Rt-1931-1254

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-12-23
Publisert:	Rt-1931-1254
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 158/2 s.a.
Parter:	Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen (advokat Gustav Wiig) mot Elling A. Strømme (advokat johan Waage).
Forfatter:	Andersen, Bang, Paulsen, Aars, Klæstad, Broch, Backer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §21, §24, Skjønnsprosessloven (1917) §67, Grunnloven (1814) §97, §20, §22, §23, §25, §26, §27, §28, §29, §30, LOV-1927-07-01-§24, LOV-1929-06-26-1

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for de tidligere i saken avsagte dommer - av sorenskriveren i Nordhordland med meddomsmenn den 4 juni 1927 og av Bergens overrett den 18 februar 1929. Ved førstnevnte dom blev kjent for rett: «Innstevnte Elling A. Strømme bør under utkastelses tvang til lovens første faredag efter denne doms lovlige forkynnelse til fordel for citantene Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen at fravike og ryddiggjøre g.-nr. 57, b.-nr. 1 Lygren yttre - av skyld mark 3.51 i Lindaas tinglag, mot av citantene at motta løsningssummen kr. 21.520 med fradrag av de i eiendommen bevislig staaende heftelser. Saa bør han ogsaa paa samme tid og paa samme vilkaar under en mulkt stor kr. 25 til Lindaas herredskasse for hver dag han sitter denne dom overhørig at utstede skjøte paa eiendommen til citantene. Sakens omkostninger opheves».

Ved overrettens dom blev løsningssummen fastslaatt at skulle være kr. 25.000, mens konklusjonen forøvrig faller sammen med underrettens, og idet omkostningene ogsaa for overretten blev ophevet Et av overrettens medlemmer stemte for stadfestelse av underrettens dom med den fornødne forandring av opfyllelsefristen og ophevelse av sakens omkostninger for overretten.

Overrettens dom er fra begge sider innbragt for Høiesterett

Her har hovedappellantene Alida Foss Arntzen og Ludvig Arntzen, som har erhvervet appellbevilling, nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At innstevnte Elling A. Strømme tilpliktes under løpende mulkt at utstede skjøte til odelspretendenten Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen paa b.-nr. 1 av g.-nr. 57 Lygren yttre i Lindaas tinglag, samt at innstevnte under utkastelsestvang tilpliktes til lovens første eller - om denne er for nær - annen faredag efter dommens avsigelse at fravike nevnte eiendom til fordel for odelspretendenten og mann - alt mot erholdelse av kr. 20.020 eller mot erholdelse av kr. 21.520, nemlig forsaavidt de ved odelstaksten for kr. 1.500 takserte heftelser i eiendommen ved skjøteutstedelsen og/eller fravikelsen skulde godtgjøres at være bortfalt - enten ved kontant betaling eller, forsaavidt heftelser i eiendommen ved skjøtets utstedelse henstaar uavlyst, med fradrag for disse heftelsers beløp med skyldige renter. Subsidiært:

At innstevnte paa vilkaar som under min prinsipale paastand nevnt

Side:1255

tilpliktes at utstede skjøte paa og fravike odelsgodset mot at erholde kr. 25.000 utbetalt paa samme maate som under den prinsipale paastand nevnt. I alle tilfelle: At innstevnte tilpliktes at erstatte appellantene saksomkostningene for underrett og Høiesterett».

For overretten hadde Arntzen ikke avgitt møte. Kontraappellanten Elling A. Strømme har for Høiesterett nedlagt følgende paastand: «Prinsipalt: Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzens stevning avvises, og Elling Strømme frifinnes for deres tiltale. Subsidiært: Overrettens dom stadfestes. I begge tilfelle: Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen dømmes til at betale Elling Strømme sakens omkostninger for alle retter».

Saken foreligger for Høiesterett i samme faktiske skikkelse som tidligere. Derimot har partene under procedyren for Høiesterett drøftet det spørsmaal, om saken ikke rettslig er kommet i en annen stilling som følge av, at lov nr. 1 av 26 juni 1929 har ophevet §67 i lov om skjønn, ekspropriasjonssaker og odelsløsning av 1 juni 1917. Denne lov traadte i kraft 1 juli 1927 og hadde i nevnte §67 en til den tidligere odelslovs §24 svarende bestemmelse. Appellantene hevder, at loven av 1929 maa komme til anvendelse ogsaa paa panteheftelser, som er eldre enn loven, idet forbudet i grunnlovens §97 ikke antas at være til hinder herfor, likesaalitt som det kan utelukke saadan anvendelse, at odelssaken i nærværende tilfelle er anlagt og endog paadømt i to instanser, før loven av 1929 var gitt. Innstevnte har i begge punkter bestridt riktigheten av appellantenes betraktning.

