var avhengig av betydelige inntekter for å unngå mislighold. Kreditkassen hadde i 1986 sendt ham påkrav vedrørende betaling på tre lån som løp parallelt. Han hadde fått refinansiering for å klare forpliktelsene. To kassakreditter var overtrukket ved utgangen av 1986. Samlet hadde Idar Hansen ved utgangen av 1986 gjeldsforplikter på vel kr 3 millioner, som han skulle betjene med en usikker inntekt.

Idar Hansen fortalte aldri svigerforeldrene om sin økonomi. Deres datter kjente ikke til de nærmere forhold, og hun ønsket heller ikke å fortelle sine foreldre om de økonomiske vansker familien hadde i perioder. Banken kunne uansett ikke innrette seg på at Liv og Reidar Larsen hadde den nødvendige kunnskap uten å sjekke det med dem. Det ble ikke tatt kontakt med dem fra bankens side før kausjonen ble undertegnet.

En annen omstendighet som tilsa at banken tok kontakt med kausjonistene på forhånd, var at lånet gjaldt et næringsengasjement med betydelig risiko. Kreditkassen sikret seg gjennom kausjonen mot at banken tok del i risikoen og veltet usikkerheten over på kausjonistene. Kreditkassen hadde interesse i satsingen i Danmark ettersom den ville øke mulighetene for at Idar Hansen kunne klare å betjene lånene til banken. Kreditkassen skulle ha informert kausjonistene om at en dansk bank hadde vurdert kredittgrunnlaget som for spinkelt. Dette var positiv kunnskap banken satt inne med.

Kausjonistenes situasjon tilsa også at banken tok kontakt med dem før de forpliktet seg i henhold til kausjonserklæringen. Liv og Reidar Larsen er begge pensjonister, hun med uførepensjon på kr 39.000 pr år, mens hans pensjon utgjør kr 140000, tilsammen kr 179.000 pr år. I deres yrkesaktive år var hun delvis arbeidsufør, arbeidet i forretninger, som kjøkkenassistent mv, mens han var kranfører på Norsk Hydro. Boligen er deres eneste aktivum. Ingen av dem har en bakgrunn eller erfaringer som gir grunnlag for innsikt i de forhold som skulle vurderes ved inngåelsen av kausjonsforpliktelsen. Som nær familie befant de seg i en svært presset situasjon, og de ga uttrykk for at de mislikte sterkt å måtte undertegne. De hadde betinget seg at foreldrene til Idar Hansen skulle gå inn sammen med dem som kausjonister. Da de fikk beskjed om at disse ikke ville, ga de uttrykk for overfor Idar og Jane Hansen at de ikke ville påta seg kausjonsansvar. Om de hadde kjent til Idar Hansens økonomiske forhold ville de aldri ha kausjonert.

De nye pantsettelseserklæringer som ble undertegnet i 1987, 1988 og 1989, representerer ingen aksept av kausjonsforpliktelsen. Larsens hadde vært i kontakt med Falck Olsen i Kreditkassen ved flere anledninger, og han var fullstendig klar over at de ikke sto som kausjonister frivillig. De befant seg i en tvangssituasjon der de opplevde det slik at om de ikke undertegnet ville deres bolig gå på tvangsauksjon. At de ikke reiste innsigelser mot kausjonens gyldighet i forbindelse med disse refinansieringene, har etter dette ingen passivitetsvirkninger. Anførselen er videre tapt ved at Kreditkassen har inngått forhandlinger med sikte på minnelig løsning.

Det foreligger ikke foreldelse, som Kreditkasssen hevder. Saken gjelder erstatning utenfor kontraktsforhold, som en følge av brudd på reglene om god forretningsskikk. Foreldelsesloven §9 får anvendelse, og det avgjørende blir når Larsens fikk kunnskap om forholdene. Det var først etter et møte advokat Kleven hadde med Ivar Hansen den 16 mai 1997. Før dette kjente de ikke til hvor vanskelig hans økonomi var i 1986.

Liv og Reidar Larsen fremmer krav på erstatning for det tap de har lidt ved at de fra 1991 har måttet betale på lånet til BNbank. Tallene som ble benyttet i byretten legges til grunn. Det er i henhold til dette betalt kr 309603, og det gjenstår kr 361358. Erstatningskravet avrundes til kr 675000.

Liv og Reidar Larsen har nedlagt slik påstand:

1. Kausjonsansvar for Idar Hansens forpliktelser overfor Kreditkassen, erklæring av 08.12.1986 avløst av erklæring av 28.06.1991 kjennes ugyldig.

2. Kreditkassen v/styrets formann betaler til Liv og Reidar Larsen erstatning oppad begrenset til kr 675000,-.

3. Kreditkassen v/styrets formann idømmes sakens omkostninger, både for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det må foretas en avveining mellom Kreditkassens opplysningsplikt og kausjonistenes undersøkelsesplikt. Det gjelder ingen generell regel om opplysningsplikt for kredittinstitusjoner ved kausjonsavtaler. Om kausjonistene skulle vinne frem her, blir undersøkelsesplikten illusorisk.

Liv og Reidar Larsen hadde fått en generell orientering av advokat Knutsen om hva kausjonsforpliktelsen innebar. Dette møte fant sted i avslappede omgivelser, og de hadde all mulighet til å stille spørsmål. Banken forvisset seg om at det var gitt betryggende informasjon.

