Rt-1948-909
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-10-09 |
| Publisert: | Rt-1948-909 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 231 B/1948 |
| Parter: | A/S Continentalkomplekset (høyesterettsadvokat Olaf Dahll) mot Oslo kommune (overrettssakfører Arvid Blehr til prøve). |
| Forfatter: | Grette, Torstenson, Rognlien, Skau, Alten |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §38, §40, Aksjeloven (1910) §47, Skatteloven (1911) §44, §50, Skatteloven (1911), §38, §39, §40, §41, §44, §50, §76, Byskatteloven (1911) |
Dommer Grette: I sak mellom A/S Continentalkomplekset og Oslo kommune om størrelsen av avskrivningen på selskapets faste eiendom ved ligningen for 1942-43 avsa Oslo byrett med fagkyndige domsmenn den 3. oktober 1944 dom med slik domsslutning:
«Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A/S Continentalkomplekset påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 21. januar 1947 stadfestet byrettens dom. Heller ikke for lagmannsretten ble saksomkostninger tilkjent. En av dommerne stemte for at ligningen skulle oppheves og ligningsmyndighetene ved den nye ligning pålegges å foreta skjønn over om den i regnskapet oppførte avskrivningsprosent må ansees å «overstige det tilbørlige formål».
Side:910
A/S Continentalkomplekset har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:
«1. Ligningen av A/S Continentalkomplekset for budsjettåret 1942-43 underkjennes.
2. A/S Continentalkompleksets skatt for inntektsåret 1941 blir å omregne på grunnlag av at det i regnskapet oppførte fradrag for avskrivning på bygningen kr. 58 072 subsidiært kr. 48 393,78 motsvarende 2 1/2 pst. avskrivning, godkjennes som fradrag ved nettoinntektens fastsettelse. Atter subsidiært at ligningsvesenet plikter å foreta ny ligning, hvorunder A/S Continentalkompleksets inntekt for 1941 blir å ansette med fradrag av avskrivning på den faste eiendom Stortingsgt. 26, i den utstrekning beløpet ikke overstiger det tilbørlige mål.
3. Oslo kommune dømmes til å tilbakebetale de for meget erlagte skattebeløp med renter fra innbetalingsdagen til betaling skjer.
4. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til A/S Continentalkomplekset.»
Oslo kommune har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at kommunen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. For Høyesterett er det lagt frem en del nye bevis som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på, da de etter mitt syn ikke har brakt saken i noen annen stilling.
Anken er i alt vesentlig grunnet på de samme betraktninger som selskapet gjorde gjeldende for lagmannsretten. Jeg nevner spesielt at selskapet hevder at skattyterens avskrivninger etter byskattelovens §40b må legges til grunn ved ligningen for så vidt de avskrevne beløp ikke overstiger det tilbørlige mål. Dette er et retts- og bevisspørsmål, hvis endelige avgjørelse henhører under domstolenes kompetanse.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt. Som utgangspunkt for de betraktninger som for meg er avgjørende, fremhever jeg at bestemmelsene i byskattelovens §38 §39 om den rett en skattyter har til å gjøre visse fradrag i bruttoinntekten, derunder regelen i §38c om fradrag for «ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse», gjelder både for regnskapspliktige og ikke regnskapspliktige skattytere. Om de skattytere som er regnskapspliktige, sier lovens §40 at årsregnskapet skal legges til grunn ved ansettelsen av utbyttet for de enkelte år, for så vidt regnskapet er oppgjort overensstemmende med grunnsetningene for en ordentlig forretningsførsel. Men det kan etter min oppfatning ikke være meningen med bestemmelsen i §40b om avskrivning for slit og foreldelse at en skattyter som er regnskapspliktig, har en videregående rett til slik avskrivning enn dem som er hjemlet i §38c - dette så meget mindre som jeg ikke kan se noen rimelig grunn til at avskrivningsprosenten skulle kunne settes forskjellig ettersom skattyteren er
Side:911
regnskapspliktig eller ikke. Jeg viser i denne sammenheng til høyesterettsdommer i Rt. for 1934 883 og 929.