Med hensyn til dette spørsmaal skal Høiesterett bemerke, at den omhandlede lov av 26 juni 1929 nr. 1 ikke kan komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle, hvor odelstakst blev berammet i 1924 eller 1925. Efter lov om rettergangsordningens ikrafttreden av 14 august 1918 §101 skal da den eldre lovgivning d.v.s. odelslovens §20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30 anvendes ved sakens behandling, paadømmelse og paaanke. Skjønnsprocessloven av 1 juni 1917 eller senere forandringer i denne lov faar saaledes her ingen betydning, jfr. førøvrig Rt-1931-865.

Hvad angaar spørsmaalet om, hvorvidt Elling A. Strømmes pantefordringer er bortfalt ved konfusjon, er Høiesterett enig med overrettens flertall i, at dette ikke kan antas, og man tiltreder forsaavidt i det vesentlige den herfor gitte begrunnelse. Men i motsetning til overrettens flertall antar Høyesterett, at Elling A. Strømme likeoverfor odelsløserne ogsaa kan gjøre gjeldende den del av sine pantefordringer, som ikke blev dekket ved den av ham avholdte tvangsauksjon, hvorved eiendommen blev solgt for kr. 25.000. Man finner forsaavidt at kunne henvise til, hvad der er anført i den i Rt-1887-622 inntatte dom, navnlig side 628-629, jfr. ogsaa Hagerup: Panterett, 3dje og 4de utgave §50, avsnitt V, og Hambro i Rt-1914-120-121.

Da summen av samtlige de Elling A. Strømme tilkommende pantefordringen utgjør kr. 31.217.82, mens løsningstilbudet kun utgjorde kr. 25.000, har dette tilbud ikke vært lovlig, og Elling A. Strømme maa da bli at frifinne for odelsløsernes tiltale. At

Side:1256

han muligens har erhvervet disse fordringer til underpris - et forhold som forøvrig ikke er helt paa det rene - antas ikke at kunne avskjære ham adgangen til at gjøre dem gjeldende for deres fulle verdi.

Med hensyn til paastanden om avvisning av saken tiltreder Høiesterett i det vesentlige, hvad der er anført av de tidligere retter.

Efter det anførte vil Elling A. Strømmes prinsipale paastand paa frifinnelse bli at ta tilfølge, hvorhos han antas at maatte tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Dom:

Elling A. Strømme frifinnes. I saksomkostninger for alle retter betaler Alida Foss Arntzen og Ludvig Arntzen en for begge og begge for en til Elling A. Strømme kr. 1.200.

Av underrettens dom:

Efter forgjeves prøvet forliksmegling har citantene fru Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen ved stevning av 14 september iretteført 7 oktober 1925, sakgitt innstevnte Elling A. Strømme og nedlagt saadan paastand: «At innstevnte Elling A. Strømme tilpliktes under løpende mulkt at utstede skjøte til odelspretendenten Alida Foss Arntzen og mann Ludvig Arntzen paa b.-nr. 1 av g.-nr. 57, Lygren yttre i Lindaas tinglag, samt at innstevnte under utkastelsestvang tilpliktes til lovens første faredag efter dommens avsigelse at fravike nevnte eiendom til fordel for odelspretendenten og mann, alt mot erholdelse av kr. 20.020, enten ved kontant betaling eller, forsaavidt heftelser i eiendommen ved skjøtets utstedelse henstaar uavlest, med fradrag for disse heftelsers beløp, med paaløpne renter. Subsidiært: At innstevnte paa vilkaar som under den prinsipale paastand nevnt tilpliktes at utstede skjøte paa og at fravike odelsgodset mot at erholde kr. 25.000. - - -

Efter sakens behandling i forlikskommisjonen 1 desember 1924 blev under 15 s.m. utsigelse forkynt for innstevnte, hvorefter odelstakst blev tilstevnt. Takst blev avholdt og avhjemlet 7 juli 1925 og overtakst avholdt og avhjemlet 25 august nestefter. Ved den siste takst blev odelsgodsets verdi ansatt til kr. 21.520, mens visse paahvilende heftelser blev taksert til kr. 1.500, der - forsaavidt disse ikke avlyses - gaar i fradrag i taksten.

