Rt-1976-138

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1976-02-14
Publisert:	Rt-1976-138
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13B/1976
Parter:	John Haga m.fl. (9 parter) (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) mot Aker Norsco A/S v/styrets formann (advokat Leif C. Middelthon - til prøve).
Forfatter:	Leivestad, Stabel, Schweigaard Selmer, Mellbye, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §43, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §4, §5, Oreigningsloven (1959) §2

Dommer Leivestad: Aker Norsco A/S kjøpte i 1972 gnr. 6 bnr. 3, 40 og 45 i Sola. Etter kjøpet meldte 9 personer seg som rettighetshavere i området Vestre Hagastran'd, nemlig Jonn Haga, Peder Haga, Løgeth Svensen, Mons Apelseth, Jan B. Haga, Toralf Haga, Dagfinn Hauge, Harald Bjelland og Bernt Meling. Etter avtale med disse innhentet Norsco tillatelse til ekspropriasjon av mulige rettigheter og samtykke til innkaliing av rettighetshavere ved «almannastevning».

Jæren akjønnsrett fant ved skjønn 4. april 1974 at ingen av de 9 var medeiere i grunnen. Men skjønnsretten fant at 8 av dem hadde rett til båtstø, nausttomt og tørkeplass for not og garn for 1 båt hver på Vestre Hagastrand. De ble i fellesskap tilkjent en samlet erstatning for disse rettigheter stor kr. 56.000.

Skjønnsretten fant at en av de saksøkte, Bernt Meling, ikke hadde noen brnksrett; den rett hans gårdsbrnk hadde hatt var blitt solgt, og den senere erverver Einar Vistnes hadde fått oppgjør for denne rett ved minnelig ordning med Norsco.

De 8 rettighetshavere begjærte overskjønn. Som for underskjønnet gjorde de gjeldende at de sammen med Bernt Meling var sameiere i ekspropriasjonsområdet, hvor Norsco ved sitt kjøp bare hadde ervervet beiterett. I alle tilfelle påstod de at erstatningen var satt for lavt.

Bernt Meling begjærte ved egen prosessfullmektig også overskjønn og gjorde gjeldende at det var feil når skjønnsretten hadde funnet at han ikke hadde rett til båtstø og naust, og at rettighetshaverne ikke kunne nytte sin bruksrett til å bygge ut småbåthavn. Han sluttet seg også til de øvriges anførsler. Jæren overskjønnsrett fant som underskjønnet at ingen av rettighetshaverne hadde eiendomsrett til grunnen, og at Bernt Meling heller ikke hadde noen bruksrett. For de øvrige fant overskjønnsretten at den rett de opprinnelig hadde hatt i hele om-

Side:139

rådet på ca. 10 dekar, nå ved mothevd var falt bort for de ca. 9 dekar som lå innenfor selve stranden. Der var det plantet skog og lengst inne foretatt oppdyrking. I et område med ca. 50-60 meter strandlinje, og i en bredde innover på ca. 20 meter, i alt ca. 1 dekar, bestod fortsatt rett til båtstø, naust og tørkeplass for garn og not for en båt for hver av de 8 rettighetshavere. Så langt kom overskjønnsretten til samme resultat som underskjønnet. Overskjønnsretten fant imidlertid at rettighetene ikke hadde noen verdi, og avsa skjønn med denne slutning:

1. De fremsatte erstatningskrav tas ikke til følge.

2. Underskjønnets omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Norsco A/S v/styrets formann betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet og betaler innen 2 - to - uker erstatning for utgifter til juridisk bistand til Jonn Haga m. fl. v/h.r.adv. Olav G. Ueland 4000 - fire tusen - kroner og til Bernt Meling v/h.r.adv. Anders Rekve 1000 - ett tusen - kroner.»

Et mindretall bestående av 3 skjønnsmenn fant at en bruks endring i retning av utnyttelse av båtstøene i forbindelse med gjenopptaking av fiske som binæring var påregnelig, og stemte for stadfestelse av underskjønnets erstatningsfastsettelse

Saksforholdet går frem av skjønnenes grunner.

De 8 rettighetshavere og Bernt Meling har i fellesskap påanket overskjønnets punkt 1 og 3 på grunn av feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Som første ankegrunn har de anført at overskjønnsretten har tatt feil når den har funnet at de ankende Parter ikke var grunneiere i hele strandområdet, mens Norsco bare hadde beiterett.

Som annen ankegrunn ble anført at skjønnsretten har tatt feil når den har funnet at eventuell bruksrett er falt bort for en del av ekspropriasjonsfeltet.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. februar 1975 ble anken nektet fremmet for disse ankepunkters vedkommende i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2.

De ankende parter har i den henviste del av anken gjort gjeldende at det beror på feil rettsanvendelse og saksbehandling når overskjønnsretten ikke har funnet at det er grunnlag for erstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5. Underskjønnet har med rette antatt at de bruksretter det her gjaldt, kunne overdras særskilt. Det er da også skjedd i to tilfelle, nemlig når det gjelder den rett Norsco nå har overtatt fra Einar Vistnes, og den rett Harald Bjelland har. Overskjønnet har ikke behandlet dette at rettighetene kunne leies bort og var overdragelige. Overskjønnsretten har ensidig bygd På at rettighetene gjennom lengre tid ikke har vært brukt, og at den form for fiske som opprinnelig betinget bruken av båtstøer i Hagastranda, forlengst var opphørt, og at en gjenopptakelse av

Side:140

Hagabøndenes bruk av båtstøene i förbindelse med nærings- virksomhet ikke var realistisk.

Skjønnsretten har ikke tatt i betraktning at man har mer fritid enn tidligere, og at nytting av båtstøene til fritidsbruk for rettighetshaverne i dag fremstiller seg som, påregnelig, og at dette representerer en bruksverdi. Det er stor etterspørseö etter båtplasser, så også bortleie er en påregnelig bruksform. Det må således være grunnlag for erstatning i samsvar med ekspropriasjonslovens §4 nr. 2.