Når det i §40b er sagt at avskrivninger for slit og foreldelse kommer til fradrag for så vidt de avskrevne beløp «ikke overstiger det tilbørlige mål», kan denne formulering etter min mening ikke gi tilstrekkelig holdepunkt for en annen forståelse av loven enn den jeg har gitt uttrykk for. At avskrivningen ikke må overstige «det tilbørlige mål» betyr, mener jeg, ikke annet enn at den ikke må gå ut over det som skattyteren har krav på etter §38c. Og det vil igjen si at avskrivningen ikke må overstige det beløp som ligningsmyndighetene - med veiledning i de direktiver Riksskattestyret har gitt - finner passende. Jeg viser her, liksom byretten og lagmannsretten, til byskattelovens §76 første ledd, siste punktum, hvor det heter at «skjønnsmessige ansettelser foretas av ligningsrådet eller undergis særlig prøvelse av dette, hvis de allerede er gjort i selvangivelsen». Med denne regel må sammenholdes bestemmelsen i §76, 7. ledd Bom i full alminnelighet sier: «Når rådet har innhentet de opplysninger det anser fornødne, fastsetter det etter beste skjønn den formue og inntekt hvoretter vedkommende skal beskattes. Rådet er herunder berettiget til både å forhøye opp førte formues- og inntektsposter, å nedsette og utelate fradragsposter ......». Endelig viser jeg til 12. ledd i §76: «Hva der i nærværende paragraf er foreskrevet angående selvangivelsene, gjelder også regnskap og andre bilag som medfølger disse.»
Jeg tilføyer at jeg finner støtte for min forståelse av skattelovens avskrivningsregler i skattelovskomiteens innstilling av 1904, se således side 125-126, hvor det heter: «Avskrivningsprosentens størrelse må ansettes skjønnsmessig. Da det står i den skattepliktiges makt å forminske sin skattepliktige inntekt ved å beregne for høy avskrivningsprosent, vil skattemyndighetene på dette felt måtte utøve en inngående kontroll.»
At denne bemerkning også tar sikte på regnskapspliktige, fremgår av henvisningen under komiteens bemerkninger side 302 til utkastets §42 (lovens §40), hvor det sies at «angående bestemmelsene om avskrivning i litr. b henvises til de alminnelige premisser side 121 fig.»
Hva rettspraksis angår, viser jeg foruten til de dommer jeg før har nevnt, til Høyesteretts dom i Rt-1921-703. I den votering som ligger til grunn for denne dom, uttaler førstvoterende blant annet (side 705): «Det kan være et skjønnsspørsmål hvor høyt beløpet skal ansettes for ordinære avskrivninger, lovens §44c, jfr. §50b (byskattelovens §38c og §40b); i så henseende har ligningsmyndighetene adgang til skjønnsmessig å kritisere det av skattyteren anførte beløp.»
Jeg antar således at størrelsen av det beløp som selskapet i denne sak kan kreve avskrevet på sin faste eiendom for slit og elde, på vanlig måte er undergitt ligningsmyndighetenes skjønn. Hva selve vurderingen angår, kan dette skjønn ikke prøves av domstolene, jfr. her eksempelvis høyesterettsdommer i Rt. for 1919 21 og 1920 884. Og da jeg med lagmannsretten ikke kan
Side:912
finne det godtgjort at skjønnet er bygget på uriktig faktisk grunnlag eller at det går ut over grensene for et virkelig skjønn, må lagmannsrettens dom bli å stadfeste.
Jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Torstenson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rognlien: Likeså.
Dommer Skau: Jeg har funnet saken særdeles tvilsom, men er blitt stående ved å slutte meg til førstvoterendes resultat og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.
Dommer Alten: Jeg er enig med førstvoterende på samme måte som annen og tredjevoterende.
