Rt-1984-1120
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-11 |
| Publisert: | Rt-1984-1120 (315-84) |
| Stikkord: | Politivold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 11. oktober 1984 i l.nr. 133/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Even Fredriksen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Langvand, Hellesylt, Blom, Aasland, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1887) §102, §377, §454, §246 |
Dommer Langvand: Stavanger politikammer utferdiget 29. september 1983 forelegg mot A for overtredelse av straffeloven §228 første ledd
«ved at han søndag den 5. juni 1983 under transport av B med bil fra Z til Sandnes slo B med flat hånd i ansiktet».
A ble forelagt en bot på kr. 1000,-, subsidiært 4 dager fengsel. Han vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt Jæren herredsrett til pådømmelse i samsvar med regelen i straffeprosessloven §377 fjerde ledd.
For herredsretten ble det nedlagt påstand om idømmelse av en bot på kr. 600,-, subsidiært 3 dager fengsel.
Jæren herredsrett avsa 2. mars 1984 dom med slik domsslutning:
«1. A frifinnes.
2. A v/h.r.advokat Atle Helljesen tilkjennes saksomkostninger av statskassen med kr. 5200,- - femtusentohundre -. Forfall settes til 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at tiltalte måtte idømmes en bot.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
Statsadvokaten i Rogaland har påanket dommen til Høyesterett. Anken er under ankeforhandlingen begrenset til å gjelde straffutmålingen, og det er for Høyesterett påstått samme straff som for herredsretten.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, men finner at det bør idømmes en lavere bot enn påstått.
Tiltalte har, slik herredsretten har lagt til grunn, gjort seg skyldig i en legemsfornærmelse mot en arrestant som var under transport til politikammeret. Skyldspørsmålet er ved herredsrettens dom avgjort mot tiltalte. Når herredsrettens flertall likevel har frifunnet, er dette begrunnet med at legemsfornærmelsen kunne lates straffri etter straffeloven §228 tredje ledd på grunn av provokasjon fra fornærmedes side. Anken gjelder derfor et rent straffutmålingsspørsmål hvor Høyesterett har full kompetanse.
Etter det opplyste har tiltalte med flat hånd slått bakover mot fornærmede som satt i baksetet. Tiltalte slo mens han samtidig kjørte bilen de satt i. Han slo to ganger. Det første slag traff ifølge beskrivelsen i herredsrettens dom «stolryggen eller nakkestøtten på et av forsetene», mens det neste slag traff fornærmede «like over og på høyre side av høyre øye, slik at det kom til syne en bloddråpe på utsiden av huden og dannet seg en hevelse på innsiden over øyet». Slagene falt etter gjentatte provokasjoner fra fornærmedes side i form av skjellsord som han skrek i øret på tiltalte mens denne måtte konsentrere seg om bilkjøringen.
I dom gjengitt i Rt-1983-375 har Høyesterett fremhevet at det må stilles krav til den selvbeherskelse som polititjenestemenn må vise når de utsettes for provokasjon i form av ukvemsord i forbindelse med tjenesteutøvelsen. Jeg viser også til Høyesteretts dom i Rt-1984-581.
I det foreliggende tilfelle er det nok så at arrestanten med sin opptreden forstyrret tiltaltes bilkjøring. Men dersom det av hensyn til kjøringen hadde vært nødvendig, måtte - som nevnt av herredsretten - den annen lensmannsbetjent ha kunnet sette seg bak i bilen for å passe på arrestanten. Når tiltalte i stedet mistet besinnelsen og slo arrestanten, finner jeg på samme måte som herredsrettens formann at legemsfornærmelsen ikke kan lates straffri av den grunn at arrestanten provoserte tiltalte med skjellsord.
Når det gjelder straffutmålingen, nevner jeg at arrestantens opptreden var vedvarende og plagsom, og at det som følge av hans munnbruk løsnet spytt som traff tiltalte i øret. Jeg legger vekt på dette selv om herredsretten har funnet det godtgjort at tiltalte forstod at det ikke var arrestantens mening å spytte. Jeg nevner videre at tiltalte var utslitt etter flere ukers etterforskning i en omfattende sak som hadde medført mange timers overtid. Jeg finner også grunn til å fremheve at den tiltalte polititjenestemann fra tidligere har et rent rulleblad, og at han selv rapporterte forholdet. Etter en samlet vurdering av omstendighetene i den foreliggende sak er jeg kommet til at det er grunnlag for en mildere reaksjon enn i de to avgjørelser av Høyesterett som er nevnt foran.
Etter det resultat jeg er kommet til, kan ikke herredsrettens saksomkostningsavgjørelse bli stående, jfr. straffeprosessloven §454. Jeg tilføyer at det på grunn av sakens art kunne ha vært spørsmål om å oppnevne offentlig forsvarer etter straffeprosessloven §102.
Jeg stemmer for denne Dom:
1. A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd til en bot på 300 - tre hundre - kroner, subsidiært 1 - en - dags fengsel.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Blom, Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Jon Høyland med domsmenn):
A, født xx.xx.1951, har adresse X. Han er lensmannsbetjent ved Y lensmannskontor og har en inntekt på ca kr. 150000,- pr. år. Han er uformuende, er gift og forsørger kone og 3 barn. Han er ikke tidligere straffet.
