Hopp til innhold

Rt-1934-625

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1934-06-16
Publisert: Rt-1934-625
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 143/1 s.a.
Parter: Sandefjord kommune (advokat Magne Schjødt) mot Socialdepartementet (regjeringsadvokaten ved advokat Finn Arnesen). Hjelpeintervenient: Norsk Engelsk Mineralolje A/S (advokat Ørnulf Rød.).
Forfatter: Alten, Andersen, Larssen, Evensen, Aars, Bang, Rivertz
Lovhenvisninger: LOV-1871-05-03-§17, LOV-1871-05-03-§1, LOV-1871-05-03-§3, LOV-1871-05-03, Granneloven (1887) §13, Granneloven (1887), Bygningsloven (1924) §65, §66, Bygningsloven (1924), Alkoholloven (1927)


Dommer Alten: Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i Sandefjord byretts dom av 24 mai 1932. Ved denne dom blev Sandefjord kommunes paastand om at Socialdepartementets dispensasjon fra ildsfarlighetslovens §17 til anlegg av bensinstasjon paa Tomten Storgaten 25, Sandefjord, skulde kjennes ugyldig, ikke tatt til følge. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Dommen er stadfestet ved Oslo overretts dom av 30 juni 1933 og Sandefjord kommune paalagt at betale saksomkostninger for overretten. Overrettens dom er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at ta kommunens paastand til følge.

Sandefjord kommune har efter erhvervet anketillatelse paa anket overrettens dom til Høiesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Kommunen gjør gjeldende at anbefaling av bystyret efter loven er en betingelse for at kongen kan gi dispensasjon, og videre at det er uriktig at loven innskrenker bystyrets opgave til at uttale sig om ildsfaren, og at departementet uten hensyn til bystyrets stilling kan gi dispensasjon hvis det ikke foreligger ildsfare.

Kommunen har nedlagt saadan paastand: «1) At Socialdepartementets dispensasjoner fra ildsfarlighetslovens §17 til opbevaring av 6000 liter bensin i to nedgravede tanker à 3000 liter i Storgaten 25, Sandefjord, kjennes ugyldige. 2) At Socialdepartementet og Norsk Engelsk Mineralolje A/S ilegges saksomkostninger in solidum for alle retter».

Regjeringsadvokaten har paastaatt overrettens dom stadfestet og Sandefjord kommune tilpliktet at betale omkostninger for Høiesterett, derunder salær til regjeringsadvokaten.

Hjelpeintervenienten, Norsk Engelsk Mineralolje A/S, har likeledes paastaatt overrettens dom stadfestet og at selskapet tilkjennes omkostninger for Høiesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av overretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltrede. Jeg finner at burde fremheve at det her handles om en dispensasjon som ansøkeren efter loven ikke har rettskrav paa. Dispensasjonsmyndigheten er henlagt til kommunestyret og kongen, eller nu Socialdepartementet, i forening, idet tillatelse bare kan gis efter

