Rt-1929-1011

Instans:	Høyesterett - Kjennelse og dom
Dato:	1929-11-27
Publisert:	Rt-1929-1011
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39/2 B s.a.:
Parter:	The Huasteca Petroleum Company (advokat Finne og advokat Fyhn) mot D/S A/S Seljan (advokat Bredal).
Forfatter:	Andersen, Christiansen, Bang, Hanssen, Næss, Alten, Rivertz, Paulsen, Bugge samt justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907), Sjøloven (1893) §142, §159, §160, Sjøloven (1893)

Dommer Andersen: Ved påbegynnelsen av nærværende sak er der fra appellantens advokat rettet henstilling om at Høiesterett optar til avgjørelse spørsmaalet om hvorvidt tre til sakens behandling bestemte dommere som ugilde bør vike sete. Dette gjelder dommerne Christiansen, Bang og Hanssen, som derefter fratraatte retten, hvorefter tre nye medlemmer er tiltraatt til avgjørelse av inhabilitetsspørsmaalet sammen med de øvrige oprinnelige medlemmer. De tre medlemmer som inhabilitetsspørsmaalet gjelder har vært med under behandlingen og voteringen i en annen sak paadømt av Høiesterett den 10 juni 1925: D/S A/S «Seljan» ved dets enebestyrer Vilhelm Jebsen, Bergen, mot skibsreder Arthur H. Mathiesen som representant for 26 kontraktseiere av amerikanske nybygningskontrakter.

Som grunner der skulde gjøre deres habilitet tvilsom i nærværende sak er fra appellantens side anført at de i nevnte dom har tatt standpunkt til amerikanske rettsspørsmaal og i sitt votum karakterisert nogen transaksjoner som «noget eiendommelige», og at det i den sak som nu foreligger til behandling vil dreie sig om de samme rettsspørsmaal og bedømmelse av de samme transaksjoner som i den tidligere sak.

Jeg antar ikke at der er anledning til at bestemme at de tre dommere skal vike sete. De rammes ikke direkte av nogen av lovens inhabilitetsbestemmelser, og jeg kan ikke finne at hvad der av appellanten spesielt er anført kan opfattes som grunner der med nogen føie skulde kunne medføre svekkelse av deres upartiskhet ved bedømmelsen av nærværende sak. Jeg vil i henhold hertil votere for saadan

Kjennelse:

Dommerne Christiansen, Bang og Hanssen viker ikke sete.

Dommer Næss: Enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Rivertz, Paulsen og Bugge samt justitiarius Berg: Likeså.

Dommer Alten: Ved Bergens byretts dom av 14 juni 1927 blev kjent for rett: «Innstevnte D/S A/S Seljan bør for citantskapet Huasteca Petroleum Companys tiltale i denne sak fri at være. I saksomkostninger betaler citantskapet til innstevnte

Side:1012

kr. 2000». - Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for at til kjenne Huasteca erstatning efter skjønn.

Huasteca Petroleum Company har paaanket dommen til Høiesterett og nedlagt følgende paastand: «1. Prinsipalt: At innstevnte D/S A/S Seljan dømmes til at betale appellantskapet The Huasteca Petroleum Company Incorporated erstatning fastsatt ved uvililge menns skjønn paa innstevntes bekostning for det tap appellantskapet som innehaver av tidscerteparti, datert 4 april 1916, led ved at D/S «Wilhelm Jebsen» blev rekvirert av De forenede Stater. Subsidiært: At innstevnte dømmes til at betale appellantskapet differansen mellem den erstatning innstevnte har mottatt for rekvisisjonen av D/S «Wilhelm Jebsen» og verdien av dette skib i befraktet stand. Saavel erstatningen som verdien ansettes pr. 3 august 1917. Til differansen legges den paa beløpet fallende del av renter og lignende tilvekst som innstevnte har oppebaaret. Det herved fremkomne beløp tillegges renter til skjønnsdagen. Det endelige beløp fastsettes ved skjønn av uvillige menn optatt paa innstevntes bekostning. Yderligere subsidiært: At innstevnte dømmes til at betale appellantskapet det beløp hvormed innstevnte er blitt beriket paa appellantskapets bekostning ved at innstevnte har faatt erstatning for rekvisisjonen av D/S «Wilhelm Jebsen» uten hensyn til appellantskapets certeparti, mens appellantskapet ingen erstatning har faatt for tapet av dette. 2. At innstevnte dømmes til at betale renter av skjønnsbeløpet fra skjønnsdagen. 3. At innstevnte dømmes til at betale appellantskapet sakens omkostninger for byretten og Høiesterett».

Innstevnte D/S A/S Senjans paastand er: «At Bergens byretts dom stadfestes og at D/S A/S Seljan tilkjennes processens omkostninger for Høiesterett».

Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i den paaankede dom. Av de for byretten paaberopte søksmaalsgrunner har appellanten frafalt den første nemlig at ekspropriasjonen skulde stride mot traktatene mellem Norge og De forenede Stater. Forøvrig foreligger saken, saavidt skjønnes, i uforandret skikkelse, men der er for Høiesterett fremlagt et stort an tall nye dokumenter, for det meste til belysning av forhandlingene mellem Shipping Board og Huasteca og forhandlingene om Stray-gruppens erstatningskrav.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men kan ikke bli staaende ved at henvise til byrettens flertalls begrunnelse, som jeg ikke finner helt tilstrekkelig.

Appellantens erstatningskrav grunnes i første rekke paa selve ekspropriasjonen. Det erkjennes at tidscertepartiet av 4 april 1916 bare gav befrakteren en obligatorisk fordring overfor skibets daværende eier, A/S Seljan. Det erkjennes ogsaa at Huasteca som følge herav ikke har hatt krav paa erstatning av eksproprianten, idet amerikansk rett forsaavidt stemmer med norsk rett, jfr. Rt-1923-208. Naar det allikevel hevdes at tidsbefrakteren har krav paa erstatning, og at skibets eier skal være ansvarlig for dette krav, er det ut fra den betraktning, at ogsaa innehavere av obligatoriske rettigheter bør faa erstattet sitt tap ved

Side:1013

ekspropriasjonen av den ting rettighetene knytter sig til, og at eierens erstatning for tingens fulle verdi innbefatter en erstatning for den obligatoriske rettighet som efter appellantens mening forminsker eierens egen interesse i tingen vaa samme maate som en tinglig rett.

Jeg skal først bemerke at det ikke kan være tvilsomt at ogsaa obligatoriske rettigheters verdi maa erstattes, naar de er gjenstand for ekspropriasjon. Da Shipping Board 3 august 1917 rekvisisjonerte det under bygning værende skib med tilhørende materialer m.v. og eierens rett efter byggekontrakten til at kreve fullførelse av skibet paa de avtalte vilkaar, var saaledes den obligatoriske rett efter byggekontrakten gjenstand for ekspropriasjon. Rederen hadde derfor, i motsetning til hvad der fra først av blev hevdet av Shipping Board, krav paa erstatning ogsaa for sin obligatoriske rett efter byggekontrakten. Hadde Shipping Board, istedenfor at ekspropriere skibet, ekspropriert tidsbefrakterens rett efter certepartiet, vilde paa samme maate befrakteren hatt krav paa erstatning av eksproprianten. Men saaledes blev der ikke forholdt. Tidscertepartiet var ikke gjenstand for ekspropriasjon. Da Shipping Board ved at ekspropriere selve skibet fikk den fulle eierraadighet over dette, hadde det ingen interesse av tillike at ekspropriere befrakterens rett efter certepartiet. Shipping Board overtok heller ikke den tidligere eiers forpliktelser efter dette certeparti og hadde ikke som ekspropriant av skibet nogen forpliktelse til at overta dem. Certepartiet falt bort ved ekspropriasjonen, fordi det blev umulig for den tidligere eier at opfylle kontrakten, naar skibet blev ham fratatt. Det følger da ikke alene av bestemmelsen i certepartiets §15, som er utførlig omhandlet i byrettens dom, men ogsaa av almindelige kontraktsregler, at rederen, som er uten skyld i ekspropriasjonen, ikke har nogen plikt efter kontrakten til at erstatte det tap som ekspropriasjonen maatte ha paaført befrakteren. Dette kan imidlertid ikke, som byrettens flertall synes at mene, være avgjørende for den foreliggende sak, da erstatningskravet her ikke grunnes paa kontraktsbrudd fra rederens side, men paa selve ekspropriasjonen av hans skib og byggekontrakt.

Hvad angaar tinglige rettigheters stilling ved ekspropriasjon er det for det første saa, at panterettigheter og andre sikkerhetsrettigheter efter vaar rett skal dekkes av den ekspropriasjonserstatning som fastsettes for eiendommen. Grunnen hertil er at disse rettigheter likefrem gaar ut paa, at rettighetshaveren skal erholde en viss del av eiendommens verdi, og at de i virkeligheten er gjenstand for ekspropriasjon, naar de ikke overtas av eksproprianten som fremdeles hvilende paa eiendommen. Saavel ekspropriasjonsloven av 10 mai 1860 §1 som den nye skjønns- og ekspropriasjonslov av 1 juni 1917 §53 forutsetter efter min mening, at disse rettigheters innehavere, like saa vel som eieren av den mulige gjenværende eiendomsinteresse, har krav paa erstatning av eksproprianten, og lovene sikrer dem gjennem paabud om deposisjon av erstatningsbeløpet mot at bli henvist til at søke sin rett hos eieren. Dernest har vaar lovgivning om veier, jernbaner