Det må også være uriktig at erstatning ikke er tilkjent etter §5. Når overskjønnsretten viser til at Norsco har betalt for landgrunn, for sjøgrttnn og for strandlinje, og dertil kr. 36.500 til 7 Personer som brukte stranden og hadde slipp der, kan det ikke være avgjørende, idet de ankendes rett ikke er blitt erstattet ved dette. Strandstykket lå som en øy i et område som hadde fått meget stor verdi som industritomt, og denne økte tomteverdi må rettighetshaverne ha et rimelig krav på sin forholdsmessige andel av; den kan ikke i sin helhet tilfalle grunneieren alene. Overskjønnsretten har heller ikke i relasjon til §5 vurdert det forhold at bruksrettene kunne overdras, og at den sterke etterspørsel etter båt- og naustplass i dag betinger en betydelig salgsverdi av slike rettigheter.

De ankende parter gjør også gjeldende at det er uriktig når overskjønnet ikke tilkjente fulle saksomkostninger med den begrunnelse at de ankende parter skulle brukt samme prosess fullmektig. De måtte etter underskjønnets resultat regne med muligheten av at det kunne oppstå motstridende interesser mellom de 8 øvrige og Bernt Meling, og de må ha krav på dekning av omkostningene ved å ha to prosessfullntektiger.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

(1. Jæren skjønnsretts overskjønn av 6. november 1974 oppheves så langt anken er henvist til Høyesterett og hjemvises til prøvelse for overskjønnsrett med ny sammensetning.

2. De ankende parter tilkjennes fulle saksomkostninger for overskjønnsretten og Høyesterett.»

Aker Norsco A/S hevder at overskjønnet i sitt resultat er riktig. Men overskjønnet har som underskjønnet som det slutter seg til, gjort en feil i sin rettsanvendelse når det ikke har funnet at de bruksretter de ankende parter gjør gjeldende, er falt bort ved frihevd. Skjønnsrettene har feilaktig antatt at frihevd er utelukket, fordi det på grunneiersiden ikke har vært den fornødne gode tro. Det er nok så at de ankende parters bruksretter bygger på en utskiftning over gården Haga i 1851 som er tinglyst i 1852. I grunnboka for de enkelte bruk, derunder de bruksnumre som Norsco har kjøpt, og som omfatter strandområdet, er imidlertid ikke noe ekstrahert som disse bruksretter, og det kan da ikke utelukke god tro at man ikke har gått tilbake og undersøkt pantebøkene og funnet frem til utskriftningen av 1851, og hva der sies om disse bruksretter.

Side:141

Etter det som ellers er opplyst i skjønnsgrunnene om de faktiske forhold, skulle de øvrige vilkår for frihevd foreligge, slik at Høyesterett nå må kunne fastslå at etter en riktig rettsanvendelse er bruksrettighetene falt bort ved frihevd.

Norsco gjør for øvrig gjeldende at overskjønnet med grunn har funnet at bruksrettene ikke har noen verdi i dag, og derfor ikke skal erstattes. Dette er i seg selv en skjønnsmessig vurdering, som ikke kan prøves ved anke.

Når de ankende parter hevder at bruksrettene skal erstattes med en forholdsmessig andel av strandområdets verdi, er dette feil; det er bare bruksrettenes egen verdi de kan kreve erstattet, ikke noen forholdsmessig andel av eiendomsverdien.

De ankende parter har i over 50 år ikke utøvet noen bruksrett. Da er det ingen bruk av verdi som kan erstattes etter ekspropriasjonserstatningslovens §4. Noen påregnelig endring av bruken kan det heller ikke være tale om, der det ikke har vært noen bruk å endre. Fritidsbruk og utleie faller utenfor de begrensninger som følger av §4 nr. 2.

Det er en forsvarlig vurdering av rimeligheten overskjønnet har foretatt som grunnlag for sin avgjørelse om ikke å tilstå erstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5, og når overskjønnet i denne forbindelse uttaler at de ankende ikke har kunnet påvise noe tap. I dette må også ligge at bruksrettene ikke hadde noen omsetningsverdi.

Når det faktisk viste seg at det ikke forelå noen motsetning mellom de ankende ved overskjønnet, må det være riktig at overskjønnet har funnet at det ikke kan pålegges Norsco å betale for to prosessfullmektiger.

Aker Norsco A/S har lagt ned slik påstand: «1. Jæren Herredsretts overskjønn stadfestes.

2. De ankende tilpliktes in solidum å betale Aker Norsco A/S saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har to ankeparter og to vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er fremlagt noen nye dokumenter, uten at jeg finner grunn til å nevne dem særskilt.

Jeg antar at anken bør tas til følge, idet jeg finner det uklart om overskjønnet har behandlet alle de spørsmål som har meldt seg i forbindelse med erstatningsavgjørelsen og bygd på en riktig forståelse av §4 og §5 i ekspropriasjonserstatningsloven.

Først behandler jeg Norscos anførsel om at det etter en riktig rettsanvendelse foreligger grunnlag for å fastslå at de ankende parters bruksrettigheter er falt bort ved frihevd.

Denne anførsel kan jeg ikke se kan føre frem. Overskjønnsretten uttaler blant annet om denne anførsel at det med et uvesentlig forbehold ikke har vært noen bevisførsel. Det påpekes at det om den relevante bruk og om brukens rettsgrunnlag bare er gitt sparsomme opplysninger. Det understrekes at de saksøkte har påvist tinglyst hjemmel for sine rettigheter, og «da det er uklart hvordan den faktiske og rettslige tilstand har

Side:142

vært i den siste mannsalder, må det være riktig å avgjøre spørsmålet til fordel for de saksøkte idet saksøkeren må antas å ha bevisbyrden i et slikt tilfelle». Jeg kan ikke se at det her er bygd på noen uriktig rettsanvendelse, og langt mindre at dette gir grunnlag for Høyesterett til å fastslå at de ankende parters rettigheter er bortfalt ved frihevd.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet, er partene enige om at det skal avgjøres etter ekspropriasjonserstatningsloven. De er også enige om at dennes §4 og §5 kommer til anvendelse, selv om det ikke er fast eiendom som eksproprieres, men bruksretter til grunn. Dette antar jeg også er riktig. Det må også være riktig som overskjønnsretten har gjort, å ta som utgangspunkt for verdsettingen den enkelte rettsinnehavers utnyttelse av sin bruksrett og dens verdi for ham i samsvar med lovens §4.

