Rt-1967-1131
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1967-06-30 |
| Publisert: | Rt-1967-1131 |
| Stikkord: | Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 138B/1967 |
| Parter: | Magne Eriksen mot A/S Strong u.a. (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen). |
| Forfatter: | Nygaard, Hiorthøy, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Nygaard, Hiorthøy og Ryssdal.
Stavanger byrett hadde avvist en sak Magne Eriksen hadde reist mot A/S Strong u. a. Eriksen begjærte oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen vedrørende avvisningskjennelsen. Byretten tok ikke begjæringen til følge. Etter kjæremål stadfestet Gulating lagmannsrett byrettens avgjørelse. Eriksen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må bli å avvise.
I byrettens begrunnelse som lagmannsretten har tiltrådt, heter det bl.a.: «Selv om man i dette tilfelle regner etter det for saksøkeren gunstigste alternativ, nemlig at han ble kjent med avgjørelsen 18. desember 1966 og henvendte seg til byretten 11. januar 1967 er fristen etter §154 oversittet. Regelen i §154 er å forstå slik at fristen løper fra det tidspunkt da vedkommende part hadde anledning og rimelig grunn til å søke oppreisning. Den skal ikke
Side:1132
tolkes subjektivt, d.v.s. innen 14 dager etter at den part som begjærer oppreisning blir merksam på fristforsømmelsen, jfr. HRD i Rt-1949-732.
Etter dette har byretten ikke adgang til å gi oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.» Når det her uttales at regelen i domstolslovens §154 ikke skal «fortolkes subjektivt», bygger denne uttalelsen etter Utvalgets mening på en uriktig rettsoppfatning. Utvalget viser til kjennelse i Rt-1960-445 flg. der det ble lagt til grunn at fristen etter §154 først kan begynne å løpe fra det tidspunkt da vedkommende part er blitt oppmerksom på at han har oversittet fristen, jfr. også Utvalgets kjennelse i Rt-1962-701 flg.
I byrettens kjennelse heter det imidlertid videre: «Det kan forøvrig tilføyes at retten heller ikke finner sannsynliggjort at forsømmelsen ikke kan legges ham til last eller at særlige grunner ellers taler for å meddele oppreisning.» Også denne bemerkning fra byrettens side har lagmannsretten til trådt. Ved det som her er sagt har byretten og lagmannsretten gitt uttrykk for at de har overveiet spørsmålet om hvorvidt de alminnelige vilkår for oppreisning etter domstolslovens §153 første ledd er til stede, men er kommet til at dette ikke er tilfelle. Hvorvidt det faktiske og rettslige grunnlag for denne konkrete vurdering er riktig, er Utvalget etter reglene i tvistemålslovens §404 avskåret fra å prøve. - - -».