LG-2000-322
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-03 |
| Publisert: | LG-2000-00322 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 99-00833 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-00322 A. Anken blir nekta fremja til Høgsterett; HR-2001-00828. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Haver). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bernt T Thinn). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Fredrik Staff. Byrettsdommer Eva Macody Lund |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder krav om omstøtelse etter arveloven §19 annet ledd.
Ekteparet C og D hadde to barn, B og A, sistnevnte gift A. Etter at C døde i 1984, overtok D fellesboet i uskifte. Til boet hørte to faste eiendommer. Den ene hadde adresse adresse Muségt 50 i Stavanger. Den andre var fritidseiendommen «Bjørknes» på Høle i Sandnes kommune. Den førstnevnte eiendom var en kombinert bolig- og forretningseiendom, der C hadde drevet frisørsalong i mange år. Frisørsalongen ble overtatt av A, som etter hvert fikk leie hele eiendommen og som fremleide deler av den til hybelbruk. Det synes å ha vært alle parters forutsetning at A skulle overta denne eiendom og B fritidseiendommen. Slik gikk det ikke: Muségt 50 ble solgt til utenforstående våren 1998, og salgssummen på kr 1.300.000 ble fordelt mellom samtlige Ds barnebarn.
Når det gjaldt fritidseiendommen, foreligger det en såkalt vedlikeholds- og leieavtale, inngått mellom D som utleier og B som leietaker. Avtalen er underskrevet 18 juli 1997, og angitt leietid er 10 år fra 1 august 1997. Det er tatt inn følgende formuleringer innledningsvis:
«Leieforholdet er uoppsigelig i avtaleperioden og får gyldighet selv om en av partene faller fra i perioden. Avtalen er en formalisering av forholdet slik det stort sett har vært i lengre tid og er samtidig en avklaring for senere overtakelse av eiendommen».
Etter avtalen hadde begge parter rett til å tinglyse den, og dette ble gjort av B sommeren 1998. Foranledningen til dette skal ha vært at A hadde meddelt ham at hun selv og familien for fremtiden ønsket å benytte seg mer av fritidseiendommen enn det de hadde gjort tidligere.
A ble kjent med vedlikeholds- og leieavtalen og tok den opp med faren. A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at faren ble oppbrakt og straks ville overføre eiendommen til henne. Dette ble gjort ved kjøpekontrakt av 13 november 1998, der det heter under punkt 11:
«Partene er enige i kjøpesum kr 575.000,- + omk. dersom eiendommen overtas med den eksisterende [vedlikeholds- og] leieavtale. Dersom leietaker er villig til å annullere leieavtalen snarest og senest innen 31.12.98, og under forutsetning av det ikke eksisterer andre avtaler mellom selger og leietaker som ikke annulleres samtidig, er partene enige om at kjøpesummen skal være kr 1.850.000,- kronerenmillionåttehundreogfemtitusen 00/100 + omkostninger».
Bs oppfatning er at faren, ved å selge fritidseiendommen til A, har gått ut over de grenser arveloven §19 setter når det gjelder retten til å disponere over midler i uskifte. Han har krevd salget omstøtt, og Stavanger byrett avsa dom 7 desember 1999 med slik domsslutning:
«1. Overdragelse av gnr. 72 bnr. 107 i Sandnes fra D til A omstøtes og eiendommen tilbakeføres til Ds dødsbo.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å utferdige heftefritt skjøte til Ds dødsbo på gnr. 72 bnr. 107 i Sandnes mot å få utbetalt kr 575.000,- - kronerfemhundreogsyttifemtusen - av boet.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Om saksforholdet ellers vises til byrettens dom og til gjennomgangen i det følgende. A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus over to dager fra 5 mars 2001. Her møtte partene og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, det ene var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjon ble foretatt som avmerket i ankeutdraget.