Larsens ville ha stilt kausjonen selv om de hadde kjent til Idar Hansens økonomiske forhold. Idar Hansen fortalte Per Falck Olsen i Kreditkassen at svigerforeldrene ville stille kausjonen, men at han ikke ønsket det. De ville hjelpe barna. Datteren Janes telefon den 8 desember 1986 avdekket at de var i en vanskelig økonomisk situasjon, og at de var avhengige av hjelp for å unngå at boligen ble solgt på tvangsauksjon.

Falck Olsen benekter at han fikk noen telefon fra Liv Larsen i romjulen 1986 der hun skal ha bedt om at de ble løst fra kausjonen. Det var på dette tidspunkt fullt mulig å stoppe prosessen, og banken hadde ingen egeninteresse i låneforholdet.

At kausjonsforholdet gjaldt et næringsengasjement med noen usikkerhet, måtte være klart også for Liv og Reidar Larsen. Kjøp av et konkursbo innebærer en synbar risiko og oppfordring til aktsomhet. Det så lovende ut med den danske satsingen. Den tidligere eier Lynggaard var med, og kjøpet var gunstig priset. Budsjettet var gjennomgått av danske revisorer den 18 november 1986. At det likefullt ble avslag på lån i Jyske Bank, kan skyldes flere ting. To andre danske banker var villige til å gi lån.

Kreditkassen vurderte det danske låneforholdet som et selvstendig prosjekt, uavhengig av de engasjementer Idar Hansen hadde med Kreditkassen.

Idar Hansens økonomi ble av Kreditkassen vurdert som udramatisk, og den ga ikke foranledning til noen underretning til kausjonistene. Innbetalingene skjedde med noe ujevn takt, men det kom alltid penger inn på konto. Det hører med i denne vurderingen at han drev sesong- og væravhengig virksomhet. At påkrav ble sendt ut inngikk i bankens rutiner og kan ikke tilegges noen vekt, ei heller at det fant sted enkelte refinansieringer med endrete betalingsvilkår.

I følge Idar Hansens oppstilling pr 1 januar 1987 over hans engasjementer med Kreditkasssen forelå det en underdekning med kr 530770. Det er ikke alarmerende, og det forelå ingen indikasjoner på at han ikke kunne klare å betjene lånene. Varelageret var vurdert forsiktig i oppstillingen.

Kausjonistenes ugyldighetsinnsigelse er uansett tapt ved passivitet og etterfølgende konkludent adferd. De har ikke bestridt kausjonsansvaret ved de senere endringer i sikkerhetsstillelsen. De undertegnet også på at et nytt forhold skulle gå inn under kausjonsansvaret den 4 september 1989. De stadige refinansieringer var et varsel om at ikke alt var som det skulle. Først da de i 1995 ble konfrontert med at Idar Hansen ikke kunne betale gikk de til sak. Det var klart at han ikke kunne betale alt i 1991, da lånet ble refinansiert gjennom nytt låneopptak i BNbank. Larsens var her representert ved advokat.

Krav som gjelder den del av gjelden som ble finansiert gjennom lånet i BNbank i 1991 er i ethvert tilfelle foreldet. Kravet gjelder tilbakesøkning eller erstatning i kontraktsforhold, og det løper en foreldelsesfrist på tre år. Tilleggsfristen i foreldelsesloven §10 får ikke anvendelse. I den ligger en aktsomhetsplikt, og i dette tilfelle har ikke Larsens oppfylt sin undersøkelsesplikt.

Kreditkassen har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Graver og ekstraordinær lagdommer Gørvell Halvorsen - er kommet til at anken bør føre frem.

Flertallet bemerker:

Etter gjeldende rett eksisterer ingen alminnelig opplysningsplikt for kredittinstitusjoner overfor private kausjonister. Slik plikt vil i det enkelte tilfelle kunne utledes av kravet til lojalitet i kontraktsforhold som utspringer av avtaleloven §33 og hjemmelen i avtaleloven §36 til å sette til side en avtale som virker urimelig. Det vises til Rt-1984-28 og omtale av denne dom og annen rettspraksis i artikkel av Viggo Hagstrøm i Lov og Rett 1996 side 78 (LoR 1996 78) flg om kausjonsretten og avtaleloven §36. Ved vurderingen av om avtalen skal settes til side etter avtaleloven §36 er relevante momenter så vel avtalens innhold som partenes stilling, omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen og etterfølgende forhold.

I dom inntatt i Rt-1995-1540 fant Høyesterett at det forelå flere særlige omstendigheter som samlet sett ble funnet tilstrekkelige til å underkjenne kausjonen etter avtaleloven §36. Hvorvidt kausjonisten hadde forståelse av risikoen ved og konsekvensene av sikkerhetsstillelsen ble det ikke tatt stilling til, men det ble uttalt at tvil om det forelå sinnslidelse som påvirket disposisjonen, vil kunne inngå i vurderingen av om avtalen var urimelig. Høyesterett fant at sikkerhetsstillelsen i alle tilfelle måtte settes til side etter avtaleloven §36, blant annet med den begrunnelse at kredittyters behandling av lånesøknaden ikke var forsvarlig, videre at kredittyter skulle ha tatt kontakt med kausjonisten for å få nærmere opplysninger om hennes mulighet til å innfri i tilfelle mislighold og for å klarlegge om hun var kjent med lånsøkernes økonomiske forhold. Det ble lagt vekt på at lånet ikke fremsto som ordinært ettersom det det gjaldt boliglån på et beløp noe over kjøpesummen for boligen, og at realisasjon av kausjonistens bolig ville utsette henne for et betydelig velferdstap. Dommen ble avsagt mot en stemme, der den dissenterende dommer blant annet vektla hensynet til forutberegnelighet. Det ble her også gitt uttrykk for at flertallet er utenfor en varsom bruk av avtaleloven §36 når realkausjonen her settes til side. Som Viggo Hagstrøm uttaler på side 81 i den foran nevnte artikkel i Lov og Rett 1996, understreker den dissenterende dommers votum at Høyesterett her har flyttet ugyldighetsgrensene.

