LB-2001-3183

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-07
Publisert:	LB-2001-03183
Stikkord:	Ran, Lovanvendelse, Straffutmåling, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-05600 M/60 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03183 M/01.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Reehorst) mot 1. A (Forsvarer: Advokat Benedict de Vibe). 2. B (Forsvarer: Advokat Thor Bache-Wiig). 3. C (Forsvarer: Advokat Anders Brosveet).
Forfatter:	Lagdommer Sidsel B. Lindseth, formann. Tilkalt dommer, sorenskriver Lars Mæhlumshagen. Tilkalt dommer, kst. dommer Annette Selmer. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §267, §268, §52, §53, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Grunnloven (1814) §97, §162, §257, §258, §260, §28a, §317, §391a, §3, §49, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §44, §45, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Tiltalte nr 1, A, adresse - - 1, leilighet - -, Oslo, er født *.*. 1984. Han arbeider i postvesenet og har en netto månedslønn på ca kr 10.000. Han er uformuende og han bor sammen med sin far.

Tiltalte nr 2, B, - - veien 56, Oslo, er født *.*. 1984. Han er under 18 år og møtte med hjelpeverge Celine M. Haffner Blom. Han er skoleelev ved ** videregående skole og bor sammen med foreldrene sine.

Tiltalte nr 3, C, er født *.*. 1984. Han er jobbsøker og bor sammen med sine foreldre.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter 20. juni 2000 ble alle de tre tiltalte (post I) og tiltalte nr 3, C, (post II) satt under tiltale til fellelse etter:

I.

Straffeloven §267, jf. §268, 1. ledd

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Tirsdag 25. januar 2000 ca kl. 1934 på Narvesen i - - veien i Oslo, holdt han en kniv mot Narvesen-ansatt D, samtidig som han satte på henne håndjern. Han tok fra stedet bl.a kr 3.395,-, diverse sporveiskort til en verdi av kr 113.910,-, diverse telekort til en verdi av kr 14.490,-, frimerker og en Nokia 510 mobiltelefon tilhørende D.

II.

Straffeloven §391a, 1. og 2. ledd

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som naskeri, særlig på grunn av den tilvendte gjenstands lave verdi og forholdene for øvrig.

Grunnlag er følgende forhold:

nr 3. C

Lørdag 11. desember 1999 ca kl. 1620 på butikken Diesel i Øvre Slottsgate 11 i Oslo, borttok han en genser til en verdi av kr 750,-.

Fornærmede har begjært påtale for post II.

Straffelovens §63, 2. ledd kommer til anvendelse for post II.

Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.

Tilleggstiltalebeslutning av 27. november 2000 (C):

I. Straffelovens §257 jfr §258, jfr strl §49

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd

Grunnlag er følgende forhold:

Lørdag 21. oktober 2000, ca kl. 04:00, i Trondheimsveien 21 i Oslo, forsøkte han å bane seg adgang til Nye Bojar Import ved å knuse ruten i døren for deretter å forsøke å bryte opp døren med en skrutrekker. Han lyktes ikke i sitt forsett i det politiet ankom stedet.

II. Straffeloven §317, 1. ledd

for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 16. april 2000, forut for kl. 03.55 på Li skole på Slattum i Nittedal, var han i besittelse av en Opel kadett personbil med kjennemerke AR 48305 tilhørende Trond Andre Gerhardt, til tross for at bilen stammet fra en straffbar handling.

III. Straffeloven §260, 1. ledd, jfr 3. ledd

for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt og brukt en motorvogn

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Søndag 16. april 2000, ca kl. 03:30 i Brikelundveien i Nittedal, tok han Opel Rekord personbil med kjennemerke CC ***** tilhørende - - - og kjørte med bilen på gater og veier, til han ble stanset av politiet i Ragnhild Schibbyesve i Oslo.

Subsidiært: Straffelovens §317, 1. ledd

for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 16. april 2000, ca kl. 03:30, i Ragnhild Schibbyesvei i Oslo kjørte han i en Opel Rekord personbil med kjennetegn CC ***** til tross for at bilen stammet fra en straffbar handling.

