Hopp til innhold

Rt-1950-483

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1950-05-26
Publisert: Rt-1950-483
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 103/1950
Parter: Grosserer Hartvig Johannesen høyesterettsadvokat Axel Heierg jr.) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Alex. Gjerdrum).
Forfatter: Dæhli, Gaarder, Wold, Berger, justitiarius Stang
Lovhenvisninger: Byskatteloven (1911) §36, §37, Skatteloven (1911), §40


Dommer Dæhli: I sak anlagt av grosserer Hartvig Johannson mot Oslo kommune om ilignet inntektsskatt på hans andel i realisasjonsvinningen ved salget i 1941 av eiendommene Prinsensgt. 2 b og c ga Oslo byrett 16. mai 1944 dom med denne domsslutning:

Side:483


«Ligningen av grosserer Hartvig Johannsons skatt til Oslo kommune for skatteåret 1942/43 oppheves og henvises til ny behandling, hvorunder ligningen beriktiges derhen at beregnet gevinst ved salg av Prinsensgt. 2 b og 2 c, kr. 130 150, ikke blir å medta under den skattbare inntekt.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter kommunens anke over byrettens dom ga Eidsivating lagmannsrett 5. oktober 1946 dom med denne domsslutning:

«Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Grosserer Hartvig Johannson har påanket lagmannsrettens dom i dens helhet og påstår:

«Byrettens dom stadfestes og den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Oslo kommune, påstår:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av de tidligere dommer i saken. Dog er det for Høyesterett opplyst at da eiendommen i 1913 ble kjøpt etter grosserer Willumsens initiativ, ble det av ham og generalkonsul Johan Johannson, innehaver av firmaet Joh. Johannson, dannet et aksjeselskap for overtagelse og drift av eiendommene. Aksjeselskapet ble oppløst i begynnelsen av 20-årene, antagelig i 1922, etter at interessentene hadde overtatt eiendommene som personlige eiere, og det til en pris som svarte til den som aksjeselskapet i 1913 hadde ervervet dem for, kr. 275 000,-. Nøyaktige opplysninger om aksjeselskapets formål, aksjekapital, fordeling av aksjene m.v. foreligger ikke. Men det synes å være grunn til å anta at Willumsen og Joh. Johannson hver eiet halvdelen av aksjekapitalen. Det er fremdeles på det rene at Hartvig Johannson i 1933, da hans eneste gjenværende medinteressent i firmaet Joh. Johannson, broren Johan Johannson, trådte ut av dette, overtok dennes halvdel i firmaet og dessuten ble eier av brorens andel i brødrenes halvdel i Prinsensgt. 2 b og c. Denne halvdel var da kommet til å koste Hartvig Johannson i alt kr. 204 150,-. Johan Johannson ble ikke inntektsbeskattet for vinningen ved salget av sin andel i de to eiendommene.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i vesentlige deler tiltre dens grunner. Jeg mener således at de to forretningseiendommene som støter til hverandre bør sees som en økonomisk enhet. Det er neppe tvilsomt at driften av dem er en næring eller et forretningsforetagende i skattelovens forstand, selv om sameierne hver for seg også drev annen økonomisk virksomhet. Det er etter min oppfatning uten betydning om eiernes annen økonomiske virksomhet er av større eller mindre betydning eller om Hartvig Johannson personlig utførte noe arbeid i forbindelse med driften av eiendommene eller overlot denne helt til sin medeier eller en mann i dennes forretning. Det er likeledes uten betydning om sameiernes egen kapital i eiendommene er stor eller liten i forhold til eiendommenes verdi. Den omstendighet at medeiernes egen kapital i det foreliggende tilfelle utgjorde bare vel 1/5 av kjøpesummen

Side:484

viser imidlertid klart at en her ikke kan tale om en passiv pengeanbringelse.