Faktisk har de ankende parter ikke gjort noen bruk av sine rettigheter i 50 år og mer. På den annen side er det på det rene at andre frem til Norscos kjøp har brukt strandområdet til båtstø og båtopplag og hatt slipp der, men uten noen avtale med rettighetshaverne eller betaling til dem. En av disse 7 hadde tilsvarende bruksrett som de aukende parter, nemlig Einar Vistnes, hvis rett Norsco har overtatt. Disse 7 har av Norsco som minnelig ordning fått utbetalt kr. 36.500. Dette viser at i og for seg har strandområdet hatt bruksverdi som plass for båtopplag og båtstø, uten at det av dette kan sluttes noe bestemt om verdien av de ankendes bruksretter.

Når de ankende parter ikke har gjort noen bruk av sine retter, blir spørsmålet etter lovens §4 nr. 2 om det er påregnelig at de ville gjøre det, og herunder eventuelt også om det ville være påregnelig med endringer i bruken som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet og innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som rettighetene kan brukes til. Overskjønnsretten har funnet at noen ny bruk av rettene ikke er sannsynlig. Men etter den begrunnelse som overskjønnsretten her har gitt, ser det for meg ut som den har lagt til grunn en for snever oppfatning av den form for bruk det kan være tale om å verdsette og erstatte.

Den bruksrett som skjønnsrettene har funnet at de ankende parter har, er en rett for hver av dem til båtstø og naust for en båt, og anledning til tørk av not og garn. Det er en rett som er antatt å kunne overdras særskilt, men etter plassforholdene er den antatt ikke å kunne deles.

Overskjønnsretten tar utgangspunkt i at rettighetene hadde sitt grunnlag i at gårdene i tidligere tider drev fiske blant annet etter hummer og laks. Men den form for fiske som betinget bruken av båtstøene i Hagastranda, er for lengst opphørt, og overskjønnsretten finner at en gjenopptakelse av Hagabøndenes bruk av disse båtstøer i forbindelse med næringsvirksomhet, ikke er realistisk. I den forbindelse vises det til at flere av gårdsbrukene er delvis forpaktet bort fordi eierne har annet

Side:143

arbeid i industri eller serviceyrke, og at det er en utvikling i samsvar med en alminnelig tendens i området.

De bruksretter de ankende har, er imidlertid ikke bundet til fiske. Retten til båtstø og naust kan brukes like godt til båter for transport, for fritidsbruk og sport. Ved vurderingen av mulighetene for fremtidig utnyttelse av bruksrettene kan man derfor ikke begrense seg til sannsynligheten av at næringsfiske fra disse båtplasser blir gjenopptatt. Også fritidsbruk til rekreasjon og sport vil være en form for utnyttelse som kan verdsettes og erstattes etter lovens §4. Det samme vil gjelde bortleie av slik rettighet hvis det finnes å kunne være aktuelt. Overskjønnsretten har ikke foretatt noen slik vurdering. Dette er en mangel som må føre til opphevelse.

Når bruksretten så vidt jeg forstår er antatt å kunne omsettes for seg, oppstår det også spørsmål om det er grunnlag for en høyere verdsetting enn etter bruksverdi, da i medhold av ekspropriasjonserstatningslovens §5. Overskjønnsretten har avvist en slik verdsetting med den begrunnelse at det her ikke er oppstått noe urimelig resultat. Den viser til den høye pris som Norsco har betalt grunneieren for landgrunn, sjøgrunn og strandlinje, og til de kr. 36.500 som er betalt til de 7 som faktisk hadde brukt strandområdet, og den sier at når rettighetshaverne ikke har kunnet påvise noe tap, kan det ikke være urimelig å sette erstatningen til null.

Etter mitt syn er denne begrunnelse utilstrekkelig. Etter lovens §5 kan det ikke være avgjørende hva eksproprianten har betalt til andre enn bruksrettshaverne, og det er heller ikke avgjørende hva som er rimelig eller urimelig. Uttalelsen om at bruksrettshaverne ikke har lidt noe tap, er åpenbart for knapp og måtte vært nærmere begrunnet. Slik skjønnsgrunnene er formulert, kan det ikke ses om overskjønnsretten har vurdert om det var noe marked for salg av rettighetene, og om den har foretatt den vurdering som bestemmelsene i lovens §5 forutsetter. Også dette er en mangel ved skjønnsgrunnene som må føre til opphevelse av overskjønnet.

De ankende parter har anført at de som rettighetshavere må ha krav på en andel av den verdistigning grunnen har fått ved etterspørselen etter industritomter. Det finner jeg ikke riktig. De kan ikke kreve erstatning for annet enn sine bruksretter, etter den verdi de har på ekspropriasjonstiden til bruk for dem selv, til bortleie eller salg.

Jeg tilføyer at overskjønnets grunner ikke bærer preg av at de ankende parter har reist noen krav på grunnlag av mulighetene for utnyttelse av rettighetene til fritidsbruk, sport, bortleie eller salg e.l. Hvis det ikke har vært gjort, ville det ikke være noen feil at det ikke var særskilt drøftet. I underskjønnet er imidlertid utbygging av småbåthavn nevnt, og i den ene begjæring om overskjønn er som en feil nevnt at underskjønnet ikke hadde funnet at rettighetshaverne kunne bygge ut en småbåthavn. I ankeerklæringen er også trukket frem som feil at

Side:144

det ikke er vurdert om verdsetting etter §4 ikke fører til vesentlig lavere verdi enn for tilsvarende retter i distriktet, at overskjønnet utelukkende har tatt standpunkt til om de ankende ville nytte rettighetene til fiske, ikke til fritidsbruk, eller til bortleie. Fra ankemotpartens side er det ikke gjort gjeldende at dette er nye anførsler. Under disse omstendigheter må jeg anta at dette er anførsler som er blitt gjort gjeldende for overskjønnet, og at det som nevnt er en saksbehandlingsfeil at de ikke er blitt drøftet.

Når det gjelder anken over at det ikke er tilkjent de ankende parter fulle omkostninger for to prosessfullmektiger for overskjønnsretten, kan jeg ikke finne noen feil i den begrunnelse overskjønnsretten har gitt for sitt standpunkt. De ankende parter brukte samme prosessfullmektig for underskjønnet og for Høyesterett, og jeg kan ikke se at det har vært tilstrekkelig grunn til at de ikke også kunne gjøre det for overskjønnsretten.

