Rt-1934-964
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-08-18 |
| Publisert: | Rt-1934-964 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr.1/2 B s.a. |
| Parter: | Bonde Ole T. Waaland som verge for sin umyndige sønn Torje Waaland (advokat Chr. Stray) mot bonde Andreas Hegland (advokat E. Holmesland). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Næss, Schjelderup, Broch, Hesselberg, Furu, Larssen |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Grunnloven (1814), Skjønnsprosessloven (1917) §67, LOV-1931-09-18 |
Dommer Motzfeldt: Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til dom avsagt av Holt herredsrett med
Side:965
domsmenn 11 januar 1933 med saadan domsslutning: «Andreas Hegland paalegges til april faredag 1934 at fravike og ryddiggjøre Waland gr.-nf. 39 br.-nr. 1 av skyld mk. 14,51 i Holt under utkastelsestvang mot at Torje Waland ved verge overtar som personlig skyldner pantobligasjon fra Torje Waland d. e. til Nedenes Sparebank, tinglyst 20 august 1921 paa kr. 60.000 for restbeløp kr. 48.000 i gaarden med inntil 1 aars renter. Videre paalegges Andreas Hegland at utstede skjøte til Torje Waland ved vergen paa nevnte eiendom innen april faredag 1934 paa Torje Walands bekostning. Sakens omkostninger opheves».
Torje Waland ved verge har paaanket dommen til Høiesterett av følgende grunner: 1) Saksbehandlingen er uriktig. 2) Bevisbedømmelsen er feilaktig. 3) Rettsanvendelsen er ikke riktig. Han har paastaatt: «Andreas Hegland dømmes til at utstede skjøte til Torje Waland paa eiendommen Waland, gr.-nr. 39 br.-nr. 1 av skyld mark 14,51 i Holt og under utkastelsestvang fravike og ryddiggjøre eiendommen april faredag 1935 mot at Torje Waland tilsvarer de heftelser som hviler paa eiendommen, forsaavidt de dekkes av takstsummen kr. 38.000». Videre paastaar han sig tilkjent sagsomkostninger for begge retter.
Andreas Hegland har paastaatt herredsrettens dom stadfestet, dog saaledes at eiendommen blir at fravike første faredag efter avsigelsen av Høiesteretts dom. Videre paastaar han sig tilkjent omkostninger ved Høiesterett.
Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse.
Waland bygger sitt angrep paa saksbehandlingen paa at de forklaringer som er avgitt under hovedforhandlingen av saksøkte Andreas Hegland og første vidne Gjerulf Fløistad, ikke er kommet riktig frem i protokollen. Han har derfor begjært parten og domsmenn avhørt under en bevisoptagelse. Ved Høiesteretts kjennelse av 27 mai 1933 blev hans begjæring om avhøring av Ole Waland og de tre domsmenn imidlertid ikke tatt til følge. Han har senere ikke begjært Fløistad og Hegland avhørt paa nytt, hvad han hadde anledning til, og har ikke nedlagt nogen paastand om sakens hjemvisning. Jeg forstaar Waland nærmest derhen at innsigelsen angaar realiteten, idet han mener at sorenskriveren har misforstaet Heglands og Fløistads uttalelser. Men jeg finner i saken intet holdepunkt for en saadan antagelse.
Angaaende den annen ankegrunn anføres i ankeerklæiringen, at «selv om man legger de protokollerte forklaringer til grunn er bevisbedømmelsen feilaktig, naar retten har antatt at pantegjelden ikke er nedbetalt under 48.000 kroner. Efter de foreliggende beviser maa 10.000 kroner ansees som avbetalt paa gjelden». I Høiesterett har han derhos optatt den innsigelse, at den gamle panterett er bortfalt ved konfusjon. Efter det resultat jeg kommer til i saken er det for mig unødvendig at avgjøre om avbetaling foreligger. Angaaende konfusjon bemerker jeg, at jeg under de i saken foreliggende omstendigheter ikke har funnet at den gamle panterett er bortfalt og henviser til høiesterettsdom i Rt-1931-1254.
Om den tredje ankegrunn anføres i ankeerklæringen: «Rettsanvendelsen er uriktig. Odelsløseren maa i det foreliggende tilfelle
Side:966
ansees uten forpliktelse til at overta pantegjelden utover takstsummen. Herom henvises til tidligere process-skrifter».