I dom i Rt-1995-245 ble kausjonen ikke satt til side. Her viste Høyesterett til at det ikke foreligger noen generell informasjonsplikt overfor kausjonister i etableringsfasen av forholdet, og at kausjonisten hadde opptrådt grovt uaktsomt da hun undertegnet dokumentene. Det ble også vist til at kredittytelsen fremsto som ordinær. Det ble videre uttalt at det var en klar feil av låneformidleren ikke å ta kontakt med kausjonisten før de bekreftet hennes underskrift, men at det ikke kunne slå igjennom i forhold til kausjonistens grove uaktsomhet.

Flertallet finner at det i denne sak er flere forhold som samlet må føre til at kausjonen må settes til side. Etter flertallets syn hadde banken en særlig foranledning til å undersøke hvilke forutsetninger kausjonistene hadde for å vurdere den risiko som var forbundet med kausjonsforpliktelsen og eventuelt ha gitt dem relevante opplysninger de manglet. Det er klart at det ikke ble tatt noe slikt initiativ overfor kausjonistene fra bankens side verken før eller i forbindelse med selve undertegningen av kausjonsavtalen.

Flertallet mener for det første at banken hadde en spesiell foranledning til å undersøke hvilken kjennskap kausjonistene hadde til debitors økonomi. Dernest dreide det seg etter flertallets syn om en kausjonsstillelse for et prosjekt det var knyttet særskilt risiko til og som kausjonistene ikke hadde tilstrekkelige forutsetninger til å vurdere. Det tredje forhold flertallet legger vekt på gjelder forhold på kausjonistenes side, herunder deres erfaringsbakgrunn, økonomi og deres nære familiemessige tilknytning til hoveddebitors familie.

Hva angår debitors økonomi, finner flertallet det sannsynlig at den var anstrengt i november - desember 1986, ut fra de opplysninger som er fremkommet. Inntektsgrunnlaget hadde sviktet ved konkursen til den danske bedrift. Idar Hansen hadde en betydelig gjeld å betjene. At han selv opplevet situasjonen som kritisk og at noe måtte gjøres umiddelbart, fremgår av den melding han ga sin ektefelle om at boligen var truet, som førte til hennes telefon til foreldrene den 8 desember 1986. Det var svært viktig for ham å få lånet ordnet før svigerforeldrene ble borte i 14 dager. Kreditkassen har opplyst at den ikke satte opp noen oversikt over hans økonomiske engasjementer i forbindelse med behandlingen av bankens garantistillelse for det danske lån. Banken unnlot det til tross for at den hadde erfart at det tidligere hadde vært problemer for ham med å overholde sine betalingsforpliktelser. Flertallet mener det i denne sammenheng må tillegges større betydning enn det Kredittkassen har fremholdt, at Kredittkassen i 1986 sendte Idar Hansen tre påkrav, henholdsvis et 1 august 1986 på gjeldsbrev til Idar Hansen med rest kr 155506, et 31 oktober 1986 på gjeldsbrev til Varehuset v/Idar Hansen med rest kr 250.952 og et 28 november 1986 på gjeldsbrev til Hjem & Fritid AS på kr 150000. Resultatet ble refinansiering av lånene. Etter flertallets syn er dette signaler som både skulle tilsi at banken foretok en nærmere kredittvurdering, og at de undersøkte hva de private kausjonistene kjente til angående Idar Hansens næringsvirksomhet. I den oversikt Idar Hansen har satt opp pr 1 januar 1987 står videre oppført en kassekreditt på opprinnelig kr 500.000 med økning til kr 649.105 og en opprinnelig stor kr 50.000 med økning til kr 535580, med forfall angitt til 15 oktober 1986. Det er oppført at nedbetaling skulle starte november 1986 på gjeldsbrevlånet på kr 150000. Den underdekning på kr 530.770 som er oppført i oversikten, kan etter lagmannsrettens syn ikke uten videre legges til grunn som dekkende for debitors økonomiske bæreevne. Idar Hansen anslo i vitneforklaringen for lagmannsretten sine gjeldsforpliktelser til å ha passert 1 million kroner i desember 1986. Per Falck Olsen forklarte at Kreditkassen høsten 1986 vurderte situasjonen som udramatisk, men slik at Idar Hansens økonomi ikke var god. Til desember 1986 kom det imidlertid inn jevnlig inn penger på konto. Det fremkom i retten at banken anså de budsjetter han kom med som noe optimistiske.

Det danske prosjekt Kreditkassen ble bedt om å bistå med finansieringen til, ble initiert etter at Idar Hansen var stilt overfor konkursen i Lynggaard Hyndefabrikk, der han mistet såvel opptjente provisjonsinntekter som fremtidig inntekt av stor betydning for hans økonomi. Det er ikke fremkommet at det fra bankens side ble foretatt noen spesiell vurdering av hvilke mulige følger det manglende inntektsgrunnlag ville ha for debitors økonomi i desember 1986. Det er fra Kreditkassens side tvert imot vist til at banken så det danske engasjement isolert fra Idar Hansens virksomhet i Norge. Banken så situasjonen slik at dens garanti gjaldt for friske penger. Kausjonen innebar at bankens risiko var liten.