Side:1014

og vassdrag enkelte eksempler paa at ekspropriasjonserstatningen skal utbetales til grunneieren, mens der er tillagt brukeren visse procenter av den eieren tilkjente erstatning, som i saa fall fastsettes som om eiendommen ikke hadde vært bortleiet. Disse bestemmelser forutsetter imidlertid at bruksretten vedblir at bestaa, og at brukeren bare lider en ulempe ved ekspropriasjon av en mindre del av eiendommen. De er dessuten rene undtagelsesbestemmelser, hvorav man ikke kan utlede at der i andre tilfelle skulde paahvile eieren nogen plikt til at formidle ekspropriasjonsopgjøret ved at avstaa en del av sin erstatning for tingen, eller at innehaverne av tinglige rettigheter, som rammes av ekspropriasjonen, ikke skulde ha et direkte erstatningskrav mot eksproprianten. Det motsatte er, ogsaa for bruksrettigheters vedkommende sikker rett. Jeg henviser herom til Aschehougs Offentlige rett kap. 59 §20, Scheels Tingret side 187-189, K. L. Bugges avhandling i Rt-1898-113 flg., særlig side 118 flg., og Høiesteretts dommer i Rt-1895-617 og Rt-1898-128 og Rt-1898-131. Innehaverne av de tinglige rettigheter har altsaa krav paa direkte erstatning av eksproprianten for det tap rettighetens verdi representerer for dem, og eierens erstatning for den gjenværende eiendomsinteresse maa fastsettes under hensyntagen til den verdiforringelse heftelsene medfører for ham.

Helt anderledes staar saken, naar eieren har paatatt sig en obligatorisk forpliktelse, som han skulde opfylle ved hjelp av gjenstanden for ekspropriasjonen. Det er ikke nødvendig i denne sak at komme inn paa, hvorledes tinglige og obligatoriske rettigheter skal adskilles i tvilsomme grensetilfelle. Jeg forutsetter at der handles om en normal fordringsrettighet. Forholdet er da at fordringshaveren har erhvervet en rett mot eieren personlig til at kreve opfyllelse av kontrakten eller erstatning for misligholdelse, naar betingelsene herfor foreligger. Men han har ingen særlig rett i gjenstanden som innskrenker eierinteressen i denne. Eieren kan selge tingen til full verdi uten overdragelse av kontrakten. Gjelder det f.eks. et skib, kan han selge det uten overdragelse av certepartiet. Og om eieren i saadanne tilfelle maa betale erstatning for kontraktsbrudd er erstatningskravet ikke et krav paa andel i tingens verdi, som heller ikke er bestemmende for medkontrahentenss mulige tap ved kontraktsbruddet. Dette viser, mener jeg at eieren i tilfelle av ekspropriasjon maa ha krav paa at faa gjenstandens fulle verdi erstattet av eksproprianten, uten hensyn til om kontrakten har vært ufordelaktig for ham. Der vilde heller ikke være nogensomhelst rimelighet i at eksproprianten, uten at overta eierens forpliktelse efter kontrakten og uten at plikte erstatning til kontraktsinnehaveren, skulde kunne opnaa en nedsettelse av den erstatning som skal betales eieren av den grunn at kontrakten for ham vilde ha vært ufordelaktig.

Jeg har her i overensstemmelse med procedyren holdt mig til norsk rett, men jeg maa efter vad der er anført fra partenes side og efter de dommer og andre oplysninger som foreligger om amerikansk ekspropriasjonsrett, som her rettelig skal være avgjørende, anta at der ikke er nogen vesentlig forskjell mellem

Side:1015

amerikansk og norsk rett i disse henseender. Eieren har ogsaa efter amerikansk rett krav paa erstatning for eierinteressen. Er denne delt, f.eks. ved bortleie, har eieren og leieren hver for sig krav paa erstatning for sin interesse i tingen. Er derimot et skib ikke bortleiet, men bare bortfraktet, har befrakteren ikke bruksrett til skibet og derfor ingen andel i eierinteressen og intet krav paa erstatning. Følgelig har rederen ogsaa efter amerikansk rett krav paa erstatning for skibets fulle verdi uten hensyn til om certepartiet muligens har vært ufordelaktig for ham, og ingen del av den erstatning som rederen har krav paa, kan ansees som erstatning for det tap befrakteren har lidt ved certepartiets bortfall. Jeg er ogsaa i overensstemmelse med de forutsetninger om amerikansk ekspropriasjonsrett som ligger til grunn for Høiesteretts dom av 10 juni 1925 i saken mellem A/S Seljan og de andre redere i Stray-gruppen, naar jeg efter det anførte mener at Huasteca ikke paa ekspropriasjonen som saadan kan grunne noget krav paa andel i rederens erstatning, hverken det prinsipale krav paa erstatning for den positive kontraktsinteresse eller det subsidiære krav paa den del av erstatningen som ikke vil de ha tilkommet rederen, dersom certepartiet skulde ha vært tatt i betraktning som et moment til nedsettelse av skibets verdi for ham.