Etter rettspraksis (se høyesterettsdommer i Rt-1925-200, 1926 775, 1928 36 og 1935 389) blir realisasjonsvinning ved salg av forretningseiendom, hvis drift som leiegård har vært å anse som næring, å inntektsbeskatte, se byskattelovens §36, jfr. §37 annet ledd.

Det sier seg selv, og er ikke bestridt, at hensyn må tas til at verdiforringelser er tatt i betraktning ved tidligere inntektsansettelser gjennom nedskrivninger, og at den nedskrevne verdi derfor vil ha betydning for beregningen av realisasjonsvinningen, byskattelovens §40.

Jeg finner ikke grunn til å tilplikte den ankende part å betale sakskostnader.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Berger og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Olaf Rye):

Ved stevning av 9. september 1943 har grosserer Hartvig Johannson (nedenfor benevnt J.) påanket Oslo kommunes ligningsvesens ligning av byskatt til Oslo kommune for skatteåret 1942-43 (inntektsåret 1941).

Av stevningen hitsettes:

De to gårder Prinsens gt. 2 b og 2 c var opprinnelig bygget til beboelse, men er i tidens løp tatt i bruk til kontorer. De kjøptes i 1913 av konsul W. Willumsen (nedenfor benevnt W.) og firmaet Joh. Johannson, hver for en halvpart. Kjøpesummen var kr. 275 000 + omkostninger, hvorav der på J.'s 1/4 i firmaet Joh. Johannson falt kr. 68 750. I 1933 ervervet J. ytterligere firmaets annen 1/4 for kr. 131 250 + omkostninger kr. 4 150. Han eiet da i 1933 i alt 1/2 av eiendommen, som hadde kostet ham kr. 204 150.

I november 1940 døde W. Hans enke ønsket å selge sin halvdel av eiendommen og J. samtykket i å selge sin halvpart samtidig.

Eiendommene solgtes for kr. 650 000, hvorav der på J.'s halvpart falt kr. 325 000. Forskjellen mellom ervervelsessummen og salgssummen ble for hans vedkommende kr. 130 150 etter ligningsvesenets utregning i skrivelse av 19. januar 1943.

Den antatte salgsgevinst har Oslo ligningsvesen beskattet som inntekt og ifølge sin ovennevnte skrivelse gjort dette

«1. i medhold av byskattelovens §36, da gården er en forretningsgård og driften av denne så betydelig, at det må sies å være et selvstendig forretningsforetagende å drive den. Salg av gården blir da salg av driftsmiddel med derav følgende skatteplikt,

2. i medhold av byskattelovens §37 II, da gården er ervervet i anledning av næring eller forretningsforetagende eller benyttet dertil.

Side:485


Og endelig

3. i medhold av byskattelovens §40, IV, hvoretter når skip, anlegg og annet, hvis verdiforringelse ved slit og foreldelse er tatt i betraktning ved inntektsansettelsen selges, og salgssummen overstiger den nedskrevne verdi, blir overskuddet å beskatte som inntekt.»

Over denne inntektsansettelse innga J. klage gjennom sin advokats skrivelse av 19. august 1942 hvori påpekes, at eiendommene ikke var solgt innen 5 år etter innkjøpet, men 28 år deretter, at de ikke av J. var innkjøpt for å avhendes med fordel, at hans andel av dem ikke utgjorde noe driftsmiddel i den av ham drevne forretning og at han heller ikke hadde drevet gårdene eller sin andel i dem som en egen forretning.

Ligningsrådet fastholdt imidlertid ligningen og denne avgjørelse ble av J. ved hans advokats skrivelse av 25. januar 1943 innbrakt for Oslo overligningsnemnd, som imidlertid sluttet seg til klagenemndas avgjørelse. I ligningskontorets innstilling, hvortil den sluttet seg, het det bl.a.: «at det må antas å være helt uten betydning om skattyteren selv administrerer eiendommen eller dette gjøres ved fremmed hjelp, eventuelt ved en medeiers hjelp. Det avgjørende alene må være om eiendommens størrelse og beskaffenhet er av den art, at det må karakteriseres som et selvstendig forretningsforetagende å drive den. Hvilke personer som utfører administrasjonen må være likegyldig.»

