Rt-1974-582

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-05-30
Publisert:	Rt-1974-582
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58B/1974
Parter:	Kolbjørn Heslien (høyesterettsadvokat Arvid Fossum) mot Lars O. Nore og Ole Anders Nore (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud).
Forfatter:	Bølviken, Endresen, Michelsen, Schweigaard Selmer, Heiberg
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §93, Tvistemålsloven (1915) §176, Jordskifteloven (1950) §72

Dommer Bølviken: Saken gjelder eiendomsretten til Heslisetervollen på Norefjell. Eierne av Øvre Nore, gnr. 207 bnr. 1 i Krødsherad, Lars O. Nore og Ole Anders Nore, hevder å ha eiendomsrett til vollen, og det samme gjør Kolbjørn Heslien, eier av gården Heslien, gnr. 203 bnr. 1 i Krødsherad. Vollen ligger innenfor en skogteig tilhørende Heslien. Etter at Lars O. Nore og Ole Anders Nore den 21. august 1970 hadde begjært grenseoppgang, avsa Nedre Buskerud jordskifterett den 29. juni 1971 kjennelse med slik slutning:

«Kolbjørn Heslien som eier av Heslien, gnr. 203 bnr. 1 i Krødsherad er eier av Heslisetervollen.

Grensegangskravet faller ved dette bort og blir ikke å fremme.

Sakskostnadene deles etter rettens skjønn og §72 i jordskifteloven

Side:583

kommer ikke til anvendelse. Jordskifteretten antar at verdien av den her avgjorte tvist er over 500,- kr.»

Kjennelsen ble av Lars O. Nore og Ole Anders Nore påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 8. juni 1973 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Lars O. Nore og Ole A. Nore, som eiere av gnr. 207 bnr. 1 i Krødsherad er eiere av Heslivollen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En lagdommer dissenterte, idet han stemte for jordskifterettens resultat.

Kolbjørn Heslien har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser. Det er for Høyesterett foretatt en del ytterligere dokumentasjon. Blant annet har Kolbjørn Heslien og Lars O. Nore avgitt partserklæringer som er dokumentert. Saken foreligger i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part gjør for Høyesterett gjeldende stort sett de samme anførsler som for lagmannsretten.

Det understrekes at Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 1909 mellom daværende eiere av Øvre Nore, gnr. 207 bnr. 1, og Heslien, gnr. 203 bnr. 1, ikke avgjorde eiendomsretten til vollen. Dersom retten skulle ha avgjort dette spørsmål, måtte den ha gått nærmere inn på hva en seterrettighet innebærer. Den som har en seterrett, blir eier ikke bare av sine seterhus, men også av den grunn husene står på, og dessuten av noe grunn rundt husene. Disse sider av seterretten er ikke drøftet i dommen.

Når det gjelder den utskiftnings- og avløsningsforretning som ble avsluttet 13. juli 1916, peker den ankende part særlig på at utskiftningsretten utla et samlet område omkring setrene og fordelte dette slik at den enkelte seter - bortsett fra de fem såkalte plass-setre - ble liggende i egen skogteig som omsluttet setervollen. Det er ikke bestridt at de øvrige setereiere som fikk utlagt skog på denne måten, er eiere av sine setervoller. Om eieren av gården Heslien ikke på forhånd var eier av sin voll, måtte han iallfall bli det ved utskiftnings- og avløsningsforretningen. Den ankende part hevder i den forbindelse at det ikke bare dreide seg om avløsning, men også om utskiftning, blant annet mellom setereierne innbyrdes, idet de for fremtiden bare kunne hugge i egne skogteiger.

Til ankemotpartens anførsel at eieren av Øvre Nore ikke var part i utskiftnings- og avløsningsforretningen i forhold til Heslien, og at det i forbindelse med Hesliens avløsningskrav rettet mot Nedre Nore ikke kunne treffes noen avgjørelse som var bindende for Øvre Nore, bemerker den ankende part at eierne av begge Nore-gårder var parter i forretningen, og at også eieren av Øvre Nore måtte være bundet når han ikke anket. Heslien fikk nok sin skogteig utlagt fra Nedre Nores skog. Men skogen ble

Side:584

utlagt med grunn, og skoggrunnen lå dengang i fellesskap mellom Nore-gårdene. For øvrig fikk Heslien også utlagt noe fra et ovenforliggende fjellområde som var sameie mellom Noregårdene.

