Rt-1975-603
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1975-05-30 |
| Publisert: | HR-1975-50 - Rt-1975-603 |
| Stikkord: | (Swingball-dommen), Patentrett, Patentavslag, Prøvelsesrett, Direkteanke |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av Patentstyrets avslag på søknad om patent og i den forbindelse omfanget av domstolenes prøvelsesrett i slike saker. |
| Saksgang: | Oslo byrett 10.06.1974 - Høyesterett HR-1975-00050, L.nr. 50/1975 |
| Parter: | Swingball Investments Limited, Durban, Sør-Afrika (høyesterettsadvokat Ragnar Eide) mot Staten v/Industridepartementet (advokat Arne Midelfart - til prøve) |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Elstad, Blom, Stabel, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Patentloven (1967) §25, §2, Patentloven (1910) §32, Bygningsloven (1965) §28, Lov om ervervsmessig husdyrhold (1975) §2 |
Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder gyldigheten av Patentstyrets avslag på søknad om patent og i den forbindelse omfanget av domstolenes prøvelsesrett i slike saker.
Swingball Investments Limited, Durban, Sør-Afrika, fremmet 7. oktober 1970 søknad til Patentstyret om patent på en «innretning for feste av line til ball». Patentsøknaden omfattet to alternative hovedkrav og ett underkrav. Patent ble nektet av Patentstyrets første avdeling ved avgjørelse av 13. juni 1972.
Swingball Investments Limited påklaget avgjørelsen til Patentstyrets annen avdeling, som i kjennelse av 7. mai 1973 stadfestet første avdelings avgjørelse.
Ved stevning av 16. juli 1973 reiste Swingball Investments Limited i medhold av patentlovens §25 annet ledd sak ved Oslo byrett for å få underkjent Patentstyrets avgjørelse. Søksmålet er rettet mot staten v/Industridepartementet. Byretten med sakkyndige domsmenn avsa 10. juni 1974 dom med slik domsslutning:
«1) Staten v/Industridepartementet frifinnes.
2) Swingball Investment dømmes til å erstatte Staten v/Industridepartementet kr. 3.700 - tretusensyvhundrekroner - i saksomkostninger.»
Swingball Investments Limited har påanket byrettens dom. Etter søknad fra staten v/Industridepartementet har Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 31. oktober 1974 tillatt anken brakt direkte inn for Høyesterett.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Avgjørelse av 7. mai 1973 ved annen avdeling i Styret for det industrielle rettsvern, hvorved patent på ansøkning nr. 3786/70 nektes, kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og Byrett.»
Ankemotparten, staten v/Industridepartementet, har nedlagt denne påstand:
«Byrettens dom stadfestes.»
Det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en erklæring fra Ian Morrison, som i hjemlandet har vært den ankende parts patentfullmektig i denne sak. Videre er fremlagt patent av 19. mars 1975 på en ring som benyttes som overgang
Side:604
mellom ballsnor og sportsapparat for det samme ballspill som også denne sak gjelder.
Saken står i samme stilling som for byretten og omfatter to hovedspørsmål:
1) omfanget av prøvelsesretten når Patentstyrets avslag på patentsøknad bringes inn for domstolene og
2) gyldigheten av det konkrete patentavslag.
Jeg tar først for meg
I. Spørsmålet om domstolenes prøvelsesrett.
Den ankende part, Swingball Investments Limited, hevder i samsvar med byrettens dom at domstolene har full prøvelsesrett i saker om avslag på søknad om patent, dvs. at domstolene også kan prøve Patentstyrets vurdering etter lovens §2 om patentsøknadens gjenstand «vesentlig skiller seg fra hva som var kjent før», eller sagt med andre ord, om kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde er oppfylt.
Den ankende part har i den forbindelse særlig vist til lovens forhistorie og forarbeider, og hevder at disse klart viser at det har vært meningen å gi domstolene en prøvelsesrett av dette omfang. Videre er pekt På at det i medhold av den nye patentlov av 1967 av byrett og lagmannsrett er avsagt i alt 22 dommer om patentavslag, og samtlige dommer bygger på at domstolene har full prøvelsesrett.
Ankemotparten, staten v/Industridepartementet, har på sin side prinsipalt fremholdt at lovens forarbeider gir holdepunkter for å anta at det har vært meningen at domstolenes rett til å prøve Patentstyrets avslag skal være begrenset til saksbehandlingen, det faktiske grunnlag for avgjørelsen, spørsmålet om vilkårlighet og den generelle lovforståelse, men at domstolene ikke har kompetanse til å overprøve Styrets skjønnsmessige vurdering etter patentlovens §2. Subsidiært anfører statens prosessfullmektig at selv om det måtte antas at domstolene i avslagssaker etter patentloven har samme prøvelsesrett som overfor forvaltningsvedtak i sin alminnelighet, så innebærer ikke dette uten videre at domstolene også kan prøve Styrets konkrete skjønn. Spørsmålet om omfanget av prøvelsesretten overfor forvaltningsvedtak må av domstolene vurderes konkret i forhold til den enkelte lov. Ved denne vurdering er det i nærværende sak av avgjørende betydning at det skjønn som utøves i patentsaker krever omfattende teknisk kyndighet, at Patentstyret sitter inne med stor ekspertise og erfaring og at reglene som Styrets organisering og saksbehandlingen gir en høy grad av rettssikkerhet. Til støtte for sitt syn, at domstolene ikke kan prøve Styrets skjønnsmessige avgjørelse, har statens prosessfullmektig også vist til Rt-1969-568.
Statens prosessfullmektig har videre anført at det ikke kan trekkes noen slutning fra den omstendighet at domstolene har full prøvelsesrett i saker om gyldighet av meddelt patent. Det er stor forskjell mellom disse og avslagssakene. Patentstyret kan
Side:605
ikke omgjøre sine avgjørelser, og derfor må domstolene i ugyldighetssakene prøve vesentlighetskriteriet. Dessuten kommer det i disse sakene gjerne opp nye mothold, som ikke har foreligget for Patenstyret, slik at domstolenes avgjørelse ikke får samme karakter av overprøvelse.
Videre har staten fremholdt at reelle grunner taler imot full prøvelsesrett. Patentsøknader bør avgjøres raskt. I stedet blir situasjonen ved full prøvelse at en patentsøker kan kreve sin søknad prøvet gjennom tre domstolsinstanser i tillegg til Patentstyrets to. Ytterligere anføres at etter at det fra 1968 ble adgang til å prøve patentavslag for domstolene, er det allerede anlagt 56 saker. Dette betyr en vesentlig ekstra belastning for så vel Patenstyret som rettsapparatet og representerer en lite fornuftig prioritering av de ressurser som står til disposisjon for rettssikkerheten.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Patentloven av 15. desember 1967 forutsetter i §25 annet ledd at en patentsøker som av Patentstyrets annen avdeling har fått avslått sin søknad om patent, kan bringe avslaget inn for domstolene til prøvelse. Denne regel er ny, idet den tidligere patentlov av 1910 i §32 bestemte at avgjørelse av Patentstyrets annen avdeling var endelig.
I forarbeidene til lovens §25, jfr. Ot. prp. nr. 36 for 1965-66 side 38 spalte 1 uttaler departementet:
«Under den nøyere overveielse som debatten om bestemmelsen nå har foranlediget, har departementet funnet at rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier en prøvelsesadgang ved de vanlige domstoler også overfor de avgjørelser det her er tale om. Heri ligger ingen underkjennelse av den tekniske og juridiske sakkyndighet som Patentstyret er utstyrt med, eller av verdien av de rettigheter som er tilsikret patentsøkerne gjennom de detaljerte regler for patentmyndighetens organisasjon og saksbehandling. Vurderingen beror på den funksjonsfordeling som hos oss bestar mellom forvaltningsorganer og domstoler, og det er kun tale om å gjennomføre et prinsipp som ellers er gjeldende i vår forvaltning. Det bør kreves særdeles tungtveiende grunner for å fravike dette prinsipp, og disse grunner kan departementet ikke se går lenger enn til å sette visse tidsgrenser for adgangen til å bringe saken inn for domstolene, slik som gjort i komiteenes forslag. Komiteene har imidlertid begrenset gjenstanden for prøvelsen til den lovanvendelse som ligger til grunn for avgjørelsen. Departementet finner det ikke tilstrekkelig begrunnet eller hensiktsmessig å ta denne begrensning inn i lovteksten. Omfanget av domstolenes prøvelsesadgang bør være det samme som ved den alminnelige prøvelse av forvaltningsakter.»
Denne uttalelse sier i og for seg ikke noe annet eller mer om omfanget av domstolenes prøvelsesrett enn det man hadde måttet gå ut fra om motivene hadde vært tause. Det er de vanlige
Side:606
regler som skal gjelde. På den annen side kan jeg ikke være enig med statens prosessfullmektig i at forarbeidene, fortrinnsvis komitéinnstillingen og dens bakgrunnsmateriale, gir holdepunkter for at prøvelsesretten i saker om patentavslag skal være mer begrenset enn det som i alminnelighet gjelder overfor forvaltningsvedtak.
Så vel etter gjeldende lov som etter loven av 1910 har domstolene full prøvelsesrett i saker som gjelder gyldighet av meddelt patent. Det er således helt på det rene at i disse såkalte ugyldighetssaker kan domstolene også prøve den skjønnsmessige vurdering som §2 forutsetter, om patentsøknadens gjenstand «vesentlig skiller seg fra hva som var kjent før». Denne ordning måtte lovgiveren være klar over da det ble åpnet adgang til å få patentavslag prøvet ved domstolene, og lovens forarbeider inneholder ingen positive holdepunkter for at omfanget av prøvelsesretten var ment å skulle være en annen enn i ugyldighetssakene.
Når nå domstolene har fått kompetanse til også å prøve patentavslag, synes det reelt sett å være liten grunn til at prøvelsesretten skal være en annen enn i ugyldighetssakene. Vel er det så, som anført av statens prosessfullmektig, at det er forskjell på de to typer saker, men det er også en betydelig grad av likhet. I begge tilfelle bygger Patentstyrets avgjørelse på et skjønn over om kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde er oppfylt. Og i begge slags saker vil skjønnstemaet for domstolene være det samme, men inntrykket av overprøvelse kan bli mindre fremtredende i ugyldighetssakene ved at det der gjerne legges frem nye mothold. Jeg finner det lite naturlig å forstå loven slik at prøvelsesadgangen skal være forskjellig i så vidt likeartede saker.
Jeg nevner for øvrig at den skjønnsmessige vurdering som patentmyndighetene utøver i henhold til lovens §2 må karakteriseres som et subsumpsjonsskjønn. Loven hjemler i den enkelte sak intet spillerom for hensiktsmessighetsbetraktninger: Er kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde oppfylt, har søkeren «rett til» patent, jfr. § l. Som allerede sagt, finner jeg at dette skjønn kan prøves av domstolene. Jeg understreker imidlertid at det er all grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets avgjørelser i betraktning av den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som Styret sitter inne med.
Statens prosessfullmektig har vist til Rt-1969-568. Denne dom gjaldt forståelsen av bygningslovens §28 nr. 3, og jeg finner den uten særlig interesse for vår sak.
Jeg går så over til å behandle
II. Patentavslaget.
Den ankende part, Swingball Investments Limited, har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har ellers vist til erklæringen fra Ian Morrison. Videre er fremholdt at så
Side:607
vel Patentstyret som byretten har tatt feil i lovanvendelsen når oppfinnelseshøyde ikke finnes godtgjort. Det er i denne forbindelse pekt på at patentsøknadens gjenstand oppfyller de spesifikke krav som ballspillet stiller: at linen må kunne spinne fritt, festet holde, fremstillingen være billig og festet kunne erstattes når selve ballen er utslitt. Ingen av de motholdte patenter oppfyller alle disse krav. Selv om det her til dels er brukt kjente komponenter ved utformingen, så utelukker ikke det i og for seg at det gis patent på kombinasjonen bare den inventive innsats er til stede. Utformingen av festeinnretningen har krevet atskillig eksperimentering før man fant en tilfredsstillende løsning. Det hevdes at patentets gjenstand må sies å ha den tilstrekkelige oppfinnelseshøyde selv om det erkjennes at oppfinnelseshøyden er lav. Som eksempel på at også de mindre oppfinnelser kan være patenterbare er i denne forbindelse vist til at Patentstyret nylig har patentert en ring som benyttes i samme ballspill til overgang mellom ballsnor og sportsapparat.
Videre har den ankende part særskilt pekt på at det er gitt patent på festeinnretningen i Danmark og Sverige. At det der ikke er trukket frem noen mothold, kan bety at de ikke har vært kjent, men det kan også bety at motholdene - i samsvar med den ankende parts syn - har vært ansett uten betydning.
Ankemotparten, staten v/Industridepartementet, har, med visse korreksjoner som er av mindre betydning, gjentatt og utdypet sine anførsler for byretten.
Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
Patentsøknaden omfattet ved behandlingen for Patentstyrets første avdeling et hovedkrav og et underkrav. Mot søknaden ble under behandlingen anført US-patenter 1 187 838 og 2 549 197 samt sveitsisk patent 314026.
Patentstyrets første avdeling avslo søknaden med følgende begrunnelse:
«Det antas at en fagmann På grunnlag av det nevnte US-patent 2 549 197 vil kunne trekke den slutning at et holdbart feste for en line til en ball kan oppnås ved bruk av et såkalt grunnlegeme som ligger an mot ballveggens bakside og strekker seg gjennom et hull i ballveggen. Dersom ballen skal brukes på en slik måte at linen må kunne dreie fritt, antas det at fagmannen vil utføre linefestet i grunnlegemet dreibart ved bruk av kjente utførelser for slike festeanordninger, f. eks. bare at linen går gjennom en åpning i grunnlegemet og festes i et avrundet stoppeelement. En slik løsning må anses som meget enkel og nærliggende og er antydet i det nevnte US-patent 1 187 838.
Utvalget er derfor kommet til at den patentsøkte oppfinnelse slik den er angitt i sØknadens krav 1, ikke kan anses å skille seg vesentlig fra hva som tidligeer er kjent og at patenterbarhetsbetingelsen ifølge patentlovens §2, første ledd, således ikke kan anses oppfylt.
Side:608
Søknadens krav 2 kan etter utvalgets mening heller ikke ses å angi noe nytt som kan beskyttes ved patent.»
I forbindelse med klage til Patentstyrets annen avdeling ble det utformet et nytt eventuelt hovedkrav. Annen avdeling stadfestet første avdelings avgjørelse med denne begrunnelse:
«Annen avdeling er kommet til samme resultat som 1. avd. En tiltrer i alt vesentlig også 1. avdelings begrunnelse.
Det eventuelle hovedkrav skiller seg fra det prinsipale ved at karakteristikken innledes med at «... grunnlegemet 16 er langstrakt og at fremspringets 14 endeflater flukter med ballens ytre kurvatur...». Sistnevnt trekk finner 2. avdeling selvsagt, idet det åpenbart er ønskelig å beholde ballens kuleform ubrutt. At grunnlegemet skal være langstrakt, er en lite eksakt angivelse, men uansett stor eller liten grad av langstrakthet kan en ikke anse dette som et patentbetingende trekk. Søkeren har ikke sannsynliggjort at dette trekk har noen uventet særeffekt.»
Det er for Høyesterett ikke fremført noe som gir grunnlag for å fravike Patentstyrets vurdering av kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde. Dette gjelder for begge hovedkrav så vel som for underkravet. Jeg er således enig med byretten i at staten må bli å frifinne.
At det er gitt patent på festeinnretningen i Danmark og Sverige finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Mothold har der ikke vært trukket frem. Det er heller ikke noe påfallende i at skjønnet over det patenterbare kan falle forskjellig ut også innen de nordiske land.
Mot byrettens dom har den ankende part for øvrig gjort gjeldende at byretten har oversett det eventuelle hovedkrav, at det er irrelevant å vise til «eksisterende behov», at byretten intet grunnlag hadde for sin uttalelse om andre ballspill på markedet og at det kan se ut som om byretten ikke selvstendig har vurdert underkravet. Disse feil er imidlertid ikke påberopt som selvstendig ankepunkt. For meg er det ikke nødvendig å gå nærmere inn På de påberopte feil, som er uten betydning for mitt resultat.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Jeg stemmer for denne
Byrettens dom stadfestes.
Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Stabel og Heiberg: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Ketil Tveiten med fagkyndige domsmenn):
Swingball Investment, Limited, fremmet den 7/10 1970 søknad til Patentstyret om patent på en «innretning for feste av line til ball» med følgende patentpåstander:
«1. Innretning for feste av en line til en hul ball, karakterisert ved
Side:609
at den omfatter et grunnlegeme (16) som har en buet flate som følger ballens (10) indre kurvatur, hvilken buede flate på grunnlegemet (16) har et fremspring (14) beregnet til å rage gjennom et hull (12) i ballen, en åpning (18) tildannet gjennom fremspringet og gjennom hvilket en line (20) kan passere fritt til ballens innside, og et fortrinnsvis avrundet element (22) som kan anbringes inne i ballen og som er beregnet til å ligge an mot grunnlegemets (16) bakside, hvilken line (20) kan festes til det avrundede element (22).
2. Innretning ifølge krav 2, karakterisert ved at grunnlegemets bredde er hovedsakelig lik diameteren til hullet i ballen.»
Under behandlingen i 1. avd. ble to U.S. patenter, nr. 1.187.838 og nr. 2.549.197 samt sveitsisk patent nr. 314.026 motholdt, og patent ble nektet ved 1. avdelings avgjØrelse den 13/6 1972. 1. avdeling bemerket bl.a.: (sitert i Høyesteretts dom). - - -
1. avdelings avgjørelse ble av saksøkerens norske patentfullmektig påklaget til 2. avdeling ved skriv av 20/10 1972. 2. avdeling avsa den 7/5 1973 kjennelse, hvor 1. avdelings avgjørelse ble stadfestet med samme begrunnelse som 1. avdeling, idet også 2. avdeling ikke fant at den patentsøkte oppfinnelse hadde den nødvendige oppfinnelseshøyde. - - -
Retten skal bemerke: For så vidt angår spørsmålet om rettens adgang til å overprøve de rent skjønnsmessige avgjørelser angående patentbarhet, nøyer retten seg med å vise til dom i Oslo byrett av 20/6 1970 og det som der er anført om dette forvaltningsrettslige spørsmål.
I patentsøknadens påstand l er beskrevet en innretning for feste av en snor til en ball ved hjelp av bl.a. et grunnlegeme som følger ballens indre kurvatur. At et slikt grunnlegeme bør følge krummingen av ballens innside, må etter rettens mening være helt elementært. Det er dessuten beskrevet i U.S. patent nr. 2.549.197. Etter rettens mening kan det heller ikke ligge noen inventiv innsats i å la snoren gå gjennom et fremspring plassert på midten av grunnlegemet. Det som i tilfelle er nytt ved det anvendte grunnlegeme, er å la fremspringet ikke rake høyere enn ballens overflate, men dette omfattes ikke av påstanden, og det måtte etter rettens mening også være elementært når saksøkeren ønsket å komme frem til en festeanordning som ikke førte til skade på fremspringet og rackerten ved bruk av ballspillet. Og når saksøkeren ville sikre selvstendig rotering av ballen og snoren for å hindre tvinning under bruken, kunne det ikke overstige vanlig fagmannsnivå å komme frem til at snoren måtte forankres i en halvkule som tillater uavhengig rotering. Saksøkeren har under hovedforhandlingen hevdet at også grunnlegemet kan rotere til en viss grad, men dette stiller retten seg tvilende til.
Retten er enig med saksøkte i at den kombinasjon som saksøkeren har foretatt av kjente komponenter, ikke kan sies å innebære noe patentertbart nytt. Den tekniske effekt av kombinasjonen kan ikke sies å representere noe nytt og overraskende - heller ikke kan man si at kombinasjonen har imøtekommet et eksisterende behov. Det finnes andre ballspill på markedet som er konkurransedyktige, og som er like enkle og billige, og hvor andre metoder er anvendt for å oppnå nogenlunde samme tekniske effekt.
Side:610
Etter patentpåstandens post 2 skal grunnlegemets bredde hovedsakelig svare til diameteren i hullet hvor snoren er festet. Etter det opplyste skal dette muliggjøre at brukte baller kan skiftes ut med nye uten å kjøpe ny snor og festeinnretning. Retten antar at dette medfører riktighet, men anser det åpenbart at underpåstanden ikke kan føre frem når hovedpåstanden ikke er patenterbar. - - -