Ankende part har for lagmannsretten anført at det ikke foreligger et gavesalg, subsidiært gjøres det gjeldende at ankende part var i aktsom god tro. Det pekes, når det gjelder verdsetting av eiendommen, på at det foreligger reguleringsplan, hvoretter det aktuelle område er regulert til landbruk, natur og fritidsformål. Det pekes videre på at Sandnes kommune følger en restriktiv praksis når det gjelder samtykke til hyttebygging. Det tillates riktignok såkalt «fortetting», men det kan ikke påregnes samtykke til dette i nærværende tilfelle. Byretten har således tatt feil når den baserer seg på at eiendommen kan være av interesse for investorer, - den må verdsettes med utgangspunkt i at den bare har interesse for privatpersoner som vil benytte eiendommen selv.
Når arveloven §19 skal tolkes og anvendes, må det foretas en objektiv prisvurdering. Det må etter en slik vurdering legges til grunn at eiendommen var verdt fra kr 1.500.000 til 1.800.000 hvis det ses bort fra vedlikeholds- og leieavtalen. Det må også legges til grunn at avtalen har en prisdempende effekt som er betydelig større enn verdien av leieretten. Når verdien skal fastsettes med avtalen påheftet, må det ses hen til de takster som foreligger, og som er avgitt etter grundig vurdering av takstmenn som dekker kanskje 70-80 % av eiendomstransaksjonene i distriktet. Ankende part har basert seg på de to høyeste takstene og regnet gjennomsnittet av disse. Dette gir et beløp av kr 575.000, og det er dette beløpet hun har betalt for eiendommen.
Det er intet som tyder på at andre ville ha betalt mer for eiendommen, og det er heller ikke noe som tyder på at saken ville blitt bedre opplyst om ankende part hadde innhentet flere takster. Ankemotparten har ikke anført annet enn at eiendommen måtte kunne nyttes til «fortetting» eller industri, og intet av dette er realistisk. Det må i det hele legges til grunn at eiendommen ikke er solgt til underpris, og vilkårene for omstøtelse etter arveloven §19 er derfor ikke til stede.
Når det gjelder den subsidiære anførsel, understreker ankende part at hun ikke hadde noe ønske om å kjøpe eiendommen billig. For å være på den sikre siden ba hun om prisvurdering fra tre meklere. Hun rådspurte også advokat og venner og kjente. Den tilbakemelding hun fikk, var at kr 575.000 var en høy pris, og at hun burde føle seg trygg når verdien var så grundig vurdert.
Det konkluderes etter dette med at ankende part har gjort det hun kunne, og det stilles spørsmål ved hva hennes alternative handlingsmønster eventuelt skulle vært. Hennes far hadde således bestemt seg for å selge eiendommen til henne, og hun kan ikke bebreides for at hun aksepterte hans tilbud. Verdien var grundig vurdert, og når verdsettingen var vanskelig, hadde dette sin årsak i forhold som ankemotparten må ta ansvaret for (leieavtalen). Ved kjøpekontrakten punkt 11 ble ankemotparten også gitt et alternativ, som han imidlertid valgte ikke å benytte seg av.
Ankende part viser ellers til Rt-1982-948 og Rt-1982-1165 om prinsippene for verdsetting, samt til utrykte avgjørelser gjengitt i Lødrup: Arveretten (Oslo 1993) s 234-36 om rettspraksis vedrørende krav til aktivitet i forhold til spørsmålet om kjøper har vært i aktsom god tro. Denne rettspraksis må tas som uttrykk for at kjøper har gjort sitt dersom han har søkt råd og foretatt undersøkelser ellers i det omfang ankende part har gjort i dette tilfelle. Det legges ned følgende påstand:
1. A frifinnes.
2. B pålegges å erstatte As utgifter til saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 % rente fra forfall og frem til betaling finner sted.
Ankemotparten er innforstått med at eiendommen ligger i et LNF-område, og er enig i at det er lite påregnelig med annen utnyttelse enn det som følger av dette i overskuelig fremtid. Dette har alle de takstmenn som har vært benyttet, vært klar over og forholdt seg til. Det vises likevel til at grunneier - etter det som er opplyst av vitnet Kjell Thoen - kan regne med å få samtykke fra kommunen til å oppføre et tidsriktig nybygg dersom det som står på eiendommen, blir revet.