Angående de faktiske forhold er det fra J.'s side videre opplyst bl.a. at Prinsens gt. 2 b og 2 c ble bygget i 1872, og, som nevnt, til beboelse. Den bebyggede grunn vedkommende 2 b er 463.40 kvm. og vedkommende 2 c 459.10 kvm., tilsammen 922.50 kvm. Gårdene som hver har 3 etasjer, er bygget på flåter og har ikke kjellere. De er ikke blitt ombygget. De rom som i sin tid ble benyttet til kjøkken, forefinnes således fremdeles, likeledes loftsboder. Der er ikke elevatorer, men gårdene er dog blitt noe modernisert, idet der bl.a. er innlagt vannklosetter. Da gårdene ble solgt i 1941 utgjorde skattetakstene for 2 b og 2 c henholdsvis kr. 260 000 og kr. 259 000, tilsammen kr. 519 000. Brutto leieinntekten andro for hver gård til ca. kr. 24 000, tilsammen kr. 48 000 årlig. 2 b hadde 5 og 2 c hadde 9, tilsammen 14 leieboere, som alle benytter rommene til sine forretningskontorer, heriblant også W.

W. har nemlig selv i alle år hatt sin forretning i hjørnegården 2 c, hvor han i 2. etasje har hatt 4-5 værelser til disposisjon og for hvilke hans husleie utgjør ca. kr. 3 000 pr. år. Når W. i 1913 besluttet seg til å kjøpe 2 c var det fordi han ville sikre seg mot risikoen for i fremtiden å måtte flytte sin forretning til et annet sted. I den anledning måtte han imidlertid også kjøpe 2 b, da selgeren, som eiet begge gårder, satte som betingelse, at kjøperen overtok begge gårder. Da W. syntes, at kjøpesummen for begge var for høy for ham henvendte han seg til sin mangeårige venn J, og spurte om dennes firma kunne være villig til å delta i kjøpet for en halvdel. Firmaet Joh. Johannsons innehaver var dengang generalkonsul Joh. Johannson, og dennes sønn J. I 1917 inntrådte J.'s bror, Johan Johannson som ansvarlig medlem av firmaet. Faren døde i 1920 og firmaet ble da overtatt av sønnen J, og Johan Johannson, hver med en halvpart. I 1933 uttrådte Johan Johannson av firmaet, som deretter ble overtatt av J, som eneinnehaver. Han overtok da sin brors andel i gårdene, som tidligere nevnt for kr. 131 250 + omkostninger kr. 4 150.

Side:486


Firmaet Joh. Johannson har sin forretning på den annen side av gaten, nemlig i Prinsens gt. 1. I en under saken fremlagt erklæring av 10. september 1943 opplyser J. bl.a. at hans firma har aldri drevet noen forretning utenom forretningen i kolonial en gros og har således heller aldri kjøpt noen gård for å drive forretning med den. Da W. i 1913 foreslo firmaet å delta i kjøpet av 2 b og 2 c med en halvpart av den forlangte samlede kjøpesum gikk firmaet med herpå «da vi fant at kjøpet til denne pris var en fornuftig pengeanbringelse og vi hadde kapital, som ikke tiltrengtes i forretningen, ledig for kapitalplasering. Da deltagelsen i kjøpet fra vår side var ren kapitalplasering, og vi ikke ønsket å drive noen forretning med gårdene med vår andel, betinget vi oss straks, at vi ikke ville ha noe med gårdens drift å gjøre. I de senere forløpne 28 år har konsul W. alene forestått gårdenes drift. Han sluttet alle leieavtaler og forhandlet selv med leierne. Jeg eller mitt firma har ikke medvirket hertil og hadde intet med driften å gjøre. Jeg har ikke til enhver tid hatt rede på, hvilke leieboere der fantes i gården, eller hva de betalte i leie. Der har ikke vært ført noen forhandlingsprotokoll eller vært holdt møter om disponeringen. Dette var unødvendig for oss, da vi ikke ville ha noe med driften å gjøre og hadde full tillit til konsul W. Årsregnskapet ble meg først forelagt etter at det var avsluttet og jeg fikk samtidig min andel av overskuddet utbetalt. Det har i de mange år jeg har hatt andel i gården aldri falt meg inn, at vår deltagelse i kjøpet var forretningsdrift og ikke kapitalanbringelse.» - - -

