RG-1976-204

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1975-06-06
Publisert:	RG-1976-204
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6.juni 1975 i sak nr. 466/1973
Parter:	I. Roy Sundell (høyesterettsadvokat) Ragnvald Wilberg) mot Østlandet Gjensidig Bilforsikring (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) og Det norske Garantiselskab A/S (høyesterettsadvokat Olav Nergaard v/advokat Dag Stousland). II. Østlandet Gjensidige Bilforsikring (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) og Det norske Garantiselskab A/S (høyesterettsadvokat Olav Nergaard v/advokat Dag Stousland) mot Bjarne Sundell (høyesterettsadvokat Ragnvald Wilberg).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Erling Slyngstad, byrettsdommer Terje Torp
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §70, Tvistemålsloven (1915) §105, §172, §180

Lørdag 22.4.1967 ca. kl. 0945 fant det sted en kollisjon i krysset Alvimveien/Glommaveien, i Sarpsborg, mellom personbil B-23284, ført av Gunnar Jensen og motorsykkel B-29277, ført av Roy Sundell. Passasjer på motorsykkelen var førerens far Bjarne Sundell. Personbilen var forsikret i Det norske Garantiselskab A/S (heretter kalt Garantiselskapet). Motorsykkelen var forsikret i Østlandet Gjensidige Bilforsikring (heretter kalt Østlandet). Motorsykkelens fører hadde også en førerulykkesforsikring i dette selskap. Ved kollisjonen pådro både Roy og Bjarne Sundell seg meget alvorlige hodeskader.

Ved stevning av 4.8.1970 reiste Rikstrygdeverket og Tune

Side:205

trygdekasse sak mot Østlandet med krav om regress for utlegg til uførepensjon, hjelpestønad, sykehuspleie m.v. Østlandet trakk på sin side Garantiselskapet inn i saken i medhold av Tl. §69. Retten besluttet å dele pådømmelsen, slik at ansvarsfordelingen mellom de to forsikringsselskaper først ble behandlet for seg. Sarpsborg byrett avsa den 12.5.1971 deldom med slik domsslutning:

«1. Ansvaret for kollisjonen 28.4.67 mellom B-29277 og 3-23284 fordeles med 2/3 på Østlandet Gjensidig Bilforsikring og 1/3 på Det norske Garantiselskab A/S.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne deldom ble ikke påanket. Saken om regresskravet, nr. 51/1970 A ble deretter stanset i medhold av Tvml. §105 med virkning fra 15.11.1971. Saken ble satt igang igjen 4/10 1973.

Ved stevning av 10.5.1971 reiste Roy Sundell og Bjarne Sundell sak mot Østlandet og Garantiselskapet. For Roy Sundell gjaldt saken mot Østlandet krav i henhold til førerulykkesforsikringen, idet Østlandet bare har utbetalt 40 % av polisebeløpet på kr. 60.000,-, og overfor Garantiselskapet krav om erstatning for personskade. Bjarne Sundells krav gjaldt overfor begge selskaper den personskade han var påført ved kollisjonen den 22.4.1967. Denne sak (nr. 19/71 A) og sak nr. 51/70 A ble 4.10.73 forenet til felles behandling. Sarpsborg byrett avsa 10.10.1973 i begge saker dom med slik domsslutning:

1. Østlandet Gjensidige Bilforsikring frifinnes for Roy Sundells krav.

2. Det norske Garantiselskab A/S betaler innen to uker til Roy Sundell kr. 26.667,- med 3 % årlig rente fra 28/2.1969 til 6/5. 1970 og deretter 4 % årlig rente inntil betaling skjer.

3. Østlandet Gjensidig Bilforsikring og Det norske Garantiselskab A/S betaler innen to uker tilsammen kr. 18.600,- til Bjarne Sundell med 3 % årlig rente fra 28/2.1969 til 6/5.1970 og deretter 4 % årlig rente inntil betaling skjer. Beløpet fordeles med 2/3 på Østlandet Gjensidige Bilforsikring og 1/3 på Det norske Garantiselskab A/S.

4. Østlandet Gjensidig Bilforsikring og Det norske Garantiselskab A/S betaler innen to uker tilsammen kr. 58.600,- til Rikstrygdeverket med 3 % årlig rente fra 28/2.1969 til 1/6. 1970 og deretter 4 % årlig rente til betaling skjer, og til Tune trygdekasse kr. 26.399,96 med 3 % årlig rente fra 24/5.1968 til 1/5.1970 og deretter 4 % årlig rente til betaling skjer. Beløpene fordeles med 2/3 på Østlandet Gjensidig Bilforsikring og 1/3 på Det n.G.A/S.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Partene tok ikke opp spørsmålet om skyldfordeling mellom Gunnar Jensen og Roy Sundell i denne omgang i sin fulle bredde. Lagmannsretten henviser for dette spørsmåls vedkommende til byrettens dom av 12.5.1971. For øvrig henvises det til saksfremstillingen i byrettens dom av 10.10.1973.

Østlandet Gjensidig Bilforsikring og Det norske

Side:206

Garantiselskab A/S har påanket byrettens dom overfor Bjarne Sundell. Denne har tatt til gjenmæle og erklært motanke, idet den tilkjente erstatning ansås for liten.

Ved innledningen av ankeforhandlingen for lagmannsretten den 27.5.1975 tilbød Østlandet og Garantiselskapet at saken ble forlikt ved en utbetaling på kr. 10.000,-. Dette tilbud ble akseptert av Bjarne Sundell, og det ble deretter avsagt kjennelse hvorved saken mellom de to forsikringsselskaper og Bjarne Sundell ble hevet.

