RG-1935-266
| Instans: | Trondheim overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-01-31 |
| Publisert: | RG-1935-266 (97 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 41/1934. |
| Parter: | Den ankende part: Bodin kommune. (Overrettssakfører Rolf Thorne, Bodø.) Motpart: Kristine Olsen Skaug, Bodin. (Advokat J. Øvergaard, Oslo.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Berger (rettsformann), Bie samt justitiarius Bruun |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928) §22, §51, Jordloven (1928) |
Ved ankeerklæring av 27/3 1934 har Bodin kommune innanket her for overretten en av Salten herredsrett den 30 januar 1934 avsagt kjennelse med sådan slutning:
«Ankenevndens avgjørelse opheves og saken hjemvises til ny behandling ved ankenevnden.
I saksomkostninger betaler saksøkeren Bodin kommune til saksøkte Kristine Olsen, Skaug, Bodin, kr. 150 - et hundredefemtikroner - innen 14 - fjorten dager fra kjennelsens forkynnelse.»
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«1. At Salten herredsretts kjennelse av 30. januar 1934 opheves.
2. Principalt: at Kristine Olsens klage til herredsretten avvises.
Subsidiært: at ankenevndens overskjønn av 14 juli 1933 stadfestes.
3. At Kristine Olsen dømmes til å betale saksomkostninger
Side:267
til Bodin kommune for klagens behandling ved herreds- og overrett.»
Motparten har nedlagt sådan påstand:
«1 At. anken forkastes idet herredsrettens kjennelse av 30. januar 1934 stadfestes.
2. At den ankende part også tilpliktes å betale Kristine Olsen Skaug saksomkostninger for overretten.»
Sakens sammenheng fremgår av begrunnelsen for herredsrettens kjennelse og de avgitte skjønn.
Det bemerkes at herredsrettens kjennelse først blev innbragt for overretten som kjæremålssak, men denne avvistes ved overrettens kjennelse av 22/3 1934, idet rettsmidlet antokes å være anke. Kjæremålssakens dokumenter vedligger denne ankesak.
Saken foreligger for overretten i samme stilling som for herredsretten, idet der som nytt kun er fremlagt etpar karter.
Den ankende part påstår principalt klagen avvist fra herredsretten fordi det i og med at ankenevnden fremmet skjønnet er endelig avgjort at bestemmelsene i jordlovens §51 jfr. §22 2 ikke leder til at avståelse nektes. Overretten må dog finne det klart at motparten må ha adgang til å få prøvet ad rettslig vei om skjønnet har gått ut fra den riktige forståelse av loven.
Hvad realiteten angår finner man å måtte anta at overskjønnet ikke som underskjønnet har veiet mot hinannnen fordelene og manglene ved fraskillelse av husmannsplassen fra motpartens hele eiendom som nu er sammenføiet til et bruk. Man finner altså at herredsrettens forståelse av overskjønnet er riktig.
Likeledes er man enig i herredsrettens avgjørelse av at det «hele» som det her blir spørsmål om i relasjon til jordlovens §22 2 må være motpartens samlede eiendom. Når som her plassen og Bjørkelund grenser mot hinannen og eies av samme eier således at de senere har kunnet
Side:268
sammenføies til et bruk, når de på alle kanter har vært omgitt av fremmed eiendom, når husmannen har ydet pliktarbeide og avgift til motparten, og når det endelig har vært meningen med skylddelingene av bnr 12 og 16 å danne et nytt bruk, da må det henligge under skjønnet å bedømme om fraskillelsen av husmannsplassen i forhold til dette nye bruk vil medføre uforholdsmessig skade eller ulempe.
Idet man forøvrig tiltrer herredsrettens begrunnelse, finner man derfor at dens kjennelse må stadfestes.
Justitiarius Bruun som forøvrig var enig, bemerket at han hadde funnet det meget tvilsomt, om ikke husmannsplassen i relasjon til jordloven måtte ansees fremdeles å være en del av hovedbruket.
Men da det ikke kan antaes ved de forskjellige skylddelinger og eiendomsoverdragelser å være tilsiktet å omgå jordloven, og da de nu sammenføiede brnr. 12 og 16 danner et naturlig hele, skilt fra hovedeiendommen ved fremmed eiendom, fant han å burde slutte sig til de øvrige voterende.
På grunn av sakens tvilsomhet antaes saksomkostninger ikke å burde tilkjennes, hverken for herredsrett eller for overrett.
SLUTNING:
Herredsrettens kjennelse stadfestes.