Rt-1953-1403
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-11-07 |
| Publisert: | Rt-1953-1403 |
| Stikkord: | Farskapssak, Bidragsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 136 B/1953 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen) mot B (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Helgesen, Schei, Kruse-Jensen, Gaarder, Holmboe |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Helgesen: I farskapssak mellom A og B avsa Malangen herredsrett 2. august 1948 dom med denne domsslutning:
«Arbeider A, X, kjennes å være far til det barn hushjelp B, Y fødte den 8. juni 1944.»
A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som ved dom av 20. april 1952 stadfestet herredsrettens dom. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor han har nedlagt denne påstand:
«A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det av B den 8. juni 1944 fødte guttebarn C. B dømmes til å betale A saksomkostninger for alle retter.»
B, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, påstår:
Prinsipalt:
Malangen herredsretts dom av 2. august 1948 stadfestes.
Subsidiært:
A kjennes å være bidragspliktig til det av B den 8. juni 1944 fødte barn, C.
I begge tilfelle:
A dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.
Det fastsettes salær til undertegnede som beskikket sakfører.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg viser også til den oversikt over sakens gang, som er gitt i Høyesteretts kjennelse av 28. mars 1953
Side:1404
( Rt-1953-415). Ved denne kjennelse ble hovedforhandlingen utsatt og prosektor J. Lundevall og overlæge Otto Hartmann oppnevnt til å foreta nye blodtypebestemmelser av sakens parter og barnet. De oppnevnte sakkyndige har gitt uttalelser i skriftlige erklæringer av 6. august 1953 (prosektor Lundevall) og 17. august 1953 (overlæge Hartmann). De tidligere blodtypeundersøkelser er foretatt etter ABO- og MN-systemene, men den siste undersøkelse ble gjort også etter P og Rh-systemene. Denne undersøkelse ga etter de sakkyndiges forannevnte erklæringer følgende resultat:
ABO MN P RH
1. B (mor) O M P+ C+D+E-c+
2. C (barn f. 8/6-44) O M P+ C+D+E-c+
3. A A1 N P+ C-D-E-c+
Begge de sakkyndiges konklusjon går ut på at da mor og barn er av type M, og A av type N, er hans farskap uforenelig med MN-systemet (veiledningen, tabellen nr. III). Derimot er A ikke utelukket etter de øvrige systemer.
De oppnevnte sakkyndige har møtt under hovedforhandlingen i Høyesterett, hvor de har fastholdt konklusjonen i erklæringene av 6. og 17. august 1953.
Jeg nevner at samtlige nå foreliggende blodtypeundersøkelser for de 3 voksne personer - A, D og B - hver gang har gitt samme resultat, mens resultatet for barnet, hvis blod har vært undersøkt og typebestemt i alt 4 ganger har vært avvikende, dog således at de to siste blodtypebestemmelser ga samme resultat etter ABO- og MN-systemene, nemlig O-M. For øvrig viser jeg om utfallet av de tidligere undersøkelser til den forannevnte oversikt i kjennelsen av 28. mars 1953.
Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg antar at A må frifinnes både for farskap og bidragsplikt til barnet. Som det fremgår av lagmannsrettens dom er det på det rene at A har hatt samleie med moren til sådan tid at han etter naturens orden kan være far til barnet. Jeg finner imidlertid ved avgjørelsen av saken å måtte bygge på at hans farskap etter den av overlæge Hartmann og prosektor Lundevall fastsatte blodtypebestemmelse er utelukket etter MN-systemet. Jeg fremhever at de siste blodprøver av partene og barnet - etter de sakkyndiges uttalelser - ved undersøkelsene var i god stand og egnet for blodtypebestemmelser, og at de sakkyndige i Høyesterett har erklært at det kan legges samme vekt som vanlig på den 4. blodtypebestemmelse av barnet, altså uansett det utfall 1. og 2. undersøkelse hadde. Jeg finner det også særlig betryggende at den siste blodtypeundersøkelse er foretatt av to sakkyndige, at den faller sammen med det resultat prosektor Lundevall kom til ved sin undersøkelse i mai 1952 av den 3. blodprøve av barnet, og at man - på bakgrunn av de tidligere resultater av blodtypebestemmelsene,
Side:1405
og etter de sakkyndiges redegjørelse for Høyesterett - må gå ut fra at den siste undersøkelse har vært utført med særlig omhu. Jeg mener etter dette at A må fritas, ikke bare for farskap, men også for bidragsplikt. Jeg viser her til den foreliggende rettspraksis, eksempelvis Høyesteretts dom i Rt-1952-209, og - når det gjelder utelukkelse etter MN-systemet, tabell III i veiledningen - særlig til Høyesteretts dom av 6. oktober 1953 i sak l.nr. 133, nr. 18/1951. Jeg tilføyer at det ikke er til stede slike særlige omstendigheter i vår sak som etter min mening kan gjøre det berettiget å sette til side de to sakkyndiges samstemmige utelukkelseskonklusjon.
Jeg nevner til slutt at det etter de blodtypebestemmelser som hittil er foretatt, og hvorav de to gjelder D, vil det ikke være utelukket etter ABO- og MN-systemene at D, som ble frifunnet for farskap ved Malangen herredsretts dom av 11. september 1948, kan være far til barnet. Jeg peker dog på at prøvene av hans blod ikke er typebestemt etter P og Rh-systemene.
Etter omstendighetene bør saksomkostninger ikke tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det av B den 8. juni 1944 fødte guttebarn, C.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Gaarder og Holmboe: Likeså.