Etter dette finner jeg at overskjønnet må oppheves. Jeg finner ikke grunn til å bestemme at overskjønnsretten skal ha ny sammensetning ved den nye behandling.

Etter resultatet må de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningsoppgave er gitt, og saksomkostningene fastsettes til kr. 14.000, herav for utlegg kr. 5.872,16.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten.

Overskjønnets omkostningsavgjørelser stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Aker Norsco A/S til Jonn Haga, Peder Haga, Løgeth Svensen, Mons Apelseth, Jan B. Haga, Toralf Haga, Dagfinn Hauge, Harald Bjelland og Bernt Meling i fellesskap 14.000 - fjorten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Mellbye og Bendiksby: Likeså.

Av underskjønnet (sorenskriver Odd Woxholt med skjønnsmenn):

Norsco A/S kjøpte i 1972 gnr. 6, bnr. 3, 40 og 45 i Sola. Disse tre eiendommer utgjør tilsammen det opprinnelige gnr. 6, bnr. 3, som ble utskilt fra gnr. 6, bnr. 1 i 1867, og utgjør en del av det utmarksareal som ved utskiftningsforretning 15. november 1852 ble utlagt til Christen Jacobsen.

I nevnte utskiftningsforretning (som gjaldt «utskifte af Fælledsskabet deres i Fælleds eiende Udmark» for gården Haga) er det bl.a. inntatt følgende:

Side:145

«I den vestre Hagestrand beholder enhver af Parterne sin før havte Ret til Nøsttomt, Baadstø og Frihed at tørke Nod og Garn til den vestre Bek, men Græsset som der voxer tilhører Christen Jacobsen.»

Etter salget av ovennevnte eiendommer meldte 9 grunneiere seg som berettigede i henhold til den anførte bestemmelse i utskiftningsforretningen fra 1852.

Etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om at Norsco A/S kunne sette i gang de nødvendige arbeider på området mot å påstevne ekspropriasjonssak. Ekspropriasjonstillatelsen ble meddelt med hjemmel i oreigningslovens §2 nr. 32 jfr. kgl. res. av 12. januar 1962 i brev av 10.8.1973 fra det kgl. Industridepartement. - - - Retten bemerker:

1. Det er ikke fremkommet noen innsigelse til ekspropriasjonshjemmelen eller skjønnets fremme. Retten kan heller ikke se at det foreligger noen mangler som retten ex officio skal ta tilfølge. Skjønnet blir å fremme.

2. Det er mellom partene enighet om at de som nå har meldt seg som saksøkte, er de rette sucsessorer til de rettigheter som måtte kunne utledes med hjemmel i utskiftningsforretningen av 1852. Det er enighet om at de saksøkte kan betraktes som en gruppe slik at skjønnsretten skal verdsette verdien av mulige eksisterende rettigheter under ett, slik at de saksøkte selv foretar innbyrdes fordeling av en eventuell erstatning.

3. Sameie - bruksrett.

Av den utskrift over utskiftning i 1852 på gården Haga, som er fremlagt for retten, fremgår det at det dengang var i alt 9 gårder som var med i det sameie som ble utskiftet. Eierne var:

1. Ole Olsen den ældre.

2. Thore Pedersen.

3. Andreas Eriksen.

4. Lars Eriksen.

5. Helge Helgesen.

6. Haaver Olsen.

7. Ole Enoksen.

8. Konen etter Isak Gitlesen - Ragnhild Olsdotter?

9. Christian (Christen) Jacobsen.

Dessuten husmannen Nils Johannesen Uren.

Retten forstår utskiftningen slik at den etter sitt formål skulle dele det tidligere sameie i utmarken slik at hver enkelt gård fikk sitt utmarkstykke, og dermed oppheve ethvert sameie i den utstrekning dette var praktisk mulig. At dette utgangspunkt er lagt til grunn, synes også å fremgå av intimasjonen hvor det heter: «for at udskifte af Fælledskabet deres i Fælleds eiende Udmark.» og i slutten: «...skulde nogen af Partene finne sig utilfreds med den

Mark som er ham tillagt, da...»

Når det gjelder den grunn som ble tillagt husmannsplassen, er det uttrykkelig uttalt: «Denne Udmark er tagen af Gaardens hele Mark og eies af alle skyldsatte Brug på Haga i Forhold til Skylden.» Annet felleskap i utmarken fremgår ikke av utskiftningsforretningen, men de enkelte bruk er tillagt visse bruksrettigheter,

Side:146

som f. eks. nødvendig veirett over utlagte arealer og «I Ole Olsen den ældres Mark paa Søled Heien tillades alle Opsidderne at tage Our til Veiens vedligeholdelse. Det Stykke hvor Ouren skal tages er stort 2000 Alen». Det grunnareal som det dreier seg om i denne sak, er enten det hele, eller en del av det areal som ved utskiftningsforretningen ble utlagt til Christen Jacobsen. Det er partene enige om. 0m dette heter det i utskiftningen av 1852: «... Likesom al den Mark som begrændses på Søndre Side ved Linierne No. 7 og 8 skal tilhøre Christen Jacobsen for 36 Spand korn. I den vestre Hagestrand beholder enhver av Parterne sin før havt Rt-til-Nøsttomt, Baadstø og Frihed at tørke Nod og Garn til den vestre Bek, men Græsset som der voxer tilhører Christen Jacobsen...»

De saksøkte har hevdet at det at det bare er den søndre grenselinje som er beskrevet, gir uttrykk for at dette stykke ellers grenset bl.a. mot et sameie som ble etablert i vestre Hagestrand. Det som er uttalt om gresset, er et uttrykk for at Christen Jacobsen skulle ha beiteretten i dette sameieområdet. De saksøktes prosessfullmektig viser ellers til professor Robberstads artikkel i Lov og Rett for 1963 62 ff, særlig det som er uttalt på side 165.

Saksøkeren på sin side hevder at det her ikke kan være spørsmål om sameie, men om bruksrett, og støtter seg da bl.a. til ordlyden om at det kun dreier seg om «før havte rett». Bestemmelsen om at gresset tilhører Christen Jacobsen er en understrekning av at det er han som er grunneier.

