Rt-1923-208
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1922-11-15 |
| Publisert: | Rt-1923-208 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70/2 s.a. |
| Parter: | Tinfos Jernverk A/S (advokat Gerh. Holm) mot Kristiania kommune (advokat A. Skjelderup). |
| Forfatter: | Lie, Bang, Breien, Rivertz, Backer, Vedeler, justitiarius Scheel |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97 |
Ved Kristiania byrets dom av 5. mars 1919 blev kjendt for ret: «Kristiania kommune bør for Tinfos Jernverks A/S's tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger ophæves.»
Tinfos Jernverk A/S har paaanket denne dom til Høiesteret med saadan paastand: «At appellantskapet Tinfos Jernverk A/S hos indstevnte Kristiania kommune tilkjendes erstatning efter skjøn av uvillige mænd optat paa indstevntes bekostning for den skade som er voldt appellantskapet ved Kristiania provianteringsraads forbud mot utlevering av den under saken omhandlede koksgrus, med 6% aarlig rente herav fra 1 april 1917 til betaling sker samt omkostninger for byretten og Høiesteret.»
Indstevnte Kristiania kommune har nedlagt saadan paastand: «At Kristiania kommune frifindes for A/S Tinfos Jernverks tiltale og tilkjendes sakens omkostninger for Høiesteret.»
Angaaende sakens gjenstand og nærmer omstændigheter henvises til byrettens domsgrunder. Appellanten er meddelt bevilling til at fremsætte for Høiesteret følgende nye indsigelser: 1. At beslaglæggelsen (eller ekspropriationen) var ulovlig, fordi der manglet detaljpris for koks nr. 1. 2. At provianteringsraadets negtelse av at levere jernverket mer av den bestilt koksgrus og dets egen disposition over denne var ulovlig, fordi der faktisk ikke foretokes nogen ekspropriation av Christiania Kul- og Vedbolags koksbeholdning den 24 januar 1917.
For Høiesteret er fremlagt endel nye dokumenter, som ikke findes i nogen væsentlig henseende at ha forandret sakens stilling.
Høiesteret kommer til samme resultat som byretten.
Den beslutning, som Kristiana provianteringsraad den 23 januar 1917 fattet om beslaglæggelse av bl.a. A/S Cristiania Kul- og Vedbolags beholdning av kul og koks, maa opfattes som en beslutning om ekspropriation av nevnte beholdning. Høiesteret antar, at denne beslutning var hjemlet ved §2 i lov om salg og utførsel av fødevarer m.v. av 18 august 1914 jfr. kgl. res. av 20 s. m. Den omstændighet, at de av Kristiania prisreguleringsraad fastsatte og av provianteringsdepartementet approberte maksimalpriser paa koks ikke indeholder særskildt pris paa uharpet sams koks, findes ikke at ha været til hinder for iværksettelsen av ekspropriation, men vilde muligens ha git Kul- og Vedbolaget krav paa en ekspropriationserstatning beregnet efter den pris som var fastsat for den bedste kvalitet koks. Heller ikke den manglende detaljpris for koks nr. 1 antas at ha været av betydning i det foreliggende tilfælde.
Idet Høiesteret saaledes gaar ut fra, at der er foretat en lovhjemlet ekspropriation, kan man ikke anta, at den derved bevirkede
Side:209
umuliggørelse for A/S Christiania Kul- og Vedbolag av at levere mere koksgrus end sked til opfyldelse av appellantens udelukkende obligatoriske krav derpaa begrunder nogen erstatningspligt for eksproprianten likeoverfor appellanten. At eksproprianten og ekspropriatus senere - efterat beslutningen om ekspropriation var fattet - har truffet en mindelig ordning med hensyn til den maate, hvorpaa ekspropriationen skulde gjennemføres, kan ikke skjønnes at vedkomme appellanten.
Procesomkostningerne for Høiesteret findes at burde ophæves.
Dom:
Byrettens dom bør ved magt at stande. Processens omkostninger for Høiesteret ophæves.
Av byrettens dom:
Ved slutseddel av 19 december 1916 kjøpte Tinfos Jernverk A/S av A/S Christiania Kul- og Vedbolag ca. 800 tons koksgrus efter en pris av kr 42.50 pr. 1000 kg. fob Kristiania til avhentning i første halvar 1917 i partier paa ca. 50 tons efterhvert som grusen produceres. Av partiet er levert 334.850 kg. Den resterende del blev kul- og vedbolaget avskaaret fra at levere paa grund av at Kristiania kommunale provianteringsraad den 24 januar 1917 beslaglagde dets beholdninger av kul og koks og fordelte den derav producerte koksgrus inden Kristiania.
