Rt-1970-1012
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-07-21 |
| Publisert: | Rt-1970-1012 |
| Stikkord: | Saksomkostninger ved ekspropriasjonsoverskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 173 B |
| Parter: | Bondeungdomslaget i Oslo (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard) mot Ragnar Mørk (høyesterettsadvokat Georg Lous). |
| Forfatter: | Gaarder, Eckhoff, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, Tvistemålsloven (1915), Oreigningsloven (1959) |
Dommerne Gaarder, Eckhoff og Hiorthøy.
Høyesterett opphevet 19. april 1969 Oslo byretts overskjønn i ekspropriasjonssak mellom saksøkeren apoteker Ragnar Mørk og saksøkte Bondeungdomslaget i Oslo (BUL). Se Rt-1969-446, som også omhander sakens forhistorie. Om omkostningsavgjørelsen uttalte førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere:
«Mitt resultat blir således at overskjønnet oppheves. Opphevelsen omfatter også omkostningsavgjørelsen, og det nye skjønn som holdes må ta standpunkt til spørsmålet om saksomkostninger også ved det opphevede skjønn.»
Overskjønnsretten avhjemlet 25. november 1969 nytt overskjønn. BUL ble her tilkjent saksomkostninger med hensyn til de nye forhandlinger for overskjønnsretten men derimot ikke for det opphevede overskjønn. Om dette uttalte overskjønnsretten bl.a.:
«Overskjønnets tidligere avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger er opphevet av Høyesterett i forbindelse med opphevelsen av skjønnet for øvrig, men uten at Høyesterett har gitt uttrykk for noe standpunkt til saksøktes påstand om at avgjørelsen var truffet i strid med loven.
Overskjønnsretten har overveiet spørsmålet på nytt. En er klar over at rettspraksis har vært tilbøyelig til å tilkjenne saksøkte saksomkosninger for overskjønn selv når saken går ham imot. En har imidlertid vanskelig for å anse dette som en rettsdannelse som skulle være bindende for skjønnsretten. De saker saksøkte for så vidt kan påberope seg gjelder forhold hvor stat eller kommune opptrer som ekspropriant, hvor saksomkostningene som en del av utgiftene til det anlegg man tar sikte på å etablere kan utliknes på det fellesskap som skal nyte godt av avståelsen. I den foreliggende sak er det to økonomisk sett mer likeverdige parter som står overfor hverandre, og etter skjønnsrettens oppfatning er det da ikke rimelig uten videre å overføre til denne sak de resultater man ellers er kommet til i spørsmål om saksomkostninger.
Side:1013
En finner det rimelig i denne sak å legge avgjørende vekt på det moment som er nevnt i skjønnslovens §42 siste ledd, at overskjønnet har gått saksøkte imot, idet en forstår loven derhen at det må være anledning til å legge vekt på dette ved avveiningen av om det bør tilkjennes saksomkostninger etter skjønnslovens §43.
Overskjønnet finner således å måtte opprettholde sin avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for så vidt angår de tidligere forhandlinger for overskjønnsretten.
For de nye forhandlinger finner en at saksøkte må tilkjennes saksomkostninger.»
BUL påkjærte overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse for så vidt angikk første del av overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 4. mai 1970 forkastet kjæremålet. Denne kjennelse påkjærte BUL videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget - dommerne Gaarder og Hiorthøy - fant at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves, fordi dens forståelse av skjønnslovens §43 ikke stemte med det innhold som rettspraksis har lagt i bestemmelsen. Flertallet uttalte videre:
«Lagmannsretten forstår bestemmelsen slik at det må foreligge «særlige omstendigheter» - utenom ekspropriasjonsmomentet - for at eksproprianten skal kunne pålegges saksomkostninger til saksøkte. Utvalget - dets flertall - ser imidlertid forholdet slik at ekspropriasjonssaker står i en særstilling i relasjon til denne paragraf. Man kan gjerne uttrykke det slik at allerede den omstendighet at det dreier seg om ekspropriasjon, etter praksis er en slik «særlig omstendighet» som §43 handler om. Utvalget henviser til avgjørelsen i Rt-1966-382, som man er enig i. Den nevnte avgjørelse må sies å være helt på linje med lovgiverens intensjoner, jfr. sitatene 382 fra oreigningslovens forarbeider.