Straffelovens §62, 1. ledd kommer til anvendelse.

Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.

Tiltalen kommer i tillegg til Oslo statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 20. juni 2000.

Tilleggstiltalebeslutning av 23. april 2001 (C):

I Straffelovens §162, 1. ledd, jfr 5. ledd

for ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 22. april 2001, ca kl. 00:40, på Arbeidersamfunnetsplass i Oslo, oppbevarte han ca 1,8 gram hasjisj.

Oslo byrett avsa 8. mai 2001 dom med slik domsslutning og kjennelsesslutning:

I

1. A, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. Av denne straffen gjøres 60 - seksti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes, jf. straffeloven §52 flg. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 2 - to - dager for utholdt varetekt.

2. B, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. Av denne straffen gjøres 60 - seksti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes, jf. straffeloven §52 flg. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 2 - to - dager for utholdt varetekt.

3. C, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd, straffeloven §257, jf. §258, jf. §49, straffeloven §317, 1. ledd og legemiddelloven §31, 2. og 4. ledd, jf. §24, 1. ledd - alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, 2. ledd - til en straff av fengsel i 11 - elleve - måneder. Av denne straffen gjøres 90 - nitti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes, jf. straffeloven §52 flg. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 4 - fire - dager for utholdt varetekt.

II

Saksomkostninger idømmes ikke.

Kjennelseslutning:

Post II i tiltalebeslutningen av 20. juni 2000 avvises.

A, B og C har erklært anke over byrettens dom. Ved beslutning av 2. oktober 2001 ble As, Bs og Cs anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen 20. juni 2000 post I henvist til ankeforhandling.

Cs anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdene i tilleggstiltalen av 27. november 2000 og tilleggstiltalen av 23. april 2001 ble nektet fremmet.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 6. mai 2002. De tiltalte møtte med sine forsvarere og avga forklaring. Ett vitne ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Samtlige tre tiltalte erkjente seg skyldige etter tiltalen. Retten besluttet at fornærmede kunne fremme sitt krav om oppreisning.

Under saksforberedelsen tok retten opp spørsmålet med forsvarerne om hvilken ankegrunn som var påberopt. Dette spørsmålet ble ikke endelig avklart før under ankeforhandlingen da det var enighet mellom partene om at det i realiteten kun var anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet samt straffutmålingen. På denne bakgrunn ble det besluttet at byrettens beskrivelse av faktum skulle legges til grunn for rettens behandling.

Følgende beskrivelse av faktum fra Oslo byretts dom (side 5 -7) legges således til grunn:

Ut fra de tiltaltes forklaringer under hovedforhandlingen legger retten til grunn at de sammen la planer om å rane Narvesen-kiosken i - - veien i Oslo. De var enige om å bruke joggeklær, som de skulle trekke utenpå sine vanlige klær, og at de skulle maskere seg med finlandshetter eller luer med hull til øynene. Videre avtalte de at de alle tre skulle ha hver sin kniv, og at de også skulle ha med håndjern. Det ble dessuten bestemt at tiltalte nr. 1 skulle «passe på» den ansatte i kiosken, mens de to andre tiltalte skulle finne verdier i kioskens kasse og bakrom. De tiltalte planla også en bestemt fluktrute.

Retten finner bevist at A, B og C den 25. januar 2000 ca kl. 19.35, i Narvesen-kiosken i - - veien, holdt en kniv mot den ansatte D samtidig som hun ble påsatt håndjern og at de fra kiosken tok kr 3.395 i kontanter, diverse sporveiskort til en verdi av kr 113.910, diverse telekort til en verdi av kr 14.490, frimerker og en Nokia 6150 mobiltelefon. Retten finner videre bevist at de tiltalte handlet med forsett og i uberettiget vinnings hensikt. Ved bevisvurderingen har retten lagt vekt på de tiltaltes skylderkjennelser og forklaringer under hovedforhandlingen, sammenholdt med vitneforklaringen fra D. Retten har også lagt vekt på den fremlagte ransaking-/beslagsrapport, som viser at det i et skogområde nord/vest for Apalløkka skole - gjemt under snøen bak en stein - ble funnet en bærepose i plast inneholdende kontanter, sporveiskort, telekort og håndjern.