I skranken har den ankende part gjort gjeldende at da Hegland har kjøpt eiendommen efterat loven av 26 juni 1929 hadde ophevet skjønnslovens §67 - avtalen med banken om kjøp er av 15 juni 1931 og hans skjøte er av 19 september 1931, kan han overhodet ikke paaberope sig den tidligere gjeldende §67 i skjønnsloven, saa odelsløseren plikter ikke at tilsvare mere enn odelstaksten. Hegland har protestert mot at denne betraktning kan gjøres gjeldende, da den ikke fremgaar av ankeerklæringen.
Idet jeg henviser til at odelsløseren for herredsretten paastod prinsipalt at faa skjøte mot at tilsvare eiendommens heftelser innenfor takstsummen, subsidiært mot at tilsvare de heftelser som retten maatte finne ham forpliktet til at overta i henhold til skjønnslovens §67, antar jeg at ankeerklæringen, som dog kunde vært klarere, kan godtas som grunnlag for den i Høiesterett fremførte betraktning.
Om spørsmaalets realitet, som ikke kan sees avgjort ved nogen dom, bemerker jeg: Visstnok er panteretten, som, stiftet av en bedre odelsberettiget før loven av 1929 upaavirket av denne lov (jfr. høiesterettsdom av 18 september 1931, Rt-side-865). Men jeg antar at dette ikke kan gjøres gjeldende av Hegland, som først har erhvervet eiendommen efterat den nevnte lov var traadt i kraft. Jeg henviser om eierens rettsstilling til den betenkning som Høiesterett 16 mai 1933 avgav til Stortinget (dok. 8 for 1933). Hegland maa efter min mening finne sig i at hans rettsstilling bedømmes efter den lov som gjaldt dengang han erhvervet eiendommen. Og dengang tantes ikke lenger nogen lov som tilpliktet en odelsløser at overta pantegjelden utover odelstaksten. Jeg kan ikke finne at noget annet maa gjelde, fordi om panteretten paa panthaverens haand er beskyttet utover taksten. Panthaverens grunnlovsbeskyttede rett kan ikke føres saa langt som til at kreve, at Hegland som eier utløses med det tulle pantebeløp.
Jeg anser efter det anførte Waland berettiget til at innløse eiendommen efter odelstaksten 38.000 kroner, men finner ikke grunn til at tilkjenne ham saksomkostninger.
Dom:
Andreas Hegland tilpliktes at utstede skjule til Torje Waland paa eiendommen Waaland, gr.-nr. 39 bd.-nr. 1 av skyld mark 14,51 i Holt og fravike og ryddiggjøre eiendommen april faredag 1935 mot at Torje Waland tilsvarer de heftelser som hviler paa eiendommen forsaavidt de dekkes av takstsummen kr. 38.000. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Næss: I de formelle spørsmaal som foreligger i saken er jeg enig med førstvoterende, men angaaende realiteten er jeg kommet til samme resultat som herredsretten.
Med hensyn til de fra Hegland skjedde innbetalinger til Nedenes Sparebank, kan jeg henholde mig til herredsrettens begrunnelse. Med hensyn til spørsmaalet om konfusjon eller novasjon er jeg
Side:967
enig med herredsretten og førstvoterende i, at det ikke kan ansees at foreligge saadan. Jeg skal derom bemerke at den omhandlede odelseiendom blev erhvervet paa auksjon av banken 10 juni 1931, ved hvilken auksjon Hegland var nestbydende for kr. 47.200, og banken ønsket at faa hans bud stadfestet, men den omstendighet at den selv var høistbydende for kr. 48.000 var til hinder derfor. Banken lot derfor sitt eget bud stadfeste og overdrog straks derefter eiendommen til Hegland, idet salget til ham blev perfisert ved auksjonsskjøte av 19 september 1931 for 48.000 kroner. Den erhvervelse som foreligger for Hegland er saaledes skjedd under tvangsinndrivelse til fyldestgjørelse av bankens panterett, og konfusjon av panteretten som Hegland ved sin erhvervelse blev forpliktet til at ansvare kan derfor ikke ha funnet sted. Jeg henviser herom til Høiesteretts dom i Rt-1931-1254. Efter denne sammenheng foreligger heller ikke novasjon av panteretten; som bestaar i sin oprinnelige skikkelse forsaavidt den er overtalt av Hegland, idet banken alene har faatt en ny personlig debitor ved siden av den tidligere.
