Rt-1931-1165
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1931-11-28 |
| Publisert: | Rt-1931-1165 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 135/2 s.a. |
| Parter: | H. C. Indahl og fru Oline Indahl (selv) mot Oplandske Kreditbank og Oustads mek. Verksted A/S (advokat Henrik Bergh). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §158, Tvistemålsloven (1915) §364, §144, §162, §165, §174 |
Den 18 juli 1929 blev efter begjæring av Oplandske Kreditbank, Hamar, tvangsauksjon avholdt av Sør-Hedmark namsrett over saksøkte H. C. Indahls eiendom matr. nr. 127 a i Hamar. Det av A/S Oustad mek. Verksted avgitte høieste bud, kr. 12.000, blev av saksøkeren, Oplandske Kreditbank, Hamar, paa stedet antatt og begjært stadfestet. Angaaende denne begjæring blev der den 23 s. m. av namsretten avsagt kjennelse. I denne anførtes, at der ikke var fremkommet nogen innvending imot stadfestelse av budet, og at der ikke var nogen grunn til at nekte stadfestelse, hvorpaa der avgas saadan beslutning: «Antagelsen av A/S Oustads mek. Verksteds bud kr. 12.000 paa matr. nr. 127 a i Hamar stadfestes. Auksjonsomkostningene fastsettes til kr. 400.»
Den solgte eiendoms eier, H. C. Indahl, antok, at der var et aapenbart misforhold mellem det antatte bud og eiendommens verdi efter gangbar pris. Paa denne grunn avgav han den 4 september s.a. for Sør-Hedmarks namsrett ankeerklæring til overretten med paastand om, at namsrettens stadfestelse av auksjonsbudet opheves, og at Indahl tilkjennes omkostninger for begge retter. Denne anke og paastand er tiltraadt av fru Oline Indahl som kausjonist for mannens gjeld til Oplandske Kreditbank. Allerede i anketilsvaret for namsretten av 28 september 1929 og senere for Høiesterett har auksjonskjøperen Oustads mek. Verksted A/S sluttet sig til og møtt i ankesaken som innstevnt ved siden av banken som auksjonsrekvirent. Fra Trondheims overretts justiskontor blev ankeerklæringen under 2 oktober nestefter tilbakesendt namsretten uten at være tatt under behandling av overretten, idet anken antokes i tilfelle at skulle gaa til Høiesterett, jfr. kjennelse av kjæremaalsutvalget i Rt-1929-624 og Rt-1930-633. Fra namsretten blev underretning herom den 7 s. m. gitt Indahl og ankeerklæringen senere - den 11 januar 1930 - oversendt Høiesterett, hvor den under procedyren av begge parter er godtatt som ankeerklæring til denne rett.
Den 25 november 1929 utferdiget H. C. Indahl og hustru paa egen haand - og uten underskrift av sakfører - en ny
Side:1166
ankeerklæring til Høiesterett, hvori henvises til den tidligere anke og nedlas samme paastand som i denne, men med et tillegg om, at «Oplandske Kreditbank tilpliktes at fremkomme med samlet kravsopgjør til appellantene». Denne ankeerklæring blev av namsretten under 11 januar 1930 innsendt til Høiesterett sammen med den tidligere ankeerklæring.
For Høiesterett er der av appellantene levert en uklar og utflytende procedyre, omfattende ogsaa det videre krav paa et almindelig økonomisk opgjør med Oplandske Kreditbank og resulterende i et erstatningskrav paa en halv million kroner. Alt dette ligger utenfor rammen av nærværende ankesak, som alene angaar namsrettens kjennelse av 23 juli 1929 om stadfestelse av auksjonsbudet.
Fra innstevntes side er der for Høiesterett paastaatt prinsipalt, at saken avvises fra Høiesterett, og subsidiært at den paaankede auksjon og namsrettens kjennelse av 23 juli 1929 stadfestes, samt i begge tilfelle at de innstevnte tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.
Høiesterett finner at appellantenes anke i erklæring av 25 november 1929 efter tvistemaalslovens §364 II maa bli at avvise, da den er avgitt lenge efter ankefristens utløp og derhos er fremsatt i processkrift, som ikke er underskrevet eller medunderskrevet av en sakfører, jfr. kjennelse av kjæremaalsutvalget i Rt-1930-814.
Hvad angaar den oprinnelige ankeerklæring av 4 september 1929, finnes det at være avgjørende til dens avvisning, at den paaankede kjennelse av 23 juli 1929 ifølge tvangsfullbyrdelseslovens §158, 2net ledd, ikke antas at kunne angripes ved anke. Lovbestemmelsen lyder saa: «Retten skal av eget tiltak nekte stadfestelse, naar den finner at der er et aapenbart misforhold mellem budet og verdien av eiendommen efter gangbar pris. Rettens beslutning kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.» Efter en streng sproglig fortolkning synes der her ved uttrykket: «rettens beslutning» vel nærmest at maatte være ment «rettens beslutning i dette spørsmaal», altsaa rettens avgjørelse av, hvorvidt stadfestelse skal nektes eller gis. En saadan forstaaelse av lovstedet tilsies ialfall ved dets sammenhold med 1ste ledd i paragrafen, som har det klart innskrenkende uttrykk: «rettens beslutning om at nekte stadfestelse», og den samme forstaaelse finnes at være avgjørende bekreftet ved lovstedets forarbeider.
Det 2net ledd i paragrafen innkom som nytt i regjeringsproposisjonen av 1911 til tvangsfullbyrdelsesloven og lød i dennes §174 II saaledes: «retten kan ogsaa paa embeds vegne nekte tilslag, naar den finner at der er et aapenbart misforhold mellem budet og eiendom mens verdi, og tilslaget vilde medføre inngrep i en interesserets rett, som ikke har møtt ved auksjonen. Mot rettens beslutning kan intet rettsmiddel anvendes». I denne lovtekst blev av Stortingets justiskomité i 1912 uttrykket «tilslaget» ombyttet med det antatte enstydige «stadfestelsen» og ordet «kan» forandret til «skal», som mentes stemmende med proposisjonens tanke, - samt endelig utelatt den betingelse, at stadfestelsen vilde
Side:1167
medføre inngrep i en interesserets rett, som ikke hadde møtt ved auksjonen (innst. O. XV for 1912 side 207 I og 210 I og II). I motivene til regjeringsproposisjonens §174 II (Ot. prp. nr. 16 for 1911 side 71) heter det bl.a.: «Men ogsaa efter auksjonshandlingens slutning bør der være anledning til at nekte tilslag, naar det ved senere erhvervede oplysninger blir klart, at den opnaadde pris staar i avgjort misforhold til eiendommens verdi. En bestemmelse herom har man derfor innskutt som nytt annet ledd. .... Namsrettens avgjørelse av spørsmaalet om, hvorvidt tilslag skal nektes paa embeds vegne av den ovennevnte grunn, maa være endelig. Forsaavidt angaar det tilfelle at tilslag er nektet, vilde forøvrig anvendelse av rettsmidler være hensiktsløs, da de avgitte bud ifølge §165 (den senere lovs §144) ikke lenger er bindende. Av samme grunn bør en beslutning om at nekte tilslag i henhold til paragrafens 1ste ledd være endelig; derimot maa der her være adgang til at anvende rettsmidler for at faa ophevet et tilslag, fordi prisen er for lav». Av det anførte vil det klart sees her at ha vært lovgivernes mening at «rettens beslutning» i paragrafens 2net ledd kan gaa ut paa enten at stad feste auksjonsbudet eller at nekte saadan stadfestelse, og at beslutningen i begge tilfelle skal være endelig og ikke kunde angripes ved anke. De i 1912 foretatte endringer i proposisjonens lovforslag har ikke berørt upaaankeligheten av beslutninger efter §158 II og har efter sine motiver heller ikke tilsiktet dette.
Den ovenantatte forstaaelse av tvangsfullbyrdelseslovens §158, 2net ledd, er ogsaa gjort gjeldende i F. Hagerups Civilprocess, 3. utgave III side 154 og i E. Altens utgave av loven med kommentar, anmerkning 2 til paragrafen. Ogsaa reglene i §162 synes at ha som forutsetning, at anke ikke kan begrunnes med at namsretten burde ha nektet stadfestelse efter §158 II.
Sluttelig tilføies, at anken ikke kan oprettholdes som anke efter §158 I. Det er i saa henseende avgjørende, at der ikke er godtgjort at foreligge saadanne omstendigheter som i §162 I nevnt.
I henhold til det anførte vil saken bli at avvise fra Høiesterett. Da det oven behandlede spørsmaal om tvangsfullbyrdelseslovens §158 II ikke vites tidligere at ha vært forelagt domstolene, finnes saksomkostninger for Høiesterett ikke at burde tilkjennes.
Slutning:
Anken avvises. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.