Når det gjelder det nærmere hendelsesforløp, legger retten ut fra bevisførselen følgende til grunn: Tiltalte nr. 1 og nr. 3 dro om formiddagen den dagen ranet skulle foretas, inn til Oslo sentrum og kjøpte håndjern. Ved 16.30-tiden møtte de tiltalte nr. 2, og etter en tid tok de alle tre T-banen til Kaldbakken. De hadde med seg tre kniver, håndjern, luer hvor det var klippet hull og joggeklær. De sjekket først den planlagte fluktruten fra Narvesen-kiosken i - - veien til - - løkka. Deretter tok de joggeklær utenpå sine vanlige klær, før de dro ned til Narvesen-kiosken. De ventet noen minutter utenfor kiosken, til de så at den var tom for kunder og at den ansatte var alene. Da maskerte de seg og løp inn. Tiltalte nr. 1 løp mot D med en kniv inni jakkeermet som han rettet mot henne. han fikk henne til å snu seg og ha hendene på ryggen, og hun ble deretter påsatt håndjern. D måtte stille seg inntil veggen. Hun forsøkte et par ganger å snu seg, men tiltalte nr. 1 dyttet til henne for at hun skulle stå helt rolig. Tiltalte nr. 2 hentet en plastpose og tok kontanter, sporveiskort, telekort og frimerker fra kioskens kasse. Tiltalte nr. 3 gikk inn på kioskens bakrom for å lete etter videokassetter, men det fant han ikke. Før de løp av gårde, tok de tiltalte også med seg Ds mobiltelefon. De etterlot henne i kiosken med håndjern på, men hun klarte etter hvert å bruke kioskens telefon.

De tiltalte løp den planlagte fluktruten til det skogområdet der de hadde tatt på seg joggeklærne. Der tok de av seg disse klærne og gjemte ransutbyttet. Alle de tre tiltalte ble ca 15 minutter etter ranet pågrepet av politiet ved Ammerud. Tiltalte nr. 1 og nr. 2 tilsto ranet da de ble avhørt av politiet. Tiltalte nr. 3 nektet i første omgang, men tilsto i andre politiavhør sin delaktighet i ranet.

Ut fra Ds vitneforklaring legger retten til grunn at hun ble svært skremt da tre maskerte personer kom løpende inn i kiosken, og da den ene av dem hadde noe metallignende inni jakkerermet som han rettet mot henne. Hun så ikke hva det egentlig var, men der og da oppfattet hun det som et skytevåpen. Hun var redd for å bli skadet. Det tok noe tid før begge håndleddene hennes var påsatt håndjern, og hun fryktet at hun ville bli lenket fast til noe. Ranet står for henne som en svært skremmende opplevelse, og angsten er kommet sterkere etter hvert. Som en direkte følge av ranet fikk hun etter noe tid jobb i en Narvesen-kiosk på X hvor det alltid er to ansatte på jobb samtidig, og hvor kiosken stenger allerede kl. 18 om kvelden. Hun er i dag sykmeldt. Selv om sykmeldingen også skyldes et annet forhold hun er blitt utsatt for, er den påkjenning ranet medførte for henne en medvirkende årsak til at hun i dag ikke er i arbeid.

Som det fremgår av tiltalebeslutningen, gjelder post I overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 1. ledd. Det er således ikke tatt ut tiltale for grovt ran etter 2. ledd i §268. Aktor har imidlertid nedlagt påstand om at de tiltalte skal dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd.