Det er fra J.'s side under saksforberedelsen og prosedyren fremhevet bl.a., at påberopelsen av byskattelovens §37 II ingen anvendelse har på ham, hvis forretning etter det foran opplyste aldri har hatt noen tilknytning til gårdene. Påberopelsen av byskattelovens §40 IV har kun betydning for skattens beregning, når skatteplikt først foreligger. Etter ligningsmyndighetenes begrunnelse av sin avgjørelse må det derfor antas, at de har funnet at J. må være pliktig til å betale skatt av sin gevinst ved avhendelsen av de to gårder fordi driften av disse i dette tilfelle var så betydelig at det må sees å være et selvstendig forretningsforetagende å drive den. Riktigheten av denne skjelnen på grunnlag av driftens omfang er imidlertid i og for seg tvilsom. Enten en gård er stor eller liten er det nøyaktig de samme handlinger som må foretas i driftsøyemed, såsom avslutning av leieavtaler, inkasso av leier, regnskapsføring, vedlikehold, rengjøring, oppvarmning etc. Det er ingen vesensforskjell mellom de disposisjoner som må treffes ved driften av en stor eller en liten gård. Det kan således etter ligningsvesenets oppfatning ikke være disposisjonenes art men deres omfang, som i tilfelle avgjør om de samme disposisjoner kan karakteriseres som forretningsdrift eller som ledd i en kapitalanbringelse. Og gårdens størrelse får da for så vidt kun betydning, som en større gård medfører flere og mer omfattende disposisjoner enn en mindre.

Det må være riktigere å se hen til hele forholdets karakter når man vil avgjøre om det å eie en gård bør ansees som forretningsdrift eller kapitalanbringelse. Kapitalens størrelse kan da bare ha betydning for bedømmelsen av virksomhetens omfang, som igjen alene er et av de momenter, som kommer i betraktning, når der spørres om der foreligger kapitalplasering eller forretningsvirksomhet. Av vel så stor betydning

Side:487

må det være om gårdsbestyrelsen er eierens eneste eller vesentligste beskjeftigelse, om gårdens overskudd utgjør hans eneste eller vesentligste inntekt eller om begge deler må ansees uvesentlig i forhold til hans øvrige gjøremål og inntekter. Forskjellen mellom forretning og kapitalplasering er vel etter alminnelig språkbruk og økonomisk begrepsbestemmelse den, at kapitalen i første tilfelle anvendes aktivt, i siste tilfelle passivt. Med aktiv anvendelse av kapital må vel forståes eierens anvendelse av kapitalen til fortjeneste ved disposisjoner som har til hensikt å skaffe et større utbytte av den anvendte kapital. Med passiv anvendelse må forståes en investering, hvor kapitalens eier ikke øver innflytelse på den investerte kapitals avkastning.

Den passive kapitalplasering kan ha formen av lån eller bankinnskudd, men den kan også bestå i å eie en eiendom. I skattemessig henseende er det nok å peke på at det å eie en eiendom bestående i skog eller jordbrukseiendom, leiegård i by, uansett driftens omfang, ikke betraktes som forretning, men som kapitalplasering. Herav kan imidlertid ikke antitetisk sluttes, at det å drive en byeiendom som inneholder kontorer alltid er å betrakte som næring eller forretningsforetagende. Det kan selvsagt være tilfellet med forretningseiendommer, men det behøver ikke å være det. Det må komme an på de konkrete omstendigheter i hvert enkelt tilfelle. Det er driften av eiendommen, dens omfang, dens betydning for eieren og det arbeid og den tid det krever av ham som er avgjørende for om der foreligger forretningsdrift, og da skjønnes ikke rettere enn at det må være av vesentlig betydning om en andelseier i det hele tatt har befattet seg med driften eller ikke.