Det aksepteres at eiendommen kan verdsettes til kr 1 850.000 dersom den vurderes uten påhefte av vedlikeholds- og leieavtalen. Det er tale om en meget sjelden eiendom, som bare en liten gruppe kan tenkes å være interessert i. Hvis den vurderes med avtalen påheftet, er den trolig interessant bare for privatpersoner med rimelig økonomi som kan sitte med den det tross alt begrensede antall år som gjenstår av leieavtalen. Ankemotparten er her enig med den ankende part i at det ikke er lett å tenke seg at private investorer skulle være interessert i eiendommen.
Ved verdsetting av eiendommen med avtalen påheftet må det tas utgangspunkt i markedssituasjonen. Ankemotparten reagerer på den formidable forskjell i verdi med og uten leieavtale, og han har også fått reaksjoner fra venner og kjente med utgangspunkt i dette. Det beløp som er betalt, representerer en verdireduksjon på ca kr 150.000 pr år i den gjenstående del av leietiden, og selv om kjøpesummen finansieres ved låneopptak, kommer ankende part meget gunstig ut. Det pekes i denne forbindelse særlig på at ankemotparten har påtatt seg alle utgifter i leietiden.
Etter ankemotpartens oppfatning må det antas at eiendommen har en verdi av kr 800 - 850.000 med avtalen påheftet. Det vises i denne forbindelse til de vurderinger som er foretatt av vitnene Thoen og Børge Olsen-Hagen og som disse har redegjort for under ankeforhandlingen. Den vurdering som er foretatt av vitnet Dan Gunnar Søyland, kan det ikke legges vekt på. Han var således meget uerfaren da vurderingen ble foretatt, og når han angir kr 200.000 som et minste verdianslag, viser dette at han ikke hadde slik kompetanse at hans vurdering kan tillegges vekt.
Ankende part har etter ovenstående fått en vesentlig «rabatt» som det må gis en forklaring på, og denne forklaring må være slik at den kan anerkjennes rettslig sett. Dette er ikke tilfelle, og det foreligger derfor et gavesalg. Det pekes også på at selger var sterkt følelsesmessig engasjert da kjøpekontrakten ble underskrevet, og det er ikke tvilsomt at salget skjedde med gavehensikt.
Det konkluderes med at det foreligger et gavesalg, og det gjøres gjeldende at ankende part ikke har vært i aktsom god tro. Det pekes her på at selv om ankende part etter forholdene kunne ha grunn til å prøve å roe forholdene ned, må det sies å ha vært en forsømmelse at ankemotparten ikke ble informert om overdragelsen. At differansen mellom pris og verdi var så stor, skjerper kravet til aktsomhet, og det trekker i samme retning at det er tale om nære familieforhold, med god oversikt og at selgeren var sterkt følelsesmessig engasjert og dessuten svekket av alderdom.
At ankende part har engasjert takstmenn og stolt på de takster hun fikk, er det i utgangspunktet ikke noe å si på. Vurderingene etterlot imidlertid tvil om verdsettingen, og dette skjerper kravene til aktsomhet. Eiendommen var spesiell og takstnivået uforutsigbart, noe som også ble påpekt av takstfolkene. Det er ikke riktig å si at det forelå tre takster. Søyland avga en takst der avstanden mellom minimum og maksimum var for stort, og det er også et stort sprik mellom Søylands verdivurdering og vurderingen fra de øvrige takstfolk. Videre burde ankende part ha sett at Olsen-Hagen, som var selgers fortrolige, satt med bakgrunnskunnskap som ga ham godt grunnlag for å gi en riktig takst av eiendommen. Hans takst burde derfor vært tillagt større vekt.