Til støtte for sine krav har appellanten imidlertid ogsaa henvist til den saakalte surrogatlære. Enkelte forfattere hos os, nemlig Hagerup i «Kjøp og Salg» side 26-29 og Aubert i Obligationsrettens spesielle del §15 III, har før kjøpsloven, i tilslutning vesentlig til tysk rett, antatt at naar det blir umulig for en selger at levere salgsgjenstanden paa grunn av en i forhold til partene hendelig begivenhet, og denne begivenhet begrunner et erstatningskrav for selgeren overfor tredjemann, skulde kjøperen ha rett til at kreve erstatningen i tingens sted. Aubert nevner i denne forbindelse spesielt ekspropriasjonserstatning. Denne lære har dog ingen støtte i kjøpsloven eller i rettspraksis, som snarere har gaatt i motsatt retning. jfr. Rt-1923-40. Hvordan det enn forholder sig hermed ved kjøp, forstaar jeg imidlertid ikke hvorledes surrogatlæren skulde kunne anvendes paa en verksleiekontrakt som et certeparti, hvorved rede ren ikke har forpliktet sig til ydelse av en ting eller annen formuesgjenstand, men bare til at utføre visse fraktreiser for befrakteren. Og naar ekspropriasjonserstatningen, efter hvad jeg har anført, er fastsatt og rettelig skulde fastsettes uten hensyn til befraktningskontrakten, kan ikke nogen del av rederens erstatning bli et surrogat for befrakterens fordring efter kontrakten. Det har visstnok heller ikke forekommet, at en befrakter har gjort krav paa andel i erstatningen for et skib, som er gaatt tapt for rederen paa annen maate f.eks. ved sjøulykke eller krigsbegivenheter.

Likesaa uholdbar er paastanden om erstatning som følge av ugrunnet berikelse. Om rederen hadde faatt for høi erstatning vilde det ialfall ikke ha vært paa bekostning av befrakteren, som ikke har hatt noget krav paa erstatning i anledning av ekspropriasjonen.

Appellanten har endelig, saavidt skjønnes til støtte for sitt

Side:1016

subsidiære paastand, paaberopt sig en overdragelse fra Shipping Board gjennem den overenskomst av 12 mars 1920, hvorved skibet blev solgt til Huasteca. De krav for Shipping Board som skulde ha vært gjenstand for denne overdragelse, grunner appellanten dels paa at Shipping Board under forhandlingene med Stray-gruppen om erstatning for rekvisisjonen var ubekjent med tidscertepartiet og derfor har gaatt med paa at betale større erstatning for skibet enn det ellers vilde ha gjort, og dels paa at Rederforbundet og de interesserte rederier ved opgjørsgarantien av 3 juni 1919 innestod for at de optredende redere var de eneste som hadde krav paa erstatning for de eksproprierte formuesgjenstande. Denne del av procedyren forekommer mig ikke mindre opkonstruert enn de deler jeg hittil har behandlet. For det første har Shipping Board like efter rekvisisjonen faatt kunnskap om certepartiet av 4 april 1916. Dette fremgaar med all ønskelig tydelighet av en brevveksling i tiden 28 august til 29 september 1917 i forbindelse med utdrag av Shipping Boards protokoller for 15 og 26 september 1917. Man ser herav at der blev forhandlet om en ordning hvorved Huasteca som befrakter kunde faa adgang til at nyttiggjøre sig skibet, men at Shipping Board ikke har villet tre inn i certepartiet av 4 april 1916, idet forhandlingene endte med avslutning av et nytt certeparti av 2 oktober 1917 mellem Shipping Board og Huasteca. Det har da ingen betydning at det fra Shipping Boards side i en skrivelse av 22 juni 1922 paastaaes at dets opmerksomhet ikke blev henledet paa certepartiet av 1916 under erstatningsforhandlingene med redergruppen, eller at en av dets funksjonærer i 1924 forklarer at han ikke har nogen erindring herom. For det annet maa jeg, efter hvad jeg før har anført, anta at Shipping Board har vært i overensstemmelse med amerikansk ekspropriasjonsrett, naar det har gaatt ut fra at certepartiet ikke hadde nogen betydning for fastsettelsen av rederens erstatning. Ved disse forhandlinger blev forøvrig erstatningen heller ikke fastsatt særskilt for hvert skib, men til en rund sum av 34 1/2, million dollars for alle de rekvisisjonerte skibe og kontrakter. Dette opgjør, som maa antas at være basert paa en eller annen gjennemsnittspris, representerte et kompromiss mellem Shipping Boards oprinnelige standpunkt, at bare de uferdige skibe og materialer skulde erstattes, og redernes krav paa full erstatning for byggekontraktens markedsverdi. Det ligger derfor nær at anta, at rederne snarest har faatt mindre enn de efter den strenge rett hadde krav paa. For det tredje er den paaberopte garanti foranlediget ved at der, paa grunn av de omsetninger byggekontraktene hadde vært gjenstand for, kunde raade nogen usikkerhet om hvem der var de rette innehavere av erstatningskravene. Garantien kan derimot ikke antas at ha tatt sikte paa erstatningskrav fra befraktere, som jo efter amerikansk rett overhodet ikke hadde noget krav i anledning av ekspropriasjonen. Shipping Board har saaledes ikke hatt noget erstatnings- eller tilbakebetalingskrav i anledning av ekspropriasjonsopgjøret, og jeg behøver derfor ikke komme inn paa de transportklausuler som inneholdes i certepartiet av 2 oktober 1917 §27 og i salgskontrakten av 12 mars 1920