Det må i nærværende tilfelle etter det anførte hevdes, at J. ikke har drevet forretning med Prinsens gt. 2 b og 2 c, all den stund han ikke har befattet seg med driften av disse gårder. Han har fra første stund forlangt, at han ikke skulle ha noe med denne å gjøre og hans medeier har da også på egenhånd bestemt alt vedkommende driften. Man kan nok si, at W. traff sine disposisjoner i begge eieres interesse. Men det vil jo alltid være tilfelle med kapitalplasering, at det også er i den investerendes interesse, at kapitalen brukes slik at den gir mest mulig avkastning.

Det må videre erindres at det kommer an på om det å eie eller være medeier av en kontorgård er forretningsforetagende for vedkommende skattyter. Det er dennes egen virksomhet som skal bedømmes. Han kan ikke skattlignes allerede fordi en annen eier kunne ha drevet forretning med eiendommene eller fordi disses art muliggjør forretningsvirksomhet. De to eiere hadde her forskjellig interesse. W. hadde sin forretning i gården og hadde interesse av å sikre seg for fremtiden. J. var kun interessert i å anbringe kapital i fast eiendom. Her var så vel motiver som eiernes forhold til eiendommen helt forskjellige. Fra J.'s side er det i denne forbindelse opplyst, at der på hans halvpart av de to gårder i tidsrommet 1931-1940 inklusive falt et gjennomsnittlig netto utbytte av kr. 8 123,90 pr. år == 3,98 pst. av de kr. 204 150, som J. fra 1933 hadde gitt for den halvpart han da hadde ervervet. Det er klart at denne avkastning ikke rommer noen forretningsfortjeneste utenom renter av den av ham i gårdene investerte kapital.

J. hevder etter det anførte, at det ikke foreligger noe grunnlag for

Side:488

den stedfunne beskatning av ham i anledning av den ved omhandlede salg oppnådde gevinst og har lagt ned sådan påstand:

«1. At ligningen av grosserer Hartvig Johannsons skatt til Oslo kommune for skatteåret 1942-43 kjennes ulovlig, oppheves og henvises til ny behandling, hvorunder ligningen beriktiges derhen, at beregnet gevinst ved salg av andel i Prinsens gt. 2 b og 2 c kr. 130 150 ikke blir å medta under den skattbare inntekt.

2. At grosserer Hartvig Johannson tilkjennes saksomkostninger hos Oslo kommune.»

I sitt tilsvar har Oslo kommune på sin side henvist til den foran i det vesentlige refererte begrunnelse, som ligningsmyndighetene har gitt for den stedfunne skatteligning samt til en fremlagt tilleggsskrivelse fra Oslo ligningskontor av 16. oktober 1943, hvori det sies bl.a.:

«Gevinsten ved salget av Prinsens gt. 2 b og 2 c er beskattet i medhold av byskattelovens §36, §37 II og §40 IV

Gårdene som ligger i et typisk forretningsstrøk er i sin helhet utleiet til kontorer.

Ligningsmyndighetene har etter en konkret vurdering av de faktiske omstendigheter med hensyn til gårdens beliggenhet, størrelse og anvendelse funnet at eiendommen må ansees som en forretningsgård og driften av den som et forretningsforetagende, og salgsgevinsten blir da skattepliktig i henhold til ovennevnte bestemmelser.»

