Rt-1983-375
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-03-18 |
| Publisert: | Rt-1983-375 (59-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. mars 1983 i l.nr. 42/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Finn Barkenæs, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hellesylt, Endresen, Michelsen, Røstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1887) §377, Løsgjengerloven (1900) §17, §20, §325, §326 |
Dommer Hellesylt: Etter statsadvokatens ordre utferdiget Kristiansand politikammer den 13. juli 1982 forelegg mot A, født xx.xx.1946, for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og §325 nr. 3. Boten var satt til 1.000 kroner, subsidiært 10 dager fengsel.
Grunnlaget for forelegget var at A da han den 19. mai 1982 under utførelse av polititjeneste skulle bortvise B fra rutebilstasjonen i Mandal på grunn av beruselse, slo B i ansiktet med flat hånd etter at denne hadde sagt til A: «Du er den største fitta her i byen».
A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt retten til pådømmelse, jfr. straffeprosessloven §377 fjerde ledd. Ved Mandal byretts dom av 17. desember 1982 ble A frifunnet, men mot rettsformannens stemme for så vidt gjaldt frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §228 første ledd.
Statsadvokaten i Agder har anket over dommen på grunn av straffutmålingen, idet han hevder at retten burde ha ilagt tiltalte en bot for overtredelsen av straffeloven §228 første ledd. Det er ikke anket over frifinnelsen for tiltalen etter straffeloven §325 nr. 3, foreleggets post II.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av byrettens dom. For Høyesterett er framlagt attester om A som viser at han er ansett som en aktiv og dyktig politimann.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Ved byrettens dom er skyldspørsmålet avgjort mot tiltalte for så vidt gjelder overtredelsen av straffeloven §228 første ledd. Frifinnelsen var på dette punkt begrunnet med at legemsfornærmelsen kunne lates straffri etter §228 tredje ledd på grunn av provokasjon fra fornærmedes side. Anken gjelder således et rent straffutmålingsspørsmål hvor Høyesterett har full kompetanse.
Ved vurderingen av om det er grunnlag for å late legemsfornærmelsen straffri på grunn av provokasjon, tar jeg utgangspunkt i at det til polititjenestemenn må stilles særlige krav til selvbeherskelse i forbindelse med deres tjenesteutøvelse. Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte.
Den situasjon som utløste den legemsfornærmelse det her er tale om, var av en karakter som ordenspolitiet til stadighet vil stå overfor - bortvisning av en beruset person som så kvitterer med ukvemsord. Det var tale om en rent verbal fornærmelse, og den hadde ingen personlig tilknytning til tiltalte. Situasjonen var ikke presset eller vanskelig. Selv om det var tale om et lett slag med flat hånd, finner jeg at A overskred grensene for hva en politimann med erfaring og yrkesfaglig bakgrunn straffritt kan foreta seg i tjenesten i en situasjon som den foreliggende.
Straffen antar jeg passende kan settes til en bot på 1.000 kroner, subsidiært fengsel i 4 dager.
Jeg stemmer for denne Dom:
1. A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd til en bot på 1.000 - ett tusen - kroner, subsidiært fengsel i 4 - fire - dager.
2. Han frifinnes for tiltalen etter straffeloven §325 nr. 3, foreleggets post II.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver J. Parr med domsmenn):
A er født xx.xx.1946. Han bor på - - -, er politibetjent, gift og forsørger kone og 1 barn. Han oppgir å tjene ca kr. 100.000,- og har en formue stor kr. 24.000,-.
Ved beslutning av Kristiansand politikammer den 13. juli 1982 er han forelagt en bot for overtredelse av
I. Straffeloven §228 første ledd - - -
ved onsdag 19. mai 1982 kl. 17.35 på Rutebilstasjonen i Mandal å ha slått B i ansiktet med flat hånd. - - -
Tiltalte A forklarer at han 19. mai 1982 var i tjeneste. Kl. 17.10 kom det telefonisk klage fra Sørlandsruta. Tiltalte rykket ut sammen med sin kollega, Arvid Tønnesen, kl. 17.20. Ved inngangen traff de «D» som var beruset. Tiltalte viste ham ut. Fornærmede, vitnet B, kom inn i ventehallen og ble også vist ut. Tiltalte sa at det sannsynligvis var kommet klage på ham.
