Rt-1969-568
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-05-23 |
| Publisert: | Rt-1969-568 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76/1969 |
| Parter: | Astrid Thomassen v/verger Margareth og Erik Thomassen (advokat Ragnar Strømme - til prøve) mot Mandal kommune (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond). |
| Forfatter: | Gundersen, Leivestad, Heiberg, Roll-Matthiesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §28, Bygningsloven (1924) §38, §17, §35 |
Dommer Gundersen: Mandal kommunestyre gjorde i møte 27. oktober 1966 vedtak om reguleringsplan for et område i kommunen som kalles «Skjebstad-området». Reguleringsplanen ble stadfestet av Kommunaldepartementet 28. april 1967.
14. november 1967 samtykket Kommunaldepartementet i at Mandal kommune fikk ekspropriere arealer på til sammen 11350 m2, som tilhører Astrid Thomassen og som omfattes av den nevnte reguleringsplan.
24. august 1967 gjorde bygningsrådet vedtak om en endring i planen. Endringen gikk ut på at et mindre område, som eies av Astrid Thomassen, nemlig 335 m2, skulle legges ut til trafikk- og friområde, samtidig med at den planlagte bebyggelse ble lagt noe annerledes opp. Bygningsrådet vedtok også at man skulle søke dette området ekspropriert. (Bakgrunnen var at en tidligere avtale om frivillig overdragelse til kommunen av dette grunnstykke var bortfalt - om dette viser jeg til skjønnsgrunnene.) Astrid Thomassen ble underrettet om dette dagen etter at vedtaket var gjort. Hennes advokat protesterte mot vedtaket i brev av 28. august 1967. Bygningsrådet traff imidlertid endelig avgjørelse om endringen i møte 1. september. Om dette ble så Astrid Thomassen underrettet i brev av 10. oktober, og hennes advokat protesterte på ny 23. oktober.
Da det ble antatt at endringen kunne medføre økte omkostninger for kommunen, ble saken forelagt for bystyret, som 7. september 1967 vedtok bygningsrådets forslag og besluttet å ekspropriere de 335 m2 som det her dreiet seg om.
Endringen av reguleringsplanen ble foretatt under henvisning til vedtekt knyttet til bygningslovens §28 nr. 3 som en «mindre vesentlig endring» i planen. Og siden kommunen - hvilket er ubestridt i saken - har en tilstrekkelig utbygd teknisk administrasjon, kunne endringen gjøres av bygningsrådet uten at rådet behøvde å søke stadfestelse på den hos høyere administrativ myndighet. Videre dreiet det seg her om grunn som i planen var avsatt til trafikk- og friområde - dette er også ubestridt. Kommunestyret kunne da, i henhold til bygningslovens §35 nr. 1 a og b, foreta ekspropriasjon uten å søke departementet om samtykke.
28. desember 1967 ble det så holdt skjønn ved Mandal byrett
Side:569
for å få fastsatt erstatningen for begge de to nevnte arealer, det ene på 11350 m2 og det annet på 335 m2. Saksøkte hevdet at endringen i planen, som altså medførte en tilleggsekspropriasjon på 335 m2, ikke var mindre vesentlig i lovens forstand. Hun påstod skjønnet avvist for så vidt angikk dette areal. Hun fikk ikke medhold. Skjønnsbegjæringen ble i sin helhet tatt til følge og erstatningen fastsatt.
Begge parter begjærte overskjønn. Dette ble avholdt ved Mandal byrett 6. juni 1968 med sorenskriveren i Flekkefjord som settedommer. Saksøkte fremmet på ny sin avvisningspåstand, men fikk heller ikke medhold ved overskjønnet. Jeg viser for øvrig til de to retters skjønnsgrunner.
Astrid Thomassen har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen og saksbehandlingen.
Når det gjelder rettsanvendelsen, hevder den ankende part at den endring i planen som er foretatt ikke er «mindre vesentlig» i bygningslovens forstand. Den medfører iallfall et vesentlig inngrep i hennes rettsstilling og nedsetter i høy grad verdien av den eiendom hun blir sittende igjen med. Dette fremtrer klart, mener hun, ved at overskjønnet har gitt henne en ulempeserstatning på kr. 25.000. - Videre hevder hun at det hviler på en uriktig forståelse av loven når overskjønnsretten finner det uten betydning for resultatet at bygningsrådet traff sin avgjørelse 24. august 1967 uten at saken på forhånd var lagt fram for bystyret. Det er ikke tilstrekkelig at bystyret i et etterfølgende møte, nemlig 7. september 1967, godtok endringen og besluttet å foreta ekspropriasjon.
Det er også uriktig, både fra et rettanvendelses- og et saksbehandlingssynspunkt, når overskjønnsretten har ment seg avskåret fra å prøve om endringen i planen var «mindre vesentlig». Skjønnsgrunnene er for øvrig på dette punkt uklare og ufullstendige.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Mandal byretts overskjønn av 6. juni 1968 oppheves. Saken avvises fra skjønn for så vidt angår den del av skjønnsgjenstanden, som ikke omfattes av reguleringsplan stadfestet av departementet 28. april 1967.
Subsidiært:
Mandal byretts overskjønn av 6. juni 1968 oppheves og hjemvises til byretten.
I begge tilfeller:
Astrid Thomassen v/verger Erik og Margareth Thomassen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Mandal kommune hevder at overskjønnets rettsanvendelse er riktig og at det ikke foreligger noen feil ved saksbehandlingen. Kommunen påstår overskjønnet stadfestet så langt det er påanket, og krever saksomkostninger for Høyesterett.
Etter min mening kan anken ikke føre fram.
Som allerede nevnt er det på det rene at Mandal kommune
Side:570
har hva loven (§28 nr. 3) kaller en tilstrekkelig utbygd teknisk administrasjon slik at mindre vesentlige endringer i en reguleringsplan ifølge vedtekten kan gjøres av bygningsrådet. Bygningsrådets avgjørelser om slike endringer trenger da ikke stadfestelse, verken av departementet eller av fylkesmannen. Men de kan påklages til departementet etter de regler og innen den frist som loven setter (§17), og departementet kan omgjøre vedtaket etter sitt eget skjønn.
Det spørsmål som foreligger i vår sak, er om også domstolene - in casu skjønnsretten - kan overprøve et endringsvedtak som bygningsrådet har truffet i henhold til §28 nr. 3. Mer nøyaktig uttrykt: om domstolen etter sin egen vurdering kan avgjøre om en endring er mer eller mindre vesentlig - og i første fall, sette bygningsrådets vedtak til side som lovstridig. Lovens forarbeider gir en viss veiledning om hva lovgivernes mening har vært på dette punkt. I bemerkningene til §28 sier departementet i Ot.prp. nr. 1 for 1964/65 92 at «Hva som er «mindre vesentlige endringer» bør alltid avgjøres skjønnsmessig.» Og bygningslovkomitéen sier i sin innstilling (s. 73) bl.a.: «Gjenstand for klager etter nr. 1 utkastets §17 avgjørelser av bygningsrådet. - - - Har - - - bygningsrådet i henhold til vedtekt etter utkastets §28 nr. 3 foretatt en mindre endring i reguleringsplan, vil et slikt vedtak være gjenstand for klage. Også rent skjønnsmessige vedtak kan påklages. Dette gjelder også når vedkommende bestemmelse henviser til bygningsrådets skjønn, som f.eks. utkastets §71 nr. 2, §76 §84 nr. 2 - derimot vil domstolene i slike tilfelle være avskåret fra å prøve den skjønnsmessige side av avgjørelsen.»
Selv om uttrykksmåten i de utdrag av lovforarbeidene som jeg her har gjengitt, ikke synes helt klar, vil jeg anta at lovgiverne har ment at den skjønnsmessige side ved avgjørelser av den art som det her gjelder ikke kan bringes inn for domstolene til overprøving. Et tilsvarende spørsmål reiste seg ved den tidligere bygningslovs §38, som bl.a. brukte uttrykket «mindre vesentlig grenseberiktigelse», og det ble avgjort ved høyesterettsdom i Rt-1936-211 og 1937 308. Det ble antatt at bygningsrådet med endelig virkning - bortsett fra adgangen til administrativ overprøving - avgjorde spørsmålet om en grenseberiktigelse var mindre vesentlig. Se forøvrig Stang: Norsk Bygningsrett 132. Den nye bygningsloven har utvilsomt ikke ment å ville innføre noe nytt prinsipp i forholdet mellom forvaltningens og domstolenes kompetanse på det område som det her gjelder. Jeg tror også at de beste grunner taler for at ordningen fortsatt bør være slik den var. Bygningsrådene i kommuner med et godt teknisk apparat og departementets bygningsadministrasjon har det beste grunnlag for å treffe avgjørelser om hvilket omfang og innhold en reguleringsplan bør ha og hvilke endringer i planene som i tilfelle kan tillates gjort på forvaltningens forskjellige trinn. Domstolene får da i disse saker begrense seg til å kontrollere om avgjørelsen ligger innenfor
Side:571
rammen av et forsvarlig skjønn og om det bygger på en riktig tolking av loven og dens formål.
Jeg finner å burde tilføye at det ved vurderingen av «vesentligheten» ved en endring av reguleringsplanen ikke kan være av utslagsgivende betydning om den enkelte grunneier føler seg brøstholden og lider tap. Det er endringen sett i forhold til planen i dens helhet og til de formål den skal fremme som må være vurderingskriteriene. Er grunneieren misfornøyd med endringsvedtaket, kan han påklage det til departementet. Og lider han økonomisk tap ved at endringen gjennomføres ved ekspropriasjon fra hans eiendom, har han krav på erstatning. At erstatningen i vårt tilfelle er blitt relativt stor, kan ikke lede til den oppfatning at bygningsrådet ikke har holdt seg innenfor sin kompetanse (jfr. Stang 115-16).
Overskjønnsretten har etter min mening lagt den riktige forståelse av loven til grunn for sin avgjørelse. Dette gjelder også avgjørelsen av de spørsmål som for øvrig er gjort til gjenstand for anke. Ved skjønnsgrunnene kan jeg ikke se at det kleber noen uklarhet som kan lede til opphevelse.
Overskjønnet må bli å stadfeste, og den ankende part bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Astrid Thomassen ved verger Margareth og Erik Thomassen til Mandal kommune 5.000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Roll-Matthiesen og Bahr: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Jakob Bleskestad setterdommer med skjønnsmenn):
På grunnlag av Det Kgl. Kommunal- og Arbeidsdepartements samtykke av 14/11-1967 gitt med hjemmel i bygningsloven av 18/6-1965 §35 nr. 1 fremmet Mandal kommune begjæring om ekspropriasjonsskjønn vedrørende et areal på 11 348 m2 av saksøktes eiendom Skjebstad gnr. 74 bnr. 26 i Mandal, idet ervervelsen foretas til fremme av boligreisning og anlegg av nødvendige veger m.m. Senere besluttet bygningsrådet, med godkjennelse av formannskap og bystyre, å foreta en endring av reguleringsplanen, slik at ytterligere 335 m2 måtte eksproprieres av saksøktes eiendom, idet endringen ansåes hjemlet i bygningslovens §28, 3. - - -
Overskjønnsrettens flertall skal bemerke at bygningsrådets vedtak om endring i den stadfestede reguleringsplan, jfr. det som er nevnt foran angående forholdene på stedet, hviler på den vurdering at
Side:572
endringen er «mindre vesentlig», jfr. bygningslovens §28, 2 og 3 og kommunale vedtekter til samme bestemmelse.
Grunnen til den endring bygningsrådet har fattet er såvidt skjønnes å få bedret lys- og solforholdene for omhandlede firemannsboliger m.v., et formål som nettopp ligger innenfor lovens ramme. Om denne avgjørelse er heldig eller hensynsfull overfor den som berøres kan ikke prøves av domstolen, som er bundet av det skjønn administrasjonen har truffet når den har funnet at endringen er «mindre vesentlig». At saken er behandlet i bygningsrådet (31/8-67) før behandlingen i bystyret (7/9-67) kan ikke spille noen avgjørende rolle, da det må være utelukket at det kan ha hatt noen betydning for resultatet. Klage til overordnet myndighet er den eneste veg å gå for den som er misfornøyd med avgjørelsen. Den økede ulempe av økonomisk art endringen vil betinge, vil skjønnsretten ta nødvendig hensyn til ved vurderingen under erstatningsfastsettelsen.
Skjønnsrettens mindretall Sverre Wathne voterer for at overskjønnet avvises forsåvidt angår den del av skjønnsgjenstanden som ikke omfattes av den stadfestede reguleringsplan, idet han finner at bygningsrådet ikke er hjemlet rett til å foreta en så omfattende endring som det her gjelder, hvorfor dette vedtak ikke kan gi hjemmel for ekspropriasjon.
Etter foranstående vil påstanden om avvisning ikke bli tatt tilfølge. - - -