For kausjonistene var stillingen anderledes. Deres engasjement gjaldt ikke bare risikoen knyttet til den nye satsing i Danmark. For dem ville debitors samlede økonomi være avgjørende. I forhold til kausjonistene kan ikke banken høres med at det danske lånet kunne ses isolert fra debitors øvrige engasjementer. Bankens underretningsplikt til kausjonistene må vurderes ut fra dens kjennskap til debitors samlede økonomi.

I vurderingen av kausjonsavtalens gyldighet inngår også den risiko som var knyttet til låneprosjektet og kausjonistenes forutsetninger for å bedømme den. Det fremgår av rettspraksis at det vil ha betydning om kredittytelsen fremstår som ordinær, jf Rt-1995-1540. Et lån på kr 832.000 for kjøp av bolig til kr 800.000 ble her ikke ansett ordinært. Høyesterett uttalte at dette forhold burde ha medført en mer grundig behandling av søknaden. Etter flertallets syn er det grunn til å anse situasjonen som annet enn ordinær hvor privatpersoner påtar seg kausjonsforpliktelser for kreditt til næringsvirksomhet, til oppkjøp av et dansk konkursbo. Det må for banken ha fremstilt seg som et risikopreget prosjekt. Kreditkassen hadde videre foranledning til å vurdere prosjektet nærmere da banken mottok brevet av 23 desember 1986 fra Jyske Bank, der denne bank ga uttrykk for at kapitalgrunnlaget ble ansett for spinkelt til at kredittønsket kunne imøtekommes. Banken var som den profesjonelle part vesentlig nærmere enn kausjonistene til å vurdere tapsrisikoen. Den skulle ha undersøkt hvilken kjennskap de hadde til låneformålet.

Flertallet er enig med Kreditkassen i at det som utgangspunkt må forutsettes at en kausjonist undersøker og vurderer debitors økonomiske situasjon. Men hvor det foreligger nære familieforhold, må banken være forberedt på at de potensielle kausjonister ikke har tilstrekkelig balansert informasjon.

Det fremgår av bankens interne notater at den hadde som hovedregel ikke å godta pant fra nær familie. Denne praksis må anses å ha vært i harmoni med hva som kunne forventes å være gjeldende rettstilstand. Det vises til omtale i NOU 1994: 19, Finansavtaler og finansoppdrag, side 179 - 180: "Domspraksis og avgjørelser fra Bankklagenemnda har imidlertid vist at det i alminnelighet ikke kan påregnes at en kausjonist som er ektefelle, i slekt med eller venn av låntaker, har tilstrekkelig innsikt i og forståelse for låntakerens økonomiske stilling". Flertallet utleder av denne uttalelse at det i slike tilfelle vil foreligge en skjerpet aktsomhetsplikt, som etter flertallets syn må få anvendelse i forhold til Kreditkassen. Banken forsikret seg om at kausjonistene var gitt generell informasjon om hva kausjon innebar, og den hadde Idar Hansens utsagn om at svigerforeldrene ville stille kausjon. Men banken foretok seg intet for å bringe på det rene om kausjonistene hadde fått opplysninger som banken burde forstått måtte være relevante for dem. Banken burde ha vært forberedt på at utsagn fra den kapitaltrengende svigersønn alene kunne være utilstrekkelige som informasjonskilde i en slik sammenheng.

Kausjonsansvaret var på kr 500.000 med sikkerhet i kausjonistenes bolig. Det ble ikke foretatt noen undersøkelser fra Kreditkassens side med hensyn til hvilken økonomi Liv og Reidar Larsen hadde til å bære et slikt ansvar. Den var begrenset med hensyn til evnen til å bære et så stort lån. Med boligen som pant var deres situasjon enn mer utsatt. Av andre forhold på kausjonistenes side hører også med at banken ikke kunne regne med at de hadde tilstrekkelige kunnskaper om eller forutsetninger for å vurdere de økonomiske risikofaktorer som forelå. I dommen i Rt-1995-1540 fant Høyesterett at kredittyter burde ha tatt kontakt med kausjonisten for å få opplysninger om hennes mulighet til helt eller delvis å innfri i tilfelle mislighold, og for å klarlegge om hun var kjent med lånsøkernes økonomiske forhold, hensett til lånets størrelse i forhold til sikkerheten i boligen.

Flertallet bemerker videre at kausjonsavtalen ble inngått under stort tidspress og under ekstraordinære forhold. Liv og Reidar Larsen fikk svært kort tid til å områ seg på. Flertallet legger til grunn at de overfor Idar Hansen hadde gitt uttrykk for at de ikke ønsket å kausjonere, men at de den 8 desember 1986 opplevet å bli utsatt for sterkt press. Kreditkassen kan ikke bebreides for disse forhold, som var skapt av Idar Hansen og Jane Hansen. Men når det fra bankens side ble tilrettelagt for at kausjonsavtalen kunne inngås så hastig at det måtte skje utenom bankens åpningstid, skulle den ha sørget for kontakt med kausjonistene på forhånd.