Side:626

anbefaling av kommunestyret. At de to instanser maa være enige fremgaar ogsaa av proposisjonens motiver til den tilsvarende bestemmelse i lovens §3, og det stemmer med departementets praksis like til de siste aar. I det foreliggende tilfelle er kommunestyrets nektelse ikke begrunnet i ildsfarlighetshensyn, men jeg antar med den dissenterende overrettsdommer at denne omstendighet ikke kan berettige departementet til at meddele tillatelse i strid med kommunestyrets avgjørelse. Hvis loven hadde villet at det bare skulde tas hensyn til ildsfaren, vilde det ha vært tilstrekkelig at legge dispensasjonsmyndigheten til bygningskommisjonen, som i første rekke skal paase at anlegget tilfredsstiller de forskrifter som bygningsloven og bygningsvedtektene opstiller til betryggelse mot ildsfare. Men bygningskommisjonen skal efter loven bare avgi en uttalelse om ansøkningen, og naar det tillike foreskrives at reguleringskommisjonen skal uttale sig, viser allerede dette at der foruten hensyn til ildsfarlighet ogsaa skal tas hensyn til byens regulering. Naar endelig selve avgjørelsen er henlagt til departementet i forening med det ikke sakkyndige kommunestyre, maa det være for at ogsaa andre almene hensyn som staar i forbindelse med anlegg og drift av bensinstasjoner m.v. skal bli tatt i betraktning, f.eks. trafikkhensyn som paaberopt i denne sak eller anleggets beliggenhet i forhold til kirker, skoler eller andre offentlige bygninger og visstnok ogsaa om det i kommunen antas at være behov for anlegget. Heller ikke tror jeg det kan være lovens mening at dispensasjonsmyndigheten ved at gi tillatelse saa snart rene ildsfarlighetshensyn ikke er til hinder, skal medvirke til et anlegg som vil komme i strid med andre lover, f.eks. forskriftene i naboloven. Det forekommer mig i det hele noksaa selvfølgelig at dispensasjonsmyndigheten før den gir tillatelse bør prøve anleggets lovlighet og ønskelighet i enhver henseende. For denne opfatning finner jeg ogsaa støtte i lovkommisjonens motiver til dens utkast §15, som svarer til lovens §17. Kommisjonens flertall har der bemerket at de finner det tvilsomt om lovforslagets isoleringsbestemmelser yder tilstrekkelig sikkerhet mot ildens overførelse til andre bygninger, og fortsetter saa med «at overhodet spørsmaalet om, hvorvidt store ansamlinger av saa farlige saker bør finnes kjøb- eller ladestedene, i den grad avhenger av ethvert steds særlige forhold og berører saavel kommunenes som det offentlig interesser at det i alle henseender synes rimeligst at legge dets bedømmelse i kommuneautoritetenes og kongens haand».

Jeg mener efter dette at saavel departementet som kommunestyret kan nekte dispensasjon ikke bare av hensyn til ildsfaren, men ogsaa av andre almene hensyn, herunder hensyn til anleggets forenelighet med andre lover, og at følgelig kommunestyrets nektelse i dette tilfelle har vært fullt lovlig. Hvorvidt departementet kan gi dispensasjon paa egen haand hvis et kommunestyre misbruker sin myndighet ved at nekte at anbefale en dispensasjonsansøkning av grunner som ikke har nogen forbindelse med anlegget eller dets drift, er et spørsmaal som efter min opfatning ikke foreligger i denne sak og som jeg derfor, likesom den dissenterende overrettsdommer, ikke behøver at uttale mig om.

Side:627

Mitt resultat blir at kommunens paastand tas til følge, og jeg mener ogsaa at saavel Socialdepartementet som hjelpeintervementen Norsk Engelsk Mineralolje A/S bør ilegges saksomkostninger for alle retter. Da jeg imidlertid efter raadslagningen vet at det ikke er flertall for at ilegge omkostninger, vil jeg forsaavidt ikke opta dissens.

Jeg stemmer for saadan.

Dom:

Socialdepartementets dispensasjon kjennes ugyldig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Andersen: Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og kan i vesentlige deler ogsaa slutte mig til deres begrunnelse.

Det staar for mig som lite tvilsomt at et kommunestyre handler i strid med loven, hvis det av grunner som ikke har noget med ildsfarlighet at gjøre nekter at anbefale et andragende om dispensasjon i henhold til lovens §17,2. Loven benevnes «Lov angaaende behandling av ildsfarlige gjenstander», og jeg mener at det allerede herav fremgaar at det spørsmaal som forelegges bystyret, naar det gjelder dispensasjon fra reglene i lovens §17,1 alene maa antas at være, om anlegget hensett til ildssikkerheten bør tillates eller ikke.

