LG-1994-244

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-03-17
Publisert:	LG-1994-00244
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett Nr. 91-536 A/04 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00244 K. Rettskraftig.
Parter:	Kjærende parter: 1. Sverre Rangen 2. Ingrid Rangen 3. Braco Consult AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Torall, Stavanger). Kjæremotpart: Knut Øyvind Rangens dødsbo v/ bobestyrer advokat Tor Haver, Stavanger (Prosessfullmektig: Advokat Per T. Sekse, Sandnes).
Forfatter:	Lagdommer Fjeld, Kst.lagdommer Noer, Kst.lagmann Pedersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §205, §251, Legeloven (1980) §37, Straffeprosessloven (1887) §178, Straffeloven (1902) §144, §116, §179, §197, §250, Skifteloven (1930) §16, §20, §31, Straffeprosessloven (1981) §119

År 1994 den 17. mars ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 94-00244 K avsagt slik Kjennelse:

1. Kjæremålet gjelder spørsmål om vitneforbudet i tvistemålsloven §205 og om fremleggelse av dokumenter i forhold til tvistemålsloven §251 nr. 2.

Ved stevning av 20. august 1993 til Sandnes herredsrett anla Knut Øyvind Rangens dødsbo søksmål mot Sverre Rangen og Ingrid Rangen, som er Knut Øyvind Rangens foreldre, og mot Braco Consult AS med krav om overføring av aksjer og/eller verdier.

Kjærende parter, Sverre Rangen m.fl., har reist innsigelser mot vitneførselen idet det er hevdet at kjæremotparten har krevet å føre som vitner personer som rammes av vitneforbudet i tvistemålsloven §205.

Sandnes herredsrett avsa 17. januar 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Retten samtykker i at advokat Tor Haver, advokat Svein Ueland, advokat Thomas Smedsvig og dr. Jan Olav Johannessen under hovedforhandlingen forklarer seg om forhold vedrørende Knut Øyvind Rangens økonomi og psykiske helse som er betrodd dem i deres stilling.

2. De saksøktes krav om at dokumentene på sidene 12-18 og side 75 skal tas ut av saken, tas ikke til følge.

3. Barco Consult A/S v/Sverre Rangen pålegges å fremlegge selskapets avtale av 17. februar 93 med Inter Vest A/S i ori ginal. Avtalen overleveres til retten med et tilstrekkelig antall kopier."

Sverre Rangen m.fl. har 2. februar 1994 påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett når det gjelder dens punkt 1 for så vidt gjelder herredsrettens samtykke til vitneførsel fra advokat Tor Haver og dr. Jan Olav Johannessen under hovedforhandlingen. Videre er påkjært slutningens punkt 2 vedrørende herredsrettens samtykke til fremleggelse av dokumenter inntatt i stevningen på side 12-18 og side 75.

Tilsvar til kjæremålet er avgitt 18. februar 1994, og kjæremålssaken er mottatt 24. februar 1994 av lagmannsretten.

2. Kjærende parter, Sverre Rangen m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:

"Tor Haver som avdødes tidligere advokat og Jan Olav Johannessen som tidligere behandlende lege, kan ikke forklare seg for retten uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Når Øyvind Rangen er død, kan noe slikt samtykke ikke innhentes av andre. Dødsboet ved dets arvinger kan ikke gi noe samtykke til vitneforklaringer fra advokat Tor Haver eller dr. Jan Olav Johannessen. En vil i den sammenheng vise til tvistemålsloven med kommentar ved Tore Schei (1990) side 56-61.

Videre vil en vise til kjennelser i Rt-1955-1991 og Rt-1967-847.

Herredsretten forsøker å spekulere i hvorvidt avdøde ville ha gitt et samtykke eller ikke til vitneforklaringer fra advokat Tor Haver eller dr. Jan Olav Johannessen. Det uttales at Øyvind Rangen trolig "ved en balansert vurdering ville ha samtykket i å ha frigjort opplysninger om sakens sammenheng".

Dette er rene spekulasjoner fra rettens side.