Roy Sundell har ved ankeerklæring av 15.10.1973 påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

«1. Ankemotpart nr. 1 Østlandet Gjensidig Bilforsikring dømmes til å betale til den ankende part, Roy Sundell erstatning i h.h.t. førerulykkesforsikring med kr. 36.000,- + renter i h.h.t. polisen.

2. Ankemotpart nr. 2, Det norske Garantiselskab A/S dømmes til å betale til den ankende part, Roy Sundell erstatning oppad begrenset til kr. 300.000,- med 6 % renter fra dommens forkynnelse.

3. Ankemotpartene dømmes til å betale sakens omkostninger for Byretten og for Lagmannsretten.»

Østlandet Gjensidige Bilforsikring har tatt til gjenmæle og ved ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

«Østlandet Gjensidig Bilforsikring frifinnes.»

Det norske Garantiselskab A/S har tatt til gjenmæle og dertil erklært motanke og har i ankeerklæringen nedlagt slik påstand:

«Det norske Garantiselskab A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Den ankende part har i forholdet til Østlandet gjort gjeldende at det er uriktig, når byretten har godtatt Østlandets standpunkt, om at den medisinske invaliditet i Roy Sundells tilfelle bare er 40 % slik overlege M. Tengesdal ved Sarpsborg sykehus har vurdert det. Det riktige må være å sette den medisinske invaliditet til 100 %, og det er i den forbindelse henvist til den erklæring som er avgitt av de for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige. Den medisinske invaliditet kan ved hjerneskader ikke bare vurderes ut fra objektive funn. Den skadedes totalfunksjon må være et avgjørende vurderingsmoment. Når det gjelder fortolkningen av ulykkesforsikringsvilkårenes §5, så må invaliditeten ses i forhold til en ervervssituasjon. Når Sundell er ute av stand til å fungere i en ervervssituasjon, må den medisinske invaliditet settes til 100 %. Man finner en god analogi i bestemmelsen om at den medisinske invaliditet skal settes 100 % ved sinnssykdom som utelukker ethvert arbeid.

Østlandet har på sin side understreket at det her dreier seg om fortolkning av førerulykkesforsikringens polisevilkår i forhold til Roy Sundell. Det er et gjennomgående synspunkt, når det gjelder disse vilkår, at det er det objektivt konstaterbare

Side:207

organiske skadebilde som er utslaggivende, når det gjelder medisinsk invaliditet. Det tas ikke hensyn til hvilke følger de aktuelle skader faktisk får for ervervssituasjonen, og det er ikke adgang til å se hen til i hvilken grad skaden hindrer den skadede i å utøve et yrke. Psykiske følgevirkninger av skaden tas det ikke hensyn til i polisevilkårene. I Sundells tilfelle er den organiske hjerneskade ikke over 40 %. Det er tilstøtt symptomer på det mentale plan, men at Sundell delvis er deprimert og mangler utholdenhet, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det er dessuten en mulighet for en bedring av hans ervervsmuligheter, når rettssaken er avsluttet.

Det henvises til bestemmelsene i ulykkesforsikringsvilkårenes §5 pkt. 3, hvoretter invaliditetsgraden i et tilfelle som dette skal fastsettes skjønnsmessig. Ved fastsettelsen skal det ikke tas hensyn til yrke, individuelle anlegg eller sosial stilling. Det syn som overlege Tengesdals vurdering bygger på, deles av mange leger, og det er dette syn som harmonerer best med det grunnsyn man baserer skadeoppgjøret på når det gjelder ulykkesforsikringer.

Den ankende part har videre overfor Garantiselskapet gjort gjeldende at byretten uriktig har gjort Roy Sundell medansvarlig for ulykken. Det er for det første uriktig når byretten har funnet at trafikkreglenes §16, nr. 1 annet ledd ikke får anvendelse i det foreliggende tilfelle. Glommaveien var en vei med liten trafikk som førte ned fra boligfeltet på Alvimhaugen. Det pekes i denne forbindelse på at det var forbud mot gjennomgangstrafikk på veien.

Ellers viser hendelsesforløpet ved kollisjonen at bilføreren Jensen ikke er blitt oppmerksom på Sundell før i kollisjonsøyeblikket, og han kan da ikke ha sett til venstre før han kjørte ut i krysset. Han må ha kjørt på en slik måte at Sundell har regnet med at han ville stanse, noe som også fulgte av den trafikk som kom i motsatt retning i forhold til Sundell. På grunnlag av vitnet Ludvigsens forklaring må det ha vært to biler som kom fra Jensens høyre side. Derfor måtte Sundell føle seg trygg på at Jensen ville stanse. Jensen synes på sin side å ha forsøkt å smette over veien så fort som mulig for å komme foran de nevnte biler, og dette kan være årsaken til at han har vært helt uoppmerksom overfor trafikk fra venstre. Jensen kjørte ut i veien på en måte som gjorde kollisjonen uunngåelig. Dette kan også ha sammenheng med at bilen hadde defekte bremser. Han hadde derfor ikke fått utlevert vognkortet og kjørte således bilen ulovlig. Jensen må etter dette belastes den hele skyld for kollisjonen.

Når det gjelder det tap Sundell har lidt frem til domsavsigelsen, henvises det til oppgaven fra Borregaard om hans sannsynlige inntekter og de opplysninger som foreligger om hva han har fått utbetalt i sykepenger og attføringsstønad og lønn siden ulykken. Den inntekt på kr. 150,- pr. mnd. han de siste 4 år har hatt som fritidsleder 3 kvelder i uken, kan ikke tas i

Side:208

betraktning da dette er en inntekt han også kunne fått, selv om han ikke var skadet.