Jeg kan heller ikke medgi at lovbestemmelsens innhold kan tas til inntekt for den opfatning at det er berettiget av bystyret ved avgjørelsen av spørsmaalet om anbefaling av et dispensasjonsandragende at ta hensyn til momenter som ikke - direkte eller indirekte - staar i forbindelse med ildssikkerheten. At bygnings- og reguleringskommisjonens uttalelser efter loven kreves før avgjørelsen treffes, kan efter min mening ikke her paaberopes, idet saavel bebyggelsen som reguleringen i vedkommende strøk selvfølgelig vil kunne være omstendigheter som spiller inn ved bedømmelsen av ildssikkerheten.

Det av førstvoterende citerte utdrag fra lovkommisjonens motiver kan jeg heller ikke tillegge den vekt som førstvoterende gjør. Jeg nevner at det i det omhandlede avsnitt av motivene kun omhandles sikkerhet mot ildens overførelse til andre bygninger og ansamlinger av farlige saker.

I overrettens dom er anført at det av den ankende part er erkjent at nektelsen av at anbefale andragendet ikke var begrunnet i hensynet til ildsfarligheten ved anlegget. Kommunen har under sin prosedyre for Høiesterett anført at dens erkjennelse paa dette punkt ikke rekker saa vidt at det er medgitt at heller ikke generelle hensyn til brandfare har gjort sig gjeldende ved avgjørelsen. Hvordan det saa forholder sig med hensyn til en saadan prosessuell erkjennelse, gir efter min mening sakens oplysninger ikke grunn til at dra i tvil at kommunestyrets nektelse utelukkende tar vært begrunnet i hensyn som intet har med ildssikkerheten at gjøre. Det er ikke nogen gang ved sakens forskjellige behandlinger eller fra noget hold antydet at nektelsen skyldes momenter som direkte eller indirekte staar i forbindelse med ildssikkerheten. Nektelsen har

Side:628

hovedsakelig vært basert paa trafikkmessige hensyn samt paa at bensinstasjonen vil virke skjemmende paa gatebilledet. Men dette er hensyn, som enten de i sig selv er berettiget eller ikke, faller utenfor rammen av den lov det her gjelder og dens formaal.

Jeg er efter det anførte av den opfatning at kommunestyret har handlet rettsstridig ved at nekte sin anbefaling av det foreliggende andragende om dispensasjon fra ildsfarlighetslovens §17 ut fra hensyn som efter min forstaaelse av loven ikke kunde berettige dertil.

Til tross herfor har jeg stillet mig adskillig tvilende overfor spørsmaalet om den av departementet meddelte dispensasjon lar sig oprettholde. Jeg medgir at lovens ordlyd taler for en benektende besvarelse av dette spørsmaal, naar det heter at kongen kan dispensere «efterat andragendet er anbefalt» av vedkommende kommunestyre. Lovens forutsetning maa imidlertid efter min forstaaelse av den være at anbefaling skal gis, hvis intet hensyn til ildssikkerheten finnes at tale imot, og i nærværende tilfelle anser jeg det som før nevnt paa det rene at undlatelsen av at gi anbefaling ikke for nogen del var diktert av saadanne hensyn. Loven forutsetning for dispensasjon er saaledes til stede. I virkeligheten maa forholdet kunne sies at stille sig saaledes at der fra kommunens side ikke foreligger nogen innvending mot at det av henyn til ildsfarligheten meddeles dispensasjon. Faktisk synes dette at burde kunne sidestilles med en anbefaling forsaavidt spørsmaalet om ildsfarlighet angaar. Ut fra denne betraktning vil det saavidt jeg skjønner være at tillegge formen for stor vekt paa realitetens bekostning om man skulde erklære den av departementet under den saaledes foreliggende situasjon meddelte dispensasjon ugyldig.

Jeg stemmer efter det an førte for stadfestelse av overrettens dom og finner at Sandefjord kommune bør tilsvare sakens omkostninger ogsaa for Høiesterett. Jeg former ingen konklusjon.

