Hopp til innhold

Rt-1990-922

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1990-09-24
Publisert: Rt-1990-922 (311-90)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 1568/1990, jnr. 566/1990.
Parter:
Forfatter: Aasland, Halvorsen, Langvand
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1964) §22, §43, §172, §174, §184, §185, §385, §388


A, født xx.xx.1949, ble ved Skien og Porsgrunn forhørsretts kjennelse 6. september 1990 fortsatt varetektsfengslet frem til 4. oktober 1990. Han er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd og legemiddelloven §43 annet og fjerde ledd, jfr. §22 første ledd og fengslingen bygget på straffeprosessloven §185, jfr. §184, jfr. §172. A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som den 10. september 1990 forkastet kjæremålet. Lagmannsretten kom til at saken ikke stod i en slik bevisstilling at straffeprosessloven §172 fikk anvendelse, men på grunn av bevisforspillelsesfaren fant lagmannsretten at siktede fortsatt burde holdes fengslet etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i lagmannsrettens saksbehandling, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2. Det hevdes at hovedfeilen er at lagmannsretten ikke har vært oppmerksom på at etterforskingen er avsluttet, jfr. rettsboken for forhørsretten hvor dette er opplyst. Det er videre en mangelfull begrunnelse når det heter at siktelsen omfatter ytterligere hasj utover de nevnte 1,4 kg hasj i siktelsen og at denne side av saken ville måtte ta noe tid å etterforske. Saken er ferdig etterforsket og påtalemyndigheten kan ikke påvise ytterligere mengder. Det antas videre at lagmannsretten i dette tilfelle har fraveket disposisjonsprinsippet og besluttet fengsling på et grunnlag som påtalemyndigheten av åpenbare grunner selv ikke anførte. Lagmannsretten har ikke vurdert om fengslingsforlengelsen er et uforholdsmessig inngrep, jfr. straffeprosessloven §174, særlig når lagmannsretten velger et grunnlag som partene har vært avskåret fra å uttale seg om.

Det er lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

A født xx.xx.1964 løslates.

Subsidiært:

Agder lagmannsretts kjennelse av 10. september 1990 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388. Utvalget kan i den foreliggende sak prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen for lagmannsretten, jfr. §388 nr. 2, eller om lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolking, jfr. §388 nr. 3. Utvalget kan således ikke prøve bevisbedømmelsen eller den konkrete rettsanvendelsen. Det følger av dette at selv om det skulle foreligge feil i saksbehandlingen eller lovtolkingen, vil utvalget ikke ha det nødvendige grunnlag for selv å treffe ny avgjørelse, jfr. straffeprosessloven §385 fjerde ledd, men vil måtte begrense seg til å oppheve lagmannsrettens kjennelse, se Rt-1989-70.

Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på dette grunnlag.

Påtalemyndighetens begjæring til forhørsretten om forlenget fengsling var begrunnet med at vilkårene for dette er tilstede etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 - gjentagelsesfare - og §172. §171 nr. 2 om bevisforspillelse var ikke påberopt. I rettsboken for forhørsretten er anført: "Aktor opplyste at saken er ferdig etterforsket og at den vil bli oversendt statsadvokatene i løpet av uke 37." Forhørsretten tok begjæringen til følge med hjemmel i straffeprosessloven §172.

Lagmannsretten var uenig med forhørsretten i at vilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 var til stede, men fant grunn til fortsatt å holde siktede fengslet i medhold av bestemmelsen om faren for bevisforspillelse i §171 første ledd nr. 2. Lagmannsretten bemerker at dette grunnlag ikke er påberopt av politiet, men at retten antar at den likevel må kunne bygge på dette grunnlag. Det er i denne forbindelse uttalt i kjennelsen at siktelsen ikke bare gjelder omsetning av 1,4 kilo hasjisj, men også ytterligere kvanta, og at saken "forsåvidt er ...lite bevismessig klarlagt, og det må antas at denne side av saken vil måtte ta noe tid å etterforske."

Det ser her ut som om lagmannsretten ikke kan ha vært oppmerksom på opplysningene i forhørsrettens rettsbok om at saken er ferdig etterforsket. Det fremgår ikke at lagmannsretten har fått nye opplysninger om at det fortsatt gjenstår etterforskning. Etterat lagmannsrettens kjennelse forelå, er det 18. september 1990 utferdiget tiltalebeslutning mot A nettopp for overdragelse av ca 1,4 kilo hasjisj.

Kjæremålsutvalget finner etter dette at den begrunnelse som er gitt, kan gi grunn til å tvile på om lagmannsretten i tilstrekkelig grad har overveid vilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Man vil for ordens skyld tilføye at det ikke har vært foranledning til å ta standpunkt til spørsmålet om lagmannsretten her kunne bygge på et fengslingsgrunnlag som ikke var påberopt av påtalemyndigheten, og som siktede ikke hadde fått anledning til å uttale seg om.

Etter dette må kjennelsen oppheves.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.