Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1980-02-06
Publisert: Rt-1980-662
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 32K/1980
Parter: Roy og Kari Wickmann (advokat John I. Henriksen) mot Auto-Service A/S (høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen).
Forfatter: Christiansen, Endresen, Aasland
Lovhenvisninger: Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Grunnloven (1814) §88, Tvistemålsloven (1915) §404, Plenumsloven (1926) §6, Arbeidsmiljøloven (1977)


Dommerne Christiansen, Endresen og Aasland.

Roy og Kari Wickmann anla sak ved Ytre Follo herredsrett angående bl.a. krav om erstatning for uberettiget avskjed. Ved herredsrettens kjennelse av 26. mars 1979 ble dette krav avvist fra herredsretten. Ved kjennelse av 18. juli 1979 stadfestet Eidsivating lagmannsrett denne kjennelse. I et videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder et lovtolkingsspørsmål som utvalget kan prøve overensstemmende med tvistemålslovens §404 nr. 3.

Behandlingen av kjæremålet har vært stilt i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse i kjæremålssak Olav Hoaas mot Nordland fylkeskommune. Sistnevnte sak gjaldt spørsmålet om hvorvidt et søksmål om gyldigheten av et avskjedsvedtak måtte avvises fra byretten fordi tvisten etter arbeidsmiljølovens §66 nr. 3 jfr. §61 nr. 2 hørte under lokal arbeidsrett. Kjæremålet ble med hjemmel i høyesterettsloven av 25. juni 1926 §6 annet ledd, jfr. endringslov av 1. juni 1979 henvist til avgjørelse av Høyesterett. I kjennelse av 18. januar 1980 (l.nr. 4/1980) kom Høyesterett til at tvisten hørte under den lokale arbeidsrett.

På bakgrunn av den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i kjennelsen, legger utvalget til grunn at spørsmål om i hvilken utstrekning tvister vedrørende oppsigelse og avskjed hører under arbeidsrett må avgjøres på grunnlag av arbeidsmiljølovens regler uten

Side:663

at det er nødvendig å ta stilling til betydningen av grunnlovens §88, idet denne bestemmelsen ikke er avgjørende for hvor slike tvister kan bringes inn i første instans.

I den foreliggende sak er det spørsmål om hvorvidt arbeidsmiljølovens §66 nr. 3 jfr. §61 nr. 2 medfører at krav om erstatning for uberettiget avskjed bare kan bringes inn for arbeidsrett, eller om det også er adgang til å gå til søksmål for de alminnelige domstoler om slike krav. Utvalget er enig med herredsretten og lagmannsretten i at slike tvister ikke kan fremmes for de alminnelige domstoler, og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt, dog slik at utvalget ikke finner det særlig tvilsomt hvordan arbeidsmiljøloven må forstås på dette punkt. Lovens §66 nr. 3 jfr. §61 medfører at tvister om rettmessigheten av avskjed skal behandles av arbeidsrett, ikke av de ordinære domstoler. Det fremgår av §61 nr. 2 første ledd at arbeidsrettens kompetanse omfatter krav om erstatning for urettmessig avskjed. Etter lovens system må arbeidsrettens kompetanse her være eksklusiv, noe som også synes å fremgå motsetningsvis av §61 nr. 2 tredje ledd.

Utvalget finner således at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Kjennelsen er enstemmig.»