Dommer Larssen: Jeg er enig med annenvoterende dommer Andersen i, at ildsfariighetsloven maa være saa at forstaa at kommunestyret ved avgjørelsen av dispensasjonsandragendet efter §17, 2nen passus, bare har at ta hensyn til momenter som har forbindelse med ildsfare. I tilslutning til det av ham an førte har jeg heller ikke kunnet komme til annet resultat efter de foreliggende oplysninger enn at bystyret ved sin beslutning helt maa ha bygget paa andre - utenfor loven liggende - hensyn. Jeg mener derfor ogsaa at bystyrets beslutning maa ansees for ulovlig, og at bystyret er forpliktet til i tilfelle at treffe en beslutning i saken som fyldestgjør lovens krav. Jeg har imidlertid ikke kunnet finne at den av bystyret fattede beslutning, som uten nogen uttrykkelig begrunnelse positivt avslaar at anbefale dispensasjonsandragendet, kan tillegges den betydning at den fyldestgjør lovens krav til en anbefaling av andragendet, saaledes at departementet derved skulde ha adgang til at innvilge andragendet, fordi dette i virkeligheten er «anbefalt av vedkommende kjøbstads representantskap». Man maa efter min opfatning bli staaende ved at bystyret har avslaatt at anbefale andragendet. Spørsmaalet blir da om den omstendighet, at bystyrets beslutning maa ansees begrunnet i hensyn som det efter

Side:629

loven ikke er adgang til at regne bestemmende, bevirker at departementet paa sin side kan innvilge andragendet av egen maktfullkommenhet. Jeg innrømmer at dette vilde være den rimelige løsning av konflikten, men jeg kan ikke se at denne løsning har nogen hjemmel i loven slik som den er formet. Loven har i sine forskjellige bestemmelser gitt bystyret i forskjellig grad adgang til medvirkning ved administrasjonens avgjørelse av lovens dispensasjoner. I enkelte bestemmelser har loven ordnet det saa at administrasjonen har den fulle avgjørelsesmyndighet naar bystyret «er hørt» (jfr. f.eks. lovens §1, 2nen passus) eller naar dets «erklæring er innhentet», §3, 2nen passus. I andre tilfelle derimot, saaledes i §17, 2nen passus, jfr. ogsaa §3, 4de passus, er saken ordnet paa den maate at kongen og kommunetsyret maa være enige for at dispensasjon kan med deles. Som ogsaa av førstvoterende fremholdt har loven i disse tilfelle altsaa regnet dispensasjonen av den art og betydning, at saavel centraladministrasjonen som det stedlige styre begge i forening maa finne at dispensasjon bør meddeles, ellers skal lovens regler følges. For disse tilfelle kjenner loven ikke til nogen situasjon, hvorunder kongens myndigbet utvides, saaledes at han paa egen haand mot et kommunestyres beslutning kan meddele dispensasjon. Og selv om man sikkerlig kan gaa ut fra at loven ikke har tenkt paa tilfeller som det her i saken foreliggende, mener jeg at domstolene er uberettiget til, naar et slikt tilfelle foreligger, at supplere loven med en bestemmelse hvorefter kongen som den eneordnende kan innvilge dispensasjon. Jeg henviser herved som et beslektet tilfelle til Ot. prp. nr. 11 for 1931 og den der inntatte uttalelse fra Justisdepartementet, hvor det like overfor et bystyres ulovlige og derfor ugyldige beslutning om alkoholbevilling henvises til at departementet kan kreve saken «behandlet paa ny paa grunnlag av de hensyn som ligger innenfor rusdrikklovens øiemed», proposisjonens side 2, jfr. Socialdepartementets bemerkning side 4 som angaaende ulovlige bevillinger vedkommende rusdrikkloven konkluderer med, at man «som loven nu lyder vil være ute av stand til at gjennemføre en endret positiv beslutning». Visstnok er det med hensyn til alkoholbevillinger den forskjell fra nærværende sak, at der har bystyret som eneste myndighet at meddele bevillinger, mens her baade kongen og bystyret maa medvirke for at en dispensasjon skal kunne meddeles. Men det er i begge tilfelle i like grad uten støtte i loven at kongen overtar myndigheten til som den eneraadende at innvilge dispensasjonsandragendet. Det er efter min opfatning paa dette punkt rettslig sett mere en gradsforskjell enn en vesensforskjell mellem de to tilfeller. I det ene som i det annet tilfelle maa botemidlet mot den «helt uholdbare tilstand» (jfr. den cit. prop.) søkes i et tillegg til loven som regulerer den nu inntrufne uforutsette situasjon. Inntil saa skjer maa, saavidt jeg skjønner, loven haandheves efter slik den lyder. Skjønt det er uten sammenheng med den foreliggende sak, undlater jeg ikke til slutt at gjøre den bemerkning, at der ialfall kan ligge et kautel mot den «uholdbare tilstand» deri, at man i praksis har funnet at en ulovlig avgjørelse fra et kommunestyres side av et dispensasjonsandragende - saafremt betingelsene herfor forøvrig foreligger - kan bli at