Side:1017

§7. De innebærer efter min mening ikke nogensomhelst realitet.

Da jeg finner søksmaalet juridisk grunnløst, behøver jeg ikke gaa inn paa spørsmaalet om Huasteca i det hele har lidt noget tap ved ekspropriasjonen.

Jeg finner efter det anførte at A/S Seljans paastand maa tas til følge, ogsaa for saksomkostningenes vedkommende, og at Huasteca dessuten bør betale utgiftene ved at mangfoldiggjøre utdraget.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. The Huasteca Petroleum Company betaler til D/S A/S Seljan i saksomkostninger for Høiesterett kr. 5.000 og til det offentlige i erstatning for utgiftene ved å mangfoldiggjøre utdrag kr. 382.80.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Paulsen: Likesaa.

Dommer Hanssen: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige ogsaa til tre hans begrunnelse, forsaavidt den direkte vedkommer avgjørelsen av nærværende sak. Førstvoterende har imidlertid i sitt votum gaatt inn paa enkelte ekspropriasjonsrettslige spørsmaal, hvis løsning efter min mening ikke er nødvendig for avgjørelsen av denne sak, og som jeg derfor anser det unødvendig at uttale nogen mening om. Jeg vil derhos tilføie, at jeg for mitt vedkommende anser det unødvendig at ta standpunkt til spørsmaalet, om man ikke ogsaa gjennem den av byrettens flertall anførte begrunnelse kunde naa frem til en forkastelse av Huastecas krav ogsaa forsaavidt det er bygget paa reglene om ekspropriasjon.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bang: Også jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men vil med hensyn til begrunnelsen ta forbehold i det vesentlige overensstemmende med hvad fjerdevoterende herr dommer Hanssen har gjort. Jeg vil tilføie, at jeg ikke føler mig sikker paa at førstvoterende i alle deler har rett i sine uttalelser. Jeg har forstaatt ham slik, at han blandt annet hevder at en ufordelaktig obligatorisk forpliktelse, som paahviler ekspropriaten med hensyn til tingen, ikke kan øve nogen innflydelse paa ekspropriasjonssummens fastsettelse. Jeg er ikke sikker paa at dette er riktig, likesom jeg heller ikke er sikker paa, at det er riktig med bred penn at utelukke surrogatlæren fra anvendelse i vaar rett.

Jeg har forstaatt innstevntes procedyre her for retten saaledes, at han i første rekke bygger sin innvending mot søksmaalet paa, hvad der er uttalt i sjøfartslovens §160 og paa certepartiets post 15. Ogsaa jeg legger vesentlig vekt paa disse bestemmelser. Ifølge sjøfartslovens §160 ophører fraktkontrakten at være gjeldende om skibet gaar tapt paa reisen. Det stemmer med almindelig kontraktslære og maa betraktes som underforstaatt i §159, som direkte handler om mindre inngripende hindringer som