Av byrettens dom (dommer Edgar Darring med sakkyndige domsmenn O. Fleischer og Hans Nielsen):
Saken gjelder spørsmålet om underkjennelse av ligning fordi denne i strid med skattyterens regnskaper og selvangivelser, bygger på for liten avskrivning på fast eiendom som benyttes til hotelldrift. - - -
Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold:
A/S Continentalkomplekset eier eiendommen Stortingsgaten 26 i Oslo. På denne er oppført en bygning som er bygget og innredet til bruk for et første klasses moderne hotell. Bygningen ble ferdig i 1932 og er bortleiet til hotell Continental. Der drives hotelldrift under ett i den foran nevnte eiendom Stortingsgaten 26 og naboeiendommen Stortingsgaten 24, som ikke tilhører A/S Continentalkomplekset. Dettes eiendom omfatter på den annen side noe mer enn selve hotelldriften Stortingsgaten 26. Herfra er sett bort i det følgende.
De samlede utgifter i tomt og bygg for så vidt angår Stortingsgaten 26 var kr. 2 900 751. Herav representerer kr. 365 000 til utgifter til teknisk anlegg etc. Tomten er ansatt til en verdi av kr. 600 000. Selve hotellbygningen representerer etter dette et beløp av kr. 1 935 751.
I A/S Continentalkompleksets regnskaper er i alle år fra 1933 av på selve bygget årlig avskrevet 3 pst. av sistnevnte beløp (kr. 1 935 751) med kr. 58 072. Aksjeselskapets selvangivelser har vært i overensstemmelse hermed.
Oslo ligningsvesen godtok imidlertid ikke (inntil 1935) en høyere avskrivning på bygget enn 1 pst. av kr. 1 935 751 (kr. 19 357). Aksjeselskapet påklaget hver år ligningen, men uten resultat.
Oslo ligningsvesens avgjørelse for så vidt angår inntektsåret 1935 ble deretter av A/S Continentalkomplekset innbrakt for retten. Oslo byrett avsa dom den 22. februar 1938 med følgende domsslutning:
«1. Ligningen for A/S Continentalkomplekset for budsjettåret 1936-37 underkjennes.
Side:913
2. A/S Continentalkompleksets skatt for inntektsåret 1935 blir å omregne på grunnlag av at det i regnskapet oppførte fradrag for avskrivning på bygningen kr. 58 072 godkjennes som fradrag ved nettoinntektens ansettelse.
3. Oslo kommune dømmes til innen 2 uker fra denne domsforkynnelse å betale til A/S Continentalkomplekset kr. 504 med 4 pst. årlig rente fra 26. august 1937 inntil betaling skjer samt i saksomkostninger kr. 500.»
Denne dom ble deretter av Oslo kommune innbrakt for Høyesterett*) som den 20. juni 1942 avsa dom med følgende domsslutning:
- ) «Dvs. den kommissariske høyesterett».
«Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til A/S Continentalkomplekset kr. 1 000.
Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.»
Etter dette godtok Oslo ligningsvesen en avskrivning stor 3 pst. for selskapets faste eiendom for inntektsåret 1935 til og med 1940.
For inntektsåret 1941 reduserte ligningsvesenet denne sats, idet avskrivningsprosenten kun ble godkjent med 2 pst. av kr. 1 935 751, motsvarende kr. 38 715. A/S Continentalkompleksets inntekt fikk herved et tillegg av kr. 19 357. Dette resultat ble påklaget og deretter innbrakt for overligningsnevnden, som fastholdt ligningsvesenets standpunkt.
A/S Continentalkomplekset har deretter som ovenfor nevnt innbrakt saken for retten.