Videre er det fra kommunens side under prosedyren fremholdt bl.a., at byskattelovens §36 omhandler det alminnelige inntektsbegrep. Det må være på det rene, at hvis driften av Prinsens gt. 2 b og 2 c er forretningsdrift må gevinsten ved salg bli å beskatte etter §36, idet gårdene da må betraktes som driftsmidler hvis avhendelse inngår under vedkommendes næring. Herom har man i lovens §37 supplerende bestemmelser, således at man i nærværende tilfelle egentlig ikke har behov for å påberope seg forskriftene i §36. Kommunen er enig i hva der fra J.'s side er anført om at der økonomisk sett ikke består noen vesensforskjell mellom driften av en forretningsgård og driften av leiegårder. Men for leiegårder, som vesentlig er bestemt til beboelse, inneholder loven imidlertid en uttrykkelig unntagelsesbestemmelse, som man gjerne med J. kan kalle irrasjonell, men som dog står der og må befølges, hvoretter deres drift i likhet med drift av alminnelige gårdsbruk ikke henregnes til næring eller forretningsforetagende.

Det er her på det rene, at selv om de to gårder i sin tid ble bygget til beboelse har de, etter at de i 1913 ble kjøpt av W. og J.'s firma, aldri vært bortleid til beboelse. De er utelukkende blitt utleid til forretningsdrivende som har hatt og har sine kontorer der og de må derfor i enhver henseende betegnes som typiske forretningsgårder.

Kommunen medgit at ikke enhver drift av en forretningsgård behøver å være næring eller forretningsforetagende. Det må avgjøres etter en konkret vurdering og bedømmelse av den individuelle eiendom og dens driftsforhold.

I nærværende tilfelle kommer ikke unntagelsesbestemmelsen for leiegårder, som vesentlig er bestemt til beboelse, til anvendelse, all den stund alt siden 1913 har vært og er utleid til kontorer. Det er her tale om forretningøgårder og det avgjørende er om driften av dem må ansees

Side:489

som et forretningsforetagende også for J. Hva der fra dennes side er anført om aktiv og passiv investering er uten betydning for J.'s skatteplikt. Hva det kommer an på er hvorvidt gårdene er drevet for J.'s regning. Og her er det på det rene, at J. eiet gårdene med en halvpart, da de ble solgt i 1941. Arbeidsinnsatsen betinger helt direkte, ikke bare indirekte, utbytte av pengene. Selv om J., etter hva han hevder, ikke har blandet seg i driften, har han faktisk hatt anledning til å delta i denne. Juridisk sett har han vært deltager i denne på samme måte som W. Han hadde den samme rett til å bestemme over sin anpart som W. over sin anpart. Ligningen kan ikke baseres på det faktiske forhold, at en medeier holder seg unna og ikke deltar i driften. Han kan ikke dermed unndra seg beskatning. Et slikt resultat er ikke begrunnet i loven. Når det anføres, at det her er hans medeier, W., som utelukkende har drevet disse forretningsgårder har denne i tilfelle også opptrådt som fullmektig for J. Noen instruks fra J.'s side for fullmektigen behøver ikke å ha foreligget. Det er tilstrekkelig, at J. har gitt W. generalfullmakt til å treffe alle disposisjoner vedkommende gårdens drift, som således har funnet sted for J. 's regning. Subsidiært må det derfor fra kommunens side hevdes at J. har benyttet gårdene til forretningsforetagende, idet de er utleiet til andre forretningsdrivende.

Oslo kommune har etter det anførte påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Retten skal bemerke, at den har funnet saken noe tvilsom, men er kommet til det resultat, at den må gi sin tilslutning til de synsmåter som fra J.'s side er fremholdt som begrunnelse for at det er med urette, at han her er blitt inntektsbeskattet av sin antatte salgsgevinst vedkommende gårdene Prinsens gt. 2 b og 2 c.

