Rt-1961-237
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1961-03-10 |
| Publisert: | Rt-1961-237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 59 B/1961 |
| Parter: | Sverre Ryvang (høyesterettsadvokat Ivar Lynum) mot Jenssen & Co. A/S (overrettssakfører Reidar Selmer). |
| Forfatter: | Schei, Nygaard, Rode |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §158, §162, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Prisloven (1953) §46, §4 |
Dommerne Schei, Nygaard og Rode.
Jenssen & Co. A/S begjærte avholdt tvangsauksjon over Sverre Ryvangs eiendom Hans Finnes gate 19 i Strinda. Første gangs auksjon ble holdt høsten 1959 hvor eneste og høyeste bud var kr. 35 000. Annen gangs auksjon ble holdt 4. januar 1960. Til denne auksjon ble eieren varslet, men han møtte ikke, og hadde ikke forfall. Høyeste bud var kr. 44 000. Dette bud ble antatt, og lensmannen anførte i sitt brev til namsretten blant annet, at han mente at budet motsvarte vanlig omsetningsverdi. Namsretten stadfestet antagelsen 27. januar og uttalte, at den ikke hadde funnet grunn til å nekte stadfestelse av eget tiltak.
Ryvang påanket stadfestelseskjennelsen. Han gjorde gjeldende at budet lå langt under omsetningsverdien, og at det var en feil at det ikke var innhentet pristakst. Han påberopte at høyeste lovlige pris ved pristakst av 9. juni 1960 var satt til kr. 59 000.
Frostating lagmannsrett dels avviste, dels fastholdt anken og uttalte blant annet:
«Ryvang fikk allerede med lensmannens brev av 5. januar 1960 rede på hvilke bud som var avgitt. Han mente budet lå lavere enn eiendommens verdi, men har ikke fremsatt noen innvending mot stadfestelse. Under disse omstendigheter er hans anke på dette grunnlag avskåret etter tvfbl.s §162, jfr. §158, første og annet ledd.
Tvangsfullbyrdelsesloven har ingen regel som påbyr at det skal foreligge pristakst forut for stadfestelse av et auksjonsbud. Prislovens §46 setter forbud mot at det ved tvangssalg tas høyere pris enn tillatt ved frivillig omsetning. Kgl. res. av 15. oktober 1954 om prisbestemmelser for faste eiendommer, utferdiget med hjemmel i prisloven, bestemmer i §4 at auksjonsrekvirenten ved tvangssalg plikter å kreve takst. Dette påbud har saksøkeren her etterkommet, men av grunner som skyldes saksøkte er pristakst som foran nevnt ikke blitt holdt.
Ved den pristakst som er holdt 9. juni 1960 er det klarlagt at
Side:238
det stadfestede auksjonsbud ikke støter an mot prisbestemmelsene. Lagmannsretten mener at det her ikke er noen feil ved saksbehandlingen som kan medføre opphevelse av kjennelsen, at pristakst ikke forelå ved stadfestelsen. Stadfestelsen kommer ikke i strid med de materielle prisregler. Det forelå ved stadfestelsen andre opplysninger til bedømmelse av budets lovlighet i forhold til prisbestemmelsene, således prisnemndas brev av 21. oktober 1959 og lensmannens uttalelse. Ryvang må ha adgang til å få prøvet denne ankegrunn etter tvfbl.s §162 annet ledd, jfr. §155 nr. 2, men lagmannsretten finner at anken ikke fører frem. Denne del av anken vil etter det anførte bli å forkaste.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at anken over stadfestelseskjennelsen må avvises for så vidt anken er bygget på at budet er for lavt, og tiltrer her lagmannsrettens begrunnelse. Under de omstendigheter som forelå, kunne således Sverre Ryvang ikke gjøre gjeldende som ankegrunn mot stadfestelseskjennelsen at budet var altfor lavt i forhold til verdien av eiendommen etter gangbar pris. Sverre Ryvang hadde heller ikke krav på å bli underrettet om at namsretten aktet å stadfeste antagelsen av budet. Spørsmålet om det foreligger et åpenbart misforhold mellom det avgitte bud og verdien av eiendommen etter gangbar pris er utvalget avskåret fra å prøve, jfr. i denne sammenheng også Høyesteretts kjennelse i Rt-1931-1165 flg. Det er ikke adgang for utvalget til å oppheve stadfestelseskjennelsen av eget tiltak.»