Retten skal bemerke:
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende at den bygning det her gjelder er et driftsmiddel som anvendes i skattyterens bedrift, et driftsmiddel som undergår stadig foreldelse og verdiforringelse som der kan kreves fradrag for ved ansettelse av den skattbare inntekt. Tvisten gjelder bare hvor stor avskrivning skattyteren må ha krav på å få godkjent som fradragspost. Saksøkeren fremholder at hvis det skal benyttes en årlig avskrivning på 2 pst. forutsetter man at bygningen har en levealder - som førsteklasses moderne hotellbygning - av 50 år. Det kan ikke antas at en moderne hotellbygning i hovedstadens beste og dyreste strøk har en lengere levetid enn maksimum 25 à 30 år. Det blir altså i og for seg snaut om der årlig avskrives 3 pst. - svarende til en levealder av 34 år - som er den høyeste sats i de av Riksskattestyret utferdigede veiledende avskrivningsregler gruppe 11 nr. 14, hvor avskrivningsprosenten for hotellbygninger av sten eller betong er satt til 1 til 3 pst. I et hvert fall er det ikke forsvarlig å gå under 3 pst. i et tilfelle som det foreliggende. Et hotellbygg er selv bortsett fra det maskinelle utstyr et relativt meget kostbarere driftsmiddel enn en alminnelig forretningsgård og foreldes meget hurtigere. Alminnelig godt vedlikehold er ikke nok til å avverge foreldelsen. Der kreves stadig modernisering og ombygning. Når hotellet en gang i tiden ikke lenger er tjenlig som moderne hotell, kan dets bygning ikke brukes som alminnelig forretningsgård. Continentals bygning er nemlig helt spesialinnredet og en fullstendig omkalfatring av bygningen, som er oppført i betong, vil i et hvert fall bli en overmåte kostbar affære hvis den overhodet lar seg foreta.
Saksøkeren har videre hevdet at A/S Continentalkompleksets
Side:914
vedkommende foretok de mest omfattende undersøkelser den gang regnskapet fra det første driftsår skulle settes opp. Man kom til at en avskrivning på selve hotellbygningen av 3 pst. var det minste der kunne bli tale om. Saksøkeren fremholder videre at aksjeselskapets styre etter aksjelovens §47 under straffansvar er forpliktet til å sørge for at årsregnskapet gjøres opp overensstemmende med de grunnsetninger som gjelder for en ordentlig og forsiktig forretningsførsel.
Det følger av byskattelovens §41, jfr. §40 litr. b sammenholdt med aksjelovens §47 at skattyterens regnskaper må bli å legge til grunn når de er riktig oppgjort overensstemmende med hva de nevnte lovbestemmelser fastsetter. Dette må altså gjelde med hensyn til de av skattyteren i hans regnskap gjennomførte avskrivninger. Disse kan bare fravikes for så vidt de avskrevne beløp overstiger det tilbørlige mål. En tvil i så henseende må komme skattyteren til gode.
Saksøkeren har meget nøyaktig begrunnet sitt synspunkt og fremlagt en rekke bevisligheter under saksbehandlingen. -
Saksøkte har i det vesentlige anført at bygningen ikke i sin helhet er en hotellbygning, idet der i 1. etasje for det meste er alminnelige butikker, liksom der også i annen etasje er et alminnelig forretningslokale. Saksøkte fremholder at det dreier seg om et moderne betongbygg og at et sånt har meget lang levetid. Hvis bygningen holdes forsvarlig vedlike (- og for vedlikeholdsutgiftene får skattyteren fradrag ved ligningen -) må 2 pst. antas å være en fullt tilstrekkelig avskrivning på selve bygningen. Hva der i et hotell først og fremst foreldes og slites, er slikt som sanitæranlegg, maskinelt og elektrisk utstyr etc. Men for disse anlegg er saksøkeren innrømmet betydelig større avskrivning enn 2 pst. Saksøkeren er således innrømmet 7 pst. avskrivning på de tekniske anlegg (verdi kr. 278 000) med kr. 19 460 og 10 pst. av det elektriske anlegg (verdi kr. 87 000) med kr. 8 700.