Flertallet finner at det forelå årsakssammenheng mellom Kreditkassens manglende underretning til kausjonistene om debitors økonomi og deres kausjonsforpliktelse. Den dramatiske telefonmeldingen fra Jane Hansen om at boligen var truet kunne oppfattes som å angå en akutt situasjon. Om de hadde fått kjennskap til Idar Hansens samlete økonomiske mellomværende med banken, kan det ikke påregnes at de ville ha undertegnet.

Flertallet er kommet til at Kreditkassen ved sin manglende kontakt med og underretning til kausjonistene ikke har oppfylt den veiledningsplikt som må anses å følge av de foreliggende omstendigheter i saken. Forholdene omkring inngåelsen av avtalen og partenes stilling fører etter flertallets syn til at det vil virke urimelig og i strid med god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende, og at den må settes til side etter avtaleloven §36.

Det generelle hensynet til forutberegnelighet i avtaleforhold anses ikke å ha særskilt tyngde her. Det dreier seg om krav til aktiv kontakt fra bankens side i en situasjon der den får tilbud om privat kausjon fra debitors nære familie til risikopreget næringssatsing. Banken har hatt foranledning til å utvikle mer betryggende saksbehandlingsrutiner enn det som skjedde i denne sak, og den vil dermed selv kunne innvirke på forutberegneligheten.

Kreditkassen har anført at ugyldighetsinnsigelsen er tapt ved passivitet og etterfølgende konkludent adferd ettersom Liv og Reidar Larsen undertegnet på nye kausjonsdokumenter i forbindelse med senere refinansieringer. De har forklart at de opplevde situasjonen dithen at de ville kunne miste huset om de ikke undertegnet. Det ble heller ikke ved noen av disse anledninger tatt kontakt fra Kreditkassens side med sikte på å informere dem om situasjonen. Det forelå ingen foranledning for banken til å tro at Larsens gjennom underskriftene fraskrev seg eventuelle innsigelser mot kausjonsavtalen. Flertallet finner ikke at de senere underskrifter kan ses som aksept av kausjonsforpliktelsen eller at de i seg selv ga kausjonistene foranledning til å reise innsigelser mot den.

Det er fra Kreditkassens side videre anført at erstatningskrav er foreldet.

Det underliggende rettsforhold, spørsmålet om kausjonsforpliktelsens gyldighet er ikke gjenstand for foreldelse. Kravet på erstatning som utspringer av dette rettsforhold, foreldes derimot. Flertallet legger til grunn at det dreier seg om et erstatningskrav med grunnlag i et kontraktsforhold og at foreldelsesloven §2 og §3 får anvendelse. Det løper etter dette en tre års foreldelsesfrist fra forfall.

Spørsmålet er når kravet skal anses forfalt. I 1991 ble Liv og Reidar Larsen debitorer for lånet i BNbank, og det gjenstående kausjonsansvaret ble redusert tilsvarende. Deres kausjonserklæring hadde utløst et skadekrav som maksimalt tilsvarer hele låneforpliktelsen. De står solidarisk ansvarlige med Idar Hansen og Jane Hansen. Det erstatningsmessige tap Liv og Reidar Larsen så langt har lidt, utgjøres av de betalte renter og avdrag på hele lånet i BNbank. Flertallet finner at verken Jane eller Idar Hansens økonomiske situasjon tilsier at det er grunn til å regne med at noen av dem vil bidra ved nedbetalingen av lånet. Liv og Reidar Larsen må forventes å måtte betale hele lånet til BNbank. I forslaget til gjeldsordning i 1996 har Idar Hansen oppgitt sin årlige inntekt til ca kr 124.000 og gjeld til ca kr 4.5 millioner. Han og Jane Hansen ble separert i 1995.

Flertallet anser i denne sammenheng det krav som fremmes mot Kreditkassen, ikke som et betinget krav, som er avhengig av senere bestemte begivenheter. I forhold til Kreditkassen anses det rette utgangspunktet for foreldelsesfristen å være da kausjonistene ble debitorer for lånet til BNbank i 1991. De anses fra dette tidspunkt å ha hatt et krav overfor Kreditkassen tilsvarende låneforpliktelsen i BNbank. At de da ikke var kjent med de faktiske eller rettslige forhold som lå til grunn for de fremsatte krav, er i denne sammenheng uten betydning, jf foreldelsesloven §3 nr 1 og Karnov 2, 1996, side 1830 og Kjønstand og Tjomsland, Foreldelsesloven, side 38. Manglende oversikt over kravets omfang i 1991 må likeledes være uten innvirkning.

Flertallet finner det sannsynlig at Liv og Reidar Larsen i 1991 ikke var kjent med at Idar Hansens økonomi var så anstrengt som den viste seg å ha vært da de undertegnet kausjonserklæringen den 8 desember 1986. De måtte forstå at det var store problemer med økonomien i alle fall fra 1989, da huset til Idar og Jane Hansen ble solgt, og fremover. Men dette tilsa ikke nødvendigvis at Idar Hansens økonomi var kritisk i 1986. Heller ikke utover i årene etter 1991 kom det frem at Idar Hansens økonomi var svak alt i 1986. Dette ble ikke tatt opp, verken i saken for Bankklagenemnda eller i andre sammenhenger, før 16 mai 1997 da advokat Kleven hadde møte med ham. Da fortalte han at hans økonomi var meget anstrengt i 1986 og ga uttrykk for at Kreditkassen var kjent med dette forhold.