Slik ankemotparten ser det, kunne ankende part ha kontaktet nok en takstmann med tilsvarende kompetanse som den Olsen-Hagen hadde. Når dettte ikke ble gjort, og ankende part i stedet baserte seg på de takster som forelå, tok hun en kalkulert risiko, og dette må hun selv bære ansvaret for. At ankemotparten tok initiativ til vedlikeholdsavtalen som partenes far skal ha reagert så sterkt på, må være uten betydning for saken, og ankemotparten måtte være i sin fulle rett til å avlå det «tilbud» som lå i kjøpekontrakten punkt 11. Det legges etter dette ned følgende påstand:
1. Punkt 1 og 2 i byrettens dom stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for så vel byrett som lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre fram, og skal for sitt vedkommende bemerke:
Det rettslige utgangspunkt i saken er arveloven §19 første og annet ledd: Gjenlevende ektefelle kan ikke gi bort fast eiendom eller gi andre gaver som står i mishøve til formuen i boet uten samtykke fra arvingene, og dersom det er gitt slik gave uten samtykke, kan den kreves omstøtt hvis gavemottakeren «skjøna eller burde ha skjøna» at gjenlevende ikke hadde rett til å gi gaven. I nærværende tilfelle er det springende punkt om det foreligger et gavesalg, og - i bekreftende fall - om ankemotparten forstod eller burde ha forstått dette. Om så er tilfelle, må bero på en samlet vurdering, der den pris som har vært betalt for eiendommen, vil være et sentralt moment.
Det er fremlagt tre verdivurderinger, innhentet før kjøpekontrakten ble inngått. Den første ble gitt av statsautorisert eiendomsmekler Børge Olsen-Hagen 25 juni 1998. Her angis verdi av eiendommen, når det ses bort fra den avtale som var påheftet til fordel for ankemotparten, til kr 2 000.000. Når det gjelder verdsetting av eiendommen med leieavtalen påheftet, heter det:
«Hvis avtalen kan tolkes som en ren og ikke oppsigelig leieavtale, så kan eiendommen være bortimot umulig å selge. Noen vil muligens kunne være villige til å investere for fremtiden eller satse på å kunne forhandle eller kjøpe seg fri fra avtalen, eller prøve gyldigheten av avtalen for retten. Ut fra de foreliggende omstendigheter vil vi skjønnsmessig ansette et fradrag i salgsverdien på mer enn 50 %, anslagsvis ca 60 % under ovennenvte forutsetning og at leieavtalen løper tiden ut. Vi understreker at denne vurderingen må ses i lys av at problemstillingen er meget spesiell og uvanlig, slik at det hefter en ikke ubetydelig usikkerhet ved dette anslaget.»
Den neste prisvurdering ble avgitt 1 juli 1998 av SR-EIENDOM AS ved saksbehandler Thor Johnsen. Han anslår det han kaller en «realistisk salgspris» til kr 1 800.000, og nøyer seg, når det gjelder verdsetting med påheftet leiekontrakt, med å si at eiendommen da må anses «meget vanskelig å omsette». Den siste prisvurdering ble avgitt 30 oktober 1998 av NOR Eiendom AS ved saksbehandler Dag Gunnar Søyland. Han angir verdi uten leieavtale til fra kr 1.500.000 til kr 2.000.000, avhengig av en del nærmere angitte faktorer. Om verdien med leieavtale sier han:
«Når det gjelder en prisvurdering av eiendommen med eksisterende vedlikeholds- og leieavtale ser vi det som svært vanskelig å antyde noen pris. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også med denne avtalen eksisterer et marked for eiendommen, men det er høyst usikkert hva dette markedet i såfall er villig til å betale. Prisen vil i alle tilfeller være sterkt redusert. Skal vi i det hele antyde en pris, noe vi i utgangspunktet synes er nesten umulig, vil denne kanskje ligge i et prisleie fra kr 200.000 til opp mot ca kr 500.000.»
I etterkant av dette har ankemotparten kontaktet takstmann Kjell Thoen, som har foretatt en verdivurdering som ikke er fremlagt. Thoen har imidlertid, i likhet med de øvrige takstmenn, forklart seg under ankeforhandlingen, og her har han satt verdi uten leieavtale til kr 1 850.000. Med påheftet leieavtale anslår han verdien til kr 900.000. Alle de takstmenn som har forklart seg, har redegjort for hvordan de kom fram til sine verdianslag, herunder hvilke kontakter de hadde med andre innenfor sitt miljø, for å få satt en mest mulig «riktig» verdi på eiendommen.
Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke godt sies at den ene eller den andre av de verdianslag som foreligger, kvalitativt sett er «bedre» enn de(n) andre. Siden også Søyland, som selv må antas å ha vært nokså uerfaren da taksten ble avgitt, har rådspurt seg med andre for å «kvalitetssikre» den takst han avga, er det således ikke grunnlag for å legge mindre vekt på hans takst enn på de øvrige. Lagmannsretten ser det i det hele slik at når verdivurderingene spriker slik de gjør, avspeiler dette først og fremst det faktum at eiendommen var vanskelig å taksere, når taksten skulle ta hensyn til den leieavtale som var påheftet og som skulle gjelde for flere år fremover.
Lagmannsretten legger for sin del til grunn at fritidseiendommen, med de utnyttelsesmuligheter som forelå, vanskelig kan ha vært av interesse for andre enn privatpersoner som kunne ønske å ha den som landsted til egen eller egen families bruk. Eventuelt kan den tenkes aktuell til pengeplassering for private, men da slik at det er forholdsvis mye kapital som i tilfelle «bindes». Det er således tale om en eiendom som er regulert til landbruk, natur og friluftsliv (LNF), og med den beskrivelse som er gitt når det gjelder Sandnes kommunes praksis mht dispensasjoner og omreguleringer, er det lite nærliggende å tenke seg samtykke til annet enn at hytten, som er primitiv etter dagens standard, kan bli tillatt revet og erstattet med en ny. At eiendommen, slik byretten er inne på, i tillegg kan være interessant for investorer som «ser muligheten for å foreta forretningsmessige transaksjoner på sikt», finner lagmannsretten ikke å kunne basere seg på.
Med den usikkerhet som knytter seg til verdsetting av eiendommen med påheftet leieavtale, finner lagmannsretten det tvilsomt om det i dette tilfelle, med rimelig sikkerhet, kan sies å ha vært gitt en gave som rammes av arveloven §19. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Den betydelige usikkerhet som knytter seg til verdsettingen, må således, slik lagmannsretten ser det, tillegges stor vekt når det vurderes om ankende part har vært i aktsom god tro, slik bestemmelsen krever dersom overdragelsen skal stå seg etter loven.
Til dette spørsmål bemerkes:
Ankende part har forklart at faren gikk sterkt på henne fordi han ville at hun skulle overta hytten etter at forholdet med vedlikeholds- og leieavtalen var kommet opp. Hun søkte råd og ble anbefalt å innhente flere takster, noe hun altså gjorde, hvoretter kjøpekontrakten ble inngått med pris kr 575.000 og den særskilte klausul i punkt 11. Med den betydelige usikkerhet som knyttet seg til verdsetting av eiendommen med påheftet leieavtale og som avspeiles i anslagene fra takstmennene, ser lagmannsretten det slik at i den utstrekning det kan sies å foreligge et gavemoment, er det ikke grunnlag for å hevde at ankende part skjønte eller burde ha skjønt dette. Hun fulgte de råd hun fikk, ved å innhente flere takster, og når takstene forelå, forholdt hun seg etter forholdene adekvat til disse, bl a ved å foranledige inntatt klausulen i punkt 11.
Ankemotparten har anført at ankende part burde ha innhentet flere takster, og at hun i denne forbindelse kunne ha kontaktet en takstmann med tilsvarende kompetanse som Olsen-Hagen hadde. Lagmannsretten kan ikke følge ham i dette. Når det forelå takst fra tre takstmenn, og ankende part hadde ikke forutsetninger for å stille spørsmål ved kvaliteten av det arbeid disse hadde gjort, og når takstmennene hadde gitt uttrykk for den betydelige tvil som forelå når det gjaldt taksering av eiendommen med leieavtale påheftet, er det ikke grunn til å bebreide henne for at hun lot det bli med dette. Hun måtte kunne ta utgangspunkt i at takstnivået var usikkert og basere seg på at de takster som var innhentet, representerte ytterpunkter i verdivurderingene.