Saksøkte hevder at selv om retten skulle anta at en avskrivning på 2 pst. i og for seg er for snau har retten ikke anledning til å forandre den skjønnsmessige vurdering ligningsmyndighetene har foretatt.
I denne spesielle sak har ligningsmyndighetene foretatt en samvittighetsfull prøvelse av hele forholdet. Under klagebehandlingen 1942-43 oppnevnte ligningsrådet et sakkyndig utvalg bestående av murmester P. Kristensen, ingeniør Skappel Jensen og arkitekt Henrik Nissen som fikk i oppdrag å befare eiendommen og derigjennom tilveiebringe det fornødne grunnlag for en individuell bedømmelse av avskrivningsspørsmålet. Saksøkte henviser til utvalgets begrunnede uttalelse av 19. desember 1942. Saksøkte påpeker at utvalget regner med en forholdsvis kort og noe forskjellig levetid for de forskjellige deler av bygningen, og konkluderer med en gjennomsnittsalder for bygningen på 50 år svarende til en årlig avskrivning på 2 pst. av bygningens opprinnelige kostende (kr. 1 935 751).
Saksøkte fremholder videre at saken deretter ble drøftet og behandlet i ligningsrådets møte den 23. desember 1942. Saksøkte henviser til den meget inngående innstilling og som enstemmig ble vedtatt av ligningsrådet. Saksøkte opplyser at klageavgjørelsen deretter ble innbrakt
Side:915
for overligningsnemnda, som i møte den 29. mai 1943 avgjorde saken i samsvar med innstillingen og som meget nøyaktig drøftet spørsmålet.
Saksøkte har videre fremholdt at det kun i de færreste tilfelle vil stå i ligningsmyndighetenes makt å føre et positivt bevis for at de av skattyteren foretatte avskrivninger ligger over det tilbørlige mål. Skulle saksøkeren få medhold i sin synsmåte, vil det i praksis bety at alle ansettelser vedrørende avskrivningsprosenten på driftsmidler for regnskapspliktige tas ut av ligningsmyndighetenes hånd og tillegges skattyterne, uten at ligningsmyndighetene i realiteten får adgang til å kritisere eller korrigere disse skjønnsmessige ansettelser på, noen måte.
Saksøkte gjør gjeldende at et slikt resultat ikke kan anta å være tilsiktet av loven og det fremgår da heller ikke av lovens ordlyd. Lovens bestemmelser i §40, annet ledd, punkt b svarer til regelen i byskattelovens §38c (for ikke regnskapspliktige), som taler om ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse. Det er slike ordinære avskrivninger som skal godkjennes etter §40 for så vidt de ikke overstiger det tilbørlige mål. Men avgjørelsen herav innebærer et skjønn som tilligger ligningsmyndighetene og ikke skattyteren, jfr. byskattelovens §76 første ledd, annet punkt, hvoretter skjønnsmessige ansettelser foretas av ligningsrådet eller undergis særlig prøvelse av dette hvis de allerede er gjort i selvangivelsen. Bestemmelsen i byskattelovens §40, annet ledd, punkt b, må leses i sammenheng med de generelle bestemmelser i byskattelovens §38c og §76 første ledd 2. punktum, som gjelder alle skattytere.
Retten skal videre bemerke:
Etter en nøyaktig gjennomgåelse av de fremlagte bevisligheter, er retten kommet til det resultat at ligningsmyndighetenes skjønn i denne sak fremtrer som det mest korrekte. Etter de foreliggende opplysninger antar retten at en avskrivningsprosent på 2 pst. er den forretningsmessige mest riktige - alle hensyn tatt i betraktning. Retten har herunder særlig lagt vekt på at selve råbygget med fundamenter må forutsettes å ha en meget lang levetid - så meget mer som hovedkonstruksjonen er utført av armert betong. Retten har også hensett til at bygningen er således konstruert at den ved eventuell nyinnredning kan gjøres tjenlig til annet formål. Videre er hensett til at der for henholdsvis de tekniske anlegg og de elektriske anlegg er godtatt en avskrivning av 7 og 10 pst. samt at ordinære vedlikeholdsutgifter av skattyteren kan fradras i inntekten.
