LE-2001-1008
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-18 |
| Publisert: | LE-2001-01008 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr 01-01156 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-1008 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg). Kjæremotpart: Aurskog - Høland kommune (Prosessfullmektig: Advokat Morten F. Arnesen). |
| Forfatter: | Lagdommer Bernt Krohg. Lagdommer Vegard Sunde. Kst. lagdommer Arild Kjerschow |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §122, §204, §250, §164, §174, §180, §189, §252, §253, §254, Forvaltningsloven (1967) §13, §13b, §250, Forsinkelsesrenteloven (1976), Opplæringslova (1998) §15-1 |
Kjæremålet gjelder tvist om fremleggelse av dokumenter og tvist om konkretisering av anførsler i sak om avskjed av rektor ved en ungdomsskole.
Den 29. juni 2001 tok A ut stevning ved Nedre Romerike herredsrett med påstand om at avskjeden av ham som rektor ved X ungdomsskole er usaklig og ugyldig, tilkjennelse av erstatning m.v.
I prosesskrift fra Aurskog-Høland kommune av 21. august er det konkrete faktiske grunnlaget for avskjedsvedtaket angitt slik:
1. Mangelfull kompetanse, spesielt når det gjelder personalledelse og faglig/pedagogisk ledelse.
2. Manglende virkelighetsoppfatning.
3. Dårlig kommunikasjon i forhold til personalet på skolen
4. Manglende innsikt i og aksept av konfliktsituasjonen på skolen.
5. Økende og etter hvert store legitimitetsproblemer i forhold til personale og samarbeidspartnere.
6. Manglende opplysninger om tidligere personalkonflikter.
I prosesskrift av 25. september provoserte saksøker kommunen til å konkretisere og klargjøre sine faktiske anførsler på dette punkt. Videre provoserte han kommunen til å fremlegge referat fra de medarbeidersamtaler som saksøkeren gjennomførte høsten 2000.
I prosesskrift 15. oktober anførte kommunen at den under henvisning til tvistemålsloven §122 ikke fant grunn til å konkretisere anførsler og innsigelser ytterligere under saksforberedelsen. Når det gjelder fremleggelse av medarbeidersamtaler, anførte kommunen at referat fra disse ble overlevert kommunen av saksøker i lukket konvolutt, merket «Konfidensiell», og at kommunen ikke har åpnet konvolutten og derfor ikke kjenner innholdet. Det anføres at referat fra medarbeidersamtaler er strengt fortrolige, med innhold som delvis omfattes av tvistemålsloven §204 nr. 2 og opplæringsloven §15-1 sammenholdt med forvaltningsloven §13. Referatene kan da ikke kreves fremlagt etter tvistemålsloven §250. Dersom saksøker navngir hvilke medarbeiderne det dreier seg om, kan imidlertid kommunen søke å utvirke at disse samtykker i at referatene fremlegges for retten.
I prosesskrift 8. november anførte saksøker at forvaltningsloven §13 bare gjelder opplysninger om noens personlige forhold og at bestemmelsen ikke kan forstås slik at man kan unnlate å legge frem hele dokumentet. Saksøkte må gå igjennom referatene og eventuelt «dekke til» det som er av personlig karakter. Utsagn om samarbeidsforhold, arbeidsmiljø og om man vurderer å slutte ved skolen er ikke personlige forhold som kan nektes fremlagt. Referatene omfattes dessuten av forvaltningsloven §13b nr. 2, i det samtalene er gjennomført for å få et bilde av arbeidsmiljøet ved skolen. Det er oppsiktsvekkende at kommunen ikke har gjennomgått referatene, etter å ha pålagt saksøker å gjennomføre medarbeidersamtaler. Retten bør etter tvistemålsloven §253 pålegge kommunen å fremlegge dokumentene. Saksøker viste i denne sammenheng også til §204 nr. 2 annet ledd og §252 annet og tredje ledd. Kravet om at kommunen måtte klargjøre og konkretisere anførslene ble fastholdt. Når det gjelder forståelsen av tvistemålsloven §122 er det vist til Schei, Tvistemålsloven, 1990, bind I s. 262. Saksforberedelsen vil bli illusorisk, dersom saksøkte kan unnlate å besvare provokasjonene.
I prosesskrift av 23. november fastholdt kommunen sine anførsler.
Ved brev av 27. november 2001 traff herredsretten slik beslutning:
Når det gjelder medarbeidersamtalene, er det rettens oppfatning at dette er dokumenter som må betraktes som strengt fortrolige og at disse derfor ikke kan tilpliktes fremlagt under henvisning til tvistemålsloven §250. I følge saksøkers prosesskrift av 08.11.2001, ønsker saksøker belysning av spørsmål som om man samarbeider godt med rektor, om man finner arbeidsmiljøet godt ved skolen osv. Slike spørsmål kan best belyses gjennom vitneforklaringer direkte for retten, og etter rettens oppfatning bør saksøker i den grad slike problemstillinger fortsatt ønskes belyst kontakte aktuelle personer som han selv best har kjennskap til med tanke på om disse kan være vitner for retten. Dessuten viser retten til at saksøkte har sagt seg villig til å utvirke at navngitte medarbeidere kan samtykke i at referatene fra deres medarbeidersamtaler fremlegges.
På denne bakgrunn etterkommes ikke saksøkers begjæring om å pålegge saksøkte å fremlegge referatene fra medarbeidersamtalene.
