LB-1995-2572
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-23 |
| Publisert: | LB-1995-02572 |
| Stikkord: | Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 95-1993 D - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02572 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Harald Gjerstad, 0208 Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kristin Hegstad, 0124 Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-2, §14-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §14-1 |
Saken gjelder arrest.
A fremmet 5. september 1995 begjæring om arrest for Oslo namsrett. Begjæringen er rettet mot samboeren B. Arrestkravet er As sameieandel i partenes andelsleilighet. Denne hadde B solgt, og for namsretten gjaldt arrestbegjæringen halvparten av salgsvederlaget, innestående på klientkonto i OBOS.
Oslo namsrett avsa 14. september 1995 kjennelse i saken med slik slutning:
1. Begjæring om arrest tas ikke til følge.
2. A pålegges å betale til B kr 15.000,- -kronerfemtentusen- i saksomkostninger innen 2 -to- uker fra denne kjennelsens forkynnelse.
A har ved rettidig kjæremål innbragt saken for Borgarting lagmannsrett, og nedlagt slik påstand:
1. A gis arrest i Bs formuesgoder for et beløp stort kr 355.000.-.
2. B betaler sakens omkostninger.
B har tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for nams- og lagmannsrett.
Saksforholdet er nærmere beskrevet i namsrettens kjennelse.
A har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse er korrekt når det er lagt til grunn at det sannsynliggjort at det foreligger et sikringskrav, men har tatt feil når det ikke er funnet å være sannsynliggjort en sikringsgrunn.
I Rt-1978-1339 er det gitt arrest i et bankinnskudd som inneholdt salgssummen for en fast eiendom. Arresten var bl.a. begrunnet med at det ville kunne oppstå vanskeligheter ved tvangssalg av en bolig.
Tvisten mellom partene om sameiedelen vil kunne ta meget lang tid, og det er nødvendig å sikre As krav.
B har nå kjøpt ny bolig, det tidligere innestående beløp i OBOS er benyttet i denne forbindelse, og arrest må følgelig gis i den nye boligen. Denne er ikke belånt og B har tilbake et overskudd på kr 150.000.-.
I tillegg til å stikke av med hele salgsvederlaget for partenes tidligere bolig og kjøpe en ny leilighet til seg, har B fjernet innbo og øvrige gjenstander fra den tidligere bolig. Av det som er fjernet har A anskaffet eiendeler for vel kr 100.000.-. Bs opptreden sannsynliggjør en arrestgrunn. A ble i realiteten satt på gaten, uten å få med seg noen eiendeler. Det var et hell at han fikk seg ny bolig allerede 18. september, men denne er midlertidig. Han har aldri gitt avkall på sine eiendeler, bare sagt til motparten at han for tiden ikke hadde noe sted å plassere disse.
B kan umuliggjøre oppfyllelsen av arrestkravet ved at hun tinglyser en pantobligasjon på den nye eiendommen eller på annen måte stenger for utlegg.
Det er uriktig når B hevder at A har hatt en svak økonomi, og at partene har hatt separat økonomi. De har vært samboere fra 1978/79 og A har i årene 1982-1986 hatt en relativt høy nettoinntekt. I de siste fem årene har B praktisk talt vært arbeidsledig hele tiden, mens A har vært i arbeid i restaurantbransjen. Han har bidratt til å betjene lån på den tidligere boligen ved at han har nedbetalt fellesgjelden på denne. B har da også i namsretten erkjent at hun ikke ville ha klart å beholde boligen uten tilskudd fra A.
Namsrettens saksomkostningsavgjørelse er uriktig idet det er lagt til grunn at A tapte saken fullstendig. Han vant imidlertid frem med at han hadde et arrestkrav.
B har i det vesentlige anført:
Namsretten har korrekt lagt til grunn at det ikke er sannsynliggjort noen arrestgrunn. Namsretten har imidlertid tatt feil når den har funnet et arrestkrav sannsynliggjort.
Partene har hatt separat økonomi mens de har vært samboere. A har betalt leie til B. Verken bidragets art eller omfang kan begrunne noen sameieandel til boligen.
As økonomi har i alle år vært særdeles rotete og i perioder meget svak. Han har tidvis vært arbeidsledig og han har bidragplikt til fem barn. Han hadde intet med seg da han flyttet sammen med B. Det er ubestridt at det var hun som finansierte kjøpet av andelsleiligheten. Hun har alene betjent lån og alle faste utgifter til leiligheten. Husleien til OBOS har hun betalt, rett nok med noen tilskudd fra samboeren. I deler av 1987 og 1988 betalte han leien fullt ut, men det skjedde over en konto tilhørende en virksomhet som A drev på denne tiden. B har imdlertid gjort opp for dette ved å arbeide vederlagsfritt i virksomheten. Bortsett fra at A bekostet legging av teppe i leiligheten, har B tatt seg av alt vedlikehold.
Det alt vesentlige av innbo og øvrige eiendeler som A hevder å ha anskaffet, er kjøpt av B. Hun har også selv anskaffet og finansiert kjøpet av en bil i 1985. Denne er i 1992 byttet ut med en ny bil som også er finansiert av henne.
B har vært opptatt av å ha en egen, ordnet økonomi. Hun hadde fast arbeid frem til høsten 1990. I 1993 og ut 1994 var hun igjen i arbeid, dels på full tid.
Det er uriktig at B har satt samboeren på gaten. Det har i flere år vært snakk om å flytte, og da det ble aktuelt ønsket ikke han å flytte med.
Ved vurderingen av om arrestgrunn er sannsynliggjort må det foretas en helhetsvurdering av om det er fare for at inndrivelsen av arrestkravet i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Slik sett er avgjørelsen i Rt-1978-1339 lite treffende idet det der var tale om omfattende misligheter. Også den kjærende parts adferd har betydning, jfr. Rt-1990-369. Det vises til namsrettens kjennelse hva gjelder anførselen om omplassering av lett realiserbare aktiva til tungt realiserbare.
Det foreligger ingen adferd som kan begrunne noen frykt for forspillelse eller vanskeliggjøring av krav som A måtte ha. Det er en ren spekulasjon når det er anført at det kan bli påheftet en pantobligasjon på den nye leiligheten som vil kunne stenge for utlegg. B har ikke foretatt seg noe for å svekke mulighetene til oppfyllelse av henne. Andre kreditorer som skyldneren måtte ha kan ikke begrunne arrest, jfr. Kommentaren til tvangsfullbyrdelsesloven side 762.
Saksomkostningsavgjørelsen er korrekt. B fikk fullt ut medhold i sin påstand for namsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
For at begjæring om arrest skal tas til følge må den som krever arrest sannsynliggjøre at det foreligger et arrestkrav og en sikringsgrunn, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-6, jfr. §14-1 og §14-2.
Lagmannsretten finner det unødvendig å gå inn på om det er sannsynliggjort at det foreligger et arrestkrav idet det under ingen omstendighet er sannsynliggjort noen sikringsgrunn.
B er i dag eier av en ubeheftet leilighet og det er ingen holdepunkter som gir grunn til å frykte for at hun vil foreta seg noe som kan medføre at et eventuelt krav fra den kjærende part vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. At eierskap til en fast eiendom gir mulighet til å behefte denne slik at et eventuelt fremtidig utlegg ikke vil kunne gi grunnlag for effektiv inndrivelse, er ingen arrestgrunn. Heller ikke sett i sammenheng med den konflikt som er oppstått mellom partene og kjæremotpartens adferd i denne forbindelse, gir grunnlag for å fastslå at noen sikringsgrunn er sannsynliggjort. Verdien av partenes tidligere bolig er i det alt vesentlige i behold i form av en ny leilighet - iallefall godt utover det krav den kjærende part gjør gjeldende - og det er heller ikke opplyst noe som tyder på at det overskytende beløp - kr 150.000 - ikke er det. Dertil kommer at kjæremotparten besitter innbo og øvrig løsøre. Noen holdepunkter som gir grunn til å frykte for at denne situasjonen vil kunne endre seg før den kjærende part får et tvangskraftig krav, har den kjærende part ikke påvist.
Den omstendighet at et innskudd på OBOS's klientkonto i det vesentlige er benyttet som egenkapital i ny bolig er uten betydning. Forholdet kan ikke betraktes som ombytting fra lett til tungt realiserbart aktivum. Det dreier seg om en verdi som tidligere var bundet til en bolig og som også nå er det. At verdien var mer likvid en kort periode p.g.a. oppgjørstekniske forhold i forbindelse med bytte av bolig, kan ikke sidestilles med disposisjoner fra en skyldners side med henblikk på å vanskeliggjøre inndrivelse av et krav.
Namsrettens kjennelse blir således å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. Ettersom As begjæring om arrest ikke for noen del ikke førte frem, var det korrekt av namsretten å anvende tvistemålsloven §172, første ledd.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd tilpliktes A å betale saksomksostninger for lagmannsretten idet det ikke foreligger noen omstendigheter som gir grunn til å frita ham for omkostningsansvaret. Saksomkostningene settes skjønsmessig til kr 1.500.-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.