Retten finner forskjellen mellom 2 og 3 pst. å være av så vidt stor betydning at retten - om enn under tvil - må anta at en avskrivning av 3 pst. ligger over det tilbørlige mål i den forstand byskattelovens §40, punkt b antas å benytte dette uttrykk, idet bestemmelsene i byskattelovens §40, punkt b, formentlig må sees i sammenheng med de generelle bestemmelser i byskattelovens §38c og §76 første ledd annet punktum, som gjelder alle skattytere. - - -
Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Ubberud, lagdommerne Gaden og Kviberg):
- - -
Side:916
Lagmannsretten bemerker:
Tvisten gjelder i første rekke forståelsen av byskattelovens §40b, hva der ligger i uttrykket «for så vidt de avskrevne beløp ikke overstiger det tilbørlige mål» Det hevdes av den ankende part at ligningsmyndighetene ikke har adgang til å sette sitt skjønn over hvorvidt avskrivningen overstiger et tilbørlig mål foran eller over skattyterens eget skjønn. Ligningsmyndighetene må positivt kunne påberope seg at den kritiserte avskrivning overskrider dette mål. Det kreves således noe ganske annet enn at ligningsmyndighetene ved sitt skjønn kommer til et annet resultat enn skattyteren selv.
Oslo kommune hevder på sin side at det for så vidt ikke er noen forskjell mellom byskattelovens §40b og samme lovs §38c.
Spørsmålet vites ikke å være prinsipielt avgjort av Høyesterett, men Oslo kommune har spesielt vist til høyesterettsdom i Rt-1921-703 flg. spesielt side 705 øverst, og til høyesterettsadvokat P. Rygh: Formue og inntekt 334-335, og særlig 478-479. Lagmannsretten kan ikke finne det tvilsomt at advokat P. Rygh her hevder den lære at skattyterens skjønnsmessige avskrivning i medhold av byskattelovens §40b er gjenstand for en skjønnsmessig korrigering av ligningsmyndighetene, og også advokat Rygh synes her å bygge bl.a. på den nevnte høyesterettsdom, idet førstvoterende her synes å sidestille landsskattelovens §44c med samme lovs §50b, som er tilsvarende bestemmelser til de nevnte paragrafer i byskatteloven. Av rettsavgjørelser har Oslo kommune vist til Frostating lagmannsretts dom av 4. mars 1938 Utvalg VI 851 flg. Den ankende part har på sin side vist til Oslo byretts dom av 22. februar 1938 inntatt i Rt. for 1942 330 flg. hvor rettens formann uttaler at en skattyter i alminnelighet har krav på at ligningsmyndighetene ikke fraviker en i skattyterens regnskaper gjennomført avskrivning med mindre den kan levere en positiv begrunnelse for at avskrivningen overstiger det tilbørlige mål. Oslo kommune har også påberopt seg at dens oppfatning av bestemmelsen har vært praktisert hittil.
Lagmannsretten som finner spørsmålet tvilsomt, finner å måtte legge til grunn den av advokat Rygh hevdede oppfatning. Denne synes også å være i best samsvar med bestemmelsene i byskattelovens §76 1. ledds siste punktum, som har en generell bestemmelse om at skjønnsmessige ansettelser foretas av ligningsrådet eller undergis særlig prøvelse av dette, hvis de allerede er gjort i selvangivelsen. Det synes ikke å foreligge tilstrekkelig grunn til å anta at denne regel ikke også gjelder §40b uten noen innskrenkning. Når Oslo kommune har opplyst at dens oppfatning av bestemmelsen har vært praktisert uten at noen skattyter har brakt spørsmålet inn for retten, synes også dette å burde tillegges noen vekt.