Når det foreligger ekspropriasjon skal det således tvert imot særlige grunner til å frita eksproprianten for saksomkostninger, jfr. Rt. l.c. 383 nederst. Lagmannsretten drøfter om det foreligger slike grunner, men drøftelsen skjer ut fra en forståelse av skjønnslovens §43 som utvalget mener ikke er riktig.
Da lagmannsrettens resonnement og vurderinger således antas å hvile på et uholdbart grunnlag må kjennelsen bli å oppheve.»
Dommer Eckhoff kom til et annet resultat og bemerket:
«Etter min mening er det vesentlige overskjønnsrettens uttalelse: «En finner det rimelig i denne sak å legge avgjørende vekt på det moment som er nevnt i skjønnslovens §42 siste ledd, at overskjønnet har gått saksøkte imot, idet en forstår loven derhen at det må være anledning til å legge vekt på dette ved avveiningen av om det bør tilkjennes saksomkostninger etter skjønnslovens §43.» Videre lagmannsrettens bemerkning: «Lagmannsretten kan ikke finne at de momenter overskjønnsretten har lagt vekt på er i strid med loven. Spesielt nevner skjønnet den omstendighet at det er saksøkte som har forlangt overskjønn, men utfallet har gått ham imot. Dette er et moment som kan komme i betraktning når
Side:1014
det gjelder spørsmålet om de lovbestemte utgifter, jfr. skjønnslovens §42 tredje ledd. I nærværende tilfelle dreier det seg om utgifter etter skjønnslovens §43 og dessuten har begge parter begjært overskjønn. Lagmannsretten kan dog ikke finne at det her nevnte moment, som overskjønnsretten har lagt vekt på, ikke kan være av betydning.»
Det lovtolkningsspørsmål som da foreligger er hvorvidt det kan sies at det er i strid med forskriften i skjønnslovens §43 å undlate å pålegge eksproprianten å erstatte ekspropriaten nødvendige forsvarsutgifter, når ekspropriaten har krevet overskjønn og realitetsavgjørelsen går ham imot. Jeg antar som lagmannsretten at overskjønnsretten under avveiningen («kan det pålegges») ikke er avskåret fra å ta hensyn til dette forhold som har lovhjemmel i §42 tredje ledd, dette så meget mere som §42 tredje ledd gir uttrykk for en hovedregel i tvistemålslovens kapittel om saksomkostninger.
Rettspraksis går etter mitt syn ikke mot denne forståelse av §43. De lovforarbeider som flertallet nevner er behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg bl.a. i Rt-1960-446 og i Rt-1966-382. I den første kjennelse ble det i forbindelse med saksomkostningene tatt forbehold for ekspropriasjonsakens vedkommende: «alene med visse unntak for overskjønn». Det må her være siktet til det forhold at skjønnsresultatet er gått mot saksøkte. I den annen kjennelse er det såvidt jeg leser den ikke sagt at en ekspropriasjon alltid vil være blandt de «særlige omstendigheter». Hva der er uttalt i kjennelsen er at eksproprianten «i almindelighet» skal bære nødvendige utgifter men at «særlige grunner» kan føre til at eksproprianten fritas og så nevnes det eksempler på slike grunner. Og jeg er enig med lagmannsretten i at det i kjennelsen ikke er uttalt at det skal ses bort fra det forhold at overskjønnet er gått saksøkte imot. Det synes meg nærliggende heller å forstå eksemplet i kjennelsen om «en urimelig overskjønnsbegjæring» på den måte at det tenkes på regelen i skjønnslovens §42 tredje ledd.
Etter min oppfatning foreligger det ikke en uriktig tolkning av skjønnslovens §43, og det er ikke gjort feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Kjæremålet bør derfor forkastes.»