RG-1970-71
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1969-07-01 |
| Publisert: | RG-1970-71 |
| Stikkord: | Lov av 20, mai 1927 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 1. juli 1969 i kjæremålssak nr. 6/1969 B |
| Parter: | Ivar Knudtson (advokat Kjell Nerva) mot Bjarne Hall m.fl. (advokat Bjørn Krane). |
| Forfatter: | Lagmann Harald Elstad, lagdommer Maurits Andersen, hjelpedommer Halvard Lind Hansen |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §12, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §30, LOV-1927-05-20-2, Skifteloven (1930) §50 |
Den 10. september 1968 avholdt namsmannen i Rana tre utleggsforretninger hos Sigrun Knudtson, Mo i Rana. Forretningene var begjært av tre forskjellige handelsfirmaer i Mo, Bjarne Hall, Ruud-Leknes og A. Nyborg A/S, og gjaldt varegjeld og påløpne omkostninger med tilsammen kr. 744,65. Utlegg ble tatt i et TV-apparat og et kjøleskap som befant seg i saksøktes og hennes manns felles bolig.
Saksøktes mann Ivar Knudtson påklaget den 23. september 1968 utleggsforretningene til Rana namsrett og gjorde gjeldende at det var tatt utlegg i gjenstander som han hadde kjøpt og hadde råderett over. Gjelden var stiftet av hustruen før ekteskapet. Ektefellene ble gift 3. oktober 1964. Han heftet ikke for gjelden, jfr. ektefellelovens §30. TV-apparatet og kjøleskapet var anskaffet av ham under ekteskapet, men utelukkende for hans midler. Hustruen brakte ikke midler inn i ekteskapet og har ikke hatt inntekt etter giftermålet. Klageren hevdet at han rådet over hele felleseiet, og bestred at anskaffelse for noen del var muliggjort ved hustruens arbeid i hjemmet.
Saksøkerne ved advokat Bjørn Krane, Mo i Rana, påstod prinsipalt at klagen ikke ble tatt til følge, subsidiært at utleggsforretningene ble stadfestet for så vidt angikk en ideell halvpart av de utlagte gjenstander. Det ble videre påstått saksomkostninger.
Side:72
Saksøkerne viste til at de utlagte gjenstander er vanlige bruksting som må anses ervervet av ektefellene i fellesskap og som de må ha felles rådighet over. Selv om klageren måtte ha skaffet de nødvendige kontanter til innkjøpet, er dette i hvert fall delvis muliggjort ved hustruens arbeid i hjemmet.
Rana namsrett - dommerfullmektigen - avsa 5. desember 1968 kjennelse i saken med slik slutning:
«Namsmannens utleggsforretninger nr. 244, 246 og 247 for 1968 stadfestes for så vidt angår en ideell halvdel av de utlagte gjenstander.»
Saksomkostninger ble ikke tilkjent under henvisning til at saken hadde budt på tvil.
En viser forøvrig til premissene i kjennelsen.
Kjennelsen ble forkynt for Ivar Knudtson 9. januar 1969. Den 18. s.m. har advokat Kjell Nerva, Mo i Rana, på vegne av Knudtson påkjært namsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett.
Den kjærende part mener at namsrettens avgjørelse er uriktig. Det hevdes at fru Knudtson verken kan tilføres direkte eller indirekte andel i anskaffelsen av de utlagte gjenstander. TV-apparatet ble innkjøpt 12. februar 1965, mens kjøleskapet ble kjøpt i 1966. Knudtson har vært fast ansatt ved Jernverket siden før han giftet seg. Ekteskapet har ikke brakt ham i noen bedre stilling økonomisk. Hustruen var hushjelp før giftermålet og har ikke hatt inntektsgivende arbeid etterpå. Det følger av lov om ektefellers formuesforhold §12 at hver ektefelle råder over det han har brakt inn i felleseiet, og av §30 i samme lov at hver hefter med felleseie han råder over. Disse bestemmelser må anvendes i denne sak.
Den kjærende part hevder dessuten at hans synspunkt støttes klart av rettspraksis og viser til dom i Rt-1966-874 flg.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Rana namsmanns utleggsforretninger nr. 2«, 246 og 247 for 1968 oppheves. Ivar Knudtson tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten.»
Motpartene har ved sin prosessfullmektig, advokat Bjørn Krane, tatt til gjenmæle mot kjæremålet. De fastholder at de utlagte gjenstander må anses anskaffet av ektefellene i fellesskap og viser til at det dreier seg om daglige bruksting. Knudtson har vanlig arbeidsinntekt og var for 1967 lignet av inntekt kr. 24.400,-, 0 formue. Ektefellene har to barn, og hustruens arbeide i hjemmet er viktig for den felles økonomi.
Advokat Krane viser ellers til sine anførsler for namsretten.
Han har lagt ned slik påstand:
«Namsrettens kjennelse stadfestes, idet motpartene dog tilkjennes saksomkostninger hos den kjærende part for namsrett og lagmannsrett.»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten.
De avgjørende lovbestemmelser er som nevnt §30 i lov av 20. mai 1927 om ektefellers formuesforhold, som går ut på at hver
Side:73
ektefelle hefter med sitt særeie og med den delen av felleseiet som han eller hun rår over, og §12, som sier at hver ektefelle rår over det som han eller hun har brakt inn i felleseiet.
Det er gode grunner som taler for å se det slik som namsretten har gjort, at når det gjelder vanlige bruksting i hjemmet, må de sies å være innbrakt av mann og kone i fellesskap, selv om det er mannen som har skaffet pengene til innkjøp av tingene, når kona har ytt sin innsats i form av arbeid i hjemmet. Dette synet har imidlertid ikke fått medhold i rettspraksis.
De rettsavgjørelser som foreligger om tolking av uttrykket «brakt inn i felleseiet», knytter seg i de fleste tilfelle til skifteloven §50, jfr. Peter Lødrup i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.557. Men som Lødrup sier, må tolkingen bli den samme etter ektefelleloven. I de nevnte sakene har det gjerne vært spørsmål om fast eiendom. Og Høyesterett har ikke villet godkjenne hustruens arbeid i hjemmet som tilstrekkelig grunnlag for å si at hun har vært med på å bringe eiendommen inn i boet, selv om det gjelder hus som tjener til bolig for familien. Forholdet kan da neppe stille seg annerledes når det gjelder bruksting til huset, selv om det her er tale om vesentlig mindre verdier. Iallfall når det som her er tale om ting som mannen har kjøpt forholdsvis kort tid etter at ekteskapet ble inngått, må det være i samsvar med den rettspraksis som foreligger, ikke å legge noen vekt på hustruens arbeid i hjemmet ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som har brakt tingene inn i felleseiet.
I samsvar med dette blir utleggsforretningene opphevd.
Saken har budt på så pass stor tvil at det måtte være grunn for de tapende parter til å se rettens avgjørelse. Sakskostnad blir derfor ikke tilkjent verken for namsretten eller lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 andre leddet og §180 andre leddet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Utleggsforretningene oppheves.
Sakskostnad for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.