Rt-1989-70
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-24 |
| Publisert: | Rt-1989-70 (19-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 137/1989, jnr 62/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §233, §171, §184, §240, §385, §388 |
Oslo politikammer rettet 18. oktober 1988 anmodning til Asker og Bærum forhørsrett om avsigelse av fengslingskjennelse overfor A, født xx.xx.1935. Han er mistenkt for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd. Grunnlaget for siktelsen var angitt slik:
Mandag 17. oktober 1988 om natten på bopel i - - - - - - gt. 1, 6. et. Oslo skjøt han sin venninne B antakelig med en pistol så hun avgikk ved døden.
Asker og Bærum forhørsrett avsa samme dag fengslingskjennelse mot A. I kjennelsen ble det vist til straffeprosessloven §184, §171 første ledd nr 2 samt §240. Frist for fengsling ble satt til 13. desember 1988.
Oslo politikammer fremsatte ved påtegning av 12. desember 1988 begjæring overfor Asker og Bærum forhørsrett om fristforlengelse. Det heter i påtegningen:
Siktede har nå forandret sin opprinnelige politiforklaring hvor han hevdet at det var avdøde som holdt våpenet da skuddet gikk av, se dok. 9, særlig side 17 og 22.
Ved rettsmøte i forhørsretten - hvor siktedes forsvarer ikke hadde anledning til å være til stede - ble fristen for fengslingen forlenget til 15. desember 1988.
Asker og Bærum forhørsrett avsa 15. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
A, født xx.xx.1935, blir å holde i fortsatt varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover torsdag 9. februar 1989 kl 1600.
I denne kjennelsen ble bestemmelsen i straffeprosessloven §172 lagt til grunn. Det heter således i kjennelsesgrunnene:
A er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Han har i retten erklært seg ikke straffskyldig, og han har med støtte av sin forsvarer begjært seg løslatt. Retten er enig med påtalemyndigheten i at det foreligger særlig sterk mistanke om at siktede har forholdt seg som beskrevet i siktelsen. Han har erkjent at han holdt våpenet da skuddet som drepte B, falt. Han har også erkjent at han holdt våpenet med begge hender og med bøyde armer og at våpenet var rettet mot B da pistolen gikk av. Siktedes politiforklaring og de opplysninger som ellers foreligger i saken styrker mistanken i særlig grad. Strafferammen for forsettlig drap er fengsel i minst 6 år, hvilket betyr at forbrytelsen kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172 er således til stede." Siktede erklærte kjæremål til Eidsivating lagmannsrett. I kjæremålet vises blant annet til at bestemmelsen i straffeprosessloven §172 er en unntaksbestemmelse som har vært gjenstand for kritikk. Det hevdes at lagmannsretten på denne bakgrunn må foreta nøye vurdering av alle sakens momenter før bestemmelsen nyttes som grunnlag for varetektsfengsling. Siktedes forsvarer kommer i kjæremålet også nærmere inn på grunnlaget for mistanken mot siktede. Det hevdes blant annet at siktede ikke husker noe særlig om det forhold siktelsen gjelder, og at det ikke foreligger vitnebevis av betydning. Siktede har "i åpen rett ikke kunne gi noen forklaring" på det som er inntatt i politirapporter om hans forklaringer for politiet. Forsvareren hevder at det hersker usikkerhet om siktedes subjektive forhold i saken.
Lagmannsretten avsa 11. januar 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det påberopes saksbehandlingsfeil og feil lovtolking.
Anførselen om saksbehandlingsfeil går ut på at lagmannsretten ikke har begrunnet sin avgjørelse slik det er forutsatt i straffeprosessloven §184 annet ledd. Siktede viser til at det i kjæremålet til lagmannsretten ble anført at forhørsretten hadde "lagt seg på et for lavt krav med hensyn til at skyldspørsmålet nærmest skal være klart", og det ble etterlyst hvilke andre opplysninger dette kunne bygge på foruten siktedes noe varierende forklaringer. Lagmannsretten skulle på denne bakgrunn ha gitt en mer utførlig begrunnelse. Avslutningsvis i forbindelse med kjæremålet over den påståtte saksbehandlingsfeil er det uttalt: "Ordensmessig tilføyes for den ærede Rett at det ikke begjæres oppheving av lagmannsrettens kjennelse på dette grunnlag." Siktede hevder videre at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig. Forsvareren har her anført: "Imidlertid vil det anføres at også lagmannsretten, dersom det kan sies at denne har vurdert spørsmålet om anvendelse av strpr.l. §172 selvstendig, har denne rett tatt feil mht. lovfortolkingen idet jeg fortsatt ikke kan se at bevisene mot siktede er av en sådan art at de nærmest kan kalles overveldende. Det er mitt syn at det skal stilles så strenge krav når man benytter denne bestemmelse." For øvrig viser siktede til det som er anført for lagmannsretten. I kjæremålet påstår siktede seg løslatt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388. Utvalget kan i den foreliggende sak prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen for lagmannsretten, jf §388 nr 2, eller om lagmannsretten har bygd på uriktig lovtolking, jf §388 nr 3. Utvalget kan således ikke prøve bevisbedømmelsen eller den konkrete rettsanvendelse. Det følger av dette at selv om det skulle foreligger feil i saksbehandlingen eller lovtolkingen, vil utvalget ikke ha det nødvendige grunnlag for selv å treffe ny avgjørelse, jf straffeprosessloven §385 fjerde ledd, men vil måtte begrense seg til å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet bygger således på en misforståelse når det forutsettes at utvalget skulle kunne treffe avgjørelse om å løslate siktede, og når det gis uttrykk for at det ikke påstås opphevelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil. Når fengslingen er påkjært, finner utvalget etter omstendighetene å burde se bort fra denne begrensning av kjæremålet.
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunnlag av uklare kjennelsesgrunner.
Forhørsretten har truffet sin avgjørelse om fortsatt varetektsfengsling på grunnlag av straffeprosessloven §172. Etter denne bestemmelsen stilles det krav om et særlig sterkt grunnlag for mistanke - det må foreligge "tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken". Kjæremålet til lagmannsretten gjaldt særlig det forhold at det etter siktedes mening ikke forelå et slikt særlig sterkt grunnlag for mistanke. Lagmannsretten har i sin kjennelse anført: "Lagmannsretten finner at det er skjellig grunn til mistanke mot siktede for å ha forholdt seg som nevnt i siktelsen, og er enig med forhørsretten i resultatet og begrunnelsen." Lagmannsretten har altså dels sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse, men har innledningsvis gitt uttrykk for at det foreligger "skjellig grunn til mistanke". Den begrunnelse som er gitt, kan gi grunn til å tvile på om lagmannsretten i tilstrekkelig grad har overveid vilkårene i straffeprosessloven §172. Etter denne bestemmelse er "skjellig grunn til mistanke" ikke tilstrekkelig. Selv om lagmannsretten også viser til forhørsrettens begrunnelse, viser lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke med den nødvendige klarhet at retten har tatt et riktig rettslig utgangspunkt. Dette må lede til at kjennelsen oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.