Avdøde Øyvind Rangen var selvfølgelig glad i sine barn som er arvinger i hans dødsbo, og også i sine gjenlevende foreldre. Det er på ingen måte opplagt at Øyvind Rangen ville ha samtykket i at betrodde opplysninger gitt av ham til behandlende lege og hans advokat skulle tillates brukt i et søksmål rettet mot hans egne foreldre.

Det må antas å være feil rettsanvendelse når herredsretten anvender tvistemålloven §205 slik at det er de saksøkte som skal sannsynliggjøre tilstrekkelige tungtveiende eller beskyttelsesverdige grunner til å motsette seg at det gis "samtykke" til opphevelse av bevistilbudet.

Tvistemålsloven §205 innebærer et forbud mot at retten mottar vitneforklaringer fra advokat Tor Haver og dr. Jan Olav Johannessen for informasjon de sitter inne med som de har mottatt fordi det er betrodd dem i deres stilling som henholdsvis advokat og lege for avdøde. Hvorvidt advokat Tor Haver eller dr. Jan Olav Johannessen har vurdert situasjonen slik at de kan være villig til å avgi forklaring er likegyldig.

I "betrodd i stillingen" ligger ikke bare det som er fortalt av avdøde til de to, men også overleverte dokumenter etc. I begrepet ligger også det å fremstille seg til undersøkelse hos lege/psykolog.

Dr. Jan Olav Johannessen kan ikke vitne om undersøkelser har foretatt av Øyvind Rangen. Det vises her til Rt-1955-191.

Det er kun pasienten som kan gi samtykke til at en lege forklarer seg om forhold som legen har blitt kjent med ved behandlingen av sin pasient. Øyvind Rangen var pasient hos dr. Jan Olav Johannessen og det var kun avdøde som kunne samtykket og fritatt dr. Jan Olav Johannessen fra vitneforbudet i tvistemålsloven §205 jfr. legeloven §37 jfr. §31.

Vitneforbudet i tvistemålsloven §205 går foran bestemmelsen i legeloven §37. Det ser ut til at retten har avgjort spørsmålet om å tillate vitneforklaring fra dr. Jan Olav Johannessen i forhold til legeloven §37 og ikke i forhold til tvistemålsloven §205. Dette må anses feil med hensyn til rettsanvendelsen.

Det er ingen tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven §205 som i legeloven §37 med hensyn til "avdødes formodede vilje".

Det er ikke grunnlag for å tolke denne skjønnsvurderingen inn i vitneforbudet i tvistemålsloven §205.

Tilsvarende vitneforbud har en i straffeprosessloven §119. I straffeprosessloven §119 tredje ledd er det en bestemmelse om at forbudet faller bort når en forklaring er nødvendig for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Noen tilsvarende regel om bortfall av forbudet har en ikke i tvistemålsloven §205. Som nevnt kan en ikke utlede noen unntaksbestemmelse fra tvistemålsloven §205, og dette går heller ikke fram av forarbeidene til bestemmelsen.

Herredsretten har tillatt bevisførsel av vedlegg inntatt i stevningen på side 12-18 og side 75. Det vil bli anført at de samme foran nevnte hensyn om krav på hemmelighold av opplysninger gitt til advokat Tor Haver og dr. Jan Olav Johannessen i et betroelsesforhold, medfører at de nevnte bevis ikke kan bli framlagt som bevis i saken.

Det er ikke noe rettslig grunnlag for å uthule vitneforbudet i tvistemålsloven §205, ved å framlegge skriftlig dokumentasjon som omfatter opplysninger som er utarbeidet av personer som har vitneforbud i henhold til tvistemålsloven §205.

Det ser ut til at retten i sin vurdering har lagt til grunn tvistemålsloven §197 da en har vist til at en ikke kan se at "dokumentene er blitt til i anledning saken". Saksøkte har ikke anført dette i forbindelse med utelukkelsen av nevnte dokumenter. Nektelse av fremleggelse av de aktuelle dokumenter må tolkes i forhold til tvistemålsloven §250 første ledd jfr. anmerkningene i forbindelse med vitneforbudet i tvistemålsloven §205.