Efter rekvisisjon av tvenne kreditorer, der hadde gjort innførsel i odelsgodset, tinglyst 5 mai 1920, var tvangsauksjon over eiendommen berammet til 28 februar 1922. Foran auksjonsrekvirentene hadde innstevnte pant i eiendommen ifølge to obligasjoner store kr. 3.000 og 5.000, tinglyst respektive 14 juli og 1 oktober 1919. Ved transporterklæringer datert 17 februar 1922 fikk innstevnte sig tiltransportert de to eksekusjoner, i henhold til hvilke auksjonen var begjært. Ved auksjonen møtte innstevntes advokat og oplyste, at innstevnte nu hadde overtatt retten efter eksekusjonene og nu optraadte som auksjonsrekvirent i de oprinnelige kreditorers sted. Ved auksjonen opnaaddes som høieste bud kr. 28.000, hvilket bud ikke blev approbert, hvorefter innstevnte under 8 mars s.a. begjærte ny auksjon avholdt. Saadan blev berammet til. 4 april nestefter. Innen denne datum fikk innstevnte transport paa en del andre panteheftelser i eiendommen, saa han den dag, auksjonen blev avholdt, var eneste panthaver for paalydende

Side:1257

kr. 27.699.14 med renter. Ved auksjonen møtte innstevntes advokat og fikk som eneste bydende tilslaget for kr. 25.000, hvilket bud innstevnte samme dag approberte og begjærte auksjonsskjøte utstedt til sig. Skjøtet blev utferdiget 5 april og tinglyst 19 april 1922. Det er paa det rene, at samtlige forannevnte panteheftelser er paaheftet eiendommen av en nærmere odelsberettiget enn citantene.

Det er fra innstevntes side gjort gjeldende, at citantene ved sakens iretteførelse ikke har fremsatt lovlig tilbud som omhandlet i odelslovens §23, og at dermed deres løsningsrett er tapt. Det blev ved sakens iretteførelse av citantene tilbudt at overta odelsgodset for pantesummen i den utstrekning, denne var dekket ved auksjonen, for kr. 25.000. Dette beløp hadde citantene tilstede i retten, og det blev tilbudt innstevnte. Tilbudet kr. 25.000 blev visstnok uttrykkelig uttalt at være et forlikstilbud, idet citantene av forskjellige grunner ikke ansaa sig forpliktet til at betale dette beløp og forbeholdt sig, hvis det kom til process, at staa fritt. De erklærte sig dog samtidig villig til at løse odelsgodset for kr. 25.000, hvis det ved endelig dom blev fastslaatt, at innstevnte hadde krav paa at se overtatt heftelser for et saadant beløp. Takstsummen ved overtaksten var som foran nevnt kr. 21.520. Efter odelslovens §23 er det «den sum, hvorfor gaarden er taksert med fradrag av de i samme bevisligen staaende heftelser», som skal anbys. Ved at tilby kr. 25.000, hvilket beløp overstiger takstsummen, selv om tilbudet alene var ment som et forlik, finner retten, at citantene har opfylt det i odelslovens §23 inneholdte formelle bud om ved sakens anhengiggjørelse at forevise og tilby takstsummen. Innstevntes paastand paa sakens avvisning av den grunn vil derfor ikke bli at ta tilfølge. - - -

Tilbake staar da spørsmaalet, om konfusjon er inntraadt for nogen del av innstevntes pantefordringer i odelsgodset, om virkningene av konfusjon og hvad dermed staar i forbindelse - samt endelig spørsmaalet om de ved tvangsauksjonen udekkede panteheftelsers skjebne.