Etter en helhetsvurdering er retten kommet til at det foreliggende ran må anses som grovt. Retten viser for det første til at ranet er begått overfor betjening av en kveldsåpen kiosk, hvor betjeningen var alene på jobb. Videre viser retten til at alle de tre tiltalte hadde med seg kniv, og at det ble truet med kniv på en måte som medførte at den fornærmede ble særlig skremt. Det må etter rettens mening også tillegges vekt at fornærmedes hender ble bundet fast på ryggen med håndjern, samtidig som det ble passet på at hun sto helt inntil veggen uten å snu seg. Ranet var åpenbart en skremmende opplevelse, og det må ved vurderingen av om ranet er grovt legges vekt på at ranet har medført psykiske ettervirkninger for fornærmede. Slik retten ser det må det også tillegges vekt at ranet ikke var noen impulshandling, men at det tvert i mot var forholdsvis godt planlagt. Dessuten må ransutbytte etter rettens mening anses for å være av betydelig verdi. Selv om det legges til grunn at sporveiskortene og telekortene ikke ville kunne omsettes til fullt ut pålydende verdier, ville de samlet sett ha kunnet gi de tiltalte forholdsvis store beløp.

Etter dette blir A, B og C å straffedømme for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd.

Påtalemyndigheten har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

De tre tiltalte har erkjent handlingen, og byrettens premisser legges til grunn supplert med bevisene som har fremkommet under ankeforhandlingen. Ranet må anses som grovt, jf strl §268 annet ledd. Det vises til kjennelse inntatt i Rt-1998-555 hvor det fremgår at subsumsjonen må bero på en helhetsvurdering av den foretatte handling, hvor enkelte momenter må anses som særlig viktige. Det vises til at den forutgående planlegging var omhyggelig, at det ble brukt særlig farlige redskap, og at fornærmede oppfattet en av knivene som et våpen. Bruk av kniven som trussel var sentralt. Videre må den objektive verdien legges til grunn for vedsettingen av det borttatte gods. Verdien må etter rettspraksis antas å være betydelig. Dessuten må det legges vekt på at de tiltalte var maskerte, og at det ble brukt håndjern, og på denne måten fremviste en særlig skremmende adferd.

Når det gjelder straffutmålingen, vises til samme momenter samt det faktum at samtlige av de tiltalte var under 16 år da ranet ble begått. De har begått en meget straffverdig handling, som betinger en lengre ubetinget fengselsstraff. Ran begått av unge er intet nytt fenomen, og det er viktig at det oppfattes av miljøet at det reageres. I formildende retning må legges vekt på at det har gått lang tid fra ranet til ankesaken, og at det foreligger en uforbeholden tilståelse. I skjerpende retning legges vekt på den skade fornærmede er påført. Hun er påført et traume, som må forventes ved denne type handling. Det vises til dommer inntatt i Rt-2000-400 og Rt-2000-1852. Straffen utmålt av byretten opprettholdes. Det nedlegges dessuten påstand om erstatning på vegne av fornærmede.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

1. A f. *.*. 1984 dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd til en straff av fengsel i 10 måneder. 8 måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 år og på det særskilte vilkåret at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes. Han tilkommer et varetektsfradrag med 2 dager.

2. B f. *.*. 1984 dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd til en straff av fengsel i 10 måneder. 8 måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 år og på det særskilte vilkåret at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes. Han tilkommer et varetektsfradrag med 2 dager.

3. C f. *.*. 1984 dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268, 2. ledd, sammenholdt med de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 8. mai 2001, sammenholdt med straffeloven §62, 1. ledd og §63, 2. ledd til en straff av fengsel i 11 måneder 8 måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 år og på det særskilte vilkåret at han i hele prøvetiden settes under tilsyn av kriminalomsorg i frihet og retter seg etter det tilsynsprogram som fastsettes. Han tilkommer et varetektsfradrag med 4 dager.