Side:630

anse som et rettsbrudd mot den, som beslutningen gaar ut over, og at derved kan kommunen paadras økonomisk ansvar, jfr. Raadhushospits-dommen, Rt-1933-548.

Jeg kommer saaledes til samme resultat som førstvoterende, idet jeg med ham finner at den av departementet meddelte dispensasjon ikke kan oprettholdes. Jeg finner at saksomkostninger ikke blir at tilkjenne.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Larssen.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bang: Likesaa.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

- - - Det ansees tilstrekkelig bevist i saken: At Norsk Engelsk Mineralolje A/S den 23 november 1929 gikk til kjøp av den bebyggede eiendom Storgaten 25 i Sandefjord i den hensikt at anlegge bensinstasjon dersteds. Selgeren fikk beholde huset til bortflytning som derefter iverksattes. Selskapet søkte derefter konsesjon paa erhvervelse av tomten samt dispensasjon fra ildsfarlighetslovens og bygningslovens §65 I og §66 II for anlegget. Bystyret gav ikke anbefaling til disse andragender efter behandling i flere møter. Bygningsraadet vedtok forinnen at anbefale dispensasjon fra bygningsloven efter innsendt anmeldelse av byggeplanen for anlegget, eventuelt med anbefaling av dispensasjonsandragendet vis det gas tillatelse til at tomten benyttedes som bensinstasjon. Konsesjon for erhvervelse av tomten meddeltes av Handelsdepartementet, og Sosialdepartementet gav derefter dispensasjon for anlegg inntil videre efter ildsfarlighetslovens §17,2 med tappetillatelse under 26 februar 1931.

Den 13 april 1931 blev nytt dispensasjonsandragende fra bygningsloven behandlet i bystyret der vedtok formannskapets innstilling om at andragende ikke innvilges og presiserte sluttelig at bystyret tidligere har tilkjennegitt at det av trafikkhensyn ikke ønsker at faa en bensinstasjon med garasje og rutebilsamlingssted ved Hvidts plass. Hvidts plass og Storgaten er saa sterkt belastet at bysyret vil støtte alle bestrebelser for at regulere trafikken jevnere over byen. Dessuten finner bystyret at det vil bli skjemmende for gatebilledet om man faar en brutt byggelinje. - - -

Anlegget sees at ha vært under 27 mai 1930 forelagt bygningsraadet til bedømmelse efter nabolovens §13, og raadet har funnet at der fra nabolovens side intet kan være til hinder for at anlegget utføres og drives som omhandlet. Brandstyret har ikke vært forelagt saken til uttalelse, men; ildsfarlighetslovens §17,2 gjør ikke dette til nogen betingelse for dispensasjonen. - - -

Retten skal bemerke at saken gjelder spørsmaalet om dispensasion efter ildsfarlighetslovens §17,2 som utgangspunkt. Det projekterte anlegg maa i saa henseende betraktes som en helhet og rumme plass for mere eller mindre avledede hensyn som er forenelige med dette utganspunkt ildsfarlighetshensyn, mens andre hensyn der gir grunn for de kommunale myndigheter til at motsette sig tillatelsen ikke vil kunne tolkes inn under nevnte bud i ildsfarlighetsloven, naar de savner behørig tilknytning til dette.

Side:631

I saa fall vil spørsmaalet være henvist til andre lovpaabud med mulig adgang til for de kommunale myndigheter at motsette sig anleggets utførelse selv med gitt tillatelse efter ildsfarlighetslovens §17,2, f.eks. bygningsloven med vedtekter, politivedtekter eller lignende. Saadan hjemmel har ikke vært paaberopt og argumentert med i saken. Helt fornylig gjort forsøk paa fra bygningsraadet om at faa bestemmelser i bygningsvedtekter for stedet om at bensinanlegg bl.a. skulde henligge under de kommunale myndigheters bestemmelsesrett, blev strøket av vedkommende departementet Arbeidsdepartementet, i utkastet til bygningsvedtekter der saaledes vil mangle tilsvarende bestemmelser som Oslo bygningsvedtekter har, der tjente som forbillede for bensinanleggets vedkommende. For Socialdepartementet forelaa dispensasjonsandragende med uttalelse av bystyret efter innhentet erklæring fra bygningsraadet om ikke anbefaling, ut fra - som det synes - vesentlig trafikkhensyn uten nogen tilknytning til ildsfarlighetshensyn eller utgangspunkt deri. Fylkesmannen anførte sin oversendelsespaategning til departementet at det syntes at mangle reelle grunner i bystyrets uttalelse. Departementet gav saa dispensasjon for selskapet som skjedd. Retten kan ikke av det passerte utlede tilstrekkelige grunner til at kjenne ugyldig departementets avgjørelse om meddelelsen av dispensasjonen. - - - Av de av saksøkeren fremdradde eksempler fra departementets praksis i heromhandlede spørsmaal fra senere tid, synes de fleste hvor dispensasjon er blitt nektet at angaa Oslo, der som anført har bygningsvedtekter som hjemler vedkommende kommunale myndigheter adgang til at motsette sig tillatelse til bensinanlegg og sette betingelser utenfor selve ildsfarlighetsloven. I saadanne tilfeller vil dispensasjon være nektet av departementet med begrunnelse at de kommunale myndigheter ikke har gitt samtykke med innforstaaelse av at dispensasjon her vil ha tapt sin interesse for ansøkeren. Herav kan intet sluttes for steder utenfor Oslo som savner tilsvarende bygningsvedtekter. I et tilfelle utenfor Oslo sees fra de kommunale myndigheter argumentert med at en økning av bensinanlegg i sin almindelighet vil kunne øke brandfaren og derfor ledet til at samtykke ikke blev gitt av bystyret. Departementet gav dog dispensasjon, idet der ved sløifning ikke skjedde nogen forøkelse i anleggenes antall. Der kan ikke av eksemplene utledes nogen argumentasjon for nærværende sak som av saksøkeren fremholdt. - - -

H. J. Haugen.

Av overrettens dom:

- - - Overretten kommer til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Ildsfarlighetsloven bestemmer i §17, 2net ledds 1ste punkt efter i paragrafens 1ste ledd at ha opstillet sikkerhetsforskrifter for oplag av de der omhandlede ildsfarlige væsker:

«Efter andragende der er anbefalt av vedkommende kjøbstads eller ladesteds representantskap, efterat erklæring er avgitt av bygnings- og reguleringskommisjonen, kan kongen tillate oprettelse av oplag, der ikke er bundet til nærværende paragrafs foranstaaende bestemmelser». - - -

