Rt-1951-1

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-01-11
Publisert:	Rt-1951-1
Stikkord:	Odelsløsning av parsell
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1 B/1951
Parter:	Guttorm O. Aaslie (overrettssakfører Arvid Fossum - til prøve) mot Harald Fæste (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt).
Forfatter:	Schei, Helgesen, Eckhoff, Berger, Soelseth
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Odelsloven (1821) §1, §5, Odelsfrigjøringsloven (1907)

Dommer Schei: I en sak om odelsløsning av parsellen «Teinevasshytta» avsa Valdres herredsrett, med dommerfullmektigen som formann, den 18. februar 1947 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte Ragna Fæstes arvinger ved Harald Fæste dømmes til innen 14. april 1947 til fordel for saksøkeren Guttorm O. Aaslie å fravike og utstede skjøte på eiendommen Teinevasshytta, gnr. 76 bnr. 26 av skyld 1 øre i Sør-Aurdal mot betaling av odelstakstbeløpet kr. 1 650,- med fradrag av de på eiendommen påviselig påhvilende heftelser. Oppgjøret foregår pr. den dag skjøte utstedes. For hver dag saksøkte sitter denne dom overhørig betaler han en daglig løpende mulkt av kr. 5,- til Sør-Aurdal herredskasse.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Det var dissens i retten, idet en domsmann stemte for å frifinne besitteren.

Harald Fæste, som sitter i uskiftet bo etter Ragna Fæste, påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og ble frifunnet ved lagmannsrettens dom av 9. februar 1949. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Guttorm O. Aaslie har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Den ankende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a galt, når den har ansett en sportshytte som «beboelseshus» i lovens forstand. Han mener også at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at et skogstykke på 25-28 mål kan betegnes som en «hustomt». Endelig anfører han at heller ikke det siste vilkåret i lovens §1 nr. 2 a - at «der bygges» på tomten, foreligger i denne sak.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at fravikningen settes til 14. april 1951.

2. Guttorm O. Aaslie tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, blant annet et kart over en del av Nordre Hedalen Sameie og noen fotografier av eiendommen.

Side:2

Saken står for Høyesterett i uforandret skikkelse.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men bygger på et annet grunnlag.

Etter min mening er denne eiendommen ikke en hustomt i lovens forstand, jfr. lov 16. juli 1907 §1 nr. 2 a. Uttrykket «hustomt» til beboelseshus betegner i vanlig språkbruk, slik jeg oppfatter det, et grunnstykke av forholdsvis liten utstrekning. I noen grad kan vel størrelsen av arealet bero på beskaffenheten av grunnen og på forholdene i det strøk en har å gjøre med. Men også når disse hensyn tas i betraktning fullt ut, ser jeg det slik at denne skog- og myrstrekningen på 25 mål går utover grensene for det en med rimelighet kan kalle en «hustomt» for et beboelseshus. Jeg bemerker at ankemotparten ikke har gjort bruk av adgangen etter loven av 1907 §5 til å få avgjort ved skjønn om parsellen kunne bli løsningsfri.

Etter mitt syn på hustomtspørsmålet behøver jeg ikke å ta standpunkt til om et hyttebygg kan ansees som beboelseshus etter §1 nr. 2 a i loven av 1907, og heller ikke til om det arbeid som er gjort på tomten er nok til at en kan si at «der bygges» på den.

Ankemotparten har subsidiært gjort gjeldende at eiendommen i ethvert fall må være odelsfri fordi den er så liten at den ikke kan betraktes som jord på landet, jfr. odelslovens §1. Jeg er ikke enig i denne oppfatning. Stykket er solgt fra en odelseiendom, og det hvilte således odel på det ved utskillelsen. Når parsellen ikke er blitt odelsfri etter loven av 1907 (med tilleggslov), er det uten betydning for adgangen til odelsløsning, om parsellen kunne være gjenstand for selvstendig odelshevd etter odelslovens §1 eller ikke. Jeg viser for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1949-967.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Harald Fæste dømmes til å utstede skjøte til Guttorm O. Aaslie på eiendommen. Teinevasshytta gnr. 76, bnr. 26 i Sør-Aurdal og å fravike eiendommen innen 14. april 1951 mot betaling av løsningssummen kr. 1 650 med fradrag av mulige heftelser.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Berger og Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jacob Wulfsberg med domsmenn Ingvar Garli, Gulb. Gulsrud og Nils A. Dokken):

Ved skjøte av 21. august 1944, tinglyst 24. s. mnd., solgte Olaf G. Aaslie, Hedalen, sin eiendom, Teinevasshytta, gnr. 76, bnr. 26 av skyld 1 øre i Sør-Aurdal til fru Ragna Fæste, Drøbak.

Saksøkeren som er selgerens eldste sønn, har etter forgjeves søkt forliksmegling, 11. mars 1946 og odelstakst avholdt 1. juli s. å. tatt ut stevning til løsning av eiendommen 17. juli 1946. - - -

Side:3

Retten skal bemerke at eiendommens størrelse er omtrent som oppgitt, 25 mål. Av dette areal er imidlertid en betydelig del myr, som utgjør anslagsvis en halvdel av det hele areal. Eiendommen er vesentlig for øvrig bevokset med liten bjørk og noen få grantrær. Den ligger vel 800 meter over havet og omkring en mils stølsvei fra hovedveiens foreløpige endepunkt ved Aaslie-gårdene i Hedalen. Stølsveien kan kjøres med bil om sommeren, men er ikke farbar med bil på vinterføre.

Jakt, fiske og beite er felles slik at saksøkerens interesse vesentlig skulle knytte seg til skogen. Hovedbølet består av 100 mål innmark og 50 mål skog, hvortil så kommer setergrunnen - hvorfra gnr. 76 bnr. 26 er skyldsatt - på i alt 150 mål.

Det er på det rene at saksøkte - Harald Fæste sitter i uskifte etter Ragna Fæste - har ervervet eiendommen for å bygge seg en hytte, hvor saksøkte som begynner å trekke på årene, ønsker å tilbringe sin fritid uforstyrret.

Rettens flertall, domsmennene Garli og Dokken, samt rettens formann, er kommet til det resultat at en slik hytte ikke kan betegnes som beboelseshus slik som dette uttrykk er anvendt i odelsfrigjøringsloven av 1907. Da flertallet heller ikke finner at det foreligger andre omstendigheter som utelukker saksøkerens odelsrett, vil saksøkte bli å dømme til å utstede skjøte på eiendommen. Motivet ved loven av 1907 synes å ha vært å skaffe folk hus og hjem, og dette motiv finner rettens flertall ikke å kunne utstrekke til fordel for en som allerede har tilfredsstillende bosted, og kun skal benytte den nye eiendom til ferie og rekreasjon. Hensynet til særlig byfolks ferieliv har riktignok med årene fått stadig øket vekt, men dette kan etter flertallets mening ikke være avgjørende. Retten finner heller ikke at odelsretten i dette tilfelle blir misbrukt til skade for samfunnets behov for en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen, hvilken retningslinje synes å kunne være et ledemotiv for fortolkningen av odelsfrigjøringsloven av 1907. På en gård som hovedbølet Aaslie kan det ikke være helt uten betydning at den for fremtiden får beholde den fraskylddelte eiendom. Retten unnlater i denne forbindelse ikke å gjøre oppmerksom på at vitnet G. N. Grøv for retten helt har fragått den erklæring han har avgitt sammen med H. M. Lie 20. oktober 1946.

Etter det resultat rettens flertall således er kommet til, finner den det ikke nødvendig å ta standpunkt til om gnr. 76 bnr. 26 kan karakteriseres som hustomt. Da saken har frembudt tvil finner retten ikke å burde ilegge saksomkostninger. Retten antas å være kompetent til å treffe avgjørelse i saken, selv om det kunne vært holdt rettslig skjønn etter lovens §5, 2. Faredagen settes til 14. april fk.

Rettens mindretall, domsmann Gulsrud, er kommet til et annet resultat enn flertallet og mener at en hytte som det her er spørsmål om å oppføre, må karakteriseres som et beboelseshus, idet man mener at et hus er et beboelseshus når det er bestemt til å bo i, selv om det ikke er meningen at det skal være helårlig beboelse. Han mener videre at gnr. 76 bnr. 26 må betegnes som en tomt, idet som anført, en betydelig del er myr og det hensett til de lokale forhold ikke kan sies å være uvanlig at en hyttetomt er så stor som det der blir igjen når myren

Side:4

trekkes fra. Videre anser han det på det rene at det er begynt å bygges når det - som her er skjedd - er gravet ut til kjellermur. Da tomten også er utskilt av nærmeste odelsmann, finner mindretallet at saksøkte må bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Fin Krog, lagdommer Sverre Dæhli og skifteforvalter Døscher Tobiesen):

- - -

Lagmannsretten er i resultatet enig med det dissenterende medlem av herredsretten og kan i det vesentlige også tiltre hans begrunnelse. Eiendommen ligger vel 800 m. over havet. Omtrent halvparten består av myr, mens resten er bevokset av bjørk og enkelte grantrær. Det har således ikke jordbruksverdi, bortsett fra beitet som imidlertid - liksom jakt- og fiskeretten - tilligger de tidligere almenningsberettigede i bygden. Skogen er av liten verdi og antas neppe i det lange løp å kunne tilfredsstille hytteeierens behov for brensel og gjerdefang m.v. På den annen side er det ved hyttebygg av denne art alminnelig at tomten gjøres rommelig så eieren kan oppnå å bli minst mulig genert av andre. Mens et grunnstykke på en 25-28 mål nede i bygden som regel må betegnes som et småbruk, ikke som en hustomt, må det motsatte være tilfelle ved det her omhandlede. Det må naturlig alene ansees som en tomt.

Med hensyn til bebyggelsen vil hytten, når den blir ferdig, etter tanken ikke bli benyttet til helårlig beboelse. Den vil etter hva det er opplyst overveiende bli brukt av eieren i sommerhalvåret og alene leilighetsvis om vinteren, slik som tilfellet er med lignende hytter. Etter rettens mening, må den allikevel betegnes som et beboelseshus i den forstand ordet benyttes i lov av 16. juli 1907 nr. 1 §1 nr. 2 a. Den er av den ankende part karakterisert som en alminnelig solid hytte og kommer til å inneholde en peisestue, et soveværelse og et kjøkken. Bebyggelsen er - som nevnt - ennå langt fra å være ferdig, men det er foretatt gravningsarbeider til grunnmuren. Disse har pågått i ca. 3 dager og er utført av en bygdemann som av den ankende part har fått i oppdrag å oppføre hytten. De ble avbrutt da odelssaken ble reist av ankemotparten. Det antas da at huset må sies å ha vært under oppførelse.

Det antas under disse omstendigheter at eiendommen er odelsfri etter den nevnte bestemmelse, således at den ikke kan være gjenstand for odelsløsning. Det antas ikke at lovmotivene inneholder noe som skulle gjøre det berettiget å fortolke loven annerledes, og de av herredsrettens flertall anførte alminnelige betraktninger av lovpolitisk art synes ikke å kunne være avgjørende for resultatet. Den ankende må derfor bli å frifinne. - - -