Side:1018

inntrer før reisen. Den samme virkning, nemlig at fraktkontrakten ophører at være gjeldende, maa da ogsaa antas at inntre om skibet gaar tapt før reisen er beynt og likeledes, om dette inn trer paa et ennu tidligere tidspunkt nemlig før det ennu er avlevert fra verkstedet, naar som her fraktkontrakten er ingaatt for et skib under bygning. At fraktkontrakten i nærværende tilfelle er bragt til ophør, mener jeg ogsaa er hjemlet i certepartiets §15. Det kontraktsmessige forhold mellem denne saks parter er saaledes bragt til ophør i kraft av et principp, som sjøfartsloven uttrykkelig gjør anvendelse av, og av uttrykkelig bestemmelse i fraktkontrakten, altsaa helt uavhengig av de rettslige regler som særlig gjelder for ekspropriasjon med hensyn til dens virkning paa obligatoriske rettigheter, som bestaar overfor eieren av den gjenstand som eksproprieres. Jeg anser det umiddelbart innlysende, at et kontraktsforhold, som er bragt til ophør uavhengig av ekspropriasjonsrettslige regler, ikke kan føre til, at ekspropriaten som følge av ekspropriasjonen blir forpliktet overfor sin tidligere medkontrahent. Jeg mener at stillingen maa være vesentlig den samme her, som om der i en kjøpekontrakt er gjort det uttrykkelige forbehold at kontrakten skal falle bort for tilfelle at salgsgjenstanden eksproprieres.

Med hensyn til Huastecas rett til mulig surrogat eller ugrunnet berikelse finner jeg det ogsaa her avgjørende, at det ikke kan vedkomme den tidligere medkontrahent ifølge en fraktkontrakt, som er bortfalt, om rederiet har opnaadd eller ikke opnaadd en erstatning, som overstiger byggekontraktens virkelige verdi. Disse betraktninger har for mig vært avgjørende for sakens avgjørelse, uten at jeg finner det nødvendig at innlate mig paa andre punkter av partenes procedyre i saken.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

Ved tidscerteparti, datert Tønsberg 4 april 1916, bortfraktet Wilh. Jebsen, Bergen, til The Huasteca Petroleum Company og Los Angelos, sin tankbaat, som da var under bygning ved Union Iron Work Ltd., San Franciscos Verft, for en tid av 10 aar regnet fra den dag baaten vilde bli levert til befrakteren i San Francisco. Vederlaget var 12 shilling og 6 pence pr. tonn av den samlede dødvekt pr. kalendermaaned.

I august 1917 eksproprierte (rekvisisjonerte) De forenede Stater ved Shipping Board Emergency Fleet Corporation til eie nevnte tankbaat, som da nesten var ferdigbygget og eiedes av D/S A/S Seljan, sammen med en del andre norske skiber som var under bygning i statene. Tankbaaten som var paa 10.500 tonn dødvekt og fikk navnet «Wilhelm Jebsen», blev levert fra verftet i oktober 1917 og da overtatt av eksproprianten.

27 av de norske redere, hvis skibsbygningskontrakter saaledes var ekspropriert, slog sig sammen om at forhandle med eksproprianten om erstatningen, og resultatet blev at der i erstatning for samtlige disse 27 skibsbygningskontrakter blev fastsatt en rund sum av 34 1/2 million dollars. Se overenskomst av 3 juni 1919.

Side:1019

Pengene blev utbetalt i 1919 til Norges Rederforbund, som hadde faatt myndighet til at motta dem. Der blev saa nedsatt en voldgiftskomité til at fordele pengene melléem de 27 redere. Ved fastsettelsen av D/S A/S Seljans erstatning blev der til selskapets skade tatt hensyn til den før nevnte tidsbefraktning av skibet, idet man antok at den efter fraktsatsene paa ekspropriasjonstiden var ugunstig. Erstatningen blev med andre ord satt lavere enn om certepartiet ikke hadde heftet paa skibet. D/S A/S Seljan protesterte mot dette under anførsel av at certepartiet ikke blev tatt i betraktning ved bestemmelsen av den erstatning, som eksproprianten betalte for samtlige 27 skibsbygningskontrakter, og at cedtepartiet forresten slett ikke var ugunstig. Paa grunn av protesten blev der av det utvalg, som hadde med utbetalingen til de forskjellige redere at gjøre, tilbakeholdt av ekspropriasjonssummen 2.800.000 inntil tvisten blev avgjort ved domstolene. D/S A/S Seljan anla saa sak mot sine medinteressenter, og ved høiesterettsdom av 10 juni 1925 fikk selskapet medhold i at dets erstatning skal fastsettes uten hensyn til certepartiet av 4 april 1916. Selskapet er saa blitt tildelt erstatning overensstemmende hermed.