4. A, B og C dømmes til i fellesskap å betale erstatning til D fastsatt etter rettens skjønn.

Bistandsadvokaten har på vegne av fornærmede sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning er til stede, jf skl §3-5 jf §3-3, da skaden er forvoldt ved et planlagt ran. Volden ble rettet mot en person som ble forulempet ved bruk av våpen og håndjern. De tiltalte skjønte at de forårsaket skade. Det vises til dom inntattt i Rt-1996-864 hvor det fremgår på side 872 at det dominerende ved utmåling av oppreisning er selve krenkelsen og omstendighetene knyttet til denne, herunder arten og omfanget av de skadevirkninger som er påført skadelidte. Skadevolderens økonomi og situasjon for øvrig kommer i bakgrunnen i en slik sak, selv om det ikke vil være helt uten betydning. Retten skal foreta en konkret vurdering og utmåle en erstatning som anses rimelig. Selve handlingen har medført psykiske følger, herunder selvmordsforsøk, og fornærmede har måttet forkaste fremtidsplaner om å drive egen Narvesen-kiosk. Hun har fått angst, og ranet har aksellerert tidligere psykisk problem. Det antydes et oppreisningsbeløp på 100.000 kroner, og vises til dommer i Borgarting lagmannsrett 13. september 2001 og 6. februar 2002 hvor fornærmede ble tilkjent dette beløp, samt til dom i Agder lagmannsrett 1. juli 1999 hvor fornærmede ble tilkjent 50.000 kroner i erstatning. Det må legges en viss vekt på nivået i den nye loven om voldsoffererstatning.

Tiltalte nr 1, A, har sammenfatningsvis anført:

Den straffbare handling kan ikke subsumeres som grovt ran, men det aksepteres at handlingen ligger i grenseland. Det er glidende overganger mellom subsumsjonene og de ulike reaksjonsformer. Det vises til Straffeloven med kommentarer (Bratholm og Matningsdahl), side 710 hvor det fremgår at det i oppregningen i strl §268 annet ledd er særlig lagt vekt på å få med de omstendigheter som er karakteristiske for de mest graverende former for ran. Avgjørelsen beror på en helhetsvurdering, og oppregningen er ikke avgjørende verken positivt eller negativt. Høyesterett har i en dom kommet til at det ikke var grovt ran selv om det ble brukt kniv.

I den aktuelle sak foreligger en begrenset trusel med våpen hvor våpen kun ble vist frem, og ikke brukt. Det vises til byrettens dom, på side 7 hvor knivtrusselen ikke er noe sentralt element. Fornærmede ble heller ikke paralysert, men reagerte ved å legge inn penger i safen etter at de tiltalte hadde kommet inn i kiosken og vist frem kniven. Det aksepteres at verdien av det borttatte er betydelig, men dette er ikke utslagsgivende for subsumsjonen. At de tiltalte var maskert og ila fornærmede håndjern skiller seg ikke vesentlig fra andre ran. Fornærmedes etterfølgende reaksjoner skal ikke hensyntas ved subsumsjonen. Til belysning av spørsmålet vises til dom inntatt i Rt-1995-1275 hvor tiltalte av lagretten ikke ble funnet skyldig i grovt ran, selv om dette er et meget graverende forhold.

Ved straffutmålingen må tidligere regler om samfunnstjeneste kunne anvendes, jf strl §3, selv om retten mot formodning skulle subsumere handlingen under strl §268 annet ledd. Gode grunner taler for at samtlige av de tiltalte er i faresonen, og at det er en stor risiko forbundet ved at de må sone fengselsstraffer. Fengsel er neppe det mest hensiktsmessige reaksjonsmiddel.

Tiltalte nr 3 må kunne sies å være inne i en rehabiliteringssituasjon, ved at han nå har kontakt med sin mor og fått fast arbeide. Han har tilstått handlingen, vist anger og bedt fornærmede om unnskyldning under ankeforhandlingen. Videre har han ikke begått nye straffbare forhold etter ranet i januar 2002. Det har også gått lang tid siden ranet ble begått, uten at det kan lastes ham. Han ble ansett skikket til samfunnstjeneste ved personundersøkelsen hos Kriminalomsorgen, og er villig til å utføre samfunnstjeneste. Det må legges betydelig vekt på tiltaltes unge alder, jf uttalelser i dom inntatt i Rt-1995-1896. Dessuten har tiltalte sagt seg villig til å betale oppreisning til fornærmede. Beløpet foreslås etter gjeldende praksis til 30.000 kroner til sammen for de tre tiltalte. Det kan ikke tas utgangspunkt i nivået for loven om voldsoffererstatning.