Idet retten derfor i det vesentlige kan henvise til det foran gjengitte av hva der fra J.'s side er anført herom skal den tilføye:

Ved den foreliggende partsforklaring og vitneprov finner retten det overveiende sannsynlig og går derfor ut fra, at J. aldri har tenkt på å kjøpe noen gård for å drive forretning med den. Når han besluttet seg til å delta i kjøpet av de to gårder for en halvpart var foranledningen hertil den, at han herved gjorde W. en vennetjeneste, idet denne fant kjøpesummen for høy for seg alene. At ingen av kjøperne ved kjøpet tenkte å foreta en eiendomsspekulasjon synes. som av J.'s advokat også fremholdt, å fremgå derav, at de ble sittende med gårdene i 28 år gjennom gode og dårlige tider. Dersom hensikten hadde vært å selge igjen, så snart en god pris kunne oppnåes ville, etter hva J.'s advokat sier, gårdene være blitt solgt under forrige verdenskrig, da prisene var voldsomt høye og Ingen prisregulering var innført ved salg av faste eiendommer. De to gårder har da heller aldri vært frembudt til salg. Etter hva J. har opplyst var grunnen til, at de i 1941 ble solgt, at fru W. etter W.'s død i november 1940 ønsket å selge hva hun hadde igjen i eiendommene, da der fremkom et antagelig bud og hun skulle fraflytte Oslo. J. ønsket heller ikke da å selge, men fant å burde bøye seg for sin medeiers ønske.

Etter det foreliggende må retten gå ut fra, at det forholder seg som av J. anført at han ikke kjøpte sin andel av gårdene for å anvende dem som driftsmiddel i sin forretning og at gårdene overhodet aldri har vært

Side:490

noe driftsmiddel i forretningen, som aldri har benyttet noe lokale i dem til kontor eller lager.

Retten finner det ved J.'s partsforklaring, som støttes av de avgitte vitneprov bevist, at J. fra første stund betinget seg, at hverken han eller hans firma skulle ha noen befatning med gårdenes drift og at han eller hans firma således heller ikke har hatt noe med denne å gjøre i de forløpne år. Etter dette finner retten å måtte gi J. medhold deri, at han eller hans firma ikke har deltatt i kjøpet av de to gårder eller benyttet dem i anledning av næring eller forretningsforetagende. Her foreligger tvert om også etter rettens mening etter det opplyste alle kjennemerker på en kapitalplaserlng fra J.'s side. Det er skattyterens eget forhold til gården som er avgjørende for spørsmålet om hans plikt til å betale inntektsskatt av hans andel av innvunnet salgsgevinst og for J.'s vedkommende må det, som nevnt ansees bevist, at det her bare var tale om en kapitalanbringelse i faste eiendommer. Som av J. selv fremhevet var i forhold til hans firmas store forretning ervervelsen av halvparten av gårdene en ganske underordnet ting som ikke hadde noen betydning som forretningsforetagende. I forhold til inntekten av firmaets forretning var inntekten av halvparten av gårdene ubetydelig.

Etter de foreliggende omstendigheter kan retten ikke være enig i den fra ligningsmyndighetenes og kommunens side hevdede oppfatning, at J. juridisk sett har vært deltager i driften på samme måte som W., og at W. i tilfelle har opptrådt som fullmektig for J. på sådan måte at driften må sies også å ha funnet sted for J.'s regning med derav følgende skatteplikt for ham. J. må tvert imot etter det opplyste antas i det hele, således som hans advokat har uttrykt det, å ha inntatt samme passive holdning i forhold til gårdene som en sleeping partner eller aksjonær i et gårdaksjeselskap. At han kan ha for holdt seg således for å unngå beskatning er ikke sannsynlig og kan ikke antas. At gårdene har fått avskrivning for forringelse ved slit og foreldelse, hvilket kommunen under sin prosedyre har gjort oppmerksom på, kan under disse forhold heller ikke antas å medføre skatteplikt for J. etter bestemmelsen i byskattelovens §40 IV, selv om disse avskrivninger fremgår av de J. forelagte årsregnskaper.