Flertallet finner ikke at Liv og Reidar hadde foranledning til å ta opp forholdene knyttet til Idar Hansens økonomi i 1986 tidligere. Det kom ikke opp spesielle forhold som skulle tilsi at de tok kontakt med Kreditkassen eller Idar Hansen for å undersøke hvilke vurderinger banken hadde gjort og hvilket grunnlag den hadde bygget på i forbindelse med garantistillelsen og kausjonsavtalen i 1986. Foreldelsesloven §10 nr 1 får anvendelse, med den virkning at det løp en tilleggsfrist på ett år fra 16 mai 1997. Kravet er etter dette ikke foreldet.

Erstatningen settes i samsvar med de ankende parters påstand til kr 675000. Det er ikke fra Kreditkassens side krevet fradrag for eventuelle regresskrav mot meddebitorene. Flertallet ser det slik at det ikke er sannsynlig at slik innfrielse vil skje og finner ikke grunn til på eget tiltak å redusere erstatningskravet mot Kreditkassen.

Anken har etter dette ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal for begge instanser vurderes etter tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd. Saken har tildels reist prinsipielle og uavklarte rettsspørsmål. Flertallet finner på dette grunnlag at Kreditkassen bør fritas for å dekke Liv og Reidar Larsens omkostninger, både for byretten og for lagmannsretten, i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ.

Mindretallet - lagdommer Bull - er kommet til at anken ikke bør føre fram.

Det er hensiktsmessig å drøfte de ankende parters krav med utgangspunkt i avtaleloven §36. Det er uklart i hvilken utstrekning denne bestemmelsen har en selvstendig betydning. Imidlertid må bestemmelsen i alle fall antas å omfatte de tilfeller som omfattes av ugyldighetsregelen i avtaleloven §33 og av de ulovfestede regler om lojalitet i kontraktforhold, jr Viggo Hagstrøm: Kausjonsretten og avtaleloven §36, Lov og Rett 1996 side 78 flg.

Ved anvendelsen av avtaleloven §36 må det legges til grunn at en långiver ikke har noen helt generell informasjosnsplikt overfor en realkausjonist før rettsforholdet etableres, jf Rt-1995-245 og side 1540. I sistnevnte dom er det imidlertid fastslått at særlige omstendigheter kan tilsi en mer aktiv opptreden fra långiverens side. I den saken ble kausjonsavtalen satt til side etter avtaleloven §36. Det ble lagt særlig vekt på at lånet ikke framstod som ordinært, og at nærmere undersøkelse av lånsøkerens økonomiske forhold da måtte være nærliggende. Det ble også bemerket at omstendighetene tilsa at långiver tok kontakt med kausjonisten for å få nærmere opplysninger om dennes mulighet til helt eller delvis å oppfylle sin forpliktelse ved mislighold, og for å klarlegge at han var kjent med lånsøkerens økonomiske forhold. I saken i Rt-1984-28, der en kausjonserklæring ble ansett ugyldig, ble det lagt vesentlig vekt på at långivers tap i realiteten var oppstått da denne mottok kausjonserklæringen. I ovennevnte artikkel av Hagstrøm er det nevnt flere eksempler på at en kausjonserklæring av bankklagenemnda er kjent ugyldig eller blitt tilsidesatt på grunn av manglende opplysninger til kausjonisten om debitors økonomi. Det er grunn til å la de synspunkter som er gitt utslagsgivende vekt om långivers opplysnings- og undersøkelsesplikt i forhold til kausjonisten, få tilsvarende anvendelse i forholdet mellom partene i denne saken, hvor Kreditkassen, som profesjonell kredittyter og som låntakers faste bankforbindelse, overfor långiver har gitt en garanti som er blitt sikret med de ankende parters realkausjon.

Mindretallet er kommet til at omstendighetene i denne saken atskiller seg vesentlig fra de ovennvente tilfeller hvor en kausjonserklæring er satt til side, og at det tradisjonelle utgangspunkt om at kausjonisten selv er ansvarlig for sine egne forutsetninger, bør slå gjennom.

Det er ikke gitt kausjon for gammel gjeld. Kausjonserklæringen ble gitt for at det fra en dansk bank til Idar Hansen skulle kunne gis et lån som i sin helhet skulle benyttes til kjøp av 50 % av aksjekapitalen i Lynggaard AS. Dette var eiendeler som verken han selv eller noen av hans selskaper eide fra før. Hansens samarbeidspartner i Danmark, Svend Åge Lynggaard, hadde utarbeidet budsjett for virksomheten i dette selskapet for 1987 og 1988. Det viste en likviditetsreserve per 31 desember 1987 på kr 856 000 og et resultat før avskrivninger og skatt med kr 724 000 for 1987 og kr 826 000 for 1988. Før kausjonserklæringen ble avgitt, hadde Kreditkassen mottatt kopi av brev av 18 november 1986 fra statsautorisert revisor Hans Peter Alnor til Svend Åge Lynggaard med kommentarer til disse budsjettene. I brevets avsluttende bemerkninger het det:

En korrektion af ovenstående fejl vil medføre en resultatforbedring på ca 110 tkr samt en likviditetsforbedring på ca 300 tkr Det er vor opfattelse at budgetterne bygger på rimelige forudsætninger, dog skal understreges at de væsentligste forudsætninger for at budgetterne realiseres er afsætningen og dækningsgraden hvilken talstørrelser vi ikke er i stand til at vurdere.