Tiltalte nr 2, B, har foruten å tiltre ovenforstående juridiske anførsler, sammenfatningsvis anført:

Tiltalte er en ung gutt i risikosonen som nå er kommet ut av et dårlig miljø, og som har lagt om stilen. Han går nå på videregående skole og har planer om å studere etter endt skolegang. Han har ikke begått noen straffbar handlinger siden ranet i januar 2000. Han har tilstått den straffbare handlingen, angrer, har bedt fornærmede om unnskyldning og aksepterer å betale et oppreisningsbeløp. Han er blitt ansett skikket til samfunnstjeneste og er villig til å utføre dette. Det vises til kjennelse inntatt i Rt-1987-741, dom i Rt-1990-993 og Gulating lagmannsretts dom av 14. mars 2000.

Tiltalte nr 3, C, har sammenfatningsvis anført:

De ovenfornevnte juridiske anførsler tiltres. Dessuten vises til dom inntatt i Rt-1995-1326 som gjaldt en person som ranet en butikk like før stengetid ved hjelp av en sprøyte med blod som han påstod var HIV-infisert. Dette forhold ble ikke subsumert som grovt ran selv om personen brukte sprøyten på en truende måte. I nærværende sak ble kniven kun vist frem. Det påpekes at samfunnstjeneste er en mer følbar reaksjon enn den deldom byretten pådømte, og den beste reaksjon. Samfunnsstraff anses som beste reaksjon dersom retten kommer til at ranet ikke er grovt. Tiltalte er villig til å underlegge seg vilkår fastsatt av Kriminalomsorgen. I formildende retning må det tas hensyn til at det er gått lang tid siden det straffbare forhold fant sted, at tiltalte angrer handlingen, at han har bedt fornærmede om unnskyldning og at han er villig til å betale oppreisning. At tiltalte ikke har gjennomgått en personundersøkelse skyldes tidligere forsvarers sykdom, og ikke tiltaltes vegring mot undersøkelsen. De rettskraftige forhold fra byretten ville ikke alene ha medført ubetinget fengsel. Ved en eventuell deldom bør derfor ikke den ubetingede delen være lenger enn for de andre to tiltalte.

Det er nedlagt påstand om at samtlige av de tre tiltalte anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Hovedspørsmålet i saken er hvorvidt ranet som de tre tiltalte har erkjent å ha begått, er å anse som grovt eller ikke. Det er enighet mellom partene om at Oslo byretts beskrivelse av det faktiske forholdet skal legges til grunn for vurderingen av subsumsjonen i ankeinstansen. Selv om ankene er henvist til bevisvurdering under skyldspørsmålet, er det kun lovanvendelsen og straffutmålingen som skal prøves i lagmannsretten.

Det bemerkes at det er tatt ut tiltale 20. juni 2000 etter strl §267 jf §268 første ledd. Tiltalen er ikke endret, men både møtende aktor i byretten og statsadvokaten som møtte under ankeforhandlingen, subsumerte forholdet som grovt ran etter strl §268 annet ledd.

Ved vurderingen av om et ran er å anse som grovt, er det en rekke momenter det skal legges «særlig» vekt på, jf ordlyden i strl §268 annet ledd. Oppregningen er ikke uttømmende. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at ranet må anses som grovt. Samtlige straffbarhetsvilkår anses oppfylt under denne subsumsjonen.

Retten legger særlig vekt på at ranshandlingen var nøye planlagt ved at det ble anskaffet kniver, finlandshetter med hull for øynene og håndjern til bruk under ranet. De tre tiltalte planla videre hvem av dem som skulle ha de ulike oppgavene under ranet, at ranet skulle utføres på et tidspunkt det ikke var kunder i kiosken, hvilken rømningsvei som skulle benyttes samt hvor utbyttet skulle gjemmes. Retten legger også vekt på at ranssituasjonen må ha fremstått svært traumatisk for fornærmede ved at hun ble påsatt håndjern med hendene bak på ryggen og ble tvunget til å stå oppreist mot veggen med ryggen vendt mot gjerningsmennene, samtidig som hun var klar over at i alle fall en av de maskerte ranerne hadde en kniv som hun trodde var et skytevåpen. Retten finner at en fornærmet i en slik situasjon mister herredømmet over situasjonen, og at uvissheten om hva som skal skje videre blir en særlig belastning. Det vektlegges også at alle de tre tiltalte hadde med seg kniver under ranet, og at ranerne fikk med seg betydelige verdier.