Når det gjelder tiden etter 1916, fastholder den ankende part at passivitetsbetraktninger her kommer inn, eventuelt kan det bli spørsmål om hevd av eiendomsretten til setervollen.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«1. Nedre Buskerud jordskifteretts kjennelse av 29.6.1971 i sak nr. 22/70 mellom Lars O. Nore og Ole A. Nore som eiere av gnr. 207, bnr. 1 i Krødsherad og Kolbjørn Heslien som eier av gnr. 203 bnr. 1 i Krødsherad stadfestes.

2. Kolbjørn Heslien tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og Lagmannsrett.»

Også ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten.

Så langt tilbake i tid som man har opplysninger om - anføres det - har den omtvistede setervoll tilhørt Noregårdene. I den forbindelse påberopes et for Høyesterett dokumentert avsnitt i Ivar Sæter: Krødsherred, Jubilæumsskrift 1914 0, hvor det er gjengitt et skjøte fra 1793 fra daværende eier av Heslien som viser at gården dengang leide havn og betalte havneleie til Nore. På ett eller annet tidspunkt må denne havneleie senere være bortfalt, og man fikk den ordning med bruksrett til setervollen som herredsrettens dom av 1909 bygger på. Skjøtet synes å vise at herredsretten i 1909 tok feil når den ikke fant å kunne legge til grunn at Hesliens seterrett hvilte på kontraktsmessig grunnlag, men det har ingen betydning for vår sak.

Øvre Nores eiendomsrett til vollen ble - anføres det videre - ikke formelt fastslått i dommen av 1909, idet eieren av Heslien dengang ikke påstod å være eier av vollen. Men i realiteten avgjør dommen eiendomsretten. Om eiendomsforholdene i området vises også til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1914-529.

Avløsningsforretningen av 1916 overførte ikke, og kunne ikke - etter ankemotpartenes oppfatning - overføre eiendomsrett til setervollene. Det var en ren avløsning, ingen utskiftning som fant sted. Det som skulle avløses, var skogrettigheter, mens havneretten ikke ble berørt. Det var tre grupper rettighetshavere som skulle ha sine skogrettigheter avløst i skogstykker. For det første setereiere som eide sine voller, og som hadde rett til bygge-, brenne- og gjerdefang. For det andre 5 plass-setre under gården Lesteberg. De hadde vedrett og skulle ha denne avløst på Lestebergs andel. For det tredje Heslien, som ikke eide setervoll, og som hadde rett til bygge- og brennefang, men ikke gjerdefang. Av praktiske grunner ble skogteigene utlagt i tilknytning til setervollene, men dette medførte ingen endring i eiendomsforholdet til disse. Ikke skogbevokste voller kunne ikke utlegges til avløsning av hugstrettigheter.

Til den ankende parts anførsel om at skoggrunnen lå i sameie mellom Nore-gårdene, bemerker ankemotpartene at dette

Side:585

riktignok sies i herredsrettens dom av 1909. Eierne av Nore-gårdene har imidlertid vært, og er, av den oppfatning at de eier sin skog med grunn, og det må også ha vært jordskifterettens oppfatning i 1916. Det fastholdes at eieren av Øvre Nore ikke var part i forhold til Heslien ved avløsningsforretningen, og derfor ikke kunne være bundet av en ordning mellom Heslien og Nedre Nore.

Ankemotpartene bestrider at det foreligger noe som helst grunnlag for å konstatere tap av Øvre Nores eiendomsrett til setervollen ved hevd eller passivitet.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Lars O. Nore og Ole Anders Nore tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

2. Lars O. Nore og Ole Anders Nore tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som flertallet har gitt, men skal i anledning av prosedyren for Høyesterett bemerke:

Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at eieren av øvre Nore før avløsningsforretningen i 1916 var eier av den omtvistede setervoll.