Tinfos Jernverk, som bestrider lovligheten av denne provianteringsraadets foranstaltning, anser sig hos Kristiania kommune berettiget til erstatning for det tap, som det derved er paaført. - - -
Det er oplyst, at provianteringsraadet den 24 januar 1917, efterat al kulimport til landet var stanset, beslagla samtlige private kul- og kokshandleres lagere i Kristiania i anledning av befrygtet brændselsnød. Beslaglæggelsen skedde i henhold til lov nr. 1 av 18 august 1914 efterat prisreguleringsraadet den 23 januar hadde fastsat maksimalprisen paa kul og koks, hvilken beslutning var approbert av Provianteringsdepartementet den 24 s. m., altsaa samme dag, som beslaglæggelsen fandt sted. Provianteringsraadet tillot imidlertid kul- og vedbolaget at utlevere til citantskapet den koksgrus som var producert før den 24 januar. Dette utgjorde 334.850 kg. som blev avhentet av citanten i tiden indtil 16 mars næstefter.
Citantskapet har gjort forskjellige indvendinger mot lovligheten av den trufne forføining. Det bestrides for det første, at der var sat eller var lovlig adgang til at sætte maksimumspris paa koksgrus, som er en helt anden vare end koks og heller ikke gaar ind under «fornødenhetsgjenstande». Dernæst hævdes det, at lovens bestemmelser om ekspropriation av «forraad» ikke kan tilsigte at ramme allerede solgte varepartier. Citanten hadde kjøpt al koksgrus, som faldt av de beholdninger, kul- og vedbolaget sat inde med da beslaglæggelsen fandt sted. Det hadde saaledes krav paa et individuelt bestemt vareparti, som bolaget, da importen var ophørt, var avskaaret fra at sælge til andre. Videre mener citanten, at beslaglæggelsesretten er begrænset ved uttrykket «i fornøden utstrækning» i lovens §2. Øiemedet var at skaffe brændsel til private husholdninger i Kristiania, men dertil var grusen uskikket og den blev da ogsaa anvendt til fabrikbruk. Men en kommune kan efter citantens mening ikke
Side:210
være berettiget til at ta driftsmidler fra en utenbys bedrift og gi til en indenbys og saaledes begunstige sine egne skatydere paa fremmedes bekostning.
Ingen av disse indvendinger findes begrundet.
Lovens §2 bestemmer, at forraaad av varer, for hvilke maksimumspris er fastsat efter §1 kan kræves avstaat og §1 gir adgang til at sætte maksimumspris, som ikke maa overskrides ved salg av fødevarer, kul, koks m.v.
Heri kunde synes at ligge den begrænsning at kun varepartier bestemt til salg er gjenstand for avstaaelse og det spørsmaal reiser sig, om et parti som er avhændet ved en endnu ikke fuldbyrdet kontrakt kan beslaglægges paa sælgerens haand. Dette spørsmaal er det dog ikke nødvendig at indgaa paa, idet det, citanten hadde kjøpt, ikke var den koksbeholdning som blev beslaglagt, men den koksgrus, som vilde bli fraskilt ved utharpning efterhvert som beholdningen utsolgtes. Citantens krav omfattet ikke noget individualiseret parti av koks eller grus, men den grus - det avfald - som sukcessivt vilde bli producert. Den koksgrus som forelaa utharpet blev som før nævnt undtat fra beslaglæggelsen og levert citanten. Men videre kan det ihvertfald ikke antages at dets krav strækker sig. Den endnu ikke utharpede grus maa ansees for en bestanddel av koksbeholdningen og være undergit samme vilkaar som denne.
Hvorvidt grusen som saadan indgaar under betegnelsen koks eller fornødenhetsgjenstand er uten betydning, da det findes klart, at retten til at fordre avstaaet koks omfatter den deri indeholdte grus.
Selvom maksimumsprisen er fastsat for varen i sortert stand, saaledes som den i stort og smaat utsælges, maa der gives indstevnte medhold i, at det, som er gjenstand for beslaglæggelse og avstaaelse er koksen som den forefindes paa importørens lager. Det kan vistnok antages, at der ikke hadde været noget i veien for at beslaglægge beholdningen med den indskrænkning, at citanten frit kunde avhente grusen efterhvert som den utharpedes, men nogen pligt til saaledes at tilgodese citanten, kan der ikke skjønnes at paahvile kommunen.