The Huasteca Petroleum Company, hvis certeparti vedkommende «Wilhelm Jebsen» bortfalt ved ekspropriasjonen, men som hevder at det for det tap det herved har lidt tilkommer som erstatning en del av hvad D/S A/S Seljan saaledes har faatt, har saksøkt selskapet. - - -

Søksmaalet er bygget paa følgende grunnlag:

- - - 2. Citantskapet gjør gjeldende at selvom det som befrakter kun hadde en obligatorisk rett og saaledes ikke har noget krav paa eksproprianten paa grunn av ekspropriasjonen, har det i og med denne faatt et erstatningskrav paa ekspropriaten, altsaa innstevnte. Om forpliktelsen til at stille skibet til citantskapets raadighet bortfalt ved ekspropriasjonen, er nemlig innstevnte ikke dermed helt fri, hevdes det, idet innstevnte da subsidiært har erstatningsplikt. Som begrunnelse herav henvises ogsaa til den saakalte surrogatlære. - 3. Ved overenskomst mellem citantskapet og De forenede Stater ved vedkommende organer av 12 mars 1920, hvorefter D/S «Wilhelm Jebsen» blev solgt til førstnevnte, overdrog De forenede Stater til kjøperen ogsaa alle mulige rettigheter de maatte ha paa «Wilhelm Jebsen» (nu innstevnte) i anledning ekspropriasjonen. Se overenskomstens punkt 7. Citantskapet anfører nu som særskilt søksmaalsgrunnlag at De forenede Stater ved at betale erstatning for skibet fullt ut, altsaa uten hensyn til certepartiet, har betalt for meget, og at de derfor har krav paa tilbakebetaling av det for meget utbetalte, men at dette krav ved ovennevnte overenskomst er overdradd til citantskapet. - 4. Endelig paastaar citantskapet at det uansett foran nevnte overenskomst har et berikelseskrav paa innstevnte ifølge reglene om ugrunnet berikelse. - - -

De øvrige søksmaalsgrunner har innstevnte i første rekke møtt med den innsigelse at citantskapet i punkt 15 i certeparti av 4 april 1916 uttrykkelig har frafalt enhver rett efter dette i tilfelle opfyllelse av certepartiet paa grunn av forskjellige omstendigheter blev umuliggjort fra innstevntes side. Klausulen lyder i oversettelse saaledes: «Uavvendelige naturhindringer, - - - beslagleggelser, forhindringer eller forføininger fra myndigheters, regenters og nasjoners side - - -». Det er paa det rene mellem partene at ekspropriasjonen begrepsmessig faller inn under uttrykkene «beslagleggelse, forhindringer eller forføininger fra myndigheters, regenters og nasjoners side.»

Side:1020

Citantskapet har til denne innsigelse i det vesentlige bemerket at klausulen ikke fritar for erstatningsplikt, men kun for levering av skibet, at den ogsaa er overflødig ved siden av sjølovens §142, at partene ved dens avfatning ikke tenkte paa epropriasjon ialfall mot erstatning, at den er til ensidig fordel for befrakteren, hvorfor den angivelig bør fortolkes saa innskrenkende som mulig, hvad ogsaa rimelighet taler for, samt at den i ethvertfall ikke traadte i kraft før skibet var ferdigbygget, hvorfor den ikke gjaldt selve skibsbygningskontrakten, som jo var den egentlige gjenstand for ekspropriasjonen.

Jeg finner det unødvendig at gaa inn paa fortolkningen av sjølovens §142, idet jeg anser den citerte klausul som avgjørende for sakens utfall.

Ordet «undtatt» i forbindelse med de de i klausulen opregnede omstendigheter kan nemlig siden det er brukt uten forbehold, ikke godt opfattes anderledes enn at innstevnte intet ansvar skal ha like overfor citantskapet for følgene av de opregnede begivenheter, saaledes heller intet erstatningsansvar. Partene var ved certepartiets oprettelse sikkerlig forberedt paa at der kunde inntre slike omstendigheter som i klausulen nevnt, og at tap derved kunde paaføres enten den ene eller den annen part eller begge parter; men naar de saa allikevel ikke med et ord har forbeholdt sig erstatning hos hverandre under nogensomhelst omstendighet, maa det antas at de har frafalt krav paa saadan. Nu har innstevnte imidlertid som sagt anført at partene ialfall ikke tenkte paa ekspropriasjonen mot erstatning kontraktsøieblikket, og at det var en bristende forutsetning at en slik mulighet inntraatte. Dette er mulig, men kan ikke uten videre antas som sannsynlig. Det var ingen grunn for partene til at tro det ene mer enn det annet. Jeg antar derfor at partenes virkelige mening, hvilken ogsaa er overensstemmende med teksten, var at dersom nogen av de i klausulen nevnte omstendigheter inntraatte, skulde følgene derav - altsaa saavel de fordelaktige som de skadelige - bæres av den som de rammet uten adgang til overveltning. Herfor taler ogsaa den omstendighet at ingen av partene paa forhaand kunde vite hvem der vilde tjene paa og hvem der vilde tape paa at certepartiet falt bort. Jeg tror nok at partene først og fremst har tenkt sig klausulen anvendt først efterat skibet var kommet i fart, men efter dens grunn, øiemed og lydende maa den allikevel antas ogsaa at gjelde skibet under bygning. Av hvad der saaledes er ansett som den rette forstaaelse av certepartiets punkt 15 følger ogsaa at citantskapet heller ikke har noget berikelseskrav paa innstevnte.