A er den 29. september 1983 gitt et forelegg for overtredelse av
straffeloven §228 første ledd
for å ha øvet vold på annens person, eller på annen måte å ha fornærmet ham på legeme,
ved at han
søndag den 5. juni 1983 under transport av B med bil fra Z til Sandnes slo B med flat hånd i ansiktet. - - -
A varslet lensmannsførstebetjent Ivar Auestad ved samme lensmannskontor, og de dro sammen ut i bil for å finne B. Etter ca 3 timers leting fant de B på hans bopel på Z. B var beruset og var lite villig til å bli med dem i bilen. Han lot seg imidlertid overtale og satte seg inn i baksetet. Auestad og A satt i forsetet. A var sjåfør.
A kjørte mot Sandnes for å sette B i arresten der. Strekningen fra Z til Sandnes tar ca 3 kvarter med vanlig kjøring. Idet kjøringen startet fortalte lensmannsbetjentene B hvorfor han var arrestert. Han ble krakilsk, benektet kjennskap til innbruddet i morens hus og ville motsette seg arrest. Han ble høyrøstet og bruke skjellsord og trusler mot lensmannsbetjentene, sin mor og hennes samboer. Lensmannsbetjentene kalte han bl.a. «helvetes apekatter», «jævla sadister», «pakk», «jyplinger», m.v. Han truet dem med at de skulle få «angre».
Retten legger til grunn at B nærmest overøste lennsmannsbetjentene, og særlig A, med en slik strøm av skjellsord og trusler under hele turen. Han bøyde seg frem mellom forsetene i bilen mens han snakket og tildels ropte og skrek ut sine anklager. B har selv nedsatt hørsel og har i retten fremholdt at andre sier han snakker «grassat høyt» i slike tilfeller.
B rev under kjøreturen også i setene og holdt lennsmannsbetjentene fra tid til annen i skuldrene og ristet dem litt. B ble under kjøreturen stadig bedt om å tie stille og å roe seg ned. Han ble også skjøvet tilbake flere ganger av lensmannsbetjent Auestad.
A fant etterhvert ut at det kunne være farlig å ha B sittende slik over seg mens han kjørte bil. Han stanset derfor og førte B's hender bak på ryggen og påsatte ham håndjern. B gjorde under dette bare passiv motstand. B ble fortsatt sittende alene i baksetet og kjøringen fortsatte.
B ble bare sintere etter å ha blitt påsatt håndjern og skrek enda høyere enn før. Samtidig som han ropte inn i øret til A, løsnet det som følge av munnbruken spytt som traff A i øret. A mistet besinnelsen og slo bakover med flat hånd mot B. Han traff først stolryggen eller nakkestøtten på et av forsetene, men slo så i samme bevegelse en gang til bakover. Han traff B like over og på høyre side av høyre øye, slik at det kom til syne en bloddråpe på utsiden av huden og dannet seg en hevelse på innsiden over øyet. B ble etter dette - om mulig - enda mer krakilsk og fortsatte sin talestrøm. - - -
Retten legger til grunn at A har blitt sterkt provosert av B's oppførsel. De skjellsord B har fremsatt, må ansees som ærekrenkelser etter straffeloven §246. Forsvareren har hevdet at en vedholdende skriking i øret på A og spyttingen fra B's side mens han snakket, må ansees som legemsfornærmelse. Retten er ikke enig i dette. Det må antas at det skal forholdsvis mye til før lyd regnes som legemsfornærmelse, og selv skriking som her er skildret, kommer neppe over denne grense. Når det gjelder spyttingen, legger retten etter tiltaltes forklaring til grunn at han forsto at spyttet ikke var forsettlig ment fra B's side, men at det løsnet spytt mens han ropte. Retten antar imidlertid at det at B ropte inn i øret til A slik at spytt også løsnet, er med å forsterke den ærekrenkelse som skjellsordene representerte.
Retten har delt seg i et flertall og et mindretall i synet på hvilken betydning den forutgående ærekrenkelse skal ha for straffutmålingen.
Rettens flertall, domsmennene, finner at forholdet mellom provokasjonen og tiltaltes handling er slik at tiltalte helt må bli å frifinne. Selv om det av en politimann i tjenesteoppdrag skal kreves en ekstra evne til å tåle provokasjoner av denne art, vil det stride mot enhver rimelig rettsfølelse å straffe ham fordi han mistet besinnelsen og slo bakover med flat hånd.
Det har blitt opplyst at A hadde utført 172 timer overtidsarbeide i den siste måned før handlingen ble begått. Han hadde her gjort et utmerket arbeid i etterforskningen av en større narkotikasak. På tross av dette måtte han utføre vanlig vakttjeneste. Denne søndagen var han for en gangs skyld hjemme hos familien, og han ble kalt ut da han skulle spise middag. Rettens flertall finner det rimelig å ta hensyn til at A's «tålegrense» ovenfor vedvarende utskjelling var nedsatt på grunn av at han som polititjenestemann var pålagt store belastninger. Disse hensyn må til en viss grad veies opp mot de særlige krav som må settes til en lensmannsbetjent i tjeneste generelt.
Rettens mindretall - rettens formann - er enig i at det må tas betydelig hensyn til den provokasjon tiltalte var utsatt for. Under tvil har imidlertid rettens formann kommet til at provokasjonen ikke kan medføre at straffen helt faller bort. Mindretallet viser til at Høyesterett i en dom i Rt-1983-375 har lagt til grunn et meget strengt krav til polititjenestemenns selvbeherskelse i forbindelse med deres tjenesteutøvelse. Mindretallet viser til at det i denne sak, liksom i høyesterettsdommen, dreier seg om en verbal fornærmelse som ikke har personlig tilknytning til tiltalte. Men mindretallet finner samtidig at provokasjonen i nærværende sak var ikke uvesentlig sterkere enn i høyesterettsdommen, og at således straffen må bli mildere. - - -