Som lagmannsrettens flertall legger jeg avgjørende vekt på herredsrettens dom av 1909 i tvist mellom daværende eiere av øvre Nore og Heslien. Dommen avgjør riktignok ikke Øvre Nores eiendomsrett, for så vidt som saken ikke ble pådømt som en eiendomsrettstvist, idet eieren av Heslien dengang ikke påstod å ha eiendomsrett. Men retten tar i dommen standpunkt til og bygger sitt resultat på at Øvre Nore er eier. Om den strekning hvor blant annet Heslien utøvde seter- og havnerett, uttaler herredsretten at den «utgjør endel av Nores eiendomsterritorium». Om setervollen uttaler retten at Øvre Nore «som grundeier fremdeles vil være berettiget til som hidtil at slaa sætervolden og utsprede over denne den paa sæteren faldende og gjenliggende gjødsel». Det er på det rene at ordningen hadde vært at eieren av Øvre Nore slo vollen og hadde løe der, mens eieren av Heslien brukte den til beite etter at den var slått mot å avgi til bruk på vollen den nevnte gjødsel. Denne ordning hadde Øvre Nore - etter det som er opplyst for Høyesterett - også med et par andre seter- og havneberettigede på Norefjell. Etter at herredsretten i dommen prejudisielt har fastslått Øvre Nores eiendomsrett til havnestrekningen, derunder setervollen, blir eieren av Heslien kjent uberettiget til å utøve annen rådighet enn seter- og havnerett «saaledes som denne tidligere har været udøvet». Herredsrettens resultat støttes av det nå dokumenterte skjøte fra 1793, hvorav fremgår at eieren av Heslien på det tidspunkt betalte havneleie til Nore.

Dette eierforhold kan etter min mening ikke være endret ved avløsningsforretningen i 1916.

Forretningen, som er betegnet som utskiftnings- og

Side:586

avløsningsforretning, gjaldt avløsning med hjemmel i dagjeldende utskiftningslovs §93. De avløsningsberettigede krevde og fikk utlagt egne skogstykker til erstatning for hugstrettigheter over et større område. Havnerettighetene ble ikke avløst. De skulle, som før, kunne utøves over et større, felles beiteområde. Derfor kunne heller ikke de utlagte skogteiger gjerdes inn. Jeg kan ikke anta at det i forbindelse med denne avløsning av rett til å ta bygge-, brenne- og gjerdefang er foretatt, eller ment å skulle foretas, noen endring i de bestående eiendomsforhold til setervollene.

Jeg kan for det første ikke anta at en setervoll uten skog er utlagt til avløsning av hugstrettigheter. Jeg må legge til grunn at Heslisetervollen - dengang som nå - var uten skog, eller praktisk talt uten skog. Noen erstatning for bortfall av hugstrettigheter kunne den ikke gi.

Jeg finner det videre uantagelig at utskiftningsretten har ment å foreta endring i eiendomsforholdet til en setervoll uten at dette er uttrykkelig sagt og begrunnet. Det fremgår av forretningen at dommen av 1909 ble fremlagt for utskiftningsretten, som må ha hatt kjennskap til det særlige forhold vedrørende Heslisetervollen. Om utskiftningsretten hadde vært av den oppfatning at den kunne endre dette forhold, og hadde ment å gjøre det, måtte det' - etter min mening - ha vært sagt noe om det.

Også partsstillingen ved avløsningsforretningen støtter etter min mening den oppfatning at noen endring i eierforholdet til Heslisetervollen ikke ble foretatt. Forholdet var at det var Øvre Nore som var eier av Heslisetervollen, men den lå i Nedre Nores skog, idet de to Nore-gårder ved deling av skogen hadde beholdt sine gamle setre og slåtter, som derved til dels ble liggende i den annen Nore-gårds skog. Hesliens avløsningsbegjæring var ikke rettet mot en bestemt Nore-gård, men under den gjennomgåelse av rekvisisjoner som utskiftningsretten foretok i nærvær av rekvirenter og skogeiere, ble Hesliens rekvisisjon angitt å gjelde Nedre Nore, gnr. 208 bnr. 1. øvre Nore, gnr. 207 bnr. 1, er ikke nevnt i forbindelse med Hesliens rekvisisjon, men i forbindelse med et par andre rekvirenter som hadde setre beliggende ved grenselinjen mellom Nore-gårdenes skoger, slik at disse rekvisisjoner gjaldt begge gårder. Utskiftningsrettens gjennomgåelse av rekvisisjoner og partsforhold synes å vise at retten ikke har ment å treffe noen avgjørelse som berørte forholdet mellom Øvre Nore og Heslien. At eiendomsforholdet til skoggrunnen dengang kanskje ikke var klarlagt, kan etter min mening ikke endre dette forhold. Heller ikke den omstendighet at det skjedde en viss arrondering av skogstykker mot et ovenforliggende fjellområde som lå i sameie mellom Nore-gårdene.

