LF-1998-1052

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-02-02
Publisert:	LF-1998-01052
Stikkord:	Voldgift
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1998-01052. Kjæremål til Høyesterett forkastet, se HR-1999-00071A.
Parter:	Kjærende part: TINE Midt-Norge BA (Prosessfullmektig: Advokat John J. Stamnæs). Motpart: Inge Løken, Bud (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Steenstrup ANS v/advokat Knut J. Kvalø).
Forfatter:	Lagdommer Jan Terje Bårseth, lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Ole Johan Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §452, §176, §179, §180

Saken gjelder spørsmål om en voldgiftsklausul i vedtektene for et samvirkeforetak/ andelslag må føre til at et medlems søksmål mot foretaket/laget skal avvises fra de ordinære domstoler.

Inge Løken (Løken) er gårdbruker og melkeleverandør. Han ble registrert som medlem og andelseier i AL Nordmøre og Romsdal Meieri i 1983 da han overtok gården fra Magnar Løken. AL Nordmøre og Romsdal Meieri ble stiftet 1. oktober 1982, og ble med virkning fra 1. januar 1996 fusjonert med TINE Midt-Norge BA (TINE).

I

TINEs vedtekter av 5. september 1995 punkt 3.1 første ledd bestemmes bl.a. at "Medlemmer i selskapet er andelseierne i de selskaper som inngår i dannelsen av TINE Midt-Norge BA, og som ikke senere er utmeldt, ...". Paragraf 3.1 annet ledd første punktum lyder slik: "Aktive medlemmer er de medlemmer som har levert melk til selskapet i foregående og/eller inneværende kalenderår." I vedtektenes punkt 3.2 første ledd første punktum uttales at: "Den som blir eier av bruk som har andeler i selskapet, blir straks medlem."

Vedtektenes §19 første ledd 1. punktum lyder:

"Tvist mellom selskapet og et medlem avgjøres ved voldgift etter bestemmelsene i kapittel 32 i tvistemålsloven, med mindre partene er enige om at tvisten skal avgjøres ved vanlig domstolsbehandling."

AL Nordmøre og Romsdal Meieri hadde i vedtektenes §4 bestemmelse om at andelene fulgte gården og ikke måtte skilles fra denne. Videre var i §4 bestemt at den som ble eier av gård med andeler i laget straks ble medlem. I vedtektenes §22 var det bestemt at tvist mellom laget og et medlem skulle avgjøres ved voldgift.

Løken anla 21. august 1998 søksmål mot TINE for Trondheim byrett med krav om erstatning begrenset oppad til kr 198074,- tillagt renter for avvik på registrering av melkeleveranser. TINE påsto prinsipalt saken avvist under henvisning til voldgiftsklausulen, subsidiært frifinnelse.

Trondheim byrett besluttet å avgjøre avvisningsspørsmålet særskilt uten muntlig forhandling, og avsa 19. oktober 1998 beslutning med slik slutning:

"Sak nr 1276.98 A fremmes for Trondheim byrett."

TINE har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Løken har tatt til gjenmæle.

TINE Midt-Norge BA har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er feil. Man står her overfor et samvirkeforetak/andelslag og ikke et aksjeselskap, forening e.l. Sammenslutningen av meieridrift må betraktes som en avtale mellom deltakerne om felles utnyttelse av melken. Medlemsforholdet med dets gjensidige rettigheter og plikter oppstår når stifterne har stiftet/konstituert selskapet. Hvor medlemskapet følger gården, blir den nye eier automatisk medlem ved overtakelsen av gården.

Tilknytningen til gårdsdriften og driftsformen gir også forholdet en særlig karakter av samvirke mellom deltakerne, et samvirke som gir seg utslag i medlemmenes rett og plikt til levering. Selskapets vedtekter er blitt til gjennom en omfattende prosedyre hvor stifterne og senere andelshaverne har deltatt og vært med på vedtakene.

Slik andelslagene er stiftet og bygd opp, vil det neppe være grunn til å skille mellom de som opprinnelig var med som stiftere og de som blir aktive medlemmer gjennom gårdsoverdragelser.

Løken var tidligere tilsluttet AL Nordmøre og Romsdal Meieri fra 1983. Dette meieriet hadde også vedtekter med voldgiftsklausul. Meieriet ble fusjonert med TINE MidtNorge BA med virkning fra 1. januar 1996. Løken har deretter fått tilsendt vedtektene tre ganger. Løken er andelshaver og aktiv medlem og han har fått sitt medlemskap gjennom gårdsoverdragelse.

Etter tvistemålsloven §452 annet ledd 1. punktum må en voldgiftsavtale inngås skriftlig. Når voldgiftsklausulen er inntatt i lagets vedtekter, tilfredsstiller dette kravet i bestemmelsen. Landbrukssamvirket har videre tradisjon for voldgiftsbehandling. TINE har som støtte for sitt syn vist til forarbeidene til tvistemålsloven §452 annet ledd, og til teori og rettspraksis omkring spørsmålet.

TINE Midt-Norge BA har nedlagt slik påstand:

1. Trondheim byretts beslutning av 19.10.1998 oppheves, og saken avvises fra byretten.

2. TINE Midt-Norge BA tilkjennes saksomkostninger for Trondheim byrett og Frostating lagmannsrett."

Inge Løken har i hovedtrekk anført:

Trondheim byretts avgjørelse er riktig både i begrunnelse og resultat.

Det bestrides ikke at stifterne har undergitt vedtektene en omfattende prosedyre. Det er imidlertid ikke riktig at andelshaverne, i dette tilfellet Løken, har deltatt i denne saksbehandlingen eller på annen måte aktivt har vært delaktig i utformingen av vedtektene. Han har imidlertid fått vedtektene tilsendt.

Det er for øvrig substansiell forskjell på det forhold at to profesjonelle avtaleparter henviser til en bransjeavtale som inneholder en voldgiftsbestemmelse, og det foreliggende tilfellet. I denne sak er det ikke tale om noen skriftlig avtale overhode.

Sterke reelle hensyn taler mot at Løken skal få beskåret sine rettigheter gjennom en tvungen voldgift i en situasjon hvor han ikke har vedtatt dette særskilt. Det er grunnleggende at private parter har anledning til å foreta et reelt valg hvorvidt de tvister de er involvert i skal løses ved voldgift. TINE kunne også, eksempelvis i forbindelse med utsendelsen av vedtektene, har redegjort for voldgiftsbestemmelsen. De kunne samtidig også ha avkrevet en kvittering for motakelsen, hvor det uttrykkelig fremgår at voldgiftsklausulen er lest og forstått.

Inge Løken har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Inge Løken tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålet for by- og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:

Tvistemålsloven §452 lyder slik:

"Partene kan enes om at la en retstvist avgjøres ved voldgift, naar de har fri raadighet over det, som er gjenstand for tvisten. Under samme betingelse kan partene enes om, at fremtidige retstvister, som maatte opstaa av et bestemt retsforhold, skal avgjøres ved voldgift.

Voldgiftsavtalen maa indgaaes skriftlig. Har partene indlatt sig paa forhandling for voldgiftsretten, er det dog uten betydning, at avtalen ikke er skriftlig indgaat.

Uten samtykke fra motparten kan en retstvist ikke bringes ind for domstolene, naar den efter avtale skal avgjøres ved voldgift."

Til skriftlighetskravet er i Ot.prp. nr. 1 (1910) side 265 uttalt følgende:

"Naar der her forlanges en skriftlig voldgiftsavtale, er det ikke meningen at der skal oprettes et særskilt dokument i dette øiemed. Avtalen maa ogsaa kunne legitimeres f.eks. ved en brevveksling mellem partene.

Dette er gjort klart gjennem den i departementets utkast benyttede uttryksmaate."

Proposisjonens formulering "oprettes skriftlig" ble endret til "indgaaes skriftlig". I den forbindelse er i Indst.O.XV (1912) side 157 uttalt følgende:

"Komiteen har fundet det hensigtsmæssigst ubetinget at paabyde skriftlig oprettelse av voldgiftsavtalen for at opnaa fuld sikkerhet for, at parterne virkelig ønsker voldgift, ikke bare en uttalelse eller et raad, og hvad de ønsker at undergi voldgift; jfr. den østerrikske lovs §577 sidste led. Man undgaar derved de vanskeligheter, som anvendelsen av P. §491 nr. 1 kunde medføre ved avgjørelsen av spørsmaalet om, hvorvidt parterne gjennem forhandling for voldgiftsretten kan siges at ha vedtat voldgift. Har skriftlig oprettelse av voldgiftsavtalen ikke tidligere fundet sted eller utvides eller forandres den under forhandlingen, maa da avtalen eller ændringsavtalen opsættes skriftlig for voldgiftsretten."

Som det fremgår ovenfor har man i prinsippet forutsatt skriftlighet. Det må derfor i utgangspunktet kreves en uomtvistelig og reell overenskomst partene imellom for at en voldgiftsavtale skal anses å foreligge, dvs at begge parter har gitt sin skriftlige tilslutning til voldgiftsavtalen. Dersom man har gitt avkall på en alminnelig rettergang, er dette en så vidtrekkende disposisjon at man må oppstille et strengt krav til vedtakelse.

Skriftlighetskravet mht voldgift innebærer at man ikke kan bli bundet ved ren passivitet. I motsetning hva som kan være aktuelt etter dansk og svensk rett, kan man etter norsk rett ikke innfortolke voldgift på det grunnlag at voldgift regelmessig avtales for vedkommende kontrakter, jf Henry John Mæland "Voldgift" (1988) side 65. Rt-1962-1215, gjaldt en voldgiftsbestemmelse inntatt i vedtektene og forsikringspolisen i en gjensidig sjøassuranseforening. Den tilfredsstilte ikke kravet til voldgiftsavtale. Det uttales i kjennelsen:

"At Skarvøys reder har vært innkalt til en generalforsamling, hvori bestemmelsen var vedtatt, at han aldri har protestert mot bestemmelsen, og at han ved sitt medlemskap og i sin egenskap av forsikringstager i gjerning muligens kan sies å ha vedtatt bestemmelsen, er for meg ikke avgjørende, fordi det loven krever ikke bare er vedtagelse, men skriftlig inngåelse av avtalen."

Spørsmålet er om kravet til skriftlig inngåelse av avtalen skal lempes i et samvirkeforetak/andelslag hvor voldgiftsavtalen bare er inntatt som en del av lagets vedtekter.

I foreningsforhold kan det ved enkelte typer voldgiftsavtaler være behov for en lemping av skriftlighetskravet. Selvdømmeklausuler, f.eks. innen idretten, anerkjennes i en viss utstrekning selv om det ikke foreligger en skriftlig tilslutning fra det enkelte medlem. Medlemmet anses i stor utstrekning for å ha godtatt bestemmelsen ved å ha meldt seg inn i foreningen. Selvdømmeklausulen har her sin legitimitet gjennom tradisjon og foreningspraksis, jf Geir Woxholth "Foreningsrett" (1990) side 454.

Det er ikke naturlig å likestille vedtektsbestemmelser om voldgift i et idrettslag eller i en mindre velforening med en forening hvor medlemskapet er et velferdsgode pga foreningens monopolsituasjon. Det har formodningen mot seg at det i foreningsforhold skal stilles mindre restriktive krav til en vedtektsbestemmelse om voldgift enn en voldgiftsklausul i en kontrakt som vedkommende selv har inngått. I det første tilfelle vil vedkommende egentlig ikke ha hatt noen oppfordring til å gjøre seg kjent med voldgiftsklausulen, som får direkte anvendelse i kraft av vedkommendes medlemskap i foreningen.

Dette må også gjelde i de tilfeller hvor deltakerne har organisert sin sammenslutning om meieridrift i et samvirkeforetak eller et andelslag.

I de tilfeller hvor medlemmene har vært klar over vedtektenes bestemmelse om voldgift, gjennom deltakelse i stiftelsen av laget, er det mye som tilsier at voldgiftsklausulen er akseptert og må legges til grunn. Dersom medlemsforholdet opprettes etter stiftelsen, kan det stille seg annerledes. Det er ikke opplyst at Løken var til stede ved opprettelsen av AL Nordmøre og Romsdal Meieri, eller delaktig i forbindelse med fusjonen i 1996. Det er ubestridt at han ved tre anledninger har fått tilsendt TINEs vedtekter. Løken har imidlertid ikke skriftlig tiltrådt vedtektene. Konkludent adferd eller passivitet kan ikke kompensere for manglende skriftlighet. Loven krever som nevnt ikke bare en vedtakelse, men en skriftlig inngåelse av avtalen, jf også den forannevnte kjennelse i Rt-1962-1215.

Medlemskap i meierisamvirket er et vilkår for å kunne levere melk. Medlemskap oppnås gjennom melkeleveranser eller ved å overta et bruk som har andeler i selskapet. Løken har derfor liten reell valgfrihet mht spørsmålet om å bli medlem av samvirket. I dette tilfelle har medlemskapet en inngripende og avgjørende betydning for Løkens økonomi, noe som tilsier at det ikke er grunn til å lempe på skriftlighetskravet.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at Løkens søksmål for Trondheim byrett må fremmes.

Kjæremålet har ikke ført frem og TINE må dekke Løkens omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Knut J. Kvalø har på vegne av Løken krevet saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålets behandling i lagmannsretten, uten å ha oppgitt noe beløp. Omkostningene for lagmannsretten settes til kr 3000,-, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Byretten utsatte omkostningsavgjørelsen, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. TINE Midt-Norge BA betaler til Inge Løken saksomkostninger for lagmannsrett med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.