Når det gjelder tap i fremtidig erverv, henvises det til de sakkyndiges erklæring. Han er 100 % varig invalidisert, og erstatningen må utmåles på dette grunnlag. Sundell har forsøkt forskjellige former for inntektsgivende arbeid, men har måttet gi op hver gang på grunn av de plager som ulykken har medført. Den omstendighet at han har hatt attføringspenger helt til i dag, kan det ikke legges avgjørende vekt på. Fra 1. juli må han antas å gå over på full uførepensjon, som beløpsmessig skulle tilsvare attføringspengene.

Garantiselskapet har gjort gjeldende at Sundell må ta hele skylden for kollisjonen. Bestemmelsen i trafikkreglenes §16, nr. 1 annet ledd kan - som byretten riktig har antatt - ikke komme til anvendelse. Sundell hadde vikeplikt etter hovedregelen i trafikkreglenes §16, nr. 11. ledd. Han hadde ikke grunn til å regne med at Jensen ville stanse, da denne i langsom fart kjørte frem til og ut på Alvimveien. Trafikken fra høyre var ikke så nær at denne representerte noe problem for Jensen. Sundell må etter dette enten ha kjørt for fort, slik at han ikke greide å stanse, eller han har uten rimelig grunn trodd at bilen fra høyre ville stanse. Han må nødvendigvis ha sett bilen kjøre frem til krysset i slik avstand at han lett burde kunnet stoppe.

Når det gjelder det lidte tap, er det ikke reist vesentlige innvendinger mot de foreliggende opplysninger om Sundells sannsynlige inntekt. Dog må inntekten som fritidsleder komme til fradrag.

Det innrømmes ellers at den ervervsmessige invaliditet er betydelig. Det er imidlertid mulighet for en bedring i fremtiden og en varig ervervsmessig invaliditet på 100 % antas ikke å foreligge. Det påpekes i denne forbindelse at Sundell hittil har fått attføringspenger, fordi man tar sikte på et nytt attføringsforsøk etter at endelig dom foreligger i saken. Det må tas hensyn til den kollektive ulykkesforsikring som er utbetalt og til det beløp Sundell får utbetalt i henhold til førerulykkesforsikringen. Det må også tas hensyn til de skattemessige fordeler Sundell har oppnådd ved særfradrag og ekstra klasse frem til domsavsigelsen, og at erstatning for tap i fremtidig erverv ikke beskattes.

Ankeforhandling har vært holdt 27. og 28. mai 1975. Den ankende part og 2 vitner har avgitt forklaring. Åstedsbefaring ble foretatt. De oppnevnte sakkyndige dosent dr. med. Arve Lønnum og assisterende overlege Sven-Inge Oftedal var til stede og redegjorde for sin avgitte erklæring. Det som er dokumentert fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten ser saken slik:

Glommaveien fører fra Alvimveien opp til boligfeltet på Alvimhaugen. Her ligger det en del blokker og rekkehus som naturlig sogner til Glommaveien. Under tvil finner retten at Glommaveien måtte anses som en vei med liten trafikk, jfr. trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd. Foruten trafikkhyppigheten må det legges

Side:209

vekt på at veien anleggsmessig i 1967 var en nokså smal grusvei som gikk skrått ut i Alvimveien. Foruten at det anleggsmessige i seg selv må ha en viss betydning, må det antas å ha ført til at en større del av trafikken fra Alvimhaugen i 1967 benyttet veimuligheten nordover. Glommaveien er senere lagt om og asfaltert. Den treffer nå Alvimveien perpendikulært litt lenger synd, og det er denne vei som synes beskrevet i byrettens dom av 12.5.1971.

Alvimveien er hovedtrafikkåren mellom Sarpsborg og Fredrikstad, riksvei 109. Denne vei har en meget betydelig trafikk. Den inntrufne kollisjon må etter dette bedømmes på grunnlag av trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd.

Lagmannsretten legger som byretten til grunn at Jensen har sett til venstre da han var i en avstand av ca. 15 m fra Alvimveien. Han har da hatt oversikt ca. 80 m, og det anses sannsynlig at han har kjørt såvidt langsomt frem mot Alvimveien at motorsykkelen ennå ikke var kommet innenfor hans synsfelt, da han som foran nevnt, så til venstre. Etter dette antas han å ha hatt sin oppmerksomhet konsentrert mot høyre. Han har her oversikt over en lang rett strekning, men på grunn av en liten senkning ca. 100 m til høyre for veikrysset, er oversikten noe redusert.

Jensen kan ikke ha sett til venstre igjen, før han kjørte ut i Alvimveien, og da var kollisjonen uunngåelig. Når man ser bort fra busslommen i veikrysset på Jensens side, var Alvimveien ca. 6,5 m bred, og Jensen har da med sin De Soto 1953-modell dekket det meste av veibanen i kollisjonsøyeblikket.

Motorsykkelens fører har utvilsomt sett bilen som kjørte frem på Glommaveien. Det er vanskelig å finne annen forklaring på hans kjøring, enn at han har regnet med at bilen ville stanse og ikke kjøre ut i veien. Retten finner ikke å kunne legge til grunn at det kom biler fra Jensens høyre side, som var så nær, at han måtte 'smette' over veien for å komme foran dem. Vitnet Ludvigsen, som kom fra høyre, har forklart at det ikke var nødvendig for ham med noen markert nedbremsing før kollisjonsstedet. Han har imidlertid forklart at det var en bil foran ham. Slik situasjonen var i krysset etter kollisjonen, er det dog helt usannsynlig at denne bil skulle ha passert kollisjonsstedet etter kollisjonen. Hvis det derfor har vært en bil foran Ludvigsens bil, må den ha passert kollisjonsstedet før kollisjonen. Opplysningene om denne bil er såvidt usikre at retten ikke finner grunn til å legge vekt på dem. Det følger av dette at Sundell ikke på grunnlag av den motgående trafikk hadde rimelig grunn til å trekke den slutning at bilen fra Glommaveien ville stanse.