B gikk derpå ut, men kom tilbake igjen, idet han måtte på toilettet. Det sa tiltalte var i orden. B gikk imidlertid ikke inn på toilettet, men på kafeteriaen der han gikk rundt mellom bordene og pratet med folk. Tiltalte vinket ham ut, og B kom motstrebende ut. Da de var kommet ut i gangen, sa B: «Du er den største fitta her i byen».
Avstanden mellom tiltalte og B var omtrent armlengdes. Tiltalte gav B en kilevink med flat hånd mot høyre side av ansiktet. Han benyttet venstre hånd og arm.
B sa da at «dette var dumt og jeg beklager». B ble derpå transportert til bilen og satt i fyllearrest.
Tiltalte sier at det slaget han tildelte, var en ren reflekshandling, ikke et utslag av beslutning på det bevisste plan. Hånden og armen formelig fløy opp nesten før fornærmede hadde uttalt forannevnte utsagn.
Kommet tilbake på politikammeret skrev tiltalte følgende i vaktjournalen:
«Kl. 15.55: Utrykning sammen med Tønnessen. Klage på at en person i beruset tilstand ikke ville fjerne seg fra huset til Bjørn Arild Thorsen. Klage fra Alf J. Frøyslands stefar til huseier. C fjernet også etter ønske fra huseier kl. 15.40. Inn i drukkenskapsarrest kl. 15.45, løsgj.l. §20. Vakta stengt. B og «D» tilstede beruset ... Klage fra Skuland Sørlandsruta om at «D» var stor i munnen og nektet å fjerne seg. Lovet at vi skulle se på forholdet så fort vi hadde anledning.
17.45: Vakta stengt. Patrulje sammen med Tønnessen: «D» bortvist fra Rutebilstasjonen, da klager ikke var å treffe. B bor - - - Pensjonat, X, ble derimot innbrakt til politikammeret, da han nektet å fjerne seg, samt i påhør av andre å ha skjelt ut undertegnede for «å være den største fitta her i byen». Dette foranlediget at undertegnede omgående gav ham en «trynetørk». Innsatt i celle kl. 17.40.»
Fornærmede B, født xx.xx.1950, har bekreftet tiltaltes fremstilling av det passerte. Han befant seg på Rutebilstasjonen, var full. Han uttalte den forannevnte setning til tiltalte, nemlig at han var «Den største fitta her i byen». Derpå slo tiltalte ham med venstre hånd holdt flatt, i ansiktet. Slaget var ikke hårdt. Fornærmede tilbrakte 9 timer i fyllearresten.
Han sier videre at han etter at han ble utvist, spurte om han kunne få gå på WC, hvilket han kunne. Han gikk imidlertid ikke på WC, men inn på restauranten. Han ble her bedt om å gå ut av kafeens eier. Tiltalte ba ham fjerne seg, hvorpå forannevnte uttalelse falt fra fornærmedes side.
Fornærmede sier at han ikke tror at tiltalte mente å slå ham. Han sier at han har kjent tiltalte i mange år. Slaget falt umiddelbart, mens uttalelsen falt, - eller straks etter.
Om grunnen til sin reaksjon sier fornærmede at han tidligere har hørt at en kjenning av ham ble banket av tiltalte. Noen anmeldelse ble ikke inngitt. Selv synes fornærmede at han fortjente det slaget han fikk. Han har glemt hele episoden.
Politibetjentene Enoksen og Tønnessen har som vitner bekreftet at B beklaget uttalelsen. Tønnessen har dertil forklart seg i samsvar med tiltalte og fornærmede.
Fhv. politibetjent Lohne har som vitne forklart at han har arbeidet sammen med tiltalte i 10 år. Han har aldri vært vitne til at tiltalte har brukt vold, og tiltaltes rulleblad er rent. Om B uttaler Lohne at han er alkoholiker og veldig ufin, kommer lett med utskjelling og fornærmelser.
