LE-2000-673

Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 05:21 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-03-07
Publisert: LE-2000-00673
Stikkord: Oppsigelse i arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang: Hedmarken herredsrett Nr 2000-00156 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00673 A. Anket til Høyesterett som kom til samme resultat som lagmannsretten - HR-2001-00608. Se også kjennelse LE-2000-00642.
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Kemp). Ankemotpart: Raufoss Engineering & Services AS (Prosessfullmektig: Advokat Sjur Lohne).
Forfatter: Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad. Tilkalt dommer, byrettsdommer Gunni Fiane. 2 meddommere
Lovhenvisninger: Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §61, Tvistemålsloven (1915) §180, §62, §66


Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

Etter 30 års ansettelse i Raufoss-konsernet ble A den 21 desember 1999 oppsagt på dagen fra sin stilling i driftsavdelingen ved IT avdelingen i Raufoss Service AS (i dag Raufoss Engineering & Services AS, heretter kalt Raufoss). Begrunnelsen var at han på bedriftens utstyr hadde lastet ned store mengder musikk fra Internet til privat bruk. As nedlasting ble oppdaget fordi det stadig kom klager på at kapasiteten på Internet var for dårlig. Bedriften kjørte 14 desember 1999 ut en logg fra systemets brannmur for å finne ut hva som kunne være galt. Det ble da oppdaget at ca 50 % av trafikken på Internet skrev seg fra nedlasting til 2 PC-er som sto på As kontor.

Fredag den 17 desember 1999 etter arbeidstid låste As overordnede seg inn på As kontor. Der sto begge PC-ene på og lastet ned musikk. Det ble kjørt ut en liste fra harddisken på den ene PC-en som viste at ca 1500 musikkfiler lå lagret der. Etter samtaler 20 desember 1999 mellom As overordnede og personaldirektøren i Raufoss-konsernet innkalte disse A til møte 21 desember kl 09.00 hvor de meddelte ham at hans musikknedlasting kunne få betydning for hans arbeidsforhold. Møtet fortsatte kl 09.30 med tillitsvalgte til stede. A erkjente at han hadde lastet ned 6-700 musikkfiler og noen covere. Han forklarte at resten av filene var musikk han hadde tatt med hjemmefra. Etter en pause midt på dagen ble A i nytt møte kl 13.00 overlevert en skriftlig oppsigelse og bedt om å rydde kontoret og levere nøkkel. Av oppsigelsen fremgår det at han ble «fritatt for arbeidsplikt fra d.d.», men at han skulle få lønn ut april 2000.

Det ble holdt forhandlingsmøte 11 januar 2000, men oppsigelsen ble opprettholdt.

A reiste sak ved stevning av 11 februar 2000. Han påsto at oppsigelsen måtte anses som avskjed, og at avskjeden verken var gyldig som avskjed eller oppsigelse. Han krevde erstatning for tapt inntekt fra 1 mai 2000 samt for ikke økonomisk tap etter rettens skjønn. Samtidig krevde han rett til å stå i stilling. Raufoss tok til motmæle og påsto frifinnelse, subsidiært at As arbeidsforhold uansett skulle opphøre fra det tidspunkt retten bestemte. Til spørsmålet om å stå i stilling ba Raufoss om at begjæringen om gjeninntreden ikke ble tatt til følge. Kjennelse og dom ble avsagt ved Hedmarken herredsrett den 12 juli 2000. I kjennelsen ble As begjæring om gjeninntreden ikke tatt til følge. Dommen har slik domsslutning:

1. Avskjeden av A kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse med opphør av arbeidsforholdet fra 30.4.2000, jf. arbeidsmiljøloven §66, nr. 4.

2. Raufoss Service AS dømmes til å betale A erstatning for ikke økonomisk skade med kr 30.000,-.

Oppfyllelsesfristen settes til 14 dager.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens dom.

A påkjærte kjennelsen om fratreden til Eidsivating lagmannsrett som stadfestet herredsrettens avgjørelse ved kjennelse av 26 september 2000.

Dommen ble påanket av A for så vidt gjaldt spørsmålet om oppsigelsens gyldighet.

Ankeforhandling ble holdt i Hamar 14-16 februar 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For bedriften møtte personaldirektør Bjørn Myhre. Det ble avhørt ytterligere 8 vitner hvorav to sakkyndige.

A har i det vesentlige anført:

Arbeidstakers forhold gir ikke saklig grunn til oppsigelse. A har vært ansatt i bedriften i 30 år uten anmerkninger. Oppsigelse er i dette tilfellet en helt uforholdsmessig reaksjon fra arbeidsgivers side. Privat nedlastning av musikk er utbredt på mange arbeidsplasser uten at det fører til oppsigelser. A burde ha fått en advarsel. I stedet ble han i realiteten avskjediget og måtte gå på dagen. Dette skjedde til tross for at han erkjente nedlasting av 6-700 musikkfiler straks forholdet ble oppdaget, og beklaget det han hadde gjort. Han forsikret at det ikke ville skje igjen, noe arbeidsgiver bekreftet at han hadde tillit til. Selve oppsigelsen skjedde ellers unødig raskt og brutalt. En konkret vurdering av arbeidsgivers forhold må få betydning for spørsmålet om oppsigelsen kan anses gyldig.

Arbeidsgiver har anført at As nedlasting representerte et stort skadepotensiale.

MP3 filene som ble lastet ned, er imidlertid risikofri, og de stasjonene A søkte på, er stort sett seriøse, anerkjente steder. A har vært svært opptatt av sikkerhet og kjente godt til Internet. Get Right programmet som ble benyttet til nedlastning, har ikke hatt kjente problemer. Dette programmet ble godkjent av overordnede og innkjøpt etter søknad fra A som skulle bruke det til å laste ned materiale i forbindelse med dataproblematikken rundt år 2000.

Arbeidsgiver hevder at A har påført andre ansatte forsinkelser og problemer ved bruk av Internet fordi han har beslaglagt vesentlige deler av kapasiteten gjennom sin nedlasting av musikk. As kolleger har imidlertid forklart at Internet-linjen har vært like belastet hele tiden, og at de ikke merket forskjell på perioden før og etter at A sluttet. Linjekapasiteten har vært demokratisk fordelt, slik at A ikke har hindret kollegene i å søke på Internet.

Bedriften er ikke påført kostnader gjennom As nedlasting av musikk. Linjen kostet fast kr 150.000 pr år. Kostnadene til innkjøp av ny linje kan ikke belastes A. Linjen på 128 K har liten kapasitet og var i realiteten et prøveprosjekt. Det har hele tiden vært et press for at den skulle utvides.

As bruk er ikke i strid med arbeidsreglementet. Datainstruksen fra 1995 sier at all privat bruk er forbudt, men privat bruk er likevel utbredt uten at bedriften har reagert på dette. Bedriften har ikke gjort noe for å komme privat bruk til livs og har ikke gitt til kjenne hvilke konsekvenser overtredelse av forbudet kan få. Nedlastning av porno er blitt påtalt, men uten at det har ført til oppsigelse. Dersom slik privat bruk som det er tale om her, skulle kunne føre til oppsigelse, måtte det vært utarbeidet klare regler for hva som var tillatt, og hva som ikke var tillatt. A handlet i den tro at det han gjorde, var akseptert.

Saksbehandlingen i forbindelse med oppsigelsen er også kritikkverdig. Bedriften skulle ha fortalt A hva saken gjaldt før møtet 21 desember, slik at han kunne ha forberedt seg. Tillitsvalgte burde vært med fra starten av møtet. Bedriften har ikke hjemmel for å ta ut logg som viser bruken av As PC-er. Dette strider mot personregisterforskriften §2-20. Bedriften kan heller ikke låse seg inn på As kontor etter arbeidstid og kjøre ut lister over hva han har lagret på sin harddisk. Dette strider mot ulovfestede personvernregler. Det vises her til Memorex-dommen av 30 april 1992 fra Asker og Bærum herredsrett. Bedriftens undersøkelser skulle ikke vært innledet før bedriften hadde snakket med A. Bedriften var mer opptatt av å få tatt en person enn å få stoppet en uønsket atferd. Som As sakkyndige vitne har uttalt, burde bedriften ha behandlet nedlasting av musikk som et fenomen og ikke vært opptatt av å ta en person. Bedriften har ikke hatt tilstrekkelig fokus på sikkerhet og privat bruk. Opplæring, informasjon og løpende oppdatering av datainstruksen er nødvendig dersom privat bruk skal kunne få så alvorlige konsekvenser som her.

Slik bedriften har opptrådt, kan nedlastingen ikke gi grunnlag for oppsigelse. Alminnelig rettsfølelse tilsier at oppsigelse i dette tilfellet var en ubegrunnet og brutal reaksjon. Oppsigelsen må anses ugyldig, og A må få gjeninntre i stillingen. A har arbeidet i bedriften i hele sitt voksne liv. Han ønsker å komme tilbake til bedriften og blir støttet av sine kolleger. As kontor står fortsatt ledig, og det er arbeid for ham som andre ikke har overtatt. Dersom A får medhold i at oppsigelsen er ugyldig, er det ikke grunnlag for å frata ham retten til å gå inn igjen i stillingen ved bedriften.

Dersom oppsigelsen anses ugyldig, har A krav på erstatning tilsvarende lønn fram til rettskraftig dom. Det er ikke åpenbart at erstatningen må reduseres fordi han ikke har skaffet seg annet arbeid. Han har søkt stillinger i databedrifter i distriktet uten å få positivt svar. Han har ikke vært klar over at han hadde krav på arbeidsledighetstrygd. Av helsemessige grunner kan A ikke lenger arbeide som elektriker slik han opprinnelig gjorde. Dersom A ikke får tilbake stillingen, har han også krav på erstatning for tap i fremtidig erverv. Her må det tas hensyn til alder og muligheter for arbeid i bransjen.

A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

Subsidiært:

Dersom den annen part skulle få medhold i sin påstand om opphør av arbeidsforholdet, nedlegges slik subsidiær påstand:

A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fra 1. mai og fram til rettskraftig dom samt framtidig økonomisk tap etter rettens skjønn.

I begge tilfeller:

Raufoss Engineering & Services AS dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Raufoss Engineering & Services AS har i det vesentlige anført:

I dette tilfellet foreligger saklig grunn til oppsigelse. Det må stilles store krav til betrodde medarbeidere på deres eget fagområde. A var ansatt som IT-ingeniør ved bedriftens IT avdeling og har likevel systematisk og over lang tid lastet ned musikk fra Internet på bedriftens utstyr. Omfanget er langt større enn det herredsretten har lagt til grunn. Dette er et alvorlig forhold som har medført at bedriften har mistet tilliten til A. Det er ikke avgjørende om det foreligger forbud mot privat bruk i arbeidsreglement eller datainstruks. Privat bruk av bedriftens ustyr i det omfang det her er tale om, vil under enhver omstendighet være brudd på både arbeidsplikt og lojalitetsplikt.

A har for øvrig selv underskrevet på en datainstruks fra 1995 hvor det fremgår at privat bruk av bedriftens utstyr er forbudt. Dette er også innskjerpet gjennom E-mail flere ganger senere. A måtte være klar over at det forelå et slik forbud. Håndheving er imidlertid problematisk. Bedriften har ikke lov til å overvåke sine ansatte, og før man kan gripe inn, må misbruket oppdages. I dette tilfellet ble kapasiteten på Internet - også etter arbeidstid - etter hvert så dårlig at man fikk mistanke om at noe var alvorlig galt. Ved å ta ut logg som viste trafikken på de ulike PC-ene, fant man ut at ca 50 % av trafikken skrev seg fra As to PC-er. Noe privat bruk må selvsagt kunne aksepteres, og de ansatte må bruke sunn fornuft og skjønn. I dette tilfellet ligger imidlertid bruken hinsides enhver terskel for privat bruk.

Internetlinjen er liten og har vært en knapphetsressurs, slik at As virksomhet har medført forsinkelser og problemer for andre brukere. A har vært klar over at linjen har hatt liten kapasitet. Selv om det skjedde en demokratisk fordeling til brukerne, har A gjennom sin omfattende og effektive bruk fortrengt andre brukere. Get Right programmet var så effektivt at As to PC-er tilsvarte 16-20 brukere. Den undersøkelsen som bedriftens sakkyndige vitne har foretatt, viser at det fra 1 november til 21 desember 1999 til sammen er brukt 1312 timer til nedlasting av 8.360.879.172 bytes på As PC-er. De loggene som er kjørt ut, viser at de aller fleste adressene gjelder musikksteder, ikke jobbrelaterte steder, og at store deler av nedlastingen har foregått på dagtid til fortrengsel for andres bruk av Internet. As virksomhet har påskyndet investering i ny Internet-linje i en tid da bedriften gikk på sparebluss. Det kan også ha blitt innkjøpt mer kapasitet enn nødvendig. Ny linje ble bestilt før As private bruk ble oppdaget.

Nedlastningen medfører også en sikkerhetsrisiko. Raufoss-konsernet har mange sensitive opplysninger liggende på data, og det er mange som uberettiget prøver å komme seg inn på bedriftens system. Bedriften er sårbar, og sikkerheten har stått i høysetet. Dette har A vært vel kjent med. Bedriften har etablert en brannmur for at det skal være vanskelig å komme inn på bedriftens system. Det kjøres også ukentlige antivirusprogrammer. All Internetbruk representerer likevel en sikkerhetsrisiko. Selve nedlastningen kan nok skje risikofritt, men det må søkes på ulike stasjoner. Mange musikksteder er useriøse, slik at åpning mot slike adresser representerer stort skadepotensiale.

Det er ikke grunnlag for å kritisere bedriftens saksbehandling. På grunn av de store kapasitetsproblemene på Internet tok bedriften ut en logg fra brannmuren for å kunne administrere bruken bedre ved å legge til rette for en bedre kapasitetsutnyttelse og dermed redusere forsinkelsene. Dette kan ikke være i strid med personregisterforskriften §2-20. At arbeidsgiver etter arbeidstid låser seg inn på As kontor kan heller ikke være i strid med personvernhensyn. På As kontor sto to PC-er og gikk. Det var derfor ikke nødvendig å bruke passord eller ta seg gjennom andre barrierer for å se hva som foregikk, og for å kjøre ut en liste over musikkfilene på PC-ene. Selv om utskriften skulle være i strid med personvernhensyn, har det ingen betydning for oppsigelsesspørsmålet og kan derfor ikke tillegges vekt. Bedriften hadde ervervet seg nødvendig informasjon på lovlig måte før lister ble kjørt ut fra harddisken til A. Ellers er harddiskene ikke privat område. PC-ene brukes av flere. Private ting må legges på M-området på serveren. Memorex-dommen som A har vist til, gjelder helt andre forhold enn i denne sak.

Selv om noe av det fremlagte materialet skulle være ulovlig, må det uansett kunne brukes som bevis i saken fordi A selv har begjært det fremlagt. Dette gjelder både loggene fra brannmuren og utskrift fra harddisk.

Det er heller ikke begått feil i forbindelse med møtet 21 desember. Bedriften kan ikke ha plikt til å fortelle A på forhånd at de mistenker ham for å ha lastet ned musikk. Det må være tilstrekkelig at dette meddeles i det møtet som skal holdes etter arbeidsmiljøloven §57. Her ble A først innkalt og fortalt hva saken gjaldt, og spurt om han ønsket tillitsvalgte til stede. Han bekreftet dette, og de tillitsvalgte ble innkalt. De faktiske forhold ble så lagt fram på nytt og drøftet med A og de tillitsvalgte. Det er heller ikke kritikkverdig av bedriften å si opp A senere samme dag med beskjed om å rydde kontoret og levere nøkkelen.

I en sak som denne kan det ikke kreves at bedriften skal gi advarsel før man går til oppsigelse. A har hatt en selvstendig stilling, og bedriften hadde begrensede muligheter for å avdekke hans private Internet-bruk som går langt ut over det han kunne regne med at bedriften ville akseptere. A har riktignok lang ansiennitet. Han vil imidlertid lett kunne skaffe seg ny jobb. Han må selv bære ansvaret for at han ikke sier seg ferdig med tidligere arbeidsforhold når han søker stilling. Det er tungt å måtte slutte i et arbeidsforhold etter tredve år, men dette kan ikke være avgjørende for om oppsigelsen er gyldig eller ikke.

A burde ha klarert sin bruk med overordnede. Han har utnyttet sin stilling og bedriftens utstyr og påført andre problemer. Han har også utsatt bedriften for sikkerhetsrisiko og har på klanderverdig vis latt egne hensyn gå foran bedriftens. Som ansatt i IT avdelingen skulle han være retningsgiver for andre databrukere. Bedriften kunne ikke la hans misbruk passere med den smitteeffekt det kunne få.

Selv om oppsigelsen skulle bli ansett ugyldig, krever Raufoss at arbeidsforholdet opphører, jf arbeidsmiljøloven §62. Bedriften har mistet all tillit til A og ønsker ikke å ha ham tilbake. Når arbeidstakeren kan bebreides som i dette tilfellet, vil det være urimelig om arbeidstakeren får fortsette i stillingen.

Dersom oppsigelsen kjennes ugyldig, har A krav på lønn fram til fratredelsen og erstatning for framtidig tap til et tidspunkt hvor det er påregnelig at han kommer i arbeid. Etter §62 er det tale om en billighetserstatning hvor det skal tas hensyn til arbeidstaker, arbeidsgiver og forholdene ellers.

Raufoss Engineering & Services AS har nedlagt slik påstand:

1. Hedmarken herredsretts dom av 12.07.2000 stadfestes.

2. Subsidiært: As arbeidsforhold hos Raufoss Engineering & Services AS anses opphørt fra et av lagmannsretten fastsatt tidspunkt.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til Raufoss Engineering & Services AS med forfall 14 dager etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten bemerker:

Saken står i en annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten. Spørsmålene om avskjed og erstatning for ikke økonomisk skade er ikke påanket, slik at lagmannsretten bare skal prøve oppsigelsens gyldighet, og eventuelt virkningene av at oppsigelsen er ugyldig.

Ved avgjørelsen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, fagdommerne og én meddommer, er kommet til at det forelå saklig grunn til oppsigelse, og at oppsigelsen er gyldig.

A har vært ansatt i Raufoss-konsernet i 30 år og har etter det opplyste ikke tidligere fått noen negative tilbakemeldinger fra bedriften. Slik sett kan det virke hardt og brutalt å bli sagt opp uten advarsel. Flertallet er imidlertid kommet til at As tillitsbrudd var så graverende at det var grunnlag for oppsigelse.

A var fagmedarbeider med godt kjennskap til bedriftens datasystem. Han var IT-ingeniør og ansatt i driftsavdelingen i IT-avdelingen. Sammen med de øvrige på avdelingen var han blant annet ansvarlig for å finne og rette opp feil på konsernets PC-er. Han har også hatt oppdrag i forbindelse med tusenårsskiftet, blant annet har han lastet ned opplysninger fra Internet og forberedt bedriftens PC-er for overgang til år 2000. A hadde godt kjennskap til Internet og var klar over at dette var et nødvendig verktøy også for mange av hans kolleger, f eks for Arnfinn Stjernvang ved IT avdelingen som kjørte ukentlige antivirusprogrammer.

Det er på det rene at Raufoss-konsernet hadde en Internetlinje med liten kapasitet. Båndbredden tilsvarte det man kan finne i en liten databedrift med en håndfull ansatte, eller i private hjem hvor datainteressen er stor. A har åpenbart vært klar over at bedriftens Internet-linje hadde så begrenset kapasitet. En av As kolleger på driftsavdelingen betegnet den som en prøvelinje, og forklarte at den i starten - i 1997 - bare var tilgjengelig for fire personer på prosjekt og tre personer på IT-avdelingen. Han forklarte videre at helt siden linjen ble gjort tilgjengelig for andre ved årsskiftet 1998-99, har det vært klager på kapasiteten. Leder for IT-avdelingen opplyste at linjen var gjort tilgjengelig for 4-500 ansatte, og at antall klager økte sterkt utover høsten 1999. Problemene ble til slutt så store at de ble tatt opp i konsernledelsen. Da Stjernvang klaget over at han ikke fikk lastet ned antivirusprogrammer i arbeidstiden, og at nedlasting etter arbeidstid tok dobbelt så lang tid som det skulle, ble det satt i gang undersøkelser for å finne ut hva som var galt. Det var på denne måten det ble oppdaget at A lastet ned store mengder med musikkfiler.

Bedriftens sakkyndige vitne har forklart at han i tiden fra 1 november til 21 desember 1999 har registrert nedlasting på As PC-er på godt over 8 gigabyte i løpet av ca 1300 timer, av dette 710 timer på dagtid. På bakgrunn av den sakkyndiges forklaring legger flertallet til grunn at det nedlastede materialet i hovedsak er musikkfiler. A har forklart at han lastet ned musikk med Get Right programmet fra dette ble anskaffet i august 1999, fram til han måtte gå på dagen 21 desember 1999. Flertallet legger derfor til grunn at A har lastet ned langt mer enn det som fremgår av opplysningene fra den sakkyndige. Flertallet finner det også sannsynliggjort at noe av det arbeidet A har hatt med søking og klargjøring for å få Get Right programmet til å laste ned musikkfiler automatisk, må ha foregått på dagtid. Uansett finner flertallet det klart at As virksomhet har påvirket kapasiteten på Internetlinjen så sterkt i arbeidstiden - og til dels etter arbeidstid - at det har skapt forsinkelse og problemer for andre brukere.

Riktignok ble linjen demokratisk fordelt på brukerne, men når A brukte Get Right programmet, var dette så effektivt at de andre brukerne møtte en konkurranse på linjen tilsvarende minst 16-20 brukere bare fra As PC-er. Det vises her til at antall klager på Internet kapasiteten økte sterkt høsten 1999, etter at Get Right programmet ble tatt i bruk.

Flertallet finner videre at A har utsatt bedriftens datasystem for en unødig sikkerhetsrisiko. Gjennom søking på Internet oppstår fare for virus eller hacking. Dette gjelder også søking etter musikkstasjoner og musikkfiler selv om selve musikkfilen MP3 og nedlasting av den ikke innebærer noen kjent sikkerhetsrisiko. Sikkerhetsrisikoen ved bruk av Internet er til stede selv om det heller ikke er meldt om problemer med Get Right programmet. Flertallet legger til grunn at det foreligger en viss sikkerhetsrisiko selv om bedriften har brannmur, og selv om virus oftest følger med E-mail eller disketter. Ved vurderingen er det også et moment at PC-ene til A mye av tiden sto og lastet ned filer uten tilsyn. A har selv forklart at han visste hvor viktig datasikkerheten var i konsernet. Han var meget påpasselig for å hindre at virus ble spredt fra hjemmemaskinen til bedriftens system. Han har også forklart at han ofte kjørte antivirusprogram i tillegg til den ukentlige kjøringen som Stjernvang rutinemessig foretok.

Privat bruk av datasystemet er ikke nevnt i arbeidsreglementet. Flertallet finner imidlertid at enhver arbeidstaker selv må forstå at det er grenser for hvilken privat bruk en arbeidsgiver må akseptere. Utstrakt privat bruk av arbeidsgivers utstyr vil lett være brudd på arbeidsplikt og i alle fall på tillitsforholdet mellom partene. A skrev i 1996 dessuten under på en datainstruks som inneholdt et forbud mot privat bruk, noe som også er innskjerpet, i alle fall ved en E-mail i 1998. Selv om bedriften i praksis har godtatt en viss privat bruk av bedriftens datasystem, må arbeidstakeren selv ha ansvar for å holde seg innenfor rimelige grenser. Arbeidsgiver kan ikke ha plikt til å gi detaljerte regler for hva man vil se gjennom fingrene med. Dersom arbeidsgiver vil kunne reagere med oppsigelse på relativt beskjeden bruk, må det imidlertid gis klar beskjed om dette. Det normale vil være at overtredelser i grenseland blir avgjort med påtale eller advarsel. Slik synes også situasjonen å ha vært ved Raufoss. Det er opplyst at flere mindre nedlastinger av pornografisk materiale ble avgjort ved påtale. Et mer alvorlig forhold ble heller ikke fulgt opp med annet enn påtale, men dette synes å ha hatt sammenheng med at arbeidsforholdet var tidsbegrenset og opphørte etter kort tid.

Flertallet finner at A har gått langt ut over det en arbeidstaker kunne regne med at arbeidsgiver ville godta. I visse bedrifter vil kanskje nedlasting av musikkfiler i et relativt betydelig omfang kunne passere. Ved Raufoss-konsernet ble det imidlertid stadig klaget på kapasiteten på Internet-linjen, og kapasiteten var meget begrenset. A var kjent med disse problemene. Han må derfor ha vært klar over at han la beslag på Internet kapasiteten i helt uforholdsmessig grad.

Flertallet finner etter dette at det foreligger kritikkverdige forhold og tillitsbrudd som kan føre til oppsigelse. Spørsmålet er da om det likevel er omstendigheter i saken som tilsier at oppsigelsen må anses ugyldig.

Flertallet finner at forholdet er så graverende at det må være adgang til å reagere med oppsigelse uten forutgående advarsel selv om A har vært ansatt i bedriften i 30 år. Etter flertallets mening vil A kunne få annet arbeid i databransjen dersom han fremstår som reell arbeidssøker og legger arbeidsforholdet ved Raufoss bak seg. Etter flertallets syn kan A heller ikke unnskylde seg med at han trodde nedlastingen ville bli godtatt. Det er tale om omfattende bruk som har pågått over lang tid, og som det kan være vanskelig å oppdage fordi bedriften har begrensede muligheter til å føre kontroll. Det er videre tale om et tillitsbrudd på arbeidstakers eget ansvarsområde og en tilsidesettelse av hensynet til bedriftens behov. Dersom A mente at hans private bruk ville bli godtatt, kunne han med letthet ha brakt dette på det rene ved å spørre sine overordnede.

Når det gjelder arbeidsgivers forhold, kan flertallet ikke se at bedriften handlet i strid med personregisterforskriften ved å ta ut logg fra brannmuren for å se på trafikken til de enkelte PC-ene. Dette var nødvendig for å kunne administrere Internetbruken bedre og på den måten unngå forsinkelser. Da bedriften fant ut at ca halvparten av trafikken gjaldt As PC-er, kan det heller ikke anses å stride mot personvernhensyn at bedriften låste seg inn på As kontor og oppdaget PC-ene som sto og lastet ned musikk. Etter det opplyste var heller ikke As harddisk å anse som privat område. PC-ene ble brukt av flere. De ansatte i driftsavdelingen måtte dessuten ha tilgang til den enkeltes harddisk for å kunne reparere feil som oppsto, og det er opplyst at flere tilfeller av privat bruk, blant annet nedlastning av porno, ble oppdaget på denne måten av ansatte ved driftsavdelingen. Leder på IT-avdelingen har forklart at de ansatte ble bedt om å legge private dokumenter på M-området på serveren. Slik flertallet ser det, var det ikke ulovlig - i den situasjonen som forelå - å gå inn på As harddisk for å se hva som lå lagret der. Å ta en liste over alle musikkfilene kan kanskje stille seg annerledes. Men flertallet finner uansett at forholdene i As tilfelle er helt annerledes enn i Memorex-dommen som A har vist til.

Under enhver omstendighet er både loggene fra brannmuren og utskrift fra As harddisk krevd fremlagt av A selv og må kunne brukes som bevis. Flertallet kan heller ikke se at eventuelle personvernbrudd i forbindelse med de undersøkelser som ble foretatt på As harddisc, har nevneverdig betydning for oppsigelsesspørsmålet. Loggene fra brannmuren ga tilstrekkelig grunnlag for å konstatere den omfattende private bruken. A erkjente også selv å ha lastet ned 6-700 musikkfiler. A har hevdet at mye av det som ble lastet ned på hans PC-er høsten 1999, gjaldt 2000 års problematikken. Bedriften har imidlertid opplyst at noe slikt materiale ikke lå lagret på serveren der det eventuelt skulle ligge. Flertallet legger dessuten til grunn at As arbeid med tusenårsskiftet høsten 1999 fortrinnsvis gjaldt klargjøring av PC-er, slik arbeidsgiver har oppgitt, ikke nedlasting av dokumentasjon.

Flertallet kan heller ikke se at arbeidsgiver har opptrådt klanderverdig i forbindelse med selve oppsigelsen. Prosessen har riktignok gått fort. A ble oppsagt og bedt om å fratre samme dag som han ble konfrontert med det bedriften hadde oppdaget. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det foreligger brudd på reglene i arbeidsmiljøloven §57, eller at arbeidsgiver skulle ha foretatt ytterligere undersøkelser før oppsigelse ble meddelt. Allerede loggen fra brannmuren og oppdagelsen av musikknedlastingen gir grunnlag for å konkludere med tillitsbrudd og uforholdsmessig privat bruk. Det ble holdt forhandlingsmøte 11 januar 2000 uten at dette endret bedriftens oppfatning. Selv om saksbehandlingen er fast og kontant, kan den etter flertallets syn ikke føre til at oppsigelsen blir ugyldig.

Lagmannsrettens mindretall, én meddommer, kan langt på vei slutte seg til flertallets syn på de faktiske forhold i saken og på det kritikkverdige i As opptreden, men er likevel kommet til at forholdet skulle vært avgjort ved en advarsel, og at oppsigelsen må anses ugyldig.

Dette har i første rekke sammenheng med arbeidsgivers forhold. Det synes å ha foregått betydelig privat bruk av Internet ved Raufoss uten at bedriften har informert om og håndhevet forbudet mot privat bruk i særlig grad. A underskrev riktignok en datainstruks med forbud mot privat bruk i 1996, men verken han eller andre ansatte har fått informasjon etter dette med unntak av en E-mail som var stilet til alle. I de tilfellene hvor bedriften har grepet inn mot privat bruk, f eks nedlasting av pornografi, har det bare vært gitt påtale. Dersom bedriften skulle kunne reagere med oppsigelse på As forhold, burde det vært satt langt mer fokus på forbudet mot privat bruk. De ansatte burde blitt løpende informert om bedriftens syn på privat bruk, og om hvilke konsekvenser misbruk kunne få.

Mindretallet mener også at As lange ansettelsesforhold uten negative tilbakemeldinger tilsier at musikknedlastingen burde vært avgjort med advarsel. Da forholdet ble oppdaget og påtalt, forsikret A at slik nedlasting ikke skulle skje igjen. Bedriften har selv gitt uttrykk for at de trodde på A. A burde da ha fått en sjanse til.

Mindretallet finner det også kritikkverdig og er i tvil om lovligheten når bedriften går inn på As harddisk. A har opplyst at ingen kunne komme inn uten å kjenne hans passord. Dette må da anses som privat område selv om maskinen i det aktuelle tilfellet sto og gikk, slik at passord ikke var nødvendig.

Mindretallet legger ellers vekt på at musikknedlastingen har foregått automatisk, og at søking og tilrettelegging i hovedsak kan ha skjedd før og etter arbeidstid og ikke nødvendigvis påvirket As arbeid i særlig grad. Videre er mindretallet i tvil om i hvilken grad det kan sies å være As nedlasting som har medført forsinkelser og problemer for andre brukere. Ut fra bevisførselen har det vært klaget på Internetlinjens kapasitet helt fra den ble gjort tilgjengelig for flere enn en liten gruppe ansatte. Det synes som om behovet for en utvidelse av Internetlinjen har vært til stede helt fra årsskiftet 1998-99.

I og med at saken må avgjøres i samsvar med flertallets syn, går mindretallet ikke nærmere inn på de spørsmål som ellers oppstår når oppsigelsen er ugyldig.

I samsvar med flertallet syn blir herredsrettens dom å stadfeste så langt den er påanket. Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner i dette tilfellet at det foreligger slike særlige omstendigheter at A bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger. Det er lite rettspraksis rundt de spørsmålene saken reiser, og det er vanskelig å trekke klare grenser for hva som er akseptabel privat bruk. Både dette forholdet og As lange ansiennitet i bedriften gjør det rimelig at A anket saken til lagmannsretten.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.