Retten er enig med saksøkeren i at det ikke kan ha vært tale om å reservere «vestre Hagestrand» som fortsatt felleseie. Av det som er anført foran om formålet for utskiftningen, og den nøyaktighet som er utvist når det gjelder å markere fortsatt felleseie m. h. til husmannsplassen, har det formodningen mot seg at det som er uttalt om båtstø og naustrett m.v. kan ha vært ment som annet enn en begrenset bruksrett. Det er på det rene at det areal som

Christen Jacobsen fikk, ellers grenser til naboeiendommen Meling og til sjøen. Hadde det vært meningen at det skulle grense til et fortsatt fellesareal, måtte det ha vært uttrykkelig uttalt.

4. Bortfall av rettighetene.

Saksøkeren har opplyst at da ervervelsen fant sted, var man klar over at det var 3 brødre som hadde båtstø og opphalingsslipp på området. Andelshaver i opphalingsslippen var også Einar Vistnes, idet hans eiendom da den ble utskilt fra et av brukene på Haga (bruk 1), var blitt tillagt båtstø og naustrett i vestre Hagastrand. Hvordan de 3 andre var kommet i besittelse av sine rettigheter, visste ikke saksøkeren, men iflg. foreliggende opplysninger hadde de brukt dette båtstøet tec. i over hevds tid, uten at dette, så langt saksøkeren visste, var påtalt av noen av Hagabøndene. Saksøkeren hadde derfor gjort opp med disse 4 i minnelighet.

Det er riktig at opplysning om at det var holdt utskiftning av utmarken på Haga i 1852 var tinglyst på de eiendommer som saksøkeren hadde ervervet. Det var imidlertid ingen opplysninger om at det var etablert noen bruksrettigheter eller annen rådighetsrett over de ervervede eiendommer eller deler av disse. Det kan ikke for-

Side:147

langes at en kjøper skal gå så langt som til å måtte henvende seg til statsarkivet for å få opplysninger fra 120 år gamle dokumenter for å få greie på heftelsene på en eiendom som han kjøper. Saksøkeren har således vært i aktsom god tro ved kjøpet, og når de som mener seg å være berettiget, ikke har brukt sine påståtte rettigheter siden århundreskiftet, kanskje enda lenger, må det kunne legges til grunn at de må ha tapt dem ved passivitet, eller at deres rettigheter må falle bort ved kjøperens godtroerverv.

Subsidiært hevdes det at det foreligger frihevd eller mothevd, idet selgerne og deres hjemmelsmenn har brukt eiendommen og disponert over den på en måte som må være i strid med de rettigheter som er omhandlet i utskiftningsforretningen. Eiendommene ble kjøpt av en slektning til selgerne av bnr. 3 i 1926 og fra da av har ingen av eierne visst om noen annen bruk enn den som ble utøvet av de 3 brødrene Jacob, Ole og Helge Haga, en rett som ble betegnet som «snikrett».

Retten finner å måtte legge til grunn at utskiftningsforretningen er tinglyst på eiendommen, og av denne fremgår det at det hviler bruksrettigheter på eiendommen. Man kan ikke uten videre gå ut fra, eller forlange at alle heftelser skal være ekstrahert og spesifisert i grunnbøkene, særlig når det gjelder eldre dokumenter. Når et dokument er tinglyst på eiendommen, kan det etter rettens oppfatning ikke foreligge god tro når vedkommende erverver kunne ha fått fulle opplysninger ved å undersøke dette dokumentet. Godtroerverv, eller hevd som fortrenger eldre rettigheter, kan derfor ikke komme på tale. Retten kan heller ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å anse en tinglyst rettighet bortfalt fordi noen rådighetsrett ikke har vært utøvet gjennom lengre tid, så mye mer som det etter det som er opplyst, var vel kjent blandt de av Hagabøndene som hadde slektsmessig forbindelse der med røtter bakover i tiden, at gårdene hadde båt- og naustrettigheter i vestre Hagastrand. Årsaken til at rettighetene ikke ble brukt, er opplyst å være at disse brukere også hadde strandrettigheter i Hafrsfjord, som lå nærmere deres bosteder og hvor havnen var bedre, og hvor avstanden ut til fiskefeltet spilte mindre rolle etter overgang til motorbåter.

Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at de bruksrettigheter som ble opprettholdt ved utskiftningen i 1852 fortsatt består.

5. De saksøkte har, så langt retten forstår, hevdet at de rettigheter de har måtte kunne utøves bl.a. på den måte at det ble bygget småbåthavn på stedet med anledning til utleie av båtplasser m.v.

Retten er ikke enig i denne oppfatning.

Etter ordlyden i utskiftningsforretningen er det «sin før havte

Ret til Nøsttomt, Baadstø, og Frihed at tørke Nod og Garn til den vestre Bek» som er forbeholdt.

Hvilken rett hver enkelt har hatt fra før i 1852, foreligger det ingen opplysninger om, og hvor mange av de opprinnelige 9 bruk som hadde noen rett i det hele tatt, er det heller ikke noen opplysninger om. Det som er opplyst i retten, er at det finnes ruiner

Side:148

etter 2 naust, og etter de gitte opplysninger, og det kart og fotomateriell som er, fremlagt for retten, synes det tvilsomt om det har vært muligheter for så mange båtstøer som 9 på dette stedet. Hele området er nå avplanert slik at det intet er å se på åstedet som kan gi holdepunkter.

I mangel av andre opplysninger finner retten å måtte legge til grunn at samtlige 9 bruk hadde båt- og naustrett m.v. på dette sted i 1852, og da kun for en båt hver. Mer antas det ikke å ha vært plass for etter de naturgitte forhold, og det er således disse rettigheter samt rett for hver enkelt til å tørke garn, som er forbeholdt. Den rett den enkelte hadde, ville vedkommende kunne overdra, men vil etter rettens oppfatning, ikke kunne gi nye rettigheter til kjøperne av parseller av vedkommendes eiendom.

Etter det som retten har lagt til grunn, var det i alt tale om 9 rettigheter. En av rettighetene var overdratt fra bnr. 1 til Einar Vistnes, og for denne rett er det gjort opp ved minnelig ordning. Nåværende eier av bnr. 1 hevder at det kun er retten til båtstø og naust som er overdratt, og at retten til tørking av garn fortsatt er tilstede. Dersom denne oppfatning skulle være riktig, måtte i så fall retten til båtstø og tørkeplass fortsatt tilhøre bruk nr. 3, idet det i kjøpekontrakt av 11.5.1867 er uttalt: «Den nøstertomt i vestre Hagestrand som har tilhørt Gaarden skal fremdeles tilhøre og eies av kjøberen.»