Straffutmåling.

Lagmannsretten ser meget alvorlig på den handlingen som ble utført av de tre tiltalte. Ranet ble nøye planlagt uten tanke på offeret og de alvorlige skadevirkningene dette ofte vil ha for den som blir utsatt for et ran. Retten viser til dom inntatt i Rt-2000-1852 hvor det uttales at vi står overfor et økende samfunnsproblem ved ran av kiosker, bensinstasjoner og forretninger hvor ran ofte finner sted når det kun er en ansatt til stede. Hensynet til allmennprevensjon tilsier at det reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet for slike ran, jf uttalelser også i dom inntatt i Rt-2000-400. En normal reaksjon er således ubetinget fengselsstraff selv om gjerningsmennene er unge.

I straffskjerpende retning legger retten vekt på de momenter som er nevnt ovenfor. Selv om retten finner at fornærmede må karakteriseres som sårbar forut for ranet og at hun etter ranet har vært utsatt for en ny traumatisk krenkelse, er det etter rettens syn ikke tvilsomt at ranet fremsto for henne som en gruoppvekkende hendelse, og at hun i ettertid har hatt betydelige psykiske problem forårsaket av ranshandlingen. I formildende retning legger retten vekt på de tiltaltes unge alder, at de avla en uforbeholden tilståelse, at de under ankeforhandlingen har bedt den fornærmede om unnskyldning og at de aksepterer å betale et visst oppreisningsbeløp. Da det her dreier seg om svært unge lovbrytere må det ved straffutmålingen videre tas hensyn til at det har gått lang tid fra ranet fant sted og til ankeforhandlingen, uten at dette kan legges de tiltalte til last. Det må anses særlig byrdefullt for unge lovbrytere å leve i så lang tid med uvisshet om hva straffereaksjonen vil bli, og ikke kunne påbegynne soningen.

Etter ikrafttredelsen av strl §28a den 1. mars 2002 kan det ikke gis samfunnsstraff ved grovt ran. Fra samme dato oppheves bestemmelsen om samfunnstjeneste. Sett hen til prinsippet i Grl §97 som er kommet til uttrykk i strl §3 har retten funnet det riktig også å vurdere hvorvidt det bør gis samfunnsstraff eller samfunnstjeneste ved den konkrete straffutmålingen, da lovendringen må anses som en straffskjerpelse overfor de tiltalte. Retten har ikke funnet slike reaksjoner anvendelige overfor de tre tiltalte i nærværende sak.

Retten har kommet til at allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres med ubetinget fengsel i en sak som denne. Selv om lovovertrederne var under 16 år da ranet ble begått anser retten ranshandlingen for å være en så alvorlig og skremmende opplevelse for fornærmede at det må reageres med ubetinget fengsel for samtlige av de tiltalte. Retten vil her særlig nevne at planleggingen ga de tre god anledning til å tenke gjennom hva de bega seg ut på og mulige konsekvenser for den ansatte i kiosken, uten at dette satte en stopper for planene. Retten er imidlertid kommet til at det for samtlige tiltalte kan fastsettes en reaksjon i form av deldom.

Når det gjelder den konkrete straffutmålingen, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Rettens flertall, lagdommer Lindseth, sorenskriver Mæhlumshagen, kst. dommer Selmer og en meddommer, har kommet til at straffen for tiltalte nr 1 og nr 2 passende kan settes til fengsel i 10 måneder, hvorav 30 dager gjøres ubetinget. Det legges vekt på at tiltalte nr 1 nå er kommet i fast jobb i postvesenet og at tiltalte nr 2 går på skole. Det er ikke opplyst at noen av disse to tiltalte har begått nye straffbare handlinger etter ranet. For tiltalte nr 3 kan straffen passende settes til fengsel i 11 måneder, hvorav 60 dager gjøres ubetinget. Det legges vekt på at det for tiltalte nr 3 skal fastsettes straff også for andre straffbare forhold som han er endelig dømt for ved dommen i Oslo byrett. Et vesentlig moment ved utmålingen av den relativt lange betingede delen av straffen for samtlige tre tiltalte er deres unge alder og at det har gått lang tid fra det straffbare forhold ble begått og frem til ankeforhandlingen.