Bilføreren Jensen har handlet i strid med trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd og §3. Han har handlet klart uaktsomt ved å kjøre ut i veien uten å ha sett til venstre umiddelbart før han gjorde dette.

Den ankende part hadde på sin side vikeplikt, med den derav følgende aktsomhetsplikt overfor trafikk fra høyre i henhold til

Side:210

hovedregelen i §16 nr. 1 første ledd. Det var også uaksomt av ham å regne med at bilen fra høyre ville stanse. Slik forholdene var på stedet i 1967 må det dog antas at det ville være naturlig og vanlig for biler, som fra Glommaveien skulle ut på Alvimveien å stanse. Det bemerkes i denne forbindelse, at når vitnet Ludvigsen i sin politiforklaring har ment at hele ansvaret for kollisjonen pålå Jensen, så hang dette sammen med at han trodde at denne dengang hadde stoppeplikt i henhold til oppsatt skilt. Senere er Alvimveien gjort til forkjørselsvei. Når det gjelder motorsykkelens hastighet, er det ut fra funnene på kollisjonsstedet ikke usannsynlig at denne kan ha vært høyere enn den tillatte maksimalfart på 60 km/t, men som byretten finner lagmannsretten ikke å kunne bygge på at hastigheten har vært ulovlig.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at skylden bør fordeles med halvparten på hver av de to førere, og finner støtte for dette resultat i dom inntatt i Rt-1973-531. Situasjonene synes nokså likeartet. Utsikten mot høyre for den som kom fra den lite trafikkerte vei, er vesentlig bedre i det foreliggende tilfelle. På den annen side må trafikken på Glommaveien antas å ha vært større enn tilfellet var med den tilsvarende vei i den nevnte dom.

Når det gjelder bedømmelsen av den ankende parts invaliditet, var det for byretten fra partene innhentet 2 legeerklæringer fra spesialister i nevrologi.

Overlege M. Tengesdal ved Sarpsborg Sykehus avga den 7.12.1971 erklæring med slik konklusjon:

«Jeg oppfatter tilstanden som en posttraumatisk meningoencephalopathi og posttraumatisk cerebral atrofi etter trafikkulykken i 1967.

Etter mitt skjønn foreligger det en medisinsk invaliditet på ca. 40 %. Yrkesmessig er invaliditeten vesentlig høyere, nærmere 100 %.»

Overlege Arve Lønnum avga den 30.9.1972 erklæring hvorav sluttavsnittene hitsettes:

«Spørsmålet som er rettet til meg, gjelder størrelsen av den medisinske uføregrad. Etter min oppfatning lar det seg ved traumatiske hjerneskader neppe gjøre å trekke noe skarpt skille mellom medisinsk og ervervsmessig uføregrad. Det er nemlig ved hjerneskader slik at man ofte ikke finner særlig markerte utfall for enkeltfunksjoners vedkommende. Likevel kan det være en betydelig svikt på det sosiale felt, spesielt i hjem og på arbeidssted. Dette skyldes en svikt i hjernens totalfunksjon, en svikt i hjernen som vårt 'sosiale' organ. Vi kan derfor ikke måle følgene av en hjerneskade uten å se på konsekvensene for hjernens totalfunksjon. Man er altså nødt til å se på prestasjonene i arbeidslivet for å få rede på hjerneskadens medisinske følger. Medisinsk og ervervsmesig invaliditet kan derfor ved hjerneskader ikke holdes ut fra hverandre. Ganske spesielt gjelder dette, når skaden har vært så alvorlig som i Roy Sundells tilfelle.

Side:211

Jeg kommer således til at Roy Sundell ved trafikkulykken 22. april har pådratt seg en hjerneskade som har medført en varig medisinsk invaliditet på 100 %.»

For lagmannsretten er overlege Lønnum og assisterende overlege Sven-Inge Oftedal oppnevnt som sakkyndige. Fra deres erklæring hitsettes:

«Roy Sundell har såvidt man kan forstå det før ulykken hatt alminnelig god helse. Han hadde overvunnet sine alkoholproblemer, og han hadde vært stabil i sin arbeidssituasjon.

Ved ulykken i april 67 fikk han en svær hjerneskade. Han var bevisstløs i flere uker etter skaden og hadde også en betydelig retrograd amnesi. Han husker at han var på arbeide og ble ringt opp og bedt om å komme ned på bryggen for å hente sin far som måtte kjøres hjem. Han husker at faren satt bak på motorsyklen, men så husker han ikke mer til han våknet på Sarpsborg sykehus. Den svære hjerneskaden har ført til svinn av hjernesubstansen. Dette er også bekreftet ved den luftencephalografiske undersøkelse som viste en betydelig utvidelse av venstre sideventrikkel og høyre temporalhorn. Ved denne undersøkelse som ble utført 2 år etter skaden fant man en økning av eggehviteinnholdet i spinalvæsken, noe som også oppfattes som uttrykk for henfall av hjernesubstans. Ennå et holdepunkt for dette har man i EEG (registrering av den elektriske aktivitet i hjernen) som under oppholdet på Sarpsborg sykehus i 1967 og også ved undersøkelsen i 69 viste en lett generalisert cerebral dysrytmi. Dette mener man skyldes at en del hjerneceller ikke fungerer normalt. Ved undersøkelsen i 1971 og også nå i 1974 er EEG normalisert. Dette forklarer man ved at de skadede nerveceller enten er gått til grunne eller er blitt friske, slik at de hjerneceller som nå fungerer er normale. EEG gir imidlertid intet uttrykk for kvantiteten av hjerneceller i virksomhet. Den påviste inversjon av plantarrefleksen etter ulykken er også et uttrykk for en central nervøs affeksjon.

Når man sammenholder de subjektive og objektive funn i dag med de tidligere erklæringer synes tilstanden å ha stabilisert seg for skadede. Det er ikke lenger større neurologiske utfall, bare en viss langsomhet og klossethet i venstre sides ekstremiteter, hans tale er ikke lenger stotrende og monoton, men mer normal. Han frembyr imidlertid sikre tegn på en alvorlig hjerneskade med økt irritabilitet, sterkt svekket arbeidsevne, noe svekket hukommelse og en lett deprimert sinnstilstand, slik man ofte ser det etter store traumatiske hjerneskader.

Han har ikke hatt tilløp til epileptiske anfall etter ulykken og siden det nå er gått 7 år og EEG er normalt synes faren for at han skal få epileptiske anfall senere meget liten.

Til tross for den bedring som har funnet sted, er det ikke lykkedes i løpet av de 7 år som er gått siden ulykken å få pasienten ut i arbeidslivet igjen. Når det gjelder hjerneskader, kan det vanskelig settes noe skarpt skille mellom medisinsk og ervervsmessig uførhet. Det er en svikt i hjernens totalfunksjon vi

Side:212

her har for oss, og vi anser ham 100 % ervervsmessig udyktig, og denne uførhet tror vi blir varig. Det er imidlertid en mulighet for at han kan komme i vernet arbeide. Overlege Grøver antyder også i sin erklæring at ny atføring bør forsøkes når erstatningssaken er avsluttet.

Sammendrag og konklusjon:

Ved ulykken den 22.4.67 ble Roy Sundell sterkt kvestet og pådro seg en alvorlig hjerneskade. Han er nå plaget av sterkt nedsatt arbeidskapasitet, hodepine, svimmelhet, svekket hukommelse, konsentrasjonsvansker og økt irritabilitet. Røntgenundersøkelser har vist svinn av hjernesubstans.

Det har i de 7 år som er gått siden ulykken ikke lykkedes å få skadede tilbake i arbeidslivet. Fysisk er han ganske kjekk, men den mentale svikt er meget betydelig. Bedømt ut fra de foreliggende papirer og våre egne undersøkelser anser vi ham for å være 100 % ervervsmessig ufør på det åpne arbeidsmarked, og vi tror tilstanden er varig.»

De sakkyndige har under ankeforhandlingen meddelt at erklæringen er slik å forstå at det også konkluderes med 100 % medisinsk invaliditet.

Man synes her å stå overfor prinsipielt forskjellige oppfatninger av hvordan medisinsk invaliditet skal bedømmes når det gjelder hodeskader, hvor da overlege Tengesdal representerer ett syn og de oppnevnte sakkyndige et annet. Overlege Lønnum har gitt uttrykk for at det hersker en viss forvirring blant leger når det gjelder bedømmelsen av medisinsk invaliditet ved hodeskader, og at det sikkert vil være mange leger som er enige med overlege Tengesdal. Såvidt retten forstår tar overlege Tengesdal utgangspunkt i de organiske skader i hjernen. Det er for så vidt ingen total skade. Sundells hjerne fungerer på mange måter, selv om man nærmest må se bort fra hans mulighet for å ta vanlig arbeid. Denne betraktningsmåte skulle da tilsvare den måte man vurderer tap av ekstremiteter og sanseorganer på.

De sakkyndige mener på den annen side at virkningene av hjerneskaden først og fremst må bedømmes ut fra de følger den får for den enkelte, når det gjelder hans muligheter for å fungere i ervervslivet. De sakkyndige mener at den medisinske invaliditet må vurderes i forhold til et lett kroppsarbeid på det åpne marked. Det blir da praktisk sett ikke noen vesentlig forskjell på den medisinske og ervervsmessige invaliditetsgrad.

Etter ulykkesforsikringsvilkårenes §5 nr. 3 skal de prosentsatser som gjelder for tap av ekstremiteter og sanseorganer tjene som veiledning i andre tilfeller av invaliditet, og det skal ikke tas hensyn til yrke og individuelle anlegg. Når det gjelder hodeskader, synes den veiledning man får ved å sammenligne med de foran nevnte organiske skader nokså begrenset. Depresjon, irritabilitet og manglende utholdenhet synes å være karakteristiske følger av alvorlige hodeskader. Dette må være medisinske realiteter som til en viss grad kan sammenlignes med de klare organiske defekter. På den annen side synes den vekt som

Side:213

vilkårene legger på organiske defekter også å måtte få en viss betydning ved bedømmelsen av hjerneskader.

Bestemmelsen i vilkårene §5 nr. 1 om at uhelbredelig sinnssykdom som utelukker ethvert arbeid, gir 100 % invaliditet, gir også en viss støtte. I det foreliggende tilfelle vil det neppe være riktig å si at hjerneskaden utelukker ethvert arbeid. Sundell har forklart at han er i stand til lettere husarbeid. Han har forklart at han har forsøkt forskjellig arbeid. F.eks. drev han med biloppretning i 3 uker, hjemme hos seg selv, men da det ble tale om press for å bli ferdig og antydningsvis kritikk, orket han ikke å fortsette. De sakkyndige har for øvrig reservert seg når det gjelder vernet arbeid, idet det her kan tenkes å være en mulighet for Sundell. De sakkyndige synes også å mene at det foreligger en viss mulighet for at Sundell etter at rettssaken er avsluttet, iallfall vil kunne utføre et visst arbeid. Man har også tatt sikte på et nytt forsøk med attføring når rettssaken er avsluttet.

Under henvisning til det som foran er nevnt, finner retten at den medisinske invaliditet bør settes til 80 %. Av den samlede forsikringssum på kr. 60.000,-, har Østlandet tidligere utbetalt til Roy Sundell 40 %, altså kr. 24.000,-. Ytterligere 40 % fører da til at det gis dom for en utbetaling på kr. 24.000,-.

Når det gjelder det tap Roy Sundell har lidt frem til lagmannsrettens domsavsigelse, er saken bedre opplyst enn for byretten. Lagmannsretten legger som byretten til grunn at Sundell fortsatt ville ha vært i arbeid på A/S Borregaard hvis ulykken ikke hadde inntruffet. Det foreligger uttalelse fra Borregaard om Sundells sannsynlige inntekt i årene 1968 til og med 1972, hvis han hadde arbeidet hele året i tilsvarende stilling som den han hadde. Det er videre opplyst at han etter 1. mai 1975 ville hatt en ordinær ukefortjeneste på kr. 1.038,- og med inkludert overtid og diverse tillegg, på kr. 1.106,-. Tilsvarende opplysninger foreligger ikke for året 1967 og for tiden fra 1972 og frem til i dag. Sundells prosessfullmektig har anslått den bruttoinntekt Sundell ville hatt fra 22.4.1967 og frem til 1.6.1975 til kr. 290.000,-, og retten legger dette beløp til grunn.

I fradrag kommer utbetalte sykepenger med kr. 24.997,10, attføringspenger med kr. 176.045,28, samt inntekt i tiden 31.5.1968 til 27.1.1969, da Sundell var i arbeid, skjønnsmessig anslått til kr. 18.000,-. Retten finner ikke grunn til å la hans inntekt som fritidsleder med kr. 150,- pr. uke i de siste 4 år komme til fradrag. Det samlede fradragsbeløp skulle etter dette bli ca. kr. 219.000,-. Etter oppstillingen skulle det lidte tap da bli ca. kr. 71.000,-.

Det er imidlertid anført fra Sundells side at tapet er større fordi det ikke er tatt i betraktning overtid og tillegg, og heller ikke at han antagelig ville blitt godkjent som heisemontør fra sommeren 1967. Han skulle vært oppe til prøve i juni 1967. Det er ingen grunn til å tro at han ikke ville bestått denne prøve, og i så fall ville han fått arbeid som heisemontør.

Side:214

Retten er enig med den ankende part i at det må tas hensyn til Sundells muligheter for overtidsbetaling og hans mulighet for å oppnå noe høyere betaling ved å komme i arbeid som heisemontør. På den annen side må det gjøres fradrag for sparte utgifter til arbeidsklær og transport. Videre må det tas hensyn til at Sundell etter lagmannsrettens dom tilsammen vil få utbetalt ulykkesforsikringer med kr. 68.000,-. Noe av det fradrag som følger av denne utbetaling faller på lidt tap. Det lidte tap frem til domsavsigelsen fastsettes etter dette til kr. 60.000.

Når det gjelder Sundells tap i fremtidig erverv, henvises det til de sakkyndiges erklæring som er sitert foran.

Sundells tilstand synes nå å ha stabilisert seg. Det vil antagelig bli gjort et nytt forsøk på attføring, men retten finner ikke å kunne legge til grunn at Sundell i fremtiden vil komme i vanlig arbeid. Derimot er det en mulighet for at han kan komme til å greie småjobber, hvor han ikke utsettes for press av noen art, men jobber av denne art er ikke så lette å finne. Det samme gjelder muligheten for å få vernet arbeid, noe Sundell kanskje kunne greie i en viss utstrekning. Den ervervsmessige invaliditet må etter dette antas å ligge nær opp til 100 %.

Sundell mottar attføringspenger som fra 1.5.1975 er på kr. 660,- pr. uke. Fra 1.7. d.å. er det sannsynlig at han vil få uførepensjon med 100 %, som i mangel av andre opplysninger må antas å tilsvare hva han nå får i attføringspenger. Dette vil etter dagens satser tilsvare en årlig utbetaling på kr. 34.370,-.

Etter opplysninger fra Borregaard A/S om at ukefortjenesten etter 1.5.1975 ville vært kr. 1.106,- med inkludert overtid og diverse tillegg, skulle årsfortjeneste bli ca. kr. 57.000,-. Retten legger dette beløp til grunn, idet muligheten for ekstrafortjeneste og høyere lønn som heisemontør antas å oppheves av innsparte utgifter til transport og arbeidsklær.

Kapitaliseres dette beløp med den kapitaliseringsfaktor Rikstrygdeverket ville bruke i Sundells tilfelle fra i dag og frem til 67 års alder, kommer man til kr. 883.500,-. Kapitaliseres uføretrygden på samme måte blir beløpet kr. 532.730,-. Det oppstår således en differanse på ca. kr. 361.000,-. Med dette utgangspunkt vil det fremtidige tap måtte fastsettes skjønnsmessig.

Det må herunder tas et visst hensyn til den mulighet som foreligger for at Sundell vil kunne få en liten og tilfeldig inntekt ved småjobber. Videre må det tas hensyn til at det tilsammen vil bli utbetalt kr. 68.000,- i ulykkesforsikringer, for så vidt det ikke alt er tatt hensyn til dette i forbindelse med lidt tap. Det må også tas hensyn til fordelen ved at erstatningen utbetales med et engangsbeløp og erstatningen for tap i fremtidig erverv ikke beskattes.

Når det gjelder skattefordelen og herunder fordelen ved å fritas for folketrygdavgift, tar retten utgangspunkt i den foran antatte forskjell på ca. kr. 22.000,- - 23.000,-, mellom den inntekt Sundell ville hatt i dag og attføringspengene. Retten tar i betraktning muligheten for at skattesatsene forandres i fremtiden.

Side:215

Garantiselskapet har hevdet at de skattemessige fordeler som er tilstått de uføretrygdede etter byskattelovens §70 skal komme til fradrag. Retten er ikke enig i dette og finner heller ikke å kunne ta dette forhold i betraktning, jfr. dommer i 1968/278 og RG-1972-639. Derimot må det tas hensyn til at Sundell slipper å betale folketrygdavgift av uføretrygdbeløpet, hvilket han hadde måttet betale av den tilsvarende inntekt, hvis han ikke var blitt skadet.

Idet retten også ser hen til Høyesteretts praksis, settes tapet i fremtidig erverv til kr. 190.000,-.

Det samlede tap blir etter dette kr. 250.000,-, hvorav Garantiselskapet da plikter å betale kr. 125.000,- med 4 % renter fra dommens forkynnelse.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Ankesaken mot Østlandet har bare delvis ført frem, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke. I saken mot Bjarne Sundell bærer hver part sine omkostninger i henhold til det inngåtte forlik. Roy Sundells anke mot Garantiselskapet må sies å ha ført frem, og han må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180 annet ledd og §172 første ledd. Foreskrevet oppgave er innlevert. Denne omfatter også saken mot Østlandet og anken fra Bjarne Sundell. Omkostningsbeløpet for juridisk bistand i saken mot Garantiselskapet settes etter dette til kr. 8.000,-.

Omkostningsoppgaven må suppleres med salær og reiseutgifter til overlege Lønnum, slik at de samlede utlegg blir kr. 3.289,90. Den del av dette beløp som faller på saken mot Garantiselskabet settes skjønnsmessig til kr. 2.600,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Østlandet Gjensidig Bilforsikring betaler innen 2 - to uker til Roy Sundell 24.000,- - tyvefiretusen - kroner med 3 - tre - prosent årlig rente fra 28.2.1969 til 27.4.1970 og deretter 4 - fire - prosent årlig rente til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Det norske Garantiselskab A/S betaler innen 2 - to - uker til Roy Sundell innen 2 - to - uker 10.600,- - titusenseksner med 4 - fire - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse.

4. I saksomkostninger betaler Det norske Garantiselskab A/S til Roy Sundell innen 2 - to - uker 10.600,- - titusensekshundre - kroner.

Av byrettens dom: (dommerfullmektig Jarle Amundsen):

Lørdag den 22/4-1967 ved ca. 0945-tiden inntraff i krysset Glommaveien-Alvimveien, Sarpsborg, en kollisjon mellom personbil B-23284 (De Soto, 1953 modell) med fører Gunnar Jensen, f. 7/5-1926, og motorsykkel B-29277 (M. S. Norton, 1943-modell) med fører Roy Sundell, f. 29/5-1935.

Om kollisjonstedet skal bemerkes følgende:

Alvimveien er hovedveien mellom Sarpsborg og Fredrikstad og går

Side:216

langs Glommas vestbredd bl.a. gjennom Greåker. Den har status som riksvei 109, er 9,4 meter bred og asfaltert. Fra kollisjonstedet og mot Sarpsborg er det en rett strekning på ca. 150 meter. Mellom veien og Glomma ligger det en rekke lagerskur o.l. På den andre siden går terrenget oppover mot tettbebyggelsen (bl.a. blokker) på Alvimhaugen, og mellom veien og tettbebyggelsen er det åpent, litt kupert terreng med noe kratt.

Glommaveien er en asfaltert sidevei til Alvimveien som tar av nokså vinkelrett fra denne til høyre, sett i retning mot Fredrikstad. Veien går opp til tettbebyggelsen på Alvimhaugen, og den går i bakke ned til Alvimveien.

Kollisjonen inntraff ved at Gunnar Jensen i sin personbil kom kjørende ned Glommaveien, og skulle svinge til venstre mot Sarpsborg. Samtidig kom Roy Sundell kjørende med sin motorsykkel sydover Alvimveien med sin far, Bjarne Sundell, som passasjer. Gunnar Jensen forsøkte å komme over Alvimveien, men da motorsyklisten samtidig svingte til venstre, var kollisjonen uunngåelig. Den inntraff omtrent midt i Alvimveien ved at motorsykkelen traff bilens venstre side. Bjarne Sundell ble kastet et par meter bortover veien, mens føreren Roy Sundell falt eller ble kastet av like ved bilen. Bilen ble påført stor skade på hele venstre side. Det var bremsespor etter motorsykkelen på 12 meter før kollisjonen inntraff. Likeledes var det skrensespor etter bilen.

Ved den tekniske kontroll viste det seg at bilen bl.a. led av mangler ved bremsene og det ble utferdiget forelegg mot føreren Gunnar Jensen for dette forhold den 17/7-1967 som ble vedtatt.

På ulykkesdagen var føret tørt, og det var klart vær. - - -

Retten skal bemerke:

Det er fra østlandets side erkjent at Roy Sundell ikke har overholdt vikeplikten etter tr.r. §16 nr. 1, og at selskapet således må bli erstatningsansvarlig for en del av skaden. Spørsmålet er således om Roy Sundell har utvist annen form for uaktsomhet, og om bilføreren på sin side har opptrådt uforsvarlig. Når det gjelder spørsmålet om hvorledes motorsyklisten har kjørt umiddelbart før kollisjonen, er dette uklart, idet hverken føreren, Roy Sundell, eller passasjeren Bjarne Sundell, har vært i stand til å huske noe fra ulykken. Retten har ikke kunnet trekke noen konklusjoner av at vitnene ikke har sett motorsykkelen før kollisjonen inntraff.