Etter rettens oppfatning må det være klart at det ikke bare er «Nøstertomten» som fortsatt skulle tilhøre hovedbruket den gang, men hele retten til båtstø, naust og tørkeplass. På samme måte mener retten at det ikke er noen fornuftig mening i å beholde en tørkeplass for garn når man selger den båtstø og naustrett som tørkeplassen er knyttet til.

Retten finner etter dette at de saksøkte av de opprinnelige 9 rettigheter til båtstø, naust og tørkeplass, disponerer over 8 idet en er solgt til Einar Vistnes, og kjøpt av saksøkeren i h.h. til inngått forlik. Det er således disse 8 rettighetene som er gjenstand for erstatning.

Skjønnsretten er enstemmig av den oppfatning at hver rettighet må verdsettes til kr. 7.000,- og den samlede erstatning for 8 rettigheter bli da kr. 56.000,- - seksogfemtitusenkroner -. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Finn B. Midbøe med skjønnsmenn):

Retten skal bemerke: - - -

2. Ekspropriasjonsobjektet.

Ekspropriasjonen gjelder de saksøktes rettigheter i den del av gnr. 6 bnr. 3,40 og 45 i Sola som fra gammelt av har hatt betegnelsen «vestre Hagestrand». Av en utskiftning i 1851, tinglyst 15. november 1852, fremgår at «I den vestre Hagestrand beholder enhver af Parterne sin før havte Ret til Nøsttomt, Baadstø og Frihed at tørke Nod og Garn til den vestre Bek, men Græsset som der voxer tilhører Christen Jacobsen». Det er enighet om at «Parterne» er de saksøktes rettsforgjengere, men det er uenighet om hvilken rett utskiftningsforretningen tilla disse og

Side:149

saksøkeren har dessuten gjort gjeldende at den rett som ble sikret ved utskiftningsforretningen er falt bort senere.

De saksøkte har gjort gjeldende at «vestre Hagestrand» ikke ble utskiftet i 1851, men fortsatt liggende i sameie med de ni brukene på Haga som eiere. Saksøkeren har derimot hevdet at all felles utmark ble utskiftet og at de ni brukene bare fikk en bruksrett. Retten er enig med saksøkeren på dette punkt og viser til den begrunnelse som underskjønnet har gitt i rettens bemerkninger pkt. 3 som denne rett slutter seg til. Det må således legges til grunn at det var en bruksrett av det innhold som er beskrevet i utskiftningen av 1851 som de 9 brukene ble tillagt ved nevnte utskiftning.

Når det gjelder spørsmålet om bortfall av bruksrettighetene ved frihevd, mothevd eller alders tids bruk, er retten kommet til at rettighetene delvis er falt bort.

Bruksrettighetene knyttet seg opprinnelig til et strandområde på ialt ca. 10 dekar, som naturlig kan deles i tre områder. Det er for det første stranden fra skiftet med Meling til en fjellodde, et strandområde ca. 20 m bredt og i en lengde av anslagsvis 5060 m hvor det var forholdsvis dypt vann utenfor og hvor det var mulig å komme inn med båt. Bak strandområdet var det et forholdsvis ujevnt utmarksbelte heretter kalt «det mellomliggende område» og bakenfor dette igjen et flatt jorde. Dette jordet nådde frem til sjøen der den foran nevnte odde gikk inn i en grunn bukt. I det følgende brukes betegnelsen «det bakenforliggende området» om dette jordet.

I 1973, da Norsco A/S satte i gang anleggsarbeidene i området, var det bakenforliggende området et jorde som tydeligvis var i bruk til jordbruksformål, mens det mellomliggende området var et skogstykke med nærmest fullvoksen barskog. Skogplantingen ble påbegynt i begynnelsen av 1920-årene da Kasper Thorne kjøpte eiendommene som den gang var ett bruksnummer, bnr. 3.

I følge vitnet Talette Berg, kjente ikke Kasper Thorne til at det var noen andre heftelser på eiendommen enn rett for noen til å ha båt i stranden. Noen av disse båtrettene kalte han «snikretter».

Det er på det rene at det mellomliggende og det bakenforliggende området ikke har vært brukt av de saksøkte siden Kasper Thorne overtok eiendommen. Det er forøvrig heller ikke opplyst noe om at de nevnte arealer har vært brukt av de saksøkte i det hele tatt siden 1851.

Da Kasper Thorne døde i 1936 hadde han utskilt bnr. 40, en hyttetomt som lå ved den foran nevnte fjellodde. Kasper Thorne var ugift og hans søster Sissa Mortensen arvet eiendommen. I 1939 fikk hun utskilt bnr. 45 som ble overdratt til nevøen Gabriel Berg. Denne eiendom - pluss nr. 40 - omfatter hele stranden og mellomområdet. Senere ble Gabriel Berg, som arving etter Mortensen's også medeier av bnr. 3 hvor det bakenforliggende område er.

Retten legger til grunn at Kasper Thorne og hans rettsetterfølgere fra begynnelsen av 1920-årene og frem til 1972 brukte mellomområdet og det bakenforliggende området på en måte som var i strid med de saksøktes bruksrettigheter. Både Kasper Thorne og hans rettsetterfølgere var i god tro og betingelsene for frihed (mothevd) av de saksøktes bruksrettigheter er oppfylt. Når det gjelder Kasper Thorne og

Side:150

hans rettsetterfølgeres gode tro, legger retten vekt på at utskiftningsforretning av 1851 tydelig viser at der var bruksrettigheter til stranden, men at det ikke fremgår av utskiftningsforretningen hvilket omfang bruksrettighetene forøvrig skulle ha. Og der har så vidt vites ikke vært faste innretninger av noe slag som kunne stedfeste retten til tørking av not og garn til mellomområdet og det bakenforliggende om rådet. For disse områdenes vedkommende må derfor de saksøktes bruksrettigheter ansees bortfalt.

Når det gjelder strandområdet, en strekning på ca. 50-60 m langs sjøen og i en bredde på ca. 20 m, står saken derimot i en annen stilling. Her var det ryddet og j evnet ut i strandsteinene slik at det var en rekke opptrekksplasser for småbåter, muligens så mange som ialt 9 slike plasser eller båtstøer. Steinsettinger og andre spor tyder på at det i gammel tid kan ha vært henimot det samme antall små og primitive nauster. På det tidspunkt da Norsco kjøpte eiendommene, var det tak (blikktak) over ett av naustene, mens det for de øvriges vedkommende bare sto igjen deler av steinveggene slik at det ikke med sikkerhet kunne sies at der var spor etter mer enn kanskje 4-5 naust ialt. Det er ikke hevdet at det var naust eller anlegg av verdi på stedet tilhørende de saksøkte. Det var imidlertid av folk som brukte stranden bygget slipp for opptrekk av mindre motorbåter og slippen var skjermet med en molo.

Det var ialt 7 brukere i området i 1972. En av disse var Einar Vistnes som hadde fått overtatt rett til båtstø fra bnr. 1. De øvriges rettslige grunnlag for bruken av stranden er det derimot ingen opplysninger om, men det er på det rene at samtlige 7 brukere er blitt utløst av Norsco A/S med en godtgjørelse på ialt kr. 36.500 hvorav kr. 6.500 for slippen.

De saksøkte har hevdet at retten for bnr. 1 består selv om den er delt opp ved salg til tredjemann og subsidiært at iallfall retten til tørkeplass for not og garn er i behold. Retten er på dette punkt kommet til samme resultat som underskjønnet og med den samme begrunnelse. Det vises til underskjønnets bemerkninger pkt. 5. Det kan således ikke bli tale om erstatning for mer enn 8 rettigheter.

Saksøkeren har gjort gjeldende at de saksøktes bruksrett er bortfalt ved frihevd, mothevd, alders tids bruk eller godtroerverv. Hva det sistnevnte alternativ angår, er anført at Norsco's selgere som hadde eiendommene i 30-40 år, ikke hadde noen anelse om utskiltningen i 1851.

Retten er kommet til at anførselen om godtroerverv ikke kan føre frem og slutter seg til den begrunnelse som er gitt av underskjønnet i rettens bemerkninger pkt. 4.

Retten er videre kommet til at anførslene om bortfall ved frihevd, mothevd eller alders tids bruk heller ikke kan føre frem. Når det gjelder disse anførsler har det ikke vært noen bevisførsel, bortsett fra at Jonn Haga har forklart at hans far brukte båtstøen inntil 1920 og at Ole, Jakob og Helge Haga senere fikk lov til å ta sine båter på land for bunnsmøring m.v., men ingen varig rett. 0g det er bare gitt sparsomme opplysninger om den bruk som pågikk ved overdragelsen til Norsco og hvilket rettsgrunnlag de brukere som ble utløst av Norsco mente å ha for sin bruk av båtstøene. De saksøkte har påvist tinglyst hjemmel

Side:151

for sine rettigheter og da det er uklart hvordan den faktiske og rettslige tilstand har vært i den siste mannsalder, må det være riktig å avgjøre spørsmålet til fordel for de saksøkte idet saksøkeren må antas å ha bevisbyrden i et slikt tilfelle.

Retten må således legge til grunn at bruksrettene består for 8 bruk, men begrenset til strandområdet. 3. Erstatningen.

Det er enighet mellom partene om at de saksøkte i samsvar med grunnlovens §105 skal ha full erstatning for det tap som ekspropriasjonen måtte medføre og at lov nr. 4 av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom (heretter kalt Erstatningsloven) kommer til anvendelse. Det er videre enighet om at de saksøkte kan behandles som en gruppe og at de på egen hånd skal foreta fordelingen av en eventuell erstatning.

Et flertall, rettens formann og skjønnsmennene Lende, Hauøland og Aarrestad, er kommet til at de saksøkte ikke lider noe tap ved ekspropriasjonen og at de ikke har krav på noen erstatning.

Flertallet legger til grunn at bruksrettighetene ikke har vært benyttet av noen av de nåværende innehavere av Hagagårdene. Den eneste kjente utnyttelse av rettighetene i dette århundre er hva Jonn Haga har opplyst om at hans far, som drev mye fiske, brukte båtstøen så sent som i 1920. For de øvriges vedkommende foreligger det ingen opplysninger om kjent bruk og det er sannsynlig at rettighetene iallfall ikke har vært utnyttet siden det i 1898 ble foretatt en utskiftning av teigeblandingen på Haganeset hvorved Hagagårdene fikk ordnet med båtstøer og naust på Haganeset mot Hafrsfjord, hvilket må ha vært langt mer praktisk, iallfall etter at motorbåtene begynte å bli tatt i bruk, enn båtstøene i Risavika som lå ca. 2 km borte.

Etter erstatningslovens §4 skal verdsettingen skje på grunnlag av den bruk som gjøres. Dette må antas å gjelde både ved verdsetting av grunn og bruksrettigheter til grunn.

Retten har vært noe i tvil om hvorvidt det er den totale bruksutøvelse i et fellesområde som det foreliggende eller om det er den enkelte saksøktes utnyttelse av sin bruksrett som skal være grunnlaget for verdsettingen. Da loven må antas å ta sikte på at en skal søke å finne frem til det aktuelle tap den enkelte lider, må det etter rettens mening bli den enkeltes bruk og ikke den totale bruksutøvelse i fellesområdet som må legges til grunn. Eksproprianten har gjort opp med en gruppe personer som hadde slipp på stedet og som hadde brukt båtstøene den siste tiden. Det er som nevnt foran på det rene at iallfall en av disse utledet sin rett fra bnr. 1. Hvilken rett de andre hadde er som nevnt uklart, men det må iallfall kunne legges til grunn at ingen av disse 6 hadde noen leieavtale med noen av de saksøkte, og at ingen av de saksøkte hadde noen fordel av den bruk noen av de 6 utøvet. Det oppstår for såvidt heller ikke noe tap for noen av de saksøkte ved at den nevnte bruk måtte opphøre, og retten må kunne se bort fra den nevnte bruk ved vurderingen av de saksøktes bruksverdi.

De saksøkte har gjort gjeldende at retten, i tilfelle den finner at de saksøkte ikke har eiendomsrett men bare en bruksrett, må legge til

Side:152

grunn at rettighetene kunne ha blitt av verdi for de saksøkte i fremtiden på grunn av en påregnelig bruksendring jfr. Erstatningslovens §4 nr. 2. Det er i denne forbindelse vist til at det på mange gårder i distriktet drives fiske etter hummer og laks og at det i den forbindelse nyttes robåter eller andre mindre båter som kan gå nær opp til grunner og skjær. Selv om Hagagårdene har sine båtplasser i Hafrsfjord, ville båtstøene i Risavika kunne bli verdifulle for slikt fiske.

Rettens flertall er kommet til at denne argumentasjon ikke kan føre frem. Den form for fiske som opprinnelig betinget bruken av båtstøer m.v. i Risavika er for lengst opphørt og det er intet som tyder på at noe nytt behov for bruk av båtstøene i Risavika var blitt aktuelt for noen av de saksøkte eller at det ville kunne antas å ha blitt det i fremtiden. Flere av brukene er delvis forpaktet bort på grunn av at eierne har annet arbeid enten i industri eller service-yrker og denne utvikling er i samsvar med den alminnelige tendens i området som hva næringsvirksomhet angår, er sterkt preget av Norsco-basen og annen industrivirksomhet og naboskapet med Stavanger. En gjenopptakelse av Hagabøndenes bruk av båtstøene i Risavika i forbindelse med næringsvirksomhet, var etter flertallets mening ikke realistisk.

De saksøkte har også gjort gjeldende at Erstatningslovens §5 må få anvendelse og at de saksøkte må få andel i den verdistigning på fast eiendom som har funnet sted i området. Etter flertallets oppfatning tar reglene i Erstatningslovens §5 sikte på å gi muligheter for å avbøte urimelige resultater som en ville kunne komme til i enkelte tilfelle hvis erstatningsfastsettelsen utelukkende skulle bygges på bruksverdien etter reglene i §4. l det foreliggende tilfelle oppstår ikke noe urimelig resultat. Saksøkeren har betalt kr. 24,- pr. m2 grunn, kr. 20,- pr. m2 sjøgrunn og kr. 520 pr. l.m strandlinje. Videre har saksøkeren som nevnt foran betalt kr. 36.500 til båteiere som brukte stranden og hadde slipp der. Det har således ikke skjedd noen ufortjent verdioverføring til eksproprianten i dette tilfelle. Da ingen av de saksøkte har kunnet påvise noe oppstått tap og det gjelder rettigheter som ikke har vært brukt i et halvt hundre år og som det antagelig bare var Jonn Haga som kjente til på grunn av sin interesse for bygdehistorie, kan det ikke være urimelig å sette erstatningen til null.

Et mindretall, skjønnsmennene Varhaug, Mellomstrand og Haarr« er kommet til at de saksøkte må gis medhold i at det kunne vært naturlig og påregnelig med en bruksendring i retning av utnyttelse av båtstøene i Risavika i forbindelse med opptakelse av hummer-, lakse- og annet fiske som binæring i driften av gårdsbrukene på Haga. Mindretallet stemmer derfor for at underskjønnet stadfestes hva erstatnings-fastsettelsen angår.

På grunnlag av det resultat retten er kommet til etter voteringen, må erstatningen for de saksøkte settes til null. 4. Saksomkostninger.

Saksøkeren har nedlagt påstand om at hver av partene bærer sine omkostninger både for underskjønn og overskjønn hvis resultatet av overskjønnet blir at eksproprianten ikke blir tilpliktet å betale ekspropriasjonserstatninger.

Side:153

Retten er kommet til at det ikke er noen grunn til å endre underskjønnets omkostningsavgjørelse. Da de saksøkte presenterte sine krav overfor saksøkeren, ble partene enige om at erstatningsspørsmålet skulle avgjøres ved skjønn som skulle påstevnes av saksøkeren. Avtalen må forståes slik at de vanlige regler med hensyn til omkostninger og utgifter ved ekspropriasjonsskjønn skulle følges og saksøkeren bør etter dette bære omkostningene ved underskjønnet uansett resultatet ved overskjønnet. Underskjønnets omkostningsavgjørelse må etter dette bli å stadfeste.

Når det gjelder overskjønnet har retten vært i tvil med hensyn til avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.

Ved underskjønnet opptrådte de 9 saksøkte med felles prosessfullmektig. Den ene av de 9, Bernt Meling, Sola, fikk ingen erstatning ved underskjønnet, og ved overskjønnet har han opptrådt med egen Prosessfullmektig på grunn av et antatt motsetningsforhold mellom ham og de øvrige saksøkte.

Begge prosessfullmektigene har levert omkostningsoppgave hvoretter de begge beregner seg kr. 6.000 i salær inklusive diverse utgifter.

Retten legger til grunn at skjønnslovens §43 - til tross for sin ordlyd - må forståes slik at saksøktes utgifter til juridisk bistand ved overskjønn i ekspropriasjonssaker må bæres av eksproprianten idet utgiftene må ansees nødvendige til ivaretakelse av ekspropriantens interesser under saken, og at det må foreligge særlige grunner for å frita ekspro prianten for å betale saksøktes utgifter til juridisk bistand jfr. Rt-1966-382 og Rt-1970-1012.

Retten har vært i tvil om hvorvidt de saksøkte kan sies å ha hatt rimelig grunn til å begjære overskjønn eller om det ikke må sies at begjæringen om overskjønn var urimelig. Retten er imidlertid kommet til at hovedregelen bør følges og at de saksøkte bør få erstatning for nødvendige utgifter til prosessfullmektig.

Retten kan ikke se at det var noe slikt motsetningsforhold mellom de saksøktes standpunkter innbyrdes at det skulle være nødvendig for Bernt Meling å skifte prosessfullmektig hvilket har ført til at omkostningene er blitt urimelig store. Erstatningen bør derfor begrenses til hva utgiftene til én prosessfullmektig ville ha vært. Når det gjelder størrelsen av disse utgiftene, vil retten peke på at saken sto i samme stilling ved overskjønnet som ved underskjønnet og at det derfor ikke skulle ha vært nødvendig med mye forberedende arbeid i forbindelse med overskjønnet. Erstatningsbeløpet for nødvendige utgifter til juridisk bistand for samtlige saksøkte under ett ved overskjønnet settes til kr. 5.000,- som fordeles skjønnsmessig med kr. 4.000,- på de parter som var representert v/h.r.adv. Ueland og kr. 1.000,- på Bernt Meling v/h.r.adv. Rekve. - - -