Heller ikke citantskapets paaberop av punkt 7 i overenskomsten mellem det og De forenede Stater av 12 mars 1920 kan føre frem. Forholdet mellem De forenede Stater og innstevnte maa ansees at være endelig avgjort ved den nevnte overenskomst av 3 juni 1919, saaledes som den lyder, idet De forenede Stater her ikke tar noget forbehold med hensyn til ekspropriasjonssummen. - - - Selvom altsaa innstevnte har faatt for stor erstatning for skibet hos De forenede Stater, hvilket dog er bestridt, er thvert krav paa tilbakebetaling av noget av den kontraktsmessig frafalt.

Ottar Huuse.

- - - Det som egentlig er kjernepunktet i saken er hvordan den obligatoriske rettighetshavers stilling er naar den gjenstand som han har rettighet i eksproprieres.

Her er 2 høiesterettsdommer som synes at gaa i hver sin retning. Høiesterettsdom Rt-1898-131 som gir den obligatoriske

Side:1021

rettighetshaver (en leieboer) direkte krav mot eksproprianten og høiesterettsdom Rt-1923-208, som nekter den obligatoriske rettighetshaver (en kjøper) saadant krav. Det henvises til Magne Schjødt: Om ekspropriasjon side 53-55.

Her i saken dreier det sig forresten ikke egentlig om den obligatoriske rettighetshavers stilling overfor eksproprianten. U. S. A. er ekspropriant og mot dette er «Huastecas» krav ikke rettet. Men det dreier sig om den obligatoriske rettighetshavers krav mot hans medkontrahent fra hvem det er ekspropriert. Og tilstedeværelsen av dette krav er ikke avgjort ved en henvisning til at det intet krav eksisterer for ham mot eksproprianten.

- - - Hvordan den obligatoriske rettighetshavers stilling er overfor eksproprianten, om han kan melde sig som part ved ekspropriasjonen og tilfelle kreve sine interesser undergitt særskilt skjønn og derefter direkte utbetaling til sig av erstatningen eller deposisjon, skal jeg ikke her komme nærmere inn paa, da det spørsmaal ikke foreligger her.

Her er stillingen den at ekspropriasjonen er gjennemført, idet den obligatoriske rettighetshaver er satt fullstendig utenfor, derved at eieren har mottatt ogsaa den del av erstatningssummen som motsvarer den obligatoriske rettighetshavers interesser. Eieren har derved mottatt noget han ikke hadde rett til, men som rettslig tilhørte en annen, nemlig den obligatoriske rettighetshaver. Og hvilke krav denne enn maatte ha overfor eksproprianten saa maa han her kunne kreve sin del av erstatningssummen av eieren som har mottatt den. Dette følger uten videre av den setning, at ingen har krav paa at beholde annenmannseiendom, som han uten lovlig adkomst har mottatt og det trenger ingen spesiell begrunnelse hentet enten fra læren om ugrunnet berikelse eller fra nogen saakalt surrogatlære. Jeg mener altsaa at «Huasteca» maa ha sitt krav mot «Seljan» i behold.

Spørsmaalet er da om det er bortfalt ved ansvarsfraskrivelsesklausulen i §15 i certepartiet av 4 april 1916. - - -

Det er umulig at anta at «Seljan» ved at fraskrive sig ansvar for beslagleggelse osv. har fraskrevet sig ansvar for «Huasteca»s andel av eksproprasjonssummen, med andre ord at «Seljan» derved har erhvervet rett til ansvarsfritt at motta og beholde et pengebeløp som rettelig tilkommer en annen. - - - Wilhelm Eid.

Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I tidscertepartiet av 4 april 1916 post 15 er befrakteren og bortfrakteren kommet overens om, at de der nevnte tvangsforanstaltninger skal frita partene for at opfylle kontrakten, og da den av De forenede Stater foretatte rekvisisjonering av skibet er en saadan tvangsforanstaltning, maa derav efter min mening følge, at certepartiet i sin helhet falt bort, uten at den, som derved blev skadelidende, har noget erstatningskrav mot den annen part, hvorom certepartiet ikke inneholder noget forbehold. Dette er ogsaa overensstemmende med, hvad der ellers læres om virkningen av umulighet i kontraktsforhold. - - - Ernst Johannesen.

Sett. Ottar Huuse.

Sett. Wilhelm Eid.

Side:1037