LA-1995-894
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-22 |
| Publisert: | LA-1995-00894 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr: 95-00295 - Agder lagmannsrett LA-1995-00894 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørn Johannessen). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ole Søby). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen, formann Lagdommer Asbjørn Nes Hansen Lagdommer Trude Sæbø |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, Militærnekterloven (1965) |
Saken gjelder spørsmålet om A fyller vilkårene for fritak for militærtjeneste, jfr. lov av 19. mars 1965 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1.
Sandefjord byrett avsa den 17. august 1995 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.75 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede."
Byretten kom til at As overbevisning fyller kravene i militærnekterloven §1 til overbevisningens innhold, men at overbevisningen ikke har den fasthet og styrke som kreves.
A ved prosessfullmektig advokat Jørn Johannessen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Staten ved Justisdepartementet ved prosessfullmektig advokat Ole Søby har tatt til motmæle mot anken.
Ankeforhandling ble holdt 17. januar 1996 i Tønsberg. A møtte og ga forklaring. Det ble hørt to vitner og foretatt slik protokollasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
As anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
As overbevisning oppfyller vilkårene i militærnekterloven §1 både til overbevisningens innhold og til dens fasthet og styrke. Han har således rettskrav på å få slippe militærtjeneste.
Ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt skal As forklaring for lagmannsretten legges til grunn. Bevisbyrden påligger staten. Kravet til bevisets styrke er som i straffesaker.
Det kan ikke herske tvil om at A har en overbevisning med det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Vitneforklaringene for lagmannsretten fra As far og onkel viser at han allerede fra han var rundt 15 år gammel ga uttrykk for grunnleggende pasisfistiske holdninger. I spørreskjemaet han ble forelagt på sesjon oppga han å ha en overbevisning som gjorde at han ville søke om fritak for militærtjeneste. Årsaken til at han i det samme skjemaet også anga at han ønsket tjeneste i sanitetsavdeling, med innkalling januar måned 1995 var at han ble bedt om å angi et alternativ for det tilfellet han ikke fikk fritak. Ønsket om fritak ble fulgt opp i søknaden av 9. november 1994. At han der, som et tilleggsmoment, opplyste at han sannsynligvis heller ikke ville finne seg til rette med de sosiale forhold i militæret, kan ikke tillegges vekt. Søknaden viser klart at hans pasifistiske overbevisning var grunnlaget. Holdningene fastholdes i de to politiforklaringene 3. januar og 16. februar 1995. Disse må forøvrig leses under hensyntagen til at A var nervøs og lite tilpass i avhørssituasjonen. Ordene ble i noen grad "lagt i munnen" på ham. As forklaring for lagmannsretten viser at han nå åpenbart har en overbevisning som tilfredsstiller kravene til overbevisningens innhold. Hans eneste forbehold mht. bruk av våpen, nemlig personlig nødverge for å verne seg selv eller sine nærmeste mot direkte angrep er ikke diskvalifiserende. Han aksepterer ikke at andre gjør militærtjeneste, men innser at han ikke er i en slik situasjon at han kan nekte ungdom som selv ønker det å gjøre slik tjeneste. As forklaring for lagmannsretten viser at han også oppfyller kravene til fritak på grunnlag av såkalt "atompasifisme".
Byretten har tatt feil når den er kommet til at As overbevisning ikke har den fasthet og styrke loven krever. For et ungt menneske må det aksepteres en viss "glidning" i standpunktene ettersom prosessen skrider frem. For As vedkommende er hans pasifistiske overbevisning utviklet og modnet over tid. Særlig i løpet av de to rettssakene han har vært i gjennom. Han har ikke gått ut og "misjonert" for sitt standpunkt, men det kreves heller ikke. Det er selvfølgelig heller ikke diskvalifiserende at han, i tillegg til sin pasifistiske overbevisning, gir uttrykk for at han også er i mot andre sider ved militærvesenet, f.eks. at det bidrar til forurensning, ressurssløsing, sosiale sider ved militærlivet m.m. A har ikke alltid maktet å gi dekkende og godt uttrykk for sin overbevisning. Søknaden 9. november 1994 og de to politiforklaringene er preget av det. Hans problemer i så måte skal ikke legges ham til last. Det er ikke nødvendig at man har noe godt begrunnet eller gjennomtenkt alternativ til et militært forsvar. As forklaring om hvorledes han tenker seg et "pasifistisk forsvar" vil kunne fungere viser at han likevel har reflektert over slike problemstillinger.
A har lagt ned slik påstand:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.75 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 65, nr. 3 er til stede."
Staten v/Justisdepartementet v/advokat Søby har i det vesentlige anført:
Militærtjeneste er en byrde som påhviler alle norske menn utifra et likhetsprinsipp, jfr. Grunnloven §109. Militærnekterloven §1 stiller derfor strenge krav til vedkommendes overbevisning for at den skal kunne føre til fritak. Det aksepteres at bevisbyrden påhviler staten. Beviskravet er som i ordinære sivile saker, dvs. at sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Beviskrav som i straffesaker er det ikke tale om.
Mye tyder på at As overbevisning tilfredsstiller kravet i militærnekterloven §1 til overbevisningens innhold. Partene har imidlertid ikke fri rådighet over forholdet, slik at lagmannsretten må prøve dette spørsmålet på selvstendig grunnlag.
Det andre kumulative vilkåret i militærnekterloven §1, om overbevisningens fasthet og styrke, er ikke oppfylt. Avgjørelsen må bygges på en totalvurdering av ulike momenter. Selv om man aksepterer en viss "glidning" i standpunktene over tid innebærer ikke det at kravene til overbevisningens fasthet og styrke reduseres. Bevisvurderingen må bygge på ytre forhold, som hvor lenge vedkommende har hatt overbevisningen, hva vedkommende har gjort for å sette seg inn i overbevisningens idmessige grunnlag, om vedkommmende har engasjert seg i organisasjoner som arbeider for utbredelse av pasifisme f.eks. Folkereisning mot krig, om vedkommende har gjort seg opp tanker om hvorledes et alternativ til militært forsvar kan organiseres m.m. Retten må også vurdere muligheten for at vedkommende tilpasser sine forklaringer etterhvert som han får innsikt i hvorledes de bør legges opp for å føre frem. For As vedkommende tyder mye på at hans overbevisning ikke er særlig fast og sterk. Han har ikke utad engasjert seg i pasifistisk arbeid. På sesjonen krysset han av både for at han ville søke fritak og for sanitetstjeneste samt anga på hvilket tidspunkt han foretrakk å bli innkalt. Hans ønske om siviltjeneste ble ikke fulgt opp med umiddelbar søknad om fritakelse. Søknaden av 9. november 1994 ble sendt etter at han hadde motatt innkalling til ordinær førstegangstjeneste. Innholdet i søknaden viser at han den gang ikke hadde noen gjennomtenkt holdning. Mye tyder på at hans skepsis mot "sosiale sider" ved militæret var avgjørende. Heller ikke innholdet i de to politiforklaringene gir inntrykk av noe sterk og fast holdning.
Staten har lagt ned slik påstand:
"1. Sandefjord byretts dom av 17. august 95 stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om A pr. i dag ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, slik at han etter militærnekterloven §1 skal fritas for slik tjeneste. Bestemmelsen er slik utformet at den stiller krav både til overbevisningens innhold og dens fasthet og styrke.
Kravet til overbevisningens innhold er at den må være slik at A "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art". I rettspraksis er dette forstått slik det er oppsummert i NOU 1979 nr. 51 41 som følger: "at det så godt som unntaksvis legger til grunn et krav om pasifistisk grunninnstilling. For å bli fritatt for militærtjeneste må man i utgangspunktet være motstander av voldsanvendelse generelt og våpenbruk spesielt. Det må som hovedregel være uakseptabelt for vedkommende å nytte våpen mot andre, eller medvirke til våpenbruk og voldsanvendelse gjennom sin deltakelse i det militære forsvar."
Lagmannsretten er enig med byretten i at As overbevisning har et slikt innhold som militærnekterloven §1 krever. Av As forklaring for lagmannsretten, som det ikke er grunnlag for å trekke i tvil, fremgår at han er motstander av alt organisert eller kollektivt militært forsvar. Han aksepterer heller ikke at andre gjør militærtjeneste, men innser at han er i en slik posisjon at det er nytteløst for ham å nekte de som ønsker det å gjøre slik tjeneste. Han aksepterer heller ikke væpnet motstand i regi av frigjøringsbevegelser eller geriljagrupper. Den eneste reservasjon har har tatt er i en privat nødvergesituasjon der han eller en av hans nærmeste utsettes for direkte personlig angrep. Et slikt forbehold er ikke diskvalifiserende, jfr. bl.a. Rt-1976-1166.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering, i motsetning til byretten, kommet til at As overbevisning også har den fasthet og styrke som militærnekterloven §1 krever. Lagmannsretten legger til grunn at A, alt fra han var omlag 15 år gammel, overfor sine nærmeste har gitt uttrykk for en pasifistisk grunnholdning. Allerede på sesjon anga at han hadde en overbevisning som gjorde at han ville søke om fritak. Forklaringen hans for lagmannsretten viser at han har tenkt over hvilke alternativ som finnes til væpnet forsvar. Han har også satt seg inn i hvorledes alternative forsvarsmetoder har fungert i praksis. Han har forklart at han, om fritak ikke gis, vil gå i fengsel fremfor å oppfylle tjenesteplikten. Lagmannsretten er enig i at søknaden av 9. november 1994 og innholdet i de to politiforklaringene kan tyde på at hans overbevisning den gang ikke var så sterk og fasttømret som det han gir uttrykk for nå, men dette kan ikke tillegges avgjørende vekt. Slik lagmannsretten ser det er det ikke unaturlig at prosessen han har vært igjennom, med sesjon, politiavhør og to rettssaker har bidratt til å befeste hans overbevisning, gitt ham øket innsikt og evne til bedre å gi uttrykk for sin overbevisning.
Prosessfullmektigene har uttrykt uenighet om bevisbyrdereglene i militærnektersaker. Lagmannsretten har ikke vært i noen slik tvil som i straffesaker skal komme tiltalte til gode, og det har derfor ikke vært nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet.
Noe omkostningsspørsmål å ta stilling til foreligger ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1975, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1, er til stede.