Spørsmaalet om hvorledes den beslaglagte beholdning blev at disponere og om den trufne forføining gik videre end fornødent for øiemedet, er spørsmaal av skjønsmæssig natur, som det formentlig alene tilligger de administrative myndigheter at avgjøre efter de derom utfærdige forskrifter, jfr. bekjendtgjørelse fra Landbruksdepartementet av 20 august 1914.
Av det anførte følger, at beslaglæggelsen maa ansees lovlig.
Citanten har videre gjort gjældende, at selvom beslaglæggelsen var i overensstemmelse med loven, følger det av almindelige retsgrundsætninger - grundlovens §97 - at en saa ekstraordinær forføining ikke kan træffes uten mot fuld erstatning til den eller dem som blir skadelidende. Loven er vistnok emanert før citantens kontraktsmæssige rettighet blev stiftet, men her kommer det, mener citanten, an paa det tidspunkt, da den til kongen delegerte lovgivningsmyndighet, nemlig retten til at foreskrive maksimalpris og beslutte beslag, blev bragt i utøvelse - og det skedde først efterat citantens krav vaar opstaaet. Indstevnte pligter derfor i tillæg til den erstatning; det har git kulbolaget at erstatte alt det tap, lovens anvendelse volder citanten.
I anledning herav skal bemerkes, at den heromhandlede lov er git som en klar ekspropriationslov. Det ligger i forholdets natur, at den for at
Side:211
opnaa sin hensigt maa kunne bringes i anvendelse uten hensyn til at opfyldelsen av allerede indgaaede kontrakter hindres. Og der skjønnes ikke at være noget grundlag, hvorpaa citanten som kun har et obligatorisk krav kan bygge et erstatningskrav overfor eksproprianten. Denne har at yde erstatning til varens eier, in casu kul- og vedbolaget, hvis sak det blir i tilfælde at avfinde sig med sin medkontrahent.
Loven har selv foreskrevet, at erstatningen blir at beregne efter maksimumsprisen. Spørsmaalet om gyldigheten av denne maalestok for erstatningen er ikke likefrem bestridt av citanten og foreligger ikke under nærværende sak. Det skal alene bemerke, at fastsættelsen av maksimalpriser paa salgsvarer er et led i den almindelige prisregulering, hvis gyldighet maa ansees anerkjendt. Og da maksimalprisen er uttryk for varens værdi i den frivillige legitime omsætning, kan der neppe reises nogen indvending mot at den lægges til grund ved fastsættelsen av erstatningen ved tvungen avstaaelse og at den forholds-mæssig gjøres gjældende med hensyn til den enkelte bestanddel av varen, hvorom der her er spørsmaal.
Efter det foran anførte vil indstevnte bli at frifinde. - - -
Hjelm-Hansen.
I det væsentlige og resultatet enig. M. Ebbell.
Jeg er enig i resultatet men begrunder det paa en noget anden maate.
Jernverket har kjøpt en viss mængde grus til avhentning, efterhvert som den utskilles fra koksen. Likeartede tilfælde opstaar, hvor en skogeier skal levere en bestemt træsort, efterhvert som hugsten skrider frem, en tomteeier levere jord, eftersom utgravning foregaar, et bryggeri levere mask, en sukkerfabrik melasse og lignende.
Naar myndigheterne her med hjemmel av lov eksproprierer koksen med grus, skogen med træbestand, tomten med jorden osv., berøver de sælgeren hans eiendomsret. Kjøperen har derimot ingen saadan ret, da han først blir eier av det kjøpte produkt, efterhvert som det utvindes og gaar over til ham. For hans vedkommende foreligger derfor alene et obligatorisk krav, som helt er avhængig av sælgerens eiendomsret. Bortfalder denne, f.eks. ved en hændelig begivenhet eller ved ekspropriation, bortfalder ogsaa kjøperens ret. Hvad der er skedd er, at sælgeren er blit sat ut av stand til at opfylde avtalen.
Det er ufornødent at avgjøre, om sælgeren i det foreliggende tilfælde kunde ha negtet at utlevere sine beholdninger, fordi disse ikke var beslaglagt til offentlig men til privat behov, eller fordi sælgeren ikke var bundet av maksimalprisen, og om sælgeren i den anledning er kommet i ansvar til kjøperen, da disse spørsmaal ligger utenfor nærværende sak. For denne er det avgjørende, at ekspropriationen ikke rammer nogen av kjøperens eiendele.
Hvis man vil indvende, at den her hævdede opfatning kanske for nogen del falder utenfor procedyren, er dertil kun at bemerke, at retten er pligtig til selvstændig at avgjøre, hvilke retsregler for tilfældet er anvendelige. Siewers.