Det er ikke framkommet noe som tilsier at Kreditkassen satt eller burde ha sittet med opplysninger som var egnet til å gi den konklusjon at den ikke burde ha gitt noen garanti, eller at lån ikke burde ha blitt gitt. De siterte bemerkninger fra revisor viser riktignok at det var betydelig usikkerhet knyttet til forutsetningene som lå til grunn for budsjettene. Det må likevel legges til grunn at Kreditkassen på helt selvstendig grunnlag har vurdert kredittverdigheten til Lynggaard AS, og at banken ikke ville se seg tjent med å garantere for lånet dersom den anså det som sannsynlig at Idar Hansen ikke ville være i stand til å betjene det nye lånet.

Det er ikke framkommet noe som tyder på at banken hadde den oppfatning om kjøpet av aksjer som kausjonistene har gitt inntrykk av at de hadde, nemlig at oppkjøpet var nødvendig for at Idar Hansen skulle bli i stand til å betjene den gjeld han allerede hadde. Det må riktignok legges til grunn at banken var fullt oppmerksom på at Idar Hansen ville miste noe av sitt inntektsgrunnlag gjennom konkursen i Lynggaard AS, et inntektsbortfall som det må legges til grunn at også kausjonistene var klar over. Til tross for dette har kredittkonsulent Per Falch Olsen i Kreditkassen forklart at banken anså Idar Hansens økonomiske situasjon som udramatisk selv om den ikke var god, og at de ikke så behov for spesielle tiltak rettet mot Hansens økonomiske situasjon da beslutningen om å stille garanti reelt sett ble truffet seinhøstes 1986. Han presiserte at han da ikke så behov for å foreta noen særskilt gjennomgang av bankens eksisterende engasjementer i Hansens virksomhet, og at de ikke anså Hansens investering i Danmark som noe livreddende tiltak. Han anså det da fortsatt som tilstrekkelig å foreta en generell gjennomgang av Hansens økonomi i tilknytning til de årlige vurderinger av om kassekreditter skulle fornyes. Denne konkrete vurdering oppfattes å ha hatt sammenheng med bankens generelle vurdering av Idar Hansen og hans virksomheter. Falch Olsen har forklart at Hansen ble oppfattet som dyktig og initiativrik, og at han fortløpende gav banken muntlig orientering om sin virksomhet. Banken synes også å ha lagt vekt på sin kunnskap om at mye av hans virksomhet var sesongbetont og i stor utstrekning væravhengig.

Det kan på ovennevnte bakgrunn ikke sies å være framkommet noe som burde ha gitt banken grunnlag for å konkludere med at ytterligere kreditt til Idar Hansen ville framstå som ekstraordinær. Det er nok så at det måtte framstå som risikofylt å gi lån til den virksomhet Idar Hansen skulle overta i Danmark. Det vises for så vidt til de usikkerheter om forutsetningene for de framlagte budsjetter som det er vist til ovenfor. Mindretallet finner imidlertid ikke grunn til å legge særlig vekt på dette momentet, idet det ikke er framkommet noe som tyder på at det dreide seg om et næringslivsengasjement som var særlig risikofylt. Det vises også til at ekteparet Larsen var kjent med at det dreide seg om et lån til næringsformål, og at de må ha vært klar over de generelle risikoer som er knyttet til slik virksomhet. - De ankende parter har også påberopt en oppstilling som Hansen har satt opp i ettertid, over sine engasjementer med banken. Oppstillingen viser et totalengasjement på kr 1 830 770 med en underdekning på kr 530 770 basert på antatte realisasjonsverdier av bankens sikkerhetsobjekter. Oppstillingen gir imidlertid ikke grunnlag for å anta at det var uforsvarlig å regne med at Hansen ville oppnå en inntjening som gjorde ham i stand til å betjene sin gjeld overfor Kreditkassen. Det vises til det som er nevnt ovenfor om bankens generelle vurdering av Hansens virksomheter, og til det overslag over sin totaløkonomi som Hansen framkom med i brev av 25 juni 1987, og som ikke framstår som umiddelbart urealistisk. Det vises også til de framlagte regnskapstall per 31 august 1986 for Hjem og Fritid AS og for Varehuset for 1986, og som til tross for en dårlig salgssesong sommeren 1986 ikke viser alarmerende dårlige tall.

Da banken mottok kausjonserklæringen, var den klar over at spørsmålet om kausjon var tatt opp av Idar Hansen med de ankende parter flere uker i forveien. Den hadde også grunn til å tro at kausjonistene var klar over at det skulle tas opp et lån til finansiering av aksjer i et dansk selskap, noe Reidar Larsen har forklart at han ble fortalt på forhånd. I hvilken utstrekning ektefelle og svigerforeldre blir informert av en næringsdrivende om sin fullstendige økonomi må antas å variere sterkt. Den derav følgende usikkerhet om hva kausjonistene her visste om Idar Hansens økonomi, kan imidlertid ikke alene gi banken en plikt til å informere dem om all den kunnsskap den sitter inne med om debitors økonomi, selv om denne kunnskapen er basert på det den har fått vite som følge av allerede eksisterende låneengasjementer.