Bystyret antas at være forpliktet til at uttale sig om hvorvidt det anser oplaget betryggende forsaavidt hensynet til ildsfare angaar. Det er for at faa kunnskap om bystyrets mening herom at dispensasjonsandragendet skal forelegges for bystyret. Sandefjord bystyre har i møte 9 februar 1931 ikke gitt nogen begrunnelse for ikke at anbefale dispensasjonsandragendet. Det er imidlertid erkjent av den ankende part at nektelsen av at anbefale

Side:632

andragendet ikke var begrunnet i hensynet til ildsfare ved anlegget. Hvis Socialdepartementet under disse omstendigheter ikke skulde være berettiget til at meddele dispensasjon, vilde dette være ensbetydende med at avgjørelsen av om dispensasjon skal meddeles, blev henlagt til bystyret istedetfor - som loven bestemmer - til kongen (Socialdepartementet).

Dersom bystyret, skjønt det finner at oplaget tilfredsstiller ildsfarlighetslovens krav, ikke ønsker oplaget av grunner som ligger utenfor hvad hensynet til ildssikkerheten krever, saaledes hensynet til stedets regulering og trafikkmessig hensyn, antas disse grunner ikke at være avgjørende for Socialdepartementets stilling til hvorvidt dispensasjonsandragendet bør innvilges. Socialdepartementet bedømmer utelukkende om oplaget (anlegget) er betryggende efter ildsfarlighetsloven og gir i tilfelle alene dispensasjon fra denne lovs bestemmelser. De nevnte reguleringsmessige og andre hensyn som efter bystyrets mening maatte tale mot at dispensasjon blir gitt, saaledes som ansøkt, blir det bystyrets sak at søke tilgodesett i den utstrekning hvori andre lover enn ildsfarlighetsloven og gjeldende vedtekter aapner adgang til det. Herved vil det kunne staa i bystyrets makt at hindre at den som har faatt dispensasjonen i henhold til ildsfarlighetslovens §17,2 kan gjøre bruk av dispensasjonen. - - - Jebe. Borch.

Dommer Miøen kommer til et annet resultat.

Jeg kan la det staa hen om Socialdepartementet mot lovens klare ord har rett til uten videre at tilsidesette en anbefalingsnektelse fra bystyret, hvis den er lovstridig. Jeg kan nemlig ikke være enig i at bystyrets nektelse av at anbefale den omhandlede disposisjon er lovstridig.

Ildsfarlighetsloven forbyr oplag av ildsfarlige væsker, hvoriblandt bensin, over en viss størrelse i by. Det er derfor ganske uriktig at hevde at en dispensasjonsnektelse inneholder et inngrep i eierens fri raadighet over hans eiendom. Inngrepet har lovens almindelige regel gjort. Dispensasjonsadgangen er en lettelse loven aapner vei til, men lovteksten inneholder ingen antydning om at grunneierne under visse betingelser skal ha rettskrav paa at faa dispensasjon. Formen er den vanlige ved rene tillatelser: «Kongen kan tillate». Der er ikke gitt nærmere direktiver for under hvilke omstendigheter tillatelse enten bør gis eller nektes, kun er det satt som vilkaar at andragendet er anbefalt av bystyret. Utøvelsen av dispensasjonsretten er altsaa av loven henskutt til administrasjonens skjønn, som ikke kan prøves av domstolene. Dette gjelder i like grad kongens avgjørelse av saken og bystyrets beslutning om anbefaling eller ikke anbefaling.

For at den foreliggende dispensasjon skal kunne oprettholdes er det nødvendig at fastslaa at ansøkeren har et ubetinget rettskrav paa innvilgelse av den. Avgjørelsen har tilsidesatt en av lovens betingelser nemlig bystyrets anbefaling. Ved bedømmelsen av lovligheten herav gjelder ingen favor defensionis, saken blir at bedømme ganske paa samme maate som om Shell-selskapet hadde saksøkt kommunen med krav paa anbefaling.

Det er ganske paa det rene at saken ikke dreier sig om et maktmisbruk fra kommunens side, der er ikke skygge av bevis for at det er tatt andre enn forsvarlige kommunalpolitiske hensyn, og der er heller ikke fra departementets side paastaatt noget annet.