Rettens mindretall, 3 av meddommerne, er kommet til at den ubetingede delen av fengselsstraffen bør settes til 60 dager for tiltalte nr 1 og nr 2, og til 90 dager for tiltalte nr 3.

Den samlede rett finner at prøvetiden bør settes til 2 år, og at det bør settes det vilkår under prøvetiden at de domfelte melder seg for politiet en gang i måneden til tid og sted fastsatt av politiet. Det vises til strl §53 nr 1 jf nr 2 jf §52. De tiltalte har hatt anledning til å uttale seg om vilkår.

Ved soningen av den ubetingede del av fengselsstraffen tilkommer tiltalte nr 1 og nr 2 fradrag for to dager i utholdt varetekt, og tiltalte nr 3 tilkommer fire dager i fradrag. For sistnevnte er strl §62 og §63 annet ledd anvendt ved straffutmålingen.

Krav om oppreisning.

Retten finner at vilkårene for å tilkjenne fornærmede erstatning etter

skadeserstatningsloven §3-5, jf §3-3 er til stede. Det dreier seg om en handling som er begått etter nøye planlegging og overfor en person som var alene i kiosken når ranet fant sted, og retten er av den oppfatning at ranshandlingen har påført fornærmede en krenking og skade av ikke-økonomisk karakter. Selv om retten ovenfor legger til grunn at fornærmede må karakteriseres som sårbar forut for ranet og at hun etter ranet har vært utsatt for en ny traumatisk krenkelse, er det etter rettens syn ikke tvilsomt at ranet fremsto for henne som en gruoppvekkende hendelse. Retten finner at det er årsakssammenheng mellom ranshandlingen og i alle fall en del av de psykiske problem hun har hatt etter ranet. Retten finner på bakgrunn av ankeforhandlingen ikke å kunne uttale seg om det økonomiske tapet forårsaket av hendelsen. Etter en samlet vurdering finner retten at oppreisningsbeløpet passende kan settes til 60.000 kroner.

Dommen er avsagt med den ovenstående dissens, etter flertallets votum.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. Av denne straffen gjøres 30 - tretti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at han i hele prøvetiden melder seg for politiet en gang i måneden til tid og sted som nærmere fastsettes av politiet, jf straffeloven §53 nr 1 jf nr 2 jf nr 52. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 2 - to - dager for utholdt varetekt.

2. B, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. Av denne straffen gjøres 30 - tretti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at han i hele prøvetiden melder seg for politiet en gang i måneden til tid og sted som nærmere fastsettes av politiet, jf straffeloven §53 nr 1 jf nr 2 jf nr 52. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 2 - to - dager for utholdt varetekt.

3. C, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd, straffeloven §257 jf. §258 jf. §49, straffeloven §317 første ledd og legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd - alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, - til en straff av fengsel i 11 - elleve - måneder. Av denne straffen gjøres 60 - seksti - dager ubetinget. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år og på det vilkår at han i hele prøvetiden melder seg for politiet en gang i måneden til tid og sted som nærmere fastsettes av politiet, jf straffeloven §53 nr 1 jf nr 2 jf nr 52. Ved soning av den ubetingede del av straffen fragår 4 - fire - dager for utholdt varetekt.

4. A, B og C dømmes til i fellesskap å betale oppreisning til D med 60.000 -sekstitusen- kroner. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

5. Saksomkostninger idømmes ikke for noen av de domfelte, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Det ble umiddelbart etter opplesningen av dommen foretatt slik rettelse, jf strpl §44 og §45, at slutningens punkt 3 første punktum nå skal lyde:

C, født *.*. 1984, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 8. mai 2001, til en straff av fengsel i 11 - elleve - måneder.