Forholdene kan imidlertid ligge slik an at en bank sitter inne med opplysninger som den forstod eller måtte forstå ville være av vesentlig betydning for en kausjonists vurdering av om kausjon skal stilles, jf blant annet BKN-93054. I dette tilfellet hadde Idar Hansen og hans selskaper mottatt påkrav i tilknytning til tre ulike lån i Kreditkassen i løpet av høsten 1986. Slik Falch Olsen har forklart seg, må det imidlertid legges til grunn at disse påkravene ikke ble ansett som vesentlig mislighold. De ble sendt rutinemessig, og i tråd med de vurderinger fra bankens side som er gjengitt ovenfor, fortsatte Idar Hansen å trekke på kassekreditten i forståelse med banken. Det vil dessuten være urimelig om de svakheter i Idar Hansens økonomi som disse påkrav kan anses som utslag av, skal tillegges avgjørende vekt når kausjonistene selv hadde en langt mer dramatisk oppfatning om svakhetene i Idar Hansens økonomi. Det vises til det forhold at de anså etableringen av dette lånet for å være helt avgjørende for om deres datter og svigersønn kunne beholde sin bolig.

På ovennevnte bakgrunn bør det heller ikke tillegges avgjørende vekt at banken ikke gjorde nærmere undersøkelser om kausjonistenes egen økonomiske situasjon. Det er ikke uvanlig at det blir kausjonert til sikkerhet for lån opptatt av barn eller svigerbarn når disse ikke har annen sikkerhet å tilby. Banken hadde forsikret seg om at ekteparet Larsen hadde fått relevant informasjon om hva som i verste fall kunne skje dersom kausjonsansvaret skulle utløses, og Idar Hansen hadde fortalt til Falch Olsen at svigerforeldrenes økonomi var "brukbar" eller lignende. Det må legges til grunn at banken fastslo at ekteparet Larsens eiendom var helt eller tilnærmet fri for pengeheftelser. Det er ikke framkommet noe som tilsier at banken var blitt kjent med opplysninger som tilsa at det ville bli umulig eller urimelig byrdefullt å innfri kausjonsansvaret. Det er i dag opplyst at de bare oppebærer pensjon, og at Reidar Larsen var i fulltidsstilling som kranfører på Norsk Hydro da kausjonen ble gitt. Ektefellene Larsen var da henholdsvis 56 og 49 år.

Etterfølgende forhold bør ikke lede til at kausjonsansvaret her settes til side helt eller delvis. Jyske Banks avslag på Kreditkassens henvendelse om å gi lån til Idar Hansen, meddelt i brev av 23 desember 1986, kan ikke tillegges utslagsgivende vekt. Avslaget er gitt en helt knapp begrunnelse - at kapitalgrunnlaget er for spinkelt. Det vil bero på en bredt sammensatt skjønnsmessig vurdering om en bank vil gi kreditt til en ny kunde, som Hansen var i forhold til danske banker, og avslaget alene gir ikke det seinere innvilgede lån fra Sparekassen Sønderjylland noe ekstraordinært preg.

Mindretallet kan heller ikke se at de betydelige økonomiske konsekvenser kausjonen har fått for ekteparet Larsen, eller omstendighetene omkring kausjonsstillelsen for øvrig bør tillegges avgjørende vekt. Det må legges til grunn at kausjonen er stilt etter at ekteparet Larsen har gitt etter for et sterkt følelsesmessig press fra deres datter. Det kan umiddelbart framstå som uklokt å gi etter for et slikt press og gi kausjon uten å innhente mer konkrete opplysninger om Idar Hansens økonomi. Disse omstendigheter var imidlertid forhold som banken først fikk kunnskap om lenge etter at den selv avgav garanti overfor långivende bank. Det som for øvrig er framkommet om omstendighetene omkring avgivelsen av kausjonserklæringen, tilsier ikke at det var åpenbart ufornuftig å gi kausjonen. Ekteparet hadde hjulpet datter og svigersønn med å få reist det hus disse og deres barn bodde i. Larsens så det som leit om barn og barnebarn skulle bli tvunget til å flytte fra sin bolig, og de håpet at svigersønnens håp om at oppkjøpet i Danmark skulle gi et vellykket økonomisk resultat, skulle bli oppfylt. Det er ikke framkommet noe som sannsynliggjør at dette var et urealistisk håp. Larsens hadde selv en gjeldfri bolig, og det er ikke framkommet opplysninger om at de ikke ville kunne klare seg med en mindre bolig enn den de hadde, eller at betydelige deler av kausjonsansvaret bare ville kunne innfris ved å avhende boligen. Kausjonserklæringen er avgitt til tross for at Larsens var fullt klar over hvilke konsekvenser et kausjonsansvar kunne innebære. Liv Johanne Larsens forklaring om hvor ille de følte seg til mote både ved avgivelsen og i de etterfølgende uker, sammenholdt med deres flere uker lange vegring mot å imøtekomme svigersønnens ønske om å kausjonere, gir grunn til å anta at spørsmålet om kausjon har vært gjenstand for omfattende overveielser fra ekteparet Larsens side.

Mindretallet er på denne bakgrunn kommet til at kausjonserklæringen ikke bør settes til side.

Mindretallet stemmer for at Kreditkassen ikke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Anvendelse av avtalerettens regler om ugyldighet og tilsidesettelse av forpliktelser på kausjonsrettens område reiser fortsatt vanskelige avveiningsspørsmål. Saken har på denne bakgrunn bydd på slik tvil som bør begrunne unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. Christiania Bank og Kreditkasse ASA kan ikke gjøre ansvar gjeldende overfor Liv og Reidar Larsen i henhold til erklæring av 8 desember 1986 avløst av erklæring av 28 juni 1991.

2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA betaler til Liv og Reidar Larsen i fellesskap 675.000 - sekshundreogsyttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.