Etter avløsningen i 1916 kan jeg ikke se at det er skjedd noe som kan ha endret eiendomsforholdet til setervollen. Det hus med uthus som eieren av Heslien oppførte etter avløsningen, ble oppført utenfor setervollen, og de tomter som han fradelte i 1961 og 1965, ble skylddelt fra skogteigen. Noen bruk av vollen som

Side:587

kan begrunne eiendomshevd, foreligger åpenbart ikke. At heller ikke eieren av Øvre Nore har gjort bruk av vollen i denne tid, kan på den annen side ikke føre til tap av eiendomsretten ved passivitet. Det kan i denne forbindelse være grunn til å nevne at Hesliens setring, som i 1916 ikke hadde vært utøvd på mange år, heller ikke etter avløsningsforretningen ble tatt opp igjen, slik at den gamle ordning med hensyn til setervollen ikke var og ikke ble aktuell.

Jeg finner ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men mener at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave etter tvistemålslovens §176 annet ledd. Utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 850,-. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen. Jeg mener de samlede omkostninger bør settes til kr. 10.000,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kolbjørn Heslien til Lars O. Nore og Ole Anders Nore i fellesskap 10.000 - ti tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Schweigaard Selmer og Heiberg: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, Alf W. Østensen og Trygve Lange-Nielsen): - - -

Lagmannsretten har delt seg i et mindretall og et flertall. Flertallet, lagdommerne Østensen og Lange-Nielsen er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Dommen av 1909 avgjør rettskraftig at Heslien ikke har annet enn en seter og havnerett - og følgelig ikke eiendomsrett - innenfor det angjeldende område. Det fremgår av dommens premisser at det angjeldende område også omfatter setervollen. Det bemerkes i den forbindelse at partene er enige om at Heslien brukte setervollen, og hadde rett til å bruke setervollen, til havn når slåttonna var over.

Dommen av 1909 avgjør ikke formelt at Heslisetervollen tilligger øvre Nore som eiendom, men det uttales klart i premissen at Øvre Nore er eier. Dommen ble fremlagt ved avløsningssaken i 1916 og har sikkert vært vel kjent både på øvre Nore og Heslien.

Lagmannsrettens flertall mener at øvre Nore var eier av Heslisetervollen i 1909. Heslien hadde bare seterrett, dog ikke rett til gjerdefang, og ingen annen rådighet over vollen enn retten til beite når høyet var i

Side:588

hus. Eiendomsretten til vollen lå til øvre Nore eller eventuelt øvre Nore og Nedre Nore i sameie, men i så fall med eksklusiv bruksrett til vollen for eieren av øvre Nore. At setervoller i Nore skog i dag anses som setereiernes eiendom, synes på det rene, og det er sannsynlig at dette også har vært anerkjent av Nore-gårdene i tiden etter århundreskiftet, slik at eieren av Nedre Nore godtok at eieren av øvre Nore var grunneier til Heslisetervollen.

Det avgjørende spørsmål blir om eiendomsretten til Heslisetervollen ble overført til Heslien ved avløsningsforretningen i 1916. Kan det trekkes noen bindende slutning om en slik overføring av eiendomsretten ut fra den omstendighet at grensene for Hesliens avløsningsstykke omsluttet Heslisetervollen?

Lagmannsrettens flertall forstår ikke avløsningsforretningen av 1916 slik at de setervoller som ble liggende inne i en annen seters avløsningsstykke derved gikk tapt for setervollenes innehavere. Seterbrukere på Leinseteren, som ved avløsningsforretningen ble eiere av teigene I-V har såvidt skjønnes ubestridt beholdt sine gamle setervoller innenfor de stykker som ble utlagt til eierne av Lesteberg og/eller Fladhus, selv om det intet er nevnt om dette i forretningen. Tilsvarende antas forholdet å ha vært for Heslisetervollen, selv om den omstendighet at vollens grense delvis er brukt som grense for avløsningsstykket, hadde gjort det ønskelig med en presisering i avløsningsforretningen.

Jordskifteretten legger vekt på at grensen for Lestebergs setervoll er angitt som grense for Fladhus' avløsningsstykke. Såvidt lagmannsretten har forstått ble Lestebergs setervoll liggende utenfor Fladhusstykket og i så fall blir situasjonen en noe annen enn ved Heslisetervollen.

Ellers legger lagmannsrettens flertall betydelig vekt på at dommen av 1909 ble fremlagt under avløsningssaken i 1916 samtidig som det ikke er anført noe om at dommens riktighet ble anfektet eller at eieren av øvre Nore samtykket i at Heslisetervollen skulle tilfalle Heslien. Det er da mest nærliggende å tro at partene regnet med at utskiftningsretten skulle legge dommen til grunn. Da vollen var uten skog, hadde det heller ingen fornuftig mening å trekke den inn når skogrettigheter skulle avløses. Det er lite trolig at utskiftningsretten har ment å overføre eiendomsretten til vollen ut fra rene arronderingshensyn.

Lagmannsrettens flertall kan etter dette ikke legge til grunn at det i 1916 har vært utskiftningsrettens mening at Heslien gjennom avløsningsforretningen skulle bli eier av Heslisetervollen.

Forholdet er ellers at det verken fra Heslien eller øvre Nore har vært utøvet noen slags bruk over Heslisetervollen siden 1916.

Det er ikke vokset opp nyttbar skog på det som antas å ha utgjort det inngjerdede område. Det kan heller ikke ses at det før reguleringen til hyttetomt ble aktuelt fra Hesliens side noen gang siden 1916 er kommet til uttrykk at de anså seg som eiere av vollen. Hevdserverv fra Hesliens side kan det da ikke bli tale om.

Den uklarhet vedrørende eiendomsretten til Heslisetervollen som er en følge av at avløsningsforretningen av 1916 ikke inneholder noe om eiendomsretten til voller som ble liggende innenfor andre setres avløsningsstykker, har antagelig ført til at man på begge gårder har fortolket

Side:589

avløsningsforretningen i sin favør. De forskjellige oppfatninger som åpenbart har vært til stede ble først avdekket ved at seterområdet ble regulert til hyttestrøk sist i 60-årene. Eieren av Øvre Nore reagerte da med en gang. Noen passivitetsvirkning som skulle føre til at Øvre Nore p.g.a. den forløpne tid har mistet sin eiendomsrett til Heslisetervollen kan det ikke bli tale om.

Lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson er kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i det vesentligste slutte seg til dens begrunnelse.

Det er som uttalt av jordskifteretten på det rene at den omtvistede setervoll ligger innenfor grensen av det skogstykke som Heslien ble tildelt ved avløsningsforretningen av 1916. Grensene for setervollen kan man idag ikke konstatere i marken, hvorvidt det på grunnlag av gamle karter kan fastslås hvor grensene for vollen har gått, vites ikke. l den påberopte dom av 1909 fremgår det av premissene at Hesliens seterdrift var opphørt for 15-20 år siden, og antagelig er også Øvre Nores slått på vollen opphørt omtrent til samme tid. I et hvert fall er det fra Øvre Nores side ikke slått etter avløsningsforretningen av 1916.

Av domspremissene fremgår det også at Heslien hadde fjernet hva det var igjen av seterhusene. Det er naturlig å anta at gjerdet rundt vollen også var råtnet ned. Det er da ikke urimelig å anta at man ved avløsningsforretningen i 1916 har ment at vollen skulle gå inn i det skogstykke som ble tildelt Heslien.

Deler av vollen er idag skogbevokst. Vollen skal være 9 mål stor og representerte i 1916 neppe noen verdi av betydning.

I 1920 oppførte eieren av Heslien en hytte på det avløste område. Hvor vidt denne hytte ligger på den omtvistede voll er ikke klarlagt, og det er et åpent spørsmål hvor vidt det i det hele tatt kan bli bragt på det rene.

At eieren av Øvre Nore også var part i avløsningsforretningen synes lite tvilsomt og han må også være bundet av denne.

Forøvrig er det all grunn til å anta at eierne av Heslien har hatt den oppfatning at setervollen etter avløsningsforretningen i 1916 var Hesliens eiendom, og det må også antas at Heslien har hatt rådighet over vollen. Betingelsene for hevd skulle da være til stede. - - -