Fra Garantiselskapet er det anført at resultatet av kollisjonen viser at motorsykkelen må ha hatt en betydelig hastighet. I rapporten fra bilsakkyndige heter det følgende: «B-23284 var sterkt skadet i venstre side. Særlig venstre dør og mittre dørstolpe var sterkt inntrykket, likeså en del av taket.» Videre heter det: «B-29277 var sterkt skadet i frempartiet. Hjul, gaffel og styre nærmest knust.» Det foreligger også skrensespor fra bilen etter at kollisjonen inntraff. Motorsykkelen hadde på sin side bremsespor (med låste hjul) av 12 meters lengde. Dette gir sykkelen en hastighetsreduksjon av ca. 40 km/t. Retten er kommet til at det er på det rene at motorsyklisten må ha hatt en hastighet av iallfall 60 km/t, som var den angitte maksimalhastighet på veistrekningen. Men retten finner videre at Garantiselskapet ikke har godtgjort at hastigheten har vært over det maksimalt tillatte på stedet. Når man tar

Side:217

i betraktning motorsykkelens størrelse (tyngde) samt at den hadde to passasjerer og at bilen B-23284 hadde en liten hastighet, hvorav en del av energien også må ha kommet i den motsatte retning av motorsykkelen, finner retten det ikke usannsynlig at de foreliggende skader kan ha fremkommet ved en maksimalhastighet for motorsykkelen på 60 km/t. En finner således å måtte bygge på at hastigheten ikke har vært over 60 km/t. Retten finner heller ikke grunn til å anta at en hastighet av 60 km,t. kan anses som uforsvarlig på dette veistykket.

Spørsmålet blir dernest om bilføreren, Gunnar Jensen, har opptrådt uforsvarlig da han kjørte ut i krysset. Etter hva han har forklart i retten kom han kjørende i liten hastighet (ca. 5 km/t.) på 1. gear ut i krysset. Han hadde først sett til høyre, deretter ca. 15 meter fra krysset til venstre og så da han skulle kjøre ut til høyre igjen. Han oppdaget ikke motorsykkelen før han var kommet halvveis ut med bilen i krysset. Avstanden var da ca. 50 meter. Han besluttet da å komme seg over veien, for ikke å hindre motorsykkelen, men denne la seg over til venstre side, hvorpå kollisjonen inntraff.

Retten finner ikke grunn til å anta, som anført av Østlandske, at Gunnar Jensen har forsøkt å presse seg frem i den tro at han hadde rett til å kjøre fordi han kom fra høyre. Det er ingen grunn til å tro at bilførerens forklaring ikke i det vesentligste har vært korrekt, og at han således ikke så motorsykkelen før han var ute i krysset. Retten finner heller ikke grunn til å bebreide hans videre kjøring, ved å forsøke å komme over på den andre siden av veien. Skulle han da ha stanset momentant ville han sperret en del av veibanen for motorsyklisten. Det som skapte ulykken var at motorsykkelen også holdt til venstre. Heller ikke finnes det grunnlag for å tro at Jensens kjøring skyldes at han ikke hadde bremser på bilen. Riktignok var bremsene dårlige ifølge den sakkyndiges rapport, men med den hastigheten Jensen holdt ville det nok vært mulig å stoppe momentant selv med dårlige bremser.

Det er dernest anført at bilføreren pliktet å vise særlig hensyn før han kjørte ut i Alvimveien, jfr. tr.r. §16 nr. 1 annet ledd. Retten er imidlertid av den oppfatning at denne bestemmelse ikke kan komme til anvendelse her. Riktignok er Alvimveien en gjennomfartsåre med betydelig mer trafikk enn Glommaveien. Men Glommaveien kan ikke karakteriseres som en vei med «liten trafikk» i denne bestemmelses forstand. Glommaveien er utkjørsel fra tettbebyggelsen på Alvimhaugen og det kommer stadig trafikk derfra og ut på Alvimveien.

Det avgjørende må etter rettens mening bli om bilføreren har opptrådt forsvarlig da han kjørte ut i Alvimveien, d.v.s om han da hadde forvisset seg om at det ikke kom trafikk fra venstre side.

Tr.r §3 gir her veiledning på den aktsomhetsnorm man må sette for trafikkanter. Retten har mot denne bakgrunn kommet til at Gunnar Jensen må ta sin del av skylden for ulykken. Hans forklaring i retten gikk ut på at han kun så til venstre en gang, nemlig ca. 15 meter før krysset. Han hadde da ikke oversikt over hele veistrekningen til venstre for seg. Deretter gled han i sakte fart frem mot krysset og kjører ut i dette uten overhodet å se mer til venstre, før han har kommet et stykke ut i krysset. Aktsom kjøring tilsier at han skulle ha sett til

Side:218

venstre da han var kommet frem til krysset, og han ville da ha sett motorsykkelen.

Retten er således kommet til at Garantiselskapet må bære en del av ansvar ved ulykken, idet Gunnar Jensen har opptrådt uaktsomt ved ikke å ha vært oppmerksom på trafikken fra venstre da han kjørte ut i krysset. Imidlertid blir den største del av ansvaret å belaste Østlandet. Tr.r. §16 nr. 1 om vikeplikt er en grunnleggende regel for all trafikk, og innebærer også at man plikter å kjøre slik at man til enhver tid kan stoppe opp for trafikk fra høyre. Roy Sundell har ved sin kjøring tatt sjansen på at bilen ville stoppe opp for ham, tiltross for at det var han som hadde vikeplikt. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at ansvaret må bli å fordele med 2/3 på Østlandet og 1/3 på Garantiselskapet. - - -