Ankende part kunne, slik lagmannsretten ser det, ikke ha plikt til å rådspørre eller orientere ankemotparten om den transaksjon som det var aktuelt å foreta, og når hun ikke tok initiativ til å gjøre dette, er det ikke grunn til å bygge på at det lå noe illojalt i dette. Hennes hovedanliggende var at faren ønsket å overføre eiendommen til henne, og hun hadde, fra sitt ståsted og etter nøye vurdering, tatt de skritt som kunne tas for å gå forsvarlig fram, dels ved å sette det hun oppfattet som en «riktig» pris og dels ved å innta punkt 11 i kjøpekontrakten. At hun ikke selv informerte ankemotparten om transaksjonen, har hun forklart med at hun ikke ønsket å bidra til mer uro omkring fritidseiendommen. Dette måtte etter omstendighetene være legitimt.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at selv om det skulle foreligge et gavemoment i den transaksjon som ble foretatt, noe som i seg selv - slik lagmannsretten ser det - er tvilsomt, må hennes anke føre fram på det subsidiære grunnlag hun har anført: Det er, hvis det foreligger et gavemoment, ikke grunnlag for å hevde at ankemotparten «skjøna eller burde ha skjøna» dette.
Partene har vist til en del rettsavgjørelser til støtte for de syn de gjør gjeldende, bl a har begge parter vist til avgjørelsen i Rt-1982-948, der flertallet tok utgangspunkt i den verdi den aktuelle heftelse hadde for kjøper, mens mindretallet spurte etter den prisdempende effekt av heftelsen. Slik lagmannsretten ser det, er denne sak annerledes enn nærværende på et viktig punkt: Det er i nærværende tilfelle ikke tale om en klausul til fordel for kjøper, og dette kan tale for å ta utgangspunkt i de prinsipper for verdivurdering som mindretallet bygget på i den nevnte sak.
Det er videre vist til avgjørelsen i Rt-1982-1165, der det ble understreket at selgeren hadde «et sterkt og ut fra egne interesser velbegrunnet ønske» om å overdra sitt gårdsbruk til svigerdatteren og der det ut fra dette ble akseptert at hun fikk overta gårdsbruket «meget billig». I det foreliggende tilfelle kan det stilles spørsmål ved hvor velbegrunnet selgerens ønske var, siden han langt på vei synes å ha handlet på følelsesmessig grunnlag etter at forholdet med leieavtalen kom opp. Dette avdempes imidlertid ved den måte kjøper - ankende part - har opptrådt på: Hun avfant seg ikke med farens ønske om å at hun skulle overta eiendommen billig, men gjorde det hun kunne for å få satt en forsvarlig pris på den, slik lagmannsretten har vært inne på ovenfor.
Lagmannsretten er - som nevnt - kommet til at anken fører fram, og ankende part må derfor bli å frifinne. Etter dette er det for lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på de øvrige forhold partene har vært inne på. Hvem som har «skyld» i at verdivurderingen var vanskelig, er f eks uten betydning for saken, og når det legges til grunn at ankende part har gått forsvarlig fram når det skulle settes verdi på eiendommen, er det tatt hensyn til at salget skjedde innenfor nære og oversiktlige familieforhold og fra en selger som ikke nødvendigvis handlet fullt ut rasjonelt.
Spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner således ikke grunn til å fravike den hovedregel som følger av den sistnevnte bestemmelse, verken for byrett eller lagmannsrett. Ankende parts prosessfullmektig har lagt fram omkostningsoppgave for til sammen kr 68.500 for lagmannsretten, hvorav salær kr 45.000 og utgifter til ankegebyr, ankeutdrag og vitner kr 23.500. For byretten er det lagt fram oppgave for i alt kr 38 420, hvorav salær er kr 38.000 og resten diverse kontorutgifter. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn. Saksomkostningene fastsettes med utgangspunkt i dette, med tillegg av 12 % rente fra forfall og fram til betaling skjer, som påstått.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler B til A kr 38.420 - trettiåttetusenfirehundreogtyve 00/100 for byretten og kr 68.500 - sekstiåttetusenfemhundre 00/100 for lagmannsretten, alt med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer. Frist for oppfyllelse etter dette punkt er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.