Etter det resultat hvortil retten således er kommet må den av J. under post 1 nedlagte påstand bli å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Ubberud, lagdommer Leivestad og skifteforvalter Urdal):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Willumsen og firma Joh. Johannson kjøpte eiendommene Prinsens gt. 2 b og 2 e, i 1913. Det er 2 atskilte gårder som ved kjøpet i sin helhet var bortleiet til forretninger og har vært det siden. At de opprinnelig var bygget til beboelse kan da ikke ha noen betydning for avgjørelsen av nærværende sak. Denne dreier seg således om hvorvidt de 2 forretningsgårder er å betrakte som driftsmidler på eiernes hender. Det er opplyst at det i de to gårder er bortleiet til i alt 14 leietagere og at leieinntekten utgjør kr. 48 000. De ble kjøpt før kr. 275 000 og i 1941 solgt for kr. 650 000. Gårdene ligger i et typisk forretningsstrøk. Det er visst

Side:491

nok så at de aller fleste gårder i samme strøk er større og derfor representerer større formue, men lagmannsretten antar at gårdene iallfall samlet er av den betydning at salgsgevinsten måtte inntektsbeskattes om gårdene var eiet av en person som ikke hadde noen annen tilknytning til dem enn den å være eier og for hvem driften av dem var en vesentlig del av hans næring. Ut fra denne betraktning finner lagmannsretten at det ikke kan være avgjørende for skatteplikten at eierne driver andre og vesentlig større forretninger. En viser i så henseende til høyesterettsdom i Rt. i 1935 389 flg.

Byretten har lagt avgjørende vekt på at Johannsons formue i gårdene bare representerte en liten brøkdel av hans øvrige formue og at han ikke personlig deltok i gårdens drift. Den synes også å ha lagt vekt på at Johannson personlig har betraktet forholdet som en kapitalanbringelse. Lagmannsretten finner at byrettens avgjørelse fører til urimelige, ja like frem støtende resultater. Tenker en seg at Johannson hadde hatt en mindre bemidlet partner enn Willumsen, og at gårdens drift for denne andre hadde vært en vesentlig del av hans næring, ville det virket støtende på den alminnelige rettsbevissthet om Johannsons partner skulle måtte betale inntektsskatt av sin andel i salgsgevinsten, men Johannson ikke. Et slikt resultat bør ikke godtas uten tvingende grunner. Det naturlige må være å anse forholdet som et forretningsforetagende for begge selv om det for den enes vedkommende spiller liten økonomisk rolle. Lagmannsretten er også enig med den ankende parts prosessfullmektig i at det ikke kan tillegges betydning for avgjørelsen om Johannson personlig har befattet seg med driften av gården eller om han har overlatt dette til den andre som i så tilfelle er en representant for Johannson. Utad står partene likt og har det samme ansvar.

Det er under prosedyren pekt på at da disponent Joh. Johannson i 1933 solgte sin andel til broren Hartvig Johannson hadde Joh. Johannson en salgsgevinst på kr. 62 500. Joh. Johannson var medlem av overligningsnemnda og konfererte med sekretæren for sitt distrikt. Denne fant at salgsgevinsten ikke ble å inntektsbeskatte, hvilket heller ikke ble gjort. Hartvig Johannson har gått ut fra at den samme betraktningsmåte ville blitt anvendt også i hans tilfelle og på forespørsel har han uttalt at han ikke ville ha solgt sin halvdel hvis han hadde trodd at hans salgsgevinst skulle inntektsbeskattes. Han ville i så tilfelle foretrukket å gi sin halvdel til sine barn til hvem han i det tidsrom salget fant sted ved forskjellige anledninger delte ut kr. 600000 i arveforskudd. Lagmannsretten kan forstå at Johannsson kan føle seg irritert, men finner ikke at forholdet er av den art at det kan spille noen rolle for avgjørelsen. - - -

Side:492