Citantene har hevdet, at panteheftelsene i sin helhet er bortfalt ved konfusjon, og at den ved auksjonen udekkede del ogsaa er bortfalt som «bortslaatt» ved auksjonen. - - -

Retten er visstnok med innstevnte enig i, at en kreditor i gjeldsforfølgning, der som panthaver skrider til realisasjon av sitt pant, helt vilde forfeile sitt øiemed, om man vilde anta, at han ved at la sig tilslaa den pantsatte eiendom ved auksjon i og med sin overgang til eier av pantet vilde tape sin panterett eksempelvis med den følge, at efterstaaende panthavere i kraft av optrinsretten skulde rykke op. Det er ogsaa antatt, at en panthaver, der ved tvangsauksjon søker dekning for sitt tilgodehavende, og som ved sitt auksjonsbud kun for en mindre del er kommet inn i sin fordring, er fullt raadig over sin egen udekkede pantefordring, der ikke kan ansees «bortslaatt» ved auksjonen. Det skulde ogsaa herav være en følge, at en saadan realiserende panthaver, der hadde latt sig sitt pant tilslaa og derved i inndrivelsens interesse for en kortere eller lengere tid hadde gjort sig til formell eier av pantet, fortsatt har sin panterett i behold til sikrelse av panterettens øiemed: saavidt mulig at skaffe ham dekning, og derfor ogsaa i relasjon til odelslovens §24 maatte høres med, at løsningsmannen pliktet at ansvare den hele pantesum, om denne oversteg takstsummen, naar beheftelsen var skjedd av en nærmere odelsberettiget enn løsningsmannen. Det er imidlertid et helt annet billede,

Side:1258

som oprulles for oss i nærværende sak. Der var oprinnelig rekvirert tvangsauksjon over odelsgodset, ikke av innstevnte, men av to senere panthavere, foran hvilke innstevnte hadde pant i eiendommen for kr. 8.000, der var utvilsomt sikre, og som han ikke behøvet at røre en finger for at beskytte. Efter at auksjonen var rekvirert, men før dens avholdelse, lot innstevnte sig tiltransportere de to eksekusjoner, i medhold av hvilke auksjonen var begjært. Han inntraadte i rekvirentens stilling ved auksjonen, ved hvilken blev budt kr. 28.000, som han ikke approberte, og rekvirerte ny auksjon. I mellemtiden opkjøpte han resten av de i eiendommen heftende panteheftelser. Efter det under saken foreliggende maa retten gaa ut fra, at han kjøpte dem til betydelig underpris. Innstevnte har tross provokasjoner ikke villet oplyse, hvor meget han har betalt. Han lot saa annen gangs auksjon fremme og lot sig selv gi tilslaget for kr. 25.000, hvilket bud han approberte. Denne innstevntes fremgangsmaate viser efter rettens mening til evidens, at her har innstevntes hensikt som realiserende panthaver ikke vært at søke opnaadd hans oprinnelige panteretts egentlige øiemed at skaffe ham dekning, men - paa en billig maate - at skaffe sig eiendomsrett til gaarden og til sikrelse mot odelssøksmaal søke at utnytte den beskyttelse, som efter hans mening maatte ligge i odelslovens §24. Dette antas ogsaa efter det foreliggende processuelt erkjent og fremgaar ogsaa av det faktum, at innstevnte straks lot sig meddele auksjonsskjøte paa eiendommen, lot dette tinglyse og siden har eiet og brukt gaarden i 2 1/2 aar, da nærværende søksmaal blev innledet. Men under disse forhold gjelder ikke, hvad foran er antatt at gjelde i relasjon til en til opnaaelse av dekning realiserende panthaver med hensyn til konfusjons inntreden og virkningen derav. Her strekker ikke en latent panteretts saakalte «defensive» evne til. Her er konfusjon inntraadt saavel tinglig som obligatorisk med alle virkninger derav, i alle fall saalangt heftelsene er dekket av auksjonsbudet. Efter kondisjonene overtok innstevnte nemlig som kjøper personlig ansvar for de av budet dekkede fordringer, som derfor er bortfalt. At heftelsene ikke er avlyst, og at innstevnte angivelig har regnet med dem som bestaaende for at nyte bl.a. den beskyttelse, som maatte ligge i odelslovens §24, strekker ikke til for at holde panteretten i live, enn ikke til at bevare dens saakalte «defensive kraft». Den er ved konfusjonen ikke bare bragt i en latent tilstand, - den er død og borte.