Det neste spørsmål blir da om det skjønn ligningsrådet har avgitt i nærværende sak kan tilsidesettes som hvilende på et uriktig faktisk eller rettslig grunnlag. Den ankende part har i dette spørsmål særlig fremhevet at det av ligningsrådet oppnevnte utvalg har gått ut fra en feilaktig forutsetning ved bedømmelsen av Stortingsgt. 26, idet utvalget har tatt i betraktning den kapital som vil ligge i bygget ved at det ved amortisasjonstidens utløp kan nyttes til annen bedrift enn et
Side:917
førsteklasses hotell. Det hevdes at jo høyere i klasse hotellet står, desto kortere må amortisasjonstiden være. Lagmannsretten kan ikke være enig i at utvalget har lagt noen feilaktig faktisk eller rettslig forutsetning til grunn for sin uttalelse. Utvalget uttaler: «Hva selve bygningen angår, kan vi ikke se annet enn at den vil tjene sitt formål som hotell med den løsning den nå har, i ganske lang tid fremover, hvor lenge er selvsagt vanskelig for noen å si. Man kan heller ikke se bort fra at bygningen er sådan konstruert at den ved en eventuell nyinnredning kan gjøres tjenlig til annet øyemed.» Utvalget har bedømt så vel «råbygget» som innredningens varighet på grunnlag av den bedrift som i dag foregår der. Det er ikke noe menneske gitt å si hva en bygning vil bli benyttet til om 33 eller 50 år. 1. vitne, arkitekt Nissen, har forklart at utvalget satte råbyggets levetid til 100 år, men innredningens bare til 25. Når så levetiden for det hele bygg er satt til 50 år må en derav slutte at utvalget har lagt vesentlig brett på at innredningen i et hotell har meget kort levetid.
Når spørsmålet er om tilsidesettelse av ligningsmyndighetenes skjønn, må det erindres at utvalgets uttalelse bare er et hjelpemiddel for ligningsrådet, og det fremgår av skrivelse av 9. oktober 1943 fra Oslo ligningsvesen til kommuneadvokaten at ligningsrådet foruten å bygge på utvalgets uttalelse også har bygget på rådets egne erfaringer og på sammenligning med andre hoteller, bl.a. Hotel Bristol. Det fremgår av samme skrivelse at ligningsrådet også har vært oppmerksom på bestemmelsene i byskattelovens §40b, om at skattyterens avskrivning kommer til fradrag for så vidt den etter ligningsrådets skjønn ikke overskrider det tilbørlige mål, og når skjønnets resultat viser at skattyterens avskrivning overskrider skjønnets med 50 pst, synes dette å vise at skattyterens avskrivning overskrider det tilbørlige mål.
Lagmannsretten kan derfor ikke finne ført bevis for at ligningsrådet eller overligningsnemnda ved sitt skjønn har gått ut fra feilaktige faktiske eller rettslige forutsetninger.
Etter det anførte blir byrettens dom å stadfeste. Saken er imidlertid funnet så tvilsom at saksomkostninger heller ikke tilkjennes for lagmannsretten.
Lagdommer Gaden er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsrettens flertall.
Jeg finner det ikke tvilsomt at når loven i §40b sier: «...... forså vidt de avskrevne beløp ikke overskrider det tilbørlige mål», så har den dermed ment at når dette mål ikke kan ansees oversteget, skal den etter skattyterens skjønn i regnskapet oppførte avskrivningsprosent bli stående ved makt - dette uansett om ligningsmyndighetene måtte mene at en lavere prosent ville være riktigere.
For å kunne fravike regnskapets avskrivningsprosent må ligningsmyndighetene altså ha skjønnet over om det tilbørlige mål er overskredet. Jeg har vært i atskillig tvil om hvorvidt ikke dette skjønn bør kunne prøves av domstolene. Meget synes å tale for at det her bør ansees å foreligge et retts- og bevisspørsmål. Jeg er allikevel blitt stående ved at lover, må antas å ha villet at også dette skjønn skal være forbeholdt ligningsmyndighetene (med den alminnelige reservasjon at det må ha foreligget et virkelig skjønn).