Spørsmaalet er altsaa om grensen av det interesseomraade der efter loven kan øve innflytelse paa avgjørelsen. Departementet hevder at alene ildsfarlighetshensyn kan tas i betraktning. Disse hensyn er ikke definert i loven. De har heller ingen absolutt avgrensning. Det forbud hvorfra der er

Side:633

dispensert gjelder oplag av ildsfarlige væsker. Det er aapenbart at man her ikke bare har at ta i betraktning risikoen for antendelse i oplaget. Denne risiko er ved nedgravning i jerntank visstnok i det vesentlige ophevet. Risikoen ved fylling, utlevering og transport maa ogsaa tas i betraktning. Nogen absolutt sikkerhet mot ildsfare kan vel vanskelig opnaaes. Men naar det gjelder at vurdere en sikkerhetsgrad, er det aapenbart at de for risikoen utsatte verdier maa komme i fremtredende betraktning. Spørsmaalet innskrenker sig saaledes ikke til et enkelt teknisk problem som har en matematisk løsning.

Det er aapenbart at man her er inne paa et omraade hvor forskjellige kommunale hensyn, beslektede interesser gjør sig gjeldende uten at det kan trekkes klare grenser mellem dem. Det gaar i praktisk administrasjon ikke an at bygge inngripende avgjørelser paa søndringer av denne art, med mindre dette er direkte paabudt i ved kommende lov. Men ildsfarlighetsloven inneholder intet holdepunkt for den antagelse at kun brandtekniske hensyn skal være bestemmende for dispensasjonsbehandlingen efter lovens §17. Tvertimot gir den et tydelig vink om det motsatte. Den paabyr nemlig at bystyret, før det behandler et dispensasjonsandragende, skal forelegge saken for bygnings- og reguleringskommisjonen. Hensikten hermed kan kun være at blandt annet hensynet til byens regulering skal tas i betraktning ved avgjørelsen. Uten lovhjemmel kan det ikke antas at reguleringskommisjonen i sin uttalelse skulde være forpliktet til at innskrenke sig til at gjøre gjeldende brandhensynene og tilsidesette ethvert annet reguleringshensyn. Jeg mener at loven har tilsiktet at alle de hensyn bygnings- og reguleringskommisjonen er satt til at vareta, skal komme til orde og nettop for at forhindre at der gis uoverveiede dispensasjoner. Det er dette som er lovens tanke og formaal i dette punkt, ikke beskyttelse av grunneiernes handlefrihet. Jeg kan heller ikke innse berettigelsen av at en grunneier skulde kunne tvinge kommunen til ikke bare at se sin kirke, sitt sykehus eller sitt raadhus belemret med en bensinstasjon i sin umiddelbare nærhet, men endog til at anbefale at saa skjer. Som loven er formet mener jeg at kommunen maa ha rett til at ta hensyn til begrunnede kommunale interesser i sin almindelighet. Om maktmisbruk eller korrupsjon er der som nevnt i denne sak ikke tale.

Loven har ikke paabudt at bystyrets avgjørelse skal motiveres. Det har bystyret heller ikke gjort. Grunnlaget for paastanden om at det er tatt uberettigede hensyn er et referat i en lokalavis av enkelte uttalelser under debatten. Man har derfor ingen sikkerhet for at et flertall av medlemmene har latt sig bestemme av motiver som ligger utenfor lovens ramme. Hvis det hadde vært lovens mening at beslutningens motiver skulde ha vært bestemmende for dens gyldighet, maatte loven ha sørget for at bystyret fattet formelig beslutning ogsaa om grunnene. Man kan ikke i denne henseende sette en i realiteten kanskje velbegrunnet beslutning i klasse med et misbruk. En almindelig adgang for misfornøiede til at angripe kommunale beslutninger paa grunnlag av uttalelser under debatten vilde gjøre en ordnet og fast kommunal administrasjon ganske umulig. - - -