Også i forhold til tillatelsen å fremlegge dokumentene inntatt i stevningen på side 12-18 og side 75 har herredsretten foretatt feil rettsanvendelse ved å anvende trolig tvistemålsloven §197 istedet for bestemmelsen i tvistemålsloven §250 sett i sammenheng med vitneforbudet i tvistemålsloven §205. Ved en korrekt rettsanvendelse skulle retten ha nektet tillatt de nevnte dokumentbevis og returnert disse til saksøker."

Kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Vitneforklaringer fra advokat Tor Haver og dr. Jan Olav Johannessen som er betrodd den i deres stilling som Øyvind Rangens advokat og lege nektes ført.

2. Dokumenter inntatt i stevningen side 12-18 og side 75 tas ut av saken."

3. Kjæremotparten, Knut Øyvind Rangens dødsbo, har i det vesentlige gjort gjeldende:

"Advokat Tor Haver er i dag oppnevnt som bobestyrer i Knut Øyvind Rangens dødsbo, som er under offentlig skifte ved Stavanger skifterett. I denne egenskap vil han møte som partsrepresentant og ikke som vitne, jfr skifteloven §20 og §16, samt tvistemålsloven §116. Tvistemålsloven §205 er derfor ikke direkte anvendelig. Nevnte bestemmelse står i tvistemålsloven kapittel 15, som gjelder for vitner og vitneførsel. Advokat Tor Haver skal avhøres etter de bestemmelser som gjelder for parter og er omhandlet i tvistemålsloven kapittel 9. Reglene om vitneforbud kan nok likevel langt på vei anvendes analogisk.

I denne sak er det imidlertid en kjennsgjerning at advokat Tor Haver har fått en skriftlig henstilling om å arbeide for barnas interesse slik han selv finner det best (s 75). De 3 barna, som er Øyvind Rangens eneste arvinger og rettsetterkommere, har fritatt advokaten for taushetsplikt.

Dette må samlet sett kunne betraktes som et samtykke fra den som ellers kunne hatt krav på hemmelighold.

De kjærende parter har ikke selvstendig grunnlag for å påberope krav om hemmelighold.

Ikke minst gjelder dette i en sak hvor motpartene direkte har valgt å ignorere avdødes henstillinger om tilbakeføring av aksjeverdiene.

II Dr. Jan Olav Johannessen:

Legers taushetsplikt er utførlig regulert av i legeloven §31 flg. Det er uriktig nå de kjærende parter hevder at tvistemålsloven §205 favner videre enn den alminnelige taushetsplikt for den aktuelle yrkesgruppe. Spørsmålet må her bli å løse etter en interesseavveiing foretatt etter legeloven §37.

I forbindelse med spørsmål om utlevering av Knut Øyvind Rangens sykejournal, foretok dr. Jan Olav Johannessen i samråd med fylkeslegen en interesseavveiing etter legeloven §37.

Dokumentene ble etter dette frigitt til benyttelse for dødsboet og arvingene. Utfyllende forklaring fra dr. Jan Olav Johannessen vil falle i tilsvarende kategori.

Knut Øyvind Rangen har selv åpent erkjent at de disposisjoner det strides om skyldes store private, samlivsmessige og jobbmessige belastninger, kombinert med hans manisk-depressive legning/sykdom. Dette er blant annet gjennomgangstonen i alle de "avskjedsbrev" Knut Øyvind Rangen selv har skrevet. Avdødes barn har gitt fritak fra taushetsplikt.

Det kan umulig anses å være imot avdødes formodete vilje eller samfunnets interesse at hans lege gis mulighet til å belyse saken ytterligere.

III Dokumentbevisene:

A. Legejournalen, stevningens side 12 - 18

Sjefslege Jan Olav Johannessen ved Rogaland Psykiatriske Sjukehus har i samråd med overordnet myndighet vurdert frigivelsesspørsmålet i forhold til legeloven §37. Det er dernest besluttet å utlevere dokumentene til arvingene ved bobestyrer advokat Tor Haver.

Det vises ellers til det som tidligere er anført vedrørende spørsmålet om vitneførsel fra sjefslegen.

Det kan umulig være grunnlag for å tilsidesette legens vurdering etter tvistemålsloven §205 og §250.