Side:918
Etter ligningsrådets begrunnelse som overligningsnevnden slutter seg til, kan det imidlertid ikke forståes at ligningsmyndighetene har tatt standpunkt til dette skjønnstema. Det de har gjort, er å fastsette hva der etter deres mening er den mest korrekte avskrivningsprosent. Overligningsnevndens kjennelse lyder slik:
«Overligningsnevnda stadfester den av ligningsrådet ansatte avskrivningsprosent for selskapets eiendom i Stortingsgt. 26 og tiltrer ligningsrådets begrunnelse av 23. desember 1942, idet den finner at der herved er tatt tilbørlig hensyn til eiendommens karakter som driftsmiddel for en førsteklasses hotellbedrift.»
Jeg mener at det herav tydelig fremgår at det ikke har vært spørsmål om hvorvidt avskrivningen overskrider «det tilbørlige mål», men om hvorvidt det er tatt tilbørlig hensyn til alle relevante momenter ved fastsettelsen av den mest mulig korrekte avskrivningsprosent.
Ligningsrådet og derigjennom overligningsnevnden henviser til det sakkyndige utvalgs uttalelse. Men det fremgår av denne at utvalget hadde fått i oppdrag «å foreta befaring og avgi uttalelse angående størrelsen av den avskrivning som i medhold av byskattelovens §38 (uthevet her), samt de av Riksskattestyret fastsatte avskrivningsregler, bør innrømmes som ordinær årlig avskrivning for eiendommen Stortingsgt. 26, tilhørende A/S Continentalkomplekset». - Av uttalelsen vil jeg sitere:
«Hva selve bygningen angår, kan de ikke se annet enn at den vil tjene sitt formål som hotell med den løsning den nå har i ganske lang tid fremover, hvor lenge er det selvsagt vanskelig for noen å si», (uthevet her).
Ankemotparten har henledet oppmerksomheten på at det av Oslo ligningsvesens skrivelse til kommuneadvokaten datert 9. oktober 1943, fremgår at der i ligningskontorets innstilling til ligningsrådet er anført følgende:
«Under hensyn til ........ må en - etter hva der for øvrig er tilrettelagt ovenfor - kunne regne med at en avskrivning på 3 pst. for bygningens vedkommende i dette tilfelle overstiger det tilbørlige mål, jfr. byskattelovens §40 annet ledd bokstav b ......»
Dette kan jeg imidlertid ikke tillegge noen betydning når selve begrunnelsen fra vedkommende ligningsmyndigheter (jfr. den foran siterte kjennelse av overligningsnevnden) ikke har noe som helst om dette.
Etter de i saken foreliggende opplysninger finner jeg - i motsetning til byretten - ikke at retten kan fastslå som åpenbart at det nødvendige mål må være oversteget. I denne forbindelse skal jeg nevne at et av det sakkyndige utvalgs medlemmer, arkitekt Henrik Nissen, som vitne har uttalt at det kunne være plass for forskjellig oppfatning angående den mest korrekte avskrivningsprosent. Både 1,5, 2 og 2,5 pst. kunne for så vidt være «riktig». Han uttalte uttrykkelig at utvalget ikke hadde tatt noe standpunkt til om 3 pst. oversteg «det tilbørlige mål».
Hvis man gikk ut fra den siste av arkitekt Nissen nevnte prosentsats, synes det meg klart at en sats som er en halv prosent høyere og ligger innenfor den ramme som Riksskattestyret har oppstillet (1-3 pst.), ikke lovlig kunne skjønnes å «overstige det tilbørlige mål».
Side:919
Jeg finner etter det anførte å måtte stemme for at ligningen oppheves, og at det pålegges ligningsmyndighetene ved den nye ligning å foreta skjønn over om den i regnskapet oppførte avskrivningsprosent må ansees å «overstige det tilbørlige mål.» - - -