Hva angår saksøkers provokasjoner, er det rettens oppfatning at det som er anført fra saksøktes side er tilstrekkelig om de aktuelle spørsmål, slik dette nærmere er regulert i tvistemålsloven §122.
Saksøker har erklært kjæremål mot beslutningen den 29. november 2001. Han anfører at herredsrettens beslutning om ikke å pålegge saksøkte å fremlegge referatene skulle vært truffet ved kjennelse. Det er ikke relevant ved vurderingen av om et bevis skal fremlegges eller ikke om de spørsmål som er omhandlet i medarbeidersamtalene «best kan belyses gjennom vitneforklaringer direkte for retten». De forhold retten kan legge vekt på er om dokumentene inneholder noe som vitnene ikke er forpliktet til å forklare seg om. Andre betingelser kan ikke stilles, jf. Rt-1978-1551. Retten ser ikke de forhold som er påpekt i prosesskriftet av 8. november som forhold som vitner kan nekte å forklare seg om. Dette innebærer at §204 ikke er aktuell som grunnlag for å nekte fremleggelse. Med tanke på at noe av dokumentet skulle inneholde opplysninger av en slik karakter at den det gjelder har krav på hemmelighold, vises det til prosesskriftet av 8. november. I kjæremålet er oppgitt navnet på 24 personer som saksøker har gjennomført medarbeidersamtaler med i perioden oktober/november 2000. Når det gjelder herredsrettens beslutning om ikke å etterkomme kravet om at saksøkte må klargjøre og konkretisere det faktiske grunnlag for avskjedsvedtaket, viser saksøker til prosesskriftet av 8. november. Den manglende konkretisering av anførslene gjør saksøkers muligheter for imøtegåelse nærmest illusorisk. Konkretisering av anførslene har en klar prosessøkonomisk fordel. Saksøker krever omkostningene ved kjæremålet dekket. Disse utgjør kr 3.600 med tillegg av rettsgebyret.
A har lagt ned slik påstand:
1. Saksøkte Aurskog-Høland kommune pålegges å fremlegge medarbeidersamtaler ved X ungdomsskole med følgende personer: B, C, D, E, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W, AA, BB.
2. Saksøkte Aurskog-Høland kommune pålegges å imøtekomme provokasjoner fremsatt i prosesskrift av 8. november 2001 fra saksøker.
3. Aurskog-Høland kommune pålegges å erstatte A v/advokat Svein Thalberg sakens omkostninger ved kjæremålet, med tillegg av rente ihht. lov om renter ved forsinket betaling fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.
Kommunen har inngitt kjæremålstilsvar datert 13. desember 2001. Kommunen er enig i at herredsrettens beslutning skulle vært truffet ved kjennelse. Begrunnelsen tilfredsstiller imidlertid kravene i tvistemålsloven §164. Det foreligger da ikke opphevelsesgrunn. Det bestrides at herredsretten har tolket tvistemålsloven feil. Det vises til herredsrettens begrunnelse og kommunens prosesskrift av 15. oktober og de prinsipper som kommer til uttrykk i Rt-1993-1137 flg.. Kommunen opplyser at 7 av de ansatte foreløpig har samtykket i fremleggelse av medarbeidersamtalene.
Kommunen har lagt ned slik påstand:
1. Nedre Romerike herredsretts beslutning stadfestes.
2. Aurskog-Høland kommune v/ordføreren, X tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
I prosesskrift av 20. desember 2001 opplyser kommunen at ytterligere 5 medarbeidere har samtykket i fremleggelse.
Lagmannsretten bemerker at kjæremålet gjelder to ulike forhold, som må behandles hver for seg.
1. Spørsmålet om kommunen har plikt til legge fram referater fra medarbeidersamtaler saksøkeren har hatt med ansatte, jf. tvistemålsloven §250.
I og med at kommunen har sagt seg villig til å legge fram referatene fra samtalene med de medarbeiderne som har samtykket, gjelder begjæringen i praksis bare de tolv øvrige referatene.
Som partene er enige om, skulle herredsrettens avgjørelse om dette vært truffet ved kjennelse, ikke beslutning. Det følger av tvistemålsloven §254 første ledd. Men slik herredsrettens avgjørelse er begrunnet, er ikke feilen av betydning, jf. for eksempel Rt-1993-1105. Uansett har lagmannsretten full kompetanse til å avgjøre spørsmålet om framleggelsesplikt i dette tilfellet.
Kommunens plikt til å legge fram de aktuelle dokumentene reguleres av tvistemålsloven §250, som lyder slik:
«Er ellers et skriftlig bevis i en parts besiddelse, kan det kræves fremlagt, naar det ikke indeholder noget, som parten efter reglerne om vidnesbyrd vilde være utelukket fra eller fritat for at gi forklaring om.
Under enhver omstændighet kan det kræves, at han fremlægger skriftstykker, som han overfor motparten efter den borgerlige ret pligter at utlevere eller fremlægge. (...)»
Retten bemerker innledningsvis at det ikke er vanlig å skrive referater fra medarbeidersamtaler. I den utstrekning det likevel foretas opptegnelser, er dette normalt å anse som partenes private notater, som de i utgangspunktet selv disponerer over. På denne bakgrunn kunne det vært aktuelt å vurdere om referatene muligens falt inn under §250 annet ledd. Men siