LB-2000-2764
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-18 |
| Publisert: | LB-2000-02764 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-03267 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02764 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tormod S. Christoffersen). Motpart: Staten v/ Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Siri K. Kristiansen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961) §5, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-3, §3-5, Tvistemålsloven (1915) §180, §213 |
Saken gjelder erstatning for uberettiget tvangsinnleggelse.
A er født *.*. 1921 i Norge, men bodde i Sverige fra 1943 til hun returnerte som pensjonist i 1989. I begynnelsen av 1970-årene fikk hun betydelige vrangforestillinger om forfølgelse og tortur av familiemedlemmer, og hadde fra 1975-1988 9 kortere innleggelser i psykiatrisk sykehus i Sverige. I Norge flyttet hun rundt og opplyser å ha hatt 40 ulike adresser fra 1989 til 1997. De 2 siste årene hadde hun imidlertid fast leilighet tilknyttet **hjemmet i Oslo. Etter en kortvarig tvangsinnleggelse høsten 1997 ble hun 26 oktober 1998 igjen tvangsinnlagt ved Aker sykehus divisjon psykiatri (Gaustad) i medhold av §5 i dagjeldende lov om psykisk helsevern, og hun ble i november samme år overført til institusjonens Alderspsykiatriske avdeling. Bakgrunnen for innleggelsen var henvendelse fra Grorud sosialsenter, som hadde mottatt bekymringsmeldinger om at A nå kunne være alvorlig syk. Hun isolerte seg fullstendig og slapp ingen inn til seg, samtidig som hun sa opp leiligheten i - - veien uten å ha ordnet med noe annet sted å bo. Undersøkende lege konkluderte da med at hun hadde en alvorlig sinnslidelse og trengte behandling - med utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring. Det ble derfor også fattet vedtak om tvangsmedisinering, som ble påklaget og opprettholdt av fylkeslegen. Den 20 november 1998 ble det fattet vedtak om fortsatt tilbakeholdelse i institusjonen - under henvisning til både behandlings- og overlast kriteriet i psykisk helsevernl. §5, og vedtaket ble etter klage fra A opprettholdt av Kontrollkommisjonen. Halvårlig undersøkelse ble så foretatt 14 juni 1999 av dr. Sjur Seim, som konkluderte med fortsatt §5 status, idet han mente fortsatt innleggelse var nødvendig for å forhindre betydelig forverring.
A påklaget også dette til Kontrollkommisjonen for Aker sykehus, som heller ikke nå tok hennes klage til følge. Hun brakte da tvangsinnleggelsen inn til prøvelse for Oslo byrett, som den 6 desember 1999 avsa dom med slik domsslutning:
As begjæring om utskrivning fra tvungen omsorg under psykisk helsevern tas til følge.
Dommen ble imidlertid avsagt under dissens, idet en av de fagkyndige meddommerne mente at både overlast- og farekriteriet etter §5 var oppfylt.
Etter utskrivningen reiste A erstatningssak mot Staten v/sosialdepartementet for uberettiget tvangsinnleggelse mv. med erstatningskrav oppad begrenset til kr 28 millioner. Oslo byrett avviste først søksmålet som åpenbart grunnløst og et utslag av saksøkers psykiske tilstand, som innebar at hun ikke var prosessdyktig. A påkjærte avvisningskjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse av 7 mars 2000 avgjorde at saken skulle fremmes. Saksøkers psykiske tilstand var etter ankedomstolens mening ikke uten videre avgjørende for hennes rett til å få sitt erstatningskrav rettslig prøvet. Oslo byrett realitetsbehandlet saken og avsa 14 august 2000 dom med slik domsslutning:
Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.
For det nærmere saksforhold - herunder sitat fra dr. Sjur Seims innleggelsesnotat av 23 oktober 1998 - vises til byrettens dom.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 13 september 2000. Ankeforhandling ble holdt 28 mars 2001, der A møtte med prosessfullmektig advokat Tormod Christoffersen og avga forklaring. For staten møtte Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Siri Kristiansen. Dessuten fikk førstekonsulent Kristin Hagen følge forhandlingen, jf. tvistemålsloven §213. Det ble ikke hørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part A har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilpliktes å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 10 millioner.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet erstatter A sakens omkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Lagmannsretten må legge til grunn at tvangsinnleggelsen høsten 1998 med senere tilbakeholdelser og tvangsmedisinering har vært uberettiget. Dette ble bekreftet ved Oslo byretts dom av 6 desember 1999 for situasjonen på domstidspunktet, men må også legges til grunn for hele den forutgående innleggelsesperioden. Tilleggsvilkår etter §5 i lov om psykisk helsevern kan ikke ha vært oppfylt på noe tidspunkt, og staten må være ansvarlig for den ulovlige tilbakeholdelsen m.v etter skadeserstatningslovens regler. Forholdet har medført betydelig skade for A både av økonomisk og ikke-økonomisk art, idet hun bl.a er påført utgifter til advokathjelp og rettsgebyrer. For den økonomiske skaden hefter staten på objektivt grunnlag, jf. skadeserstatningsloven §2-1 og Rt-1987-1495. Men først og fremst gjelder kravet oppreisning for tort og svie, jf. skadeserstatningsloven §3-3 og §3-5. Bare selve det faktum at A har vært langvarig pasient ved Gaustad sykehus har utløst sladder og negativ omtale, som har vært meget belastende for henne. For oppreisningskravet hefter staten etter reglene om organansvar
Det foreligger grov uaktsomhet fra de sykehusansatte legers side, idet deres håndtering av saken må anses som et markert avvik fra det forsvarlige. Med hensyn til organansvaret anføres at Kontrollkommisjonen utgjør et tilstrekkelig representativt organ for staten til at slikt ansvar kan utledes. Det ville også bli alt for søkt om man skulle trekke et skille mellom de involverte sykehusleger og kommisjonen, som i sin tur må bygge sin avgjørelse på legenes redegjørelser.
A bestrider primært at hun har noen alvorlig sinnslidelse, og fremholder dernest at lovens tilleggsvilkår i hvert fall ikke er oppfylt. Innleggelse var verken nødvendig for å hindre at hun led overlast eller at hennes utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring ble forspilt. §5 s tredje alternative tilleggsvilkår om at hun skulle være til fare for seg selv eller andre, har aldri vært noe egentlig tema i saken.
Utviklingen er her resultatet av et «tunnelsyn», der ingen har sett på helheten i saken. A fremstår i dag som helt frisk - 1 1/2 år etter utskrivningen og uten at hun i mellomtiden har tatt medisiner. Hun greier seg utmerket og ville ha gjort det hele tiden, om hun hadde fått være ute av sykehuset. Det var ikke grunnlag for de alvorlige tiltak som ble satt inn mot henne. At hun høsten 1998 isolerte seg i leiligheten og hadde sagt den opp for fraflytting, var ingen innleggelsesgrunn. Lovens overlastkriterium brukes overfor mennesker som er i ferd med å forkomme eller mishandles psykisk eller fysisk, noe som aldri var tilfelle for den ankende part. Hun holdt både hjem og matstell perfekt i orden, var velkledd og soignert og tok alltid godt vare på seg selv. Dette bekreftes av samtlige legejournaler helt tilbake til 1970-årene
Journalene bekrefter også at lovens behandlingskriterium heller aldri har vært oppfylt. Det fremgår således at medisineringen aldri ga annet enn en helt marginal bedringseffekt og i stedet medførte betydelige negative bivirkninger. A motsatte seg derfor medisinering, og det skal da svært mye til før en likevel kan gjennomføre slik behandling ved tvang. Da må det i hvert fall påvises stor sannsynlighet for at behandlingen vil medføre bedring. Men hvis legene hadde sett skikkelig på As tidligere sykehistorie, ville de sett at medisineringen slett ikke ga noen bedring. Ved å unnlate å foreta en slikt totalvurdering har både legene og Kontrollkommisjonen markert fraveket forsvarlig fremgangsmåte, og vilkårene for oppreisning er dermed oppfylt.
Selve kommisjonsvedtaket av 28 juni 1999 er også ellers alt for overfladisk og synes å ha som hovedbegrunnelse at A på innleggelsestidspunktet var uten bolig. Men hun hadde vært uten bolig mange ganger før og hadde hver gang greidd å skaffe et nytt sted å bo. Endelig er det intet holdepunkt for å anta at hun kunne være til fare for seg selv eller andre, jf. psykisk helsevernl. §5. Anførselen om uforsiktig bruk av hårtørrer kan i hvert fall ikke tillegges noen vekt i den forbindelse.
Staten skulle i det hele tatt vurdert andre alternativer i stedet for å gå til så drastiske skritt som tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering. Inngrepene har medført adskillig smerte og savn for A, som derfor bør tilkjennes et betydelig oppreisningsbeløp.
Ankemotparten, Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 14.08.00 stadfestes.
2. Staten v/ Sosial- og helsedepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Staten bestrider ett hvert ansvarsgrunnlag og mener det verken foreligger ansvarsgrunnlag, skadevoldende handling eller relevante skades- eller tapsposter. Tvangsinnleggelsen/medisineringen var berettiget, likesom den ankende part ikke har sannsynliggjort at hun er påført tap eller skade i den forbindelse. Dertil kommer at staten ikke er objektivt ansvarlig for handlinger fra andre enn egne ansatte, og ettersom Aker sykehus er kommunalt/fylkeskommunalt, er ankemotparten ikke rett adressat for opptreden fra legene der. Det kan i beste fall bare bli tale om ansvar i forbindelse med Kontrollkommisjonens og/eller fylkeslegens klagevedtak. I den utstrekning As krav gjelder erstatning for radongassutslipp, bestråling og kidnapping utført av et svensk gangsterpar, er den norske stat heller ikke ansvarlig, da disse handlinger eventuelt må tilbakeføres til svenske myndigheter.
Det er etter bevisførselen intet holdepunkt for å anta at A er påført kreft eller annen helseskade, og utgifter til advokater og rettsgebyrer i forbindelse med hennes bestrebelser i rettsapparatet utgjør regulære saksomkostninger, som ikke i seg selv gir tapsgrunnlag. Således gjenstår bare et mulig oppreisningskrav for tort og svie, som etter skadeserstatningsl. §3-5 forutsetter forsett eller grov uaktsomhet. Slikt krav kan for øvrig ikke utledes av arbeidsgiveransvaret, jf. samme lovs §2-1, men må eventuelt bygges på et direkte organansvar. Det bestrides imidlertid at Kontrollkommisjonen for Aker sykehus utgjør et tilstrekkelig representativt organ for staten til å utløse slikt ansvar.
Det kommisjonsvedtak som her angripes er vedtaket av 28 juni 1999 om at A fortsatt kunne tilbakeholdes i institusjonen. Det er imidlertid intet som tilsier at tilbakeholdelsen da var uberettiget, likesom det heller ikke hefter noen saksbehandlingsfeil ved vedtaket. Hovedvilkåret i §5 i lov om psykisk helsevern var utvilsomt oppfylt, idet A gjennom en årrekke kontinuerlig var diagnostisert som alvorlig sinnslidende. Hennes behandlende leger redegjorde for kommisjonen om at den tvangsmessige medikamentelle behandling hadde hatt god bedringseffekt på pasienten og at utskrivning ville redusere hennes mulighet for bedring og sågar kunne føre til vesentlig forverring. Lovens tilleggsvilkår etter §5 var for så vidt oppfylt, og det måtte da fremstå som riktig for kommisjonen å tilbakeholde A fra utskrivning. Under ingen omstendighet utøvet kommisjonen en slik grov uaktsomhet som skadeserstatningsloven §3-5 forutsetter. At Oslo byrett et halvt år senere - under dissens - kom til at tilleggsvilkåret etter §5 da ikke lenger var oppfylt, endrer ikke situasjonen på vedtakstidspunktet. Byretten skulle relatere sin vurdering til domstidspunktet, og en kan ikke se bort fra at A da fungerte adskillig bedre - kanskje nettopp som følge av den mellomliggende tvangsbehandling.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Saken gjelder erstatning på grunn av påstått ulovlig frihetsberøvelse ved at den ankende part var tvangsinnlagt ved Aker sykehus i over ett år uten at det etter hennes oppfatning var lovlig grunnlag for det. Lagmannsretten legger til grunn at dette sykehus er kommunalt/fylkeskommunalt, slik at staten i utgangspunktet ikke har arbeidsgiveransvar for handlinger foretatt av dets ansatte. For så vidt måtte et mulig ansvar knyttes til Kontrollkommisjonens eller fylkeslegens vedtak. Lagmannsretten vil først drøfte saken ut fra de øvrige erstatningsrettslige grunnlag.
Det er noe uklart hvilke tapsposter kravet omfatter i ankeinstansen. For byretten krevet A erstatning for fysiske og psykiske skader i forbindelse med at de ansatte ved Aker sykehus - eller pasienter etter anvisning fra disse - etter hennes forestilling sprøytet radongass inn i vegger og tak og både gass og radioaktivt stoff inn i sengetøyet, slik at hun ble skadet i lunge og mage. Hun mente også at hun ble overvåket av mikrokameraer og at et svensk gangsterpar kidnappet og misbrukte hennes oldebarn, noe hun opplevde som svært belastende. Lagmannsretten legger til grunn at det er de samme skadefølger som nå kreves erstattet. I tillegg kommer oppreisning for tort og svie i forbindelse med tvangsoppholdet som sådant, - og endelig kreves erstattet økonomisk tap i form av advokatutgifter og rettsgebyrer i kjølvannet av tvangsinnleggelsen.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som utvilsomt at A gjennom en årrekke - og også under tvangsoppholdet på Gaustad fra oktober 1998 til desember 1999 - har lidd av en kronisk paranoid psykose av slik art at hun måtte betegnes som alvorlig sinnslidende. Hovedvilkåret for tvangsinnleggelse etter §5 i dagjeldende lov om psykisk helsevern var for så vidt oppfylt. Videre legges til grunn at hennes opplevelser av gassing, bestråling, kameraovervåkning og kidnapping nettopp er utslag av hennes sykelige vrangforestillinger, og at ingen slike angrep har funnet sted i virkeligheten. Det legges også til grunn at A verken er påført kreft eller andre lunge- eller mageskader. Hun har heller ikke kunnet angi noe relevant økonomisk tap som følge av tvangsinnleggelsen, og lagmannsretten er enig med staten i at utgifter til rettslig forfølgning ved domstolsapparatet er regulære saksomkostninger, som ikke i seg selv utgjør noen erstatningsutløsende skadefølge. Dermed gjenstår bare spørsmålet om oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsl. §3-5.
Etter §3-5 kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person eller tilføyd krenking pålegges å betale vedkommende en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning for tort og smerte eller annen skade av ikke-økonomisk art. En uberettiget tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon over mer enn ett år vil i utgangspunktet kunne berettige til en slik kompensasjon. Vilkåret er imidlertid at tvangsinnleggelsen og tilbakeholdelsen var uberettiget og/eller ulovlig. Selv om Oslo byrett - under dissens - fant at lovens vilkår ikke var oppfylt i desember 1999, har A ikke sannsynliggjort at innleggelsen/tilbakeholdelsen også var uberettiget da Kontrollkommisjonen et halvt år tidligere fattet sitt vedtak. Spørsmålet er om noen av tilleggsvilkårene etter §5 i lov om psykisk helsevern da var oppfylt. Ut fra de aktuelle legejournaler og legenotater finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at i hvert fall behandlingskriteriet i §5 var oppfylt både på innleggelsestidspunktet og tilbakeholdstidspunktet. En viser til overlege Sjur Seims uttalelse i journalnotat av 15 juni 1999 om at små doser nevroleptika gjorde A mindre sint og mer romslig i omgangen med andre mennesker, - og at medikamentene også minket hennes intensitet. Han fremholdt hennes manglende innsikt i egen sykdom og motstand mot medisinering, slik at han også fant innleggelsen nødvendig for å hindre betydelig forverrelse. Dette redegjorde han nærmere for under sitt personlige fremmøte for Kontrollkommisjonen, og kommisjonen måtte i utgangspunktet kunne legge hans vurderinger til grunn. Selv om graden av bedringseffekt kan ha vært varierende - særlig hvis en så behandlingen under ett tilbake til 1975, kan Kontrollkommisjonen ikke under noen omstendighet sies å ha opptrådt grovt uaktsomt ved å slutte seg til sykehusets vurderinger. Skyldkravet etter skadeserstatningsloven §3-5 er derfor ikke oppfylt. Lagmannsretten har etter dette ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om organansvar.
Når det således verken kan påvises tilstrekkelig uaktsom skadevoldende handling eller relevante skadefølger, kan staten ikke pålegges noe erstatningsansvar. Ankemotparten blir derfor å frifinne og byrettens dom å stadfeste.
Anken har dermed vært forgjeves, og den ankende part skulle etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike spesielle omstendigheter i saken at A likevel bør fritas fra slikt ansvar etter bestemmelsens unntaksregel. En viser til at hun har en alvorlig sinnslidelse, som dominerer hennes tilværelse fullstendig og gjør henne ute av stand til å vurdere sakens virkelighet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.