Rt-1982-1093
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-03-25 |
| Publisert: | Rt-1982-1093 (245-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 137K/1982 |
| Parter: | Brua Auto Senter A/S (advokat Øyvind Iversen) mot Odd Sverre Karlsen (advokat Kai Aagaard). |
| Forfatter: | Tønseth, Schweigaard Selmer, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §179, §388, §403, §404 |
Dommerne Tønseth, Schweigaard Selmer og Røstad.
Sarpsborg byrett som lokal arbeidsrett avsa 29. august 1980 dom for at avskjedigelse av Odd Sverre Karlsen var ugyldig og tilkjente ham bl.a. kr. 5000 i erstatning for ikke-økonomisk skade.
Den 16. november 1981 reiste Odd Sverre Karlsen sak ved Moss byrett med krav om lønn for tiden mellom avskjedigelsen (27. november 1979) og domstidspunktet med feriepenger og renter. Arbeidsgiveren, Brua Auto Senter A/S mente saken måtte avvises, da kravet var rettskraftig avgjort ved Sarpsborg byretts tidligere dom. Ved Moss Byretts kjennelse av 11. desember 1981 ble saken avvist i medhold av tvistemålsloven 163 første ledd. Eidsivating lagmannsrett opphevet imidlertid 27. januar 1982 byrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling ved byretten.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset i medhold av tvistemålsloven §404 til å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av arbeidsmiljøloven §66 nr. 5.
Arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 gir arbeidstakeren krav på erstatning ved urettmessig avskjed. Erstatningen skal fastsettes til «det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig». Utvalget er enig med den kjærende part i at erstatningskravet innbefatter krav om lønn i den tiden arbeidstakeren har vært ute av stillingen. I denne forbindelse viser utvalget til Ot. prp. nr. 41 (1975-76) side 77 flg., merknader til den foreslåtte §66. I mange tilfelle vil dette lønnskravet utgjøre den vesentligste del av erstatningskravet.
Når det anlegges sak med påstand om at en avskjed er ugyldig og det samtidig kreves erstatning etter loven §66 nr. 5, vil rettens avgjørelse av erstatningskravet være rettskraftig avgjort når dommen er rettskraftig. Det kan da ikke reises ny sak med krav om lønn for den periode arbeidstakeren har vært ute av stillingen.
Kjæremålsutvalget kan ikke ut fra lagmannsrettens kjennelse se om lagmannsretten har lagt til grunn den tolking av arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 som utvalget ovenfor har gitt uttrykk for, og utvalget finner at kjennelsen må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Utvalget vil i tillegg bemerke at krav om erstatning for urettmessig avskjed hører under den lokale arbeidsrett, jfr. utvalgets kjennelse inntatt i Rt-1980-662. Saken skulle etter dette vært anlagt for Sarpsborg byrett. Utvalget antar imidlertid at lagmannsretten med hjemmel i tvistemålsloven §403 jfr. §388 i stedet for å oppheve Moss byretts kjennelse av 11. desember 1981 og avvise saken fra byretten, selv kan ta standpunkt til spørsmålet om saken må avvises fordi kravet tidligere er rettskraftig avgjort.
Kjæremålet har ført frem. Utvalget finner imidlertid at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den endelige avgjørelse av saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.»