Tilbake staar saa spørsmaalet, om hvilken skjebne der er overgaatt den ved auksjonen udekkede del av panteheftelsene. Det synes ganske irrasjonelt og urimelig, at disse som av innstevnte hevdet skulde staa i en endog bedre stilling enn de dekkede. Det er den almindelige regel, at heftelser, som ikke dekkes ved tvangsauksjon, bortfaller.

Det er som foran anført visstnok saa, at lar en panthaver sig i inndrivelsens tjeneste tilslaa pantet og i samme tjenestes interesse sitter med det i en kortere eller lengere tid, ansees hans panterett, om han ved sitt bud alene er kommet et stykke inn i sin fordring, holdt i live ogsaa for den udekkede del. Ti her er hans sanne forhold til eiendommen tross hans formelle stilling som eier allikevel i virkeligheten fortsatt en panthavers. Men de hensyn, som taler for i et saadant tilfelle at anse panteretten fortsatt bestaaende, foreligger ikke her, hvor panthaveren nettop i hensikt at gjøre sig til virkelig eier har latt sig pantet tilslaa og tilskjøte. Her maa man gaa ut fra den almindelige regel at anse den udekkede del av

Side:1259

pantefordringen «bortslaatt» i og med innstevntes approbasjon av sitt auksjonsbud.

Retten finner saaledes, at samtlige innstevntes panteheftelser i odelsgodset er bortfalt og var bortfalt, da odelssøksmaalet fra citantenes side blev innledet, og dermed vil han ikke kunne paaberope sig odelslovens §24, der alene har som maal at beskytte den virkelige aktuelle panthaver. Han staar som eier av pantet i samme stilling som en hvilkensomhelst tilfeldig kjøper av eiendommen og har intet krav paa, at en eventuell odelsløser skal maatte betale mere enn takstsummen. Der skjer ham derved ingen større ubillighet enn, at kjøperen av odelsjord i almindelighet kan fraløses samme for en mindre sum, enn han har betalt for den.

Citantenes prinsipale paastand vil efter det anførte bli at ta tilfølge med saadan mindre endring, som vil fremgaa av konklusjonen. - - -

Av overrettens dom:

- - - Forsaavidt angaar den del av panteheftelsene, som dekkedes ved appellantens auksjonsbud, og som han i henhold til kondisjonene overtok at tilsvare, nemlig 25.000 kroner, finner jeg, at de innstevnte maa gis rett i, at hans panterett maa ansees bortfalt ved tinglig og obligatorisk konfusjon, og i henhold til den av dem paaberopte høiesterettsdom i Rt-1844-401 flg. antar jeg videre, at han da heller ikke kan med hensyn til samme paaberope sig odelslovens §24. Dommen antas at maatte være et rent prejudikat. - - - Dette kan kun fravikes av Høiesterett selv, mens de underordnede domstoler, saalenge saa ikke er skjedd, formenes at maatte være bundet av det.

Med hensyn til de auksjonsbudet overstigende heftelser er jeg enig med underretten i, at de maa ansees bortfalt som udekket ved auksjonen. Men selv om man vilde gaa med paa appellantens betraktning og anse dem bestaaende, vil de, idet de av budet dekkede heftelser er bortfalt, eo ipso være rykket op paa disses plass, og da de gjenstaaende heftelser saaledes ikke vil overstige beløpet av overodelstaksten, blir følgelig ogsaa under denne forutsetning kun dette at erlegge. - - -

Underrettens dom vil derfor med fornøden forandring av opfyllelsefristen bli at stadfeste. - - - B. Nergaard.

Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg kan ikke anse dommen av 1844 som noget prejudikat. Den bygger paa den nu foreldede opfatning, at eiendomsrett og panterett ikke kan være forenet paa samme haand. Denne prinsipielle opfatning er efter min mening fraveket av Høiesterett allerede saa tidlig som i 1863. Jeg henviser til høiesterettsdom i Rt-1863-197 flg., særlig side 200-201. I teorien er man ogsaa forlengst kommet til det resultat, at der i og for sig intet er til hinder for, at en mann kan ha pant i sin egen ting, se Hagerup Panterett, 3dje utgave side 462-464, og Lie: Randbemerkninger side 79-80. Se ogsaa Scheels Tingsrett side 530 flg. Spørsmaalet om, hvilken betydning panteretts og eiendomsretts forening paa en haand skal ha, maa da bli at avgjøre efter det enkelte tilfelles egenart. Det maa komme an paa, om panthaveren ved at bli eier faar fyldestgjørelse, eller paa, om panthaveren efter at være blitt eier fremdeles har en legitim interesse i at se sin panterett oprettholdt. Faar den panthaver, som kjøper en eiendom, fyldestgjørelse alene derved eller kun i den form, at han fortsatt faar besidde pantegjenstanden som eier, er der ingen fornuftig mening i og