Fornærmede B har vedtatt forelegg for overtredelse av løsgjengerloven §17, samt straffeloven §326 annet ledd (forulemping av en offentlig tjenestemann med skjellsord eller annen fornærmelig adferd). Det foreligger ikke påtalebegjæring fra fornærmede B. Aktor har opplyst at saken er reist, fordi påtalemyndigheten mener at almene hensyn krever påtale, jfr. straffeloven §228, siste ledd.
Kristiansand politikammer har foretatt etterforskning i saken mot tiltalte og mot fornærmede som settepolitikammer. - - -
Retten bemerker:
Ad tiltalens pkt. I:
Etter forhandlingen er det på det rene hva som faktisk har skjedd mellom tiltalte og fornærmede 19. mai 1982. Fornærmede har i beruset tilstand vaset rundt i området på og ved Rutebilstasjonen. Han ble altså som nevnt, utvist av politiet, og i forbindelse med dette var det at han ærekrenket politimannen ved å kalle ham «Den største fitta i byen». Tiltalte kvitterer altså øyeblikkelig med hva man kan kalle en lett ørefik utført med venstre hånd og med flat hånd mot kinnet.
Isolert sett er det helt på det rene at slaget mot kinnet representerer en fornærmelse mot legemet slik som nevnt i §228 første ledd. Det eneste spørsmål som foreligger i saken og som kan gjøre en domfellelse tvilsom, er hvorvidt retorsjonsbestemmelsen i §228 tredje ledd kommer til anvendelse og i tilfelle hva resultatet da bør bli.
Retten antar at bestemmelsen i §228 tredje ledd får anvendelse. Det verbale utsagn som foran er nevnt og som fornærmede B har vedtatt forelegg for, må uten tvil betegnes som injurierende. Det er her ikke spørsmål om det objektive innhold av de brukte ord, men om meningen bak. Ingen vil være i tvil om at meningen med utsagnet er å gi en meget sterk nedsettende karakteristikk av en annen.
Som nevnt er det på den annen side på det rene at kvitteringen, slaget på kinnet, er en legemsfornærmelse.
Det heter i loven §228 tredje ledd at handlingen «kan lades straff-fri». Det foreligger altså her en anledning til for domsstolen å reagere langs hele skalaen av reaksjonsmidler, altså fra 6 måneders fengsel til frifinnelse. Retten antar at det her må foretas en avveining av ærekrenkelsen og legemsfornærmelsen. Det må imidlertid være berettiget å trekke inn også andre synspunkter ved avgjørelsen her.
Når det gjelder valg av reaksjoner, har retten delt seg.
Flertallet, domsmennene, vil frifinne tiltalte. De anfører på den ene side at ærekrenkelsen er usedvanlig grov, - på den annen side at legemsfornærmelsen må betegnes som mild. Tiltalte har handlet i opprørt sinnsstemning. Selv en politimann må ha krav på å bli bedømt som det menneske han i virkeligheten er. Ingen lov eller forskrift kan endre det faktum at det i enhver politimann som i ethvert annet menneske, finnes et sinn som ikke bare tenker, men som også føler.
Mindretallet, rettens formann, antar at det bør reageres med straff i form av en bot. Botens størrelse kommer man ikke inn på. Avgjørende for mindretallet er det å slå fast at en politimann i tjeneste ikke straff-fritt skal kunne slå en borger, med mindre slaget er et ledd i hans utførelse av en lovlig tjenestehandling. Det er ikke tilfellet her. Man må anta at politimannen til å begynne med bare besluttet seg til å vise fornærmede bort fra stedet. Det var først da den injurierende uttalelsen falt, at det modnet seg den beslutning hos politimannen at han ville putte fornærmede i arrest. Slaget mot kinnet var imidlertid intet ledd i en lovlig arrest.
Man har her en grense som gir et tydelig skille mellom voldsanvendelse som er et ledd i lovlig tjenesteutøving, og voldsanvendelse som er uttrykk for eller utløsning for spenninger i sinnet. Sistnevnte form for voldsanvendelse bør politimenn i tjeneste holde seg borte fra. Det vil de som regel være bedre skikket til enn gjennomsnitts borger, av de grunner som er nevnt ovenfor: Seleksjon og utdanning. - - -