Rt-1960-445
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-02-20 |
| Publisert: | Rt-1960-445 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53B/1960 |
| Parter: | Reidar W. Sæther (høyesterettsadvokat Paul Røer) mot Lindblads Motoraktiebolag, Stockholm (overrettssakfører Axel Dahl). |
| Forfatter: | Schei, Bendiksby, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Schei, Bendiksby og Endresen.
Ved Oslo forliksråds uteblivelsesdom av 17. mars 1959 ble Reidar W. Sæther dømt til å betale Lindblads Motoraktiebolag svenske kr. 778,70 med renter og saksomkostninger. Dommen ble forkynt for Sæther personlig den 19. mars. Den ble påanket av Sæther ved høyesterettsadvokat Paul Røer den 4. mai, idet Sæther hevdet å være bosatt i Luxembourg, slik at saken skulle ha vært avvist fra forliksrådet. Da anken var erklært for sent, idet ankefristen utløp 19. april, begjærte Sæther ved advokat Røer den 27. juni oppreisning mot oversittelse av ankefristen, idet han bl.a. gjorde gjeldende at Sæther hadde fått forkynt dommen under en tilfeldig og kort gjennomrelse i Oslo, og at han ikke hadde fått anledning til å drøfte dommen med advokaten før i slutten av april.
Byretten la til grunn at advokaten uriktig hadde gått ut fra
Side:446
at ankefristen var 2 måneder, og at han først ved rettens brev av 29. mai ble oppmerksom på sin feiltagelse. Retten fant at oversittelsen kunne legges så vel saksøkeren som hans prosessfullmektig til last, men at den ikke var forsettlig. Den fant at det forelå slike særlige omstendigheter at oppreisning burde gis.
Eidsivating lagmannsrett tok ikke oppreisningsbegjæringen til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget er enig med byretten i at fristen etter domstollovens §154 først kan begynne å løpe fra det tidspunkt da vedkommende part blir oppmerksom på at han har oversittet fristen, idet han før dette tidspunkt på grunn av sitt manglende kjennskap til fristoversittelsen vil være avskåret fra å begjære oppreisning. Om oppreisning bør nektes fordi forsømmelsen kan legges parten eller hans prosessfullmektig til last, er derimot et spørsmål som går inn under prøvelsen av om de vilkår som domstollovens §153 oppstiller for oppreisning, er til stede.
Da byretten således etter utvalgets mening ikke har tolket domstollovens §154 uriktig, blir rettens kjennelse å stadfeste. Det bemerkes at byretten har lagt til grunn at begjæring om oppreisning i relasjon til domstollovens §154 er fremsatt i rett tid, og denne vurdering er så vel lagmannsretten som kjæremålsutvalget avskåret fra å prøve, jfr. domstollovens §156 annet ledd og tvistemålslovens §404.»