Side:1260

ingen grunn til at holde paa, at ikke panthaveren ogsaa efter kjøpet skal være like fordelaktig stillet, som om han var vedblitt at være bare panthaver. Dette maa gjelde ogsaa i relasjon til odelslovens §24. Jeg mener, at denne bestemmelse endog avgir et godt eksempel paa, at en panthaver, som blir eier, kan ha en velgrunnet interesse i, at hans panterett ansees som fremdeles bestaaende. Betrakter man nemlig panteretten som i enhver henseende bortfalt, kan løsningsmannen ta eiendommen fra ham efter takst. Isaafall behøver eieren qua panthaver ingen fyldestgjørelse at faa, og han faar ikke den fyldestgjørelse, han selv har godtatt, og som ligger i en rolig eiendomsbesiddelse av pantet. Jeg mener derfor, at sitter eieren med en pantefordring, som er stiftet av en nærmere odelsberettiget enn løsningsmannen, maa eieren - uavhengig av taksten - kunne forlange sin pantefordring dekket fullt ut. Se Hagerups Panterett, 3dje utgave side 45-46 og Hambros avhandling i Rt-- 1914, særlig side 121.

Det maa imidlertid her undersøkes, om den omstendighet, at panthaveren in casu har kjøpt eiendommen paa tvangsauksjon for en bestemt sum - kr. 25.000 - bevirker nogen forandring i resonnementet ovenfor. Begrepsmessig skulde intet være til hinder for, at ogsaa eierens panteheftelser utover tilslagssummen vedblev at bestaa - ialfall med en viss rettsvirkning. Den omstendighet, at kjøperen ikke behøver at respektere andres panteheftelser utover tilslagssummen, fører ikke uten videre til, at heller ikke hans egne i samme situasjon kan være ment at skulle være ilive eller vedbli at være ilive - i hvert fall til forsvar. Jeg mener imidlertid, det er norsk rett, at det beløp, som en med pant utstyret fordringshaver kan kreve dekket av pantet, ved tvangsauksjon er begrenset til det approberte tilslagsbeløp. Se Rt-1877-429 flg. og Rt-1903-481. - - - Anderledes kan det stille sig, hvis eiendommen bare «passerer» panthaveren under hans bestrebelser for at opnaa fyldestgjørelse for sin pantefordring. Se Rt-1887-622 og Rt-1908-171, særlig side 174. I det foreliggende tilfelle, hvor appellanten paa tvangsauksjon har faatt sig eiendommen tilslaatt for kr. 25.000, og hvor han efter at ha tatt skjøte paa eiendommen har sittet med denne som eier i ca. 2 1/2 aar, maa hans ved pantesalget ikke dekkede heftelser ansees bortslaatt og bortfalt som panteheftelser. Løsningsmannen kan da heller ikke efter odelslovens §24 være forpliktet til at dekke disse heftelser. De gjelder i denne situasjon ikke mere i forhold til ham enn i forhold til andre. Dette resultat er ogsaa det mest tilfredsstillende, idet det er litet smakelig, at en panthaver, som vil kjøpe eiendommen, skal kunne praktisk talt umuliggjøre senere odelsløsning ved at tilforhandle sig for litet eller ingenting prioriteter, som naar det kommer til tvangsauksjon, er mere eller mindre aapenbart verdiløse, men som en senere odelsløser i tilfelle skal maatte dekke fullt ut. - - -

De innstevnte gjorde for underretten gjeldende, at appellanten under ingen omstendighet kunde forlange dekket mere, enn han selv hadde betalt for panteheftelsene. Appellanten har imidlertid benektet at ha betalt mindre enn kr. 25.000 for heftelsene, og der er fra de innstevntes side intet bevis ført for, at pantefordringene er kjøpt til underpris. - - - Leif M. Michelsen, kst.

I det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende. R. Voldsdal.