Hvad angaar den ankegrunn som førstvoterende har funnet avgjørende for sitt resultat, skal jeg bemerke: Som allerede anført er Heglands erhvervelse av eiendommen skjedd under tvangsinndrivelse til fyldestgjørelse av bankens panterett. Det fremgaar derav at det i saken er spørsmaal om den interesse som det har for panthaveren at oprettholde bestemmelsen i skjønnstovens §67 (den gamle odelslovs §24) som gaar ut paa at ved odelsløsning pantegjeld, som av en nærmere odelsberettiget er paaheftet eiendommen, maa overtas av odelsløseren. Ved den av førstvoterende citerte høiesterettsdom i Rt-1931-865, har Høiesterett avgjort at grunnlovens §97 er til hinder for at gjøre loven av 26 juni 1929 om ophevelse av skjønnslovens §67 gjeldende overfor pantegjeld, som er eldre enn loven. Den beskyttede stilling som en panthaver saaledes inntar, gjøres for ham gjeldende under den mot besidderen rettede odelsløsningssak uten stevning til panthaveren. Det i Høiesteretts dom omhandlede tilfelle angikk visstnok løsning av en odelseiendom, som var avhendet til besidderen før loven av 26 juni 1929. Jeg antar imidlertid at det er en likegyldig omstendighet for spørsmaalet om odelsløserens ansvar i saa henseende om eiendommen av besidderen er erhvervet før eller efter denne lov, naar erhvervelsen er skjedd under omstendigheter som i nærværende sak. At eiendommen er erhvervet efter loven av 26 juni 1929 bør i dette tilfelle efter min mening ikke medføre at den beskyttelse som ifølge den nevnte høiesterettsdom tilkom panthaveren, under løsningssaken forringes, hvilket imidlertid vil være følgen, hvis man setter hans rett ut av betraktning under denne sak. Han vil da være henvist til at gjøre et nytt forsøk paa utnyttelse av panteretten ved at iverksette ny tvangsinndrivelse med ny auksjon. Jeg innser ikke at det er adgang til at henvise panthaveren til en saadan stilling. Hans interesse som panthaver er tilstrekkelig konstatert. Han er under tvangsinhdrivelsen forut for odelsløsningen sikkert fyldestgjørelse for 48.000 kroner av sin pantefordring. Denne lød oprinnelig paa 60.000 kroner og var
Side:968
ved auksjonssalget den 10 juni 1931 nedbetalt til 52.000 kroner. Heglands overtagelse av 48.000 kroner av pantegjelden var saaledes en helt reelt rettshandel, og differansen mellem dette beløp og odelstaksten 38.000 kroner vil derfor, saavidt jeg forstaar, belegne et tap for panthaveren, som jeg ikke finner grunn til at belaste ham med, naar hans panterett skal være grunnlovsmessig beskyttet, saaledes som ved Høiesteretts dom av 18 september 1931 avgjort. Mellem Hegland og banken blev det i anledning av Heglands kjøp truffet avtale om at banken skulde garantere Hegland full erstatning for det tap han eventuelt maatte lide, om eiendommen skulde bli fratatt ham ved odelsløsning. Denne avtale maa sees i forbindelse med skjønnslovens §67, idet den støtter sig til den panthaveren ved denne lovbestemmelse tilsagte beskyttelse, som vel kan uttrykkes saaledes, at panthaveren er garantert mot risiko for skade ved odelsløsning paa den maate, at odelsløseren maa overta pantegjelden. Som det fremgaar av det av mig anførte, angaar denne sak efter min mening ikke den interesse som en besidder av odelsgodset som saadan kan ha i at se den av ham overtatte pantegjeld som overskrider løsningssummen, paalagt odelsløseren. Denne eierinteresse er holdt utenfor saken ved den nettop nevnte avtale som blev truffet mellem banken og Hegland. Jeg behøver derfor for min del ikke at ta standpunkt til spørsmaalet om eierens interesse er grunnlovsmessig beskyttet paa samme maate eller i samme utstrekning som panthaverens.
Jeg stemmer saaledes for stadfestelse av herredsrettens dom alene med den forandring at fravikelse skjer til april flyttetid 1935. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes. Da jeg efter konferansen vet at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende i at naar Hegland kjøpte eiendommen Waaland 2 aar efter lovforandringen av 1929, har han ikke noget som helst krav paa en bedre rettsstilling enn kjøpstidens lovgivning hjemlet ham. Hvad panthaveren angaar, som hadde erhvervet sitt pant under den tidligere lov, stiller forholdet sig efter min opfatning slik: I Jørgen E. Moedommen ( Rt-1931-865) fant Høiesteretts flertall det, saavidt jeg forstaar, avgjørende at panthavere i henhold til kontrakter eldre enn loven av 1929 ved en odelstakst vilde bli stillet daarligere med hensyn til sine dekningsmuligheter, enn om taksten hadde foregaatt som en vanlig ekspropriasjonstakst; i første fall skulde de ikke kunne regne med at der vilde bli fastsatt full erstatning for eiendommens verdi. Dette skulde da i vaar sak føre til at dersom taksten over Waaland hadde vært fastsatt som en ekspropriasjonstakst paa samme maate som efter den nuværende ikke grunnlovsstridige lov av 1933, vilde løsningsmannen ha maattet ut med et vesentlig høiere beløp enn de 38.000 kroner, hvortil eiendommens omsetningsverdi ved overodelstaksten blev ansatt. Naar jeg allikevel med førstvoterende mener, at panthaveren ikke har nogen grunnlovsbeskyttet rett til at se Hegland utløst for det høiere beløp, faller det mig naturlig at bygge dette paa følgende rent faktiske grunnlag: Erfaring, efterat ekspropriasjonsloven av 1933 har vært
Side:969
praktisert, har vist, mener jeg, at det i virkeligheten ikke kan regnes med nogen slik forskjell i verdiansettelsene som den Høiesteretts flertall i Moe-dommen gikk ut fra at der vilde være, alt eftersom man la ekspropriasjonstakstens fulle verdi til grunn eller odelstakstens omsetningsverdi. De oplysninger som advokat Sterri har gitt i sin bok om odelsløsning §7 punkt a. viser nemlig, at verdiansettelsen av odelsgods i de forskjellige deler av landet faktisk overalt foregaar efter de samme linjer, hvad enten forretningen kalles en odelstakst eller en ekspropriasjonstakst. Ved de efter loven av 1933 avholdte odelsløsninger har man nemlig aldri konstatert noget tap tilføiet innehavere av panterett eldre enn 1929, hvilket tap disse panthavere efter den nye lovs §1, 1ste ledd, jfr. §3, i tilfelle kan kreve erstattet ved særskilt takst. Men da maa jeg gaa ut fra at odelsløsning ogsaa tidligere har foregaatt paa et virkelig ekspropriasjonsgrunnlag. Jeg kan derfor ikke anse det godtgjort at panthaveren in casu krenkes ved at løsningssummen settes til 38.000 kroner, og stemmer for samme resultat som førstvoterende.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Næss.
Ekstraordinær dommer byfogd Furu: Som herr dommer Broch.
Dommer Larssen: Likesaa. Med hensyn til Moe-dommen skal jeg alene bemerke, at flertallets betraktning i denne dom, saavidt jeg forstaar, er grunnet paa den rettslige forskjell mellem en odelsløsningstakst og en ekspropriasjonstakst. Spørsmaalet om hvorvidt resultatet av de to takster i et konkret tilfelle blir ens eller forskjellig, avhenger av de forskjellige foreliggende forhold paa den tid da taksten avholdes. Jeg mener derfor at der fra de senere avholdte ekspropriasjonstakster i henhold til loven av 1933 intet lar sig slutte til spørsmaalet om hvorvidt en odelsløsningstakst kan betraktes som en ekspropriasjonstakst.
Av herredsrettens dom:
Saken gjelder odelsløsning vedkommende eiendommen Vaaland gr.- nr. 39 br.-nr. 1 i Holt av skyld 14.51, som ved tvangsauksjon 10 juni 1931 efter begjæring fra Nedenes Sparebank i henhold til misligholdt pantobligasjon fra Torje Waland, tinglyst 20 august 1921 paa kr. 60.000 blev frasolgt Ole Waaland, som nu paa sin umyndige sønn Torjes vegne vil ta den tilbake paa odel, med overformynderiets samtykke. Sparebanken kjøpte selv gaarden for kr. 48.000 og overdrog den derpaa til saksøkte, Andreas Hegland, som fikk auksjonsskjøte utstedt til sig og tinglyst 19 september 1931.
Efter forgjeves forliksprøve begjærte saksøkeren 30 november s.a. odelstakst, som blev avholdt 14 juni f. a. og kom paa kr. 44.500. Begge parter begjærte saa overodelstakst, som avholdtes 10 august f. a. og hvorved taksten blev kr. 38.000. Odelsstevning blev derpaa 19 september f. a. av saksøkeren uttatt.
Saksøkeren har nu nedlagt paastand om, prinsipalt at saksøkte dømmes til at utstede skjøte til Torje Waland d.y. paa eiendommen og til at fravike
Side:970
denne mot at saksøkeren tilsvarer de heftelser, som hviler paa eiendommen innenfor takstsummen, eventuelt det overskytende i rede penger. - - - Saksøkte har paastaatt saksøkeren tilpliktet at overta pantobligasjon av 1921 fra Torje Waland d. e. til sparebanken for sitt restbeløp, kr. 48.000. - - -
Ved en skriftlig overenskomst av 15 juni 1931 mellem sparebanken og saksøkte skulde bl.a. denne betale kr. 50.000 for gaarden inklusive skatter og omkostninger, hvorav kr. 10.000 skulde betales kontant, mens rest kr. 40.000 blir staaende uopsigelig fra bankens side, saalenge gaarden ikke er fri odel. Imidlertid blev der senere foretatt endring heri mellem bankchefen og saksøkte, som av bankchefen som vidne er anført meddelt bankens styre, men hvorom intet er blitt protokollert der. Endringen gikk ut paa, at istedetfor kontant innbetaling som omhandlet skulde kr. 2.000 som var innsatt paa sparebankkonto, tjene til skatter og omkostninger, mens et beløp paa 5-6.000 kroner overført fra saksøktes konto i Holt sparebank til Nedenes sparebank og her en kort tid staaende paa innskuddskonto for saksøkte, blev av banken anvendt til innkjøp av verdipapirer for at undgaa rentetap i ventetiden. Banken skulde, i tilfelle gaarden blev fratatt saksøkte paa odel, erstatte denne beløpet. Verdipapirene var saaledes kun at betrakte som en sidesikkerhet for panteretten. - - - Saafremt saksøkte faar beholde gaarden, er det meningen at faa nedskrevet pantegjelden ved de nevnte verdipapirer.
Saksøkeren har hevdet, at ved den nevnte ordning er ialfall pantegjelden nedbetalt med kr. 6.000, saa at den panteheftelse, som der kan bli tale om at overta ved odelsløsning, ikke kan bli mer enn kr. 42.000.
Det er paa det rene, at pantegjelden er paaheftet av en bedre odelsberettiget, og det synes heller ikke at ha vært saksøkerens mening at paastaa nogen konfusjon med hensyn til samme. - - -
Hvorom allting er, foreligger der ikke noget bevis for, at der er kvittert for eller skjedd nogen transport til sparebanken av noget beløp eller verdipapir, som kan betraktes som avbetaling paa pantegjelden til den. At der fra først av har vært ment at avbetale 10.000 kroner derpaa, er saa, men det kan ikke ansees godtgjort, at det virkelig er blitt noget av. Og nogen fullbyrdet innfrielse av nogen del av panteheftelsen paa kr. 48.000 kan derfor ikke sies at foreligge, men kun en foreløbig innbetaling av et eller annet beløp, som senerehen i tiden muligens kommer til at tjene som avbetaling derpaa. Det var formentlig nettop av hensyn til et eventuelt odelssøksmaal, at forholdet mellem banken og saksøkte blev ordnet saaledes, forat ikke noget skulde gaa tapt, om taksten skulde bli lavere enn de 48.000 kroner kjøpesummen for gaarden var. Spørsmaalet om pantegjeldens nedbetaling staar derfor ennu aapent, saa der fra saksøkerens side ikke kan paaberopes nogen rett til at se en saadan foretatt til fordel for sig, det maa være et indre forhold mellem saksøkte og banken, hvorvidt den skal foretas, som saksøkeren ikke kan blande sig op i. Retten finner saaledes, at saksøkeren maa overta den hele gjenstaaende panteheftelse med kr. 48.000, saafremt han vil løse gaarden. - - -