B. Brev til advokat Haver, stevningens side 75

Knut Øyvind Rangen har i dokumentet uttrykkelig anmodet advokat Haver om å hjelpe barna som best han kan etter klientens død. Denne anmodning inneholder etter vårt skjønn et samtykke til å fremlegge brevet dersom advokat Haver selv finner dette mest tjenlig i forhold til barnas interesser.

For øvrig vises til de anførsler som er fremsatt overfor, under I."

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens kjennelse av 17 01 94 stadfestes.

2. Knut Øyvind Rangens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for herredsrett med kr 3500 og lagmannsrett med kr 3000,-."

4. Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder for det første om vitneforbudet i tvistemålsloven §205 første ledd er til hinder for at adv. Tor Haver og dr. Jan Olav Johannessen kan avgi vitneforklaringer under hovedforhandling i herredsretten i sak mellom partene.

Videre omhandler kjæremålet spørsmålet om bestemte dokumenter som er fremlagt som bilag til stevningen skal tas ut av saken for herredsretten da de inneholder taushetsbelagte opplysninger. Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at dette må oppfattes som et spørsmål om vilkårene for vitners edisjonsplikt etter tvistemålsloven §251 nr. 2 er til stede.

Av tvistemålsloven §205 første ledd fremgår det at uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaringer fra nærmere angitte personer, herunder advokater og leger, om noe som er betrodd dem i deres stilling.

Av tvistemålsloven §251 nr. 2 fremgår det at dersom noen som ikke er part har et skriftlig bevis i sin besittelse, kan det kreves fremlagt når skriftstykket har betydning som bevis og ikke inneholder noe som besitteren etter reglene om vitnesbyrd ville være utelukket fra eller fritatt for å avgi forklaring om.

Advokaters taushetsplikt fremgår forutsetningsvis av straffeloven §144. Legers taushetsplikt er regulert i legeloven §31 flg.

Vitneforbudet i tvistemålsloven §205 gjelder i den utstrekning dr. Johannessen og advokat Haver har taushetsplikt. På samme måte er edisjonsplikten etter tvistemålsloven §251 nr. 2 betinget av at vitnet ikke har taushetsplikt.

Det blir således et spørsmål om dr. Johannessens og adv. Havers taushetsplikt har bortfalt eller er blitt modifisert i et tilfelle som dette hvor den som har krav på hemmelighold, Knut Øyvind Rangen, er død.

Når det gjelder forholdet til vitnet dr. Jan Olav Johannessen, er spørsmålet om legers taushetsplikt etter en persons død regulert i legeloven §37. Av denne bestemmelse fremgår at i et slikt tilfelle kan en lege meddele taushetsbelagte opplysninger om ham når vektige grunner taler for det. Ved vurderingen av om det foreligger vektige grunner skal det tas hensyn til arten av de opplysninger det dreier seg om, avdødes formodede vilje og de pårørende og samfunnets interesser. Bestemmelsen legger således opp til en sammensatt interesseavveining hvor det er legen som tar standpunkt til om taushetsbelagt opplysninger skal meddeles.

Det er i saken opplyst, jf. prosesskrift av 29. oktober 1993 og 27. desember s.å., at dr. Johannesen i samråd med fylkeslegen i Rogaland allerede har tatt opp spørsmålet i forhold til legeloven og besluttet frigivelse av sykejournaler m.v. Det er imidlertid ikke dokumentert noe om dette i saken.

I den grad dr. Johannessen etter legeloven §37 finner å kunne meddele taushetsbelagte opplysninger om Knut Øyvind Rangen, vil vitneforbudet i tvistemålsloven §205 første ledd ikke være til hinder for at dr. Johannessen avgir vitneforklaring. Under samme forutsetning vil dr. Johannessen også kunne fremlegge den legejournal fra Rogaland psykiatriske sykehus, som følger som bilag/bevis 1 til stevningen, side 12-18, etter tvistemålsloven §251 nr. 2. Lagmannsretten finner å ville utforme ny slutning på dette punkt.

Når det gjelder spørsmålet om vitneforbudet og fremleggelsesadgangen i forhold til adv. Haver, har kjæremotparten anført at adv. Haver, som bobestyrer i Knut Øyvind Rangens dødsbo, formelt vil forklare seg som partsrepresentant og ikke som vitne, og at tvistemålsloven §205 ikke kommer direkte til anvendelse. Lagmannsretten finner at det må være klart at i den grad adv. Haver gir opplysninger som Knut Øyvind Ranger har betrodd ham i egenskap av advokat, må Haver prosessuelt være å betrakte som vitne, slik at tvistemålsloven §205 får direkte anvendelse.

Når det gjelder spørsmålet om vitneforbudet og fremleggelsesadgangen etter tvistemålsloven §205 og §251 nr. 2 i forhold til adv. Haver, skal det innledningsvis bemerkes at det ikke finnes en tilsvarende regel for advokater som den som eksisterer i legeloven §37 for leger.

Det har i teorien vært delte meninger om spørsmålet om den lovfestede taushetsplikt etter straffeloven §144, jf også tvistemålsloven §205 og straffeprosessloven av 1887 §178 (någjeldende §119), modifiseres når den beskyttede dør. Det vises her i korthet til at Salomonsen i sin kommentar av 1925 til straffeprosessloven har inntatt det standpunkt at taushetsplikten er absolutt og ugjenkallelig. Skeie, Straffeprosess I, 172, har antatt at forbudet mot vitnesbyrd er bortfalt når den som nyter personlighetsvernet er død. Andeneæs, Straffeprosess, 1952, legger til grunn et mellomstandpunkt og lar løsningen bero på avdødes formodede vilje.

Lagmannsretten finner at ved spørsmålet om en advokats taushetsplikt etter en klients død, hvor dette altså ikke er lovregulert, må utgangspunktet være at det ikke kan legges til grunn noen slik sammensatt interesseavveining som legeloven §37 gir anvisning på i forhold til legers taushetsplikt. Det vises til Rt-1983-430, særlig side 438 første avsnitt, hvor et slik standpunkt er uttalt. Det gis i samme avsnitt videre uttrykk for at det i den foreliggende situasjon ikke var plass for vesentlige begrensninger i taushetsplikten. Således vil det altså kunne tenkes grunnlag for å modifisere advokaters taushetsplikt etter en klients død. Lagmannsretten finner at dette vil være tilfelle når slik modifikasjon eller bortfall av taushetsplikten må antas å samsvare med den vilje avdøde må formodes å ville ha hatt, om han kunne ha tatt stilling til om forklaring skulle tillates eller ikke.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er grunn til å tro at Knut Øyvind Rangen ved en balansert vurdering ville ha samtykket i en frigivelse av opplysninger meddelt adv. Haver. Det vises for øvrig til herredsrettens vurdering og det kjæremotparten har anført i kjæremålstilsvaret side 2 som lagmannsretten slutter seg til.

Det følger av ovennevnte standpunkt at det heller ikke er grunnlag etter tvistemålsloven §251 nr. 2 til å utta av saken brev av 30. oktober 1992 fra Knut Øyvind Rangen til adv. Haver, jf bilag/ bevis 13 til stevningen.

Kjæremålet har ikke ført frem. Som i forhold til vitnet dr. Johannessen finner lagmannsretten det også hensiktsmessig å utforme ny slutning i forhold til vitnet adv. Haver.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. I den grad dr. Jan Olav Johannessen etter legeloven §37 finner å kunne meddele taushetsbelagte opplysninger om Knut Øyvind Rangen, vil vitneforbudet i tvistemålsloven §205 første ledd ikke være til hinder for at dr. Johannessen avgir vitneforklaring i hovedforhandling for herredsretten vedr. opplysninger som er betrodd ham i egenskap av lege. Under samme forutsetning vil han uten hinder av tvistemålsloven §251 nr. 2 kunne fremlegge den sykejournal som følger som bilag/bevis 1, side 12-18, til stevningen.

2. Retten samtykker i at advokat Tor Haver under hovedforhandlingen for herredsretten forklarer seg om forhold vedrørende Knut Øyvind Rangen, som er betrodd ham i egenskap av advokat.

Brev av 30. oktober 1992 fra Knut Øyvind Rangen til advokat Tor Haver, jf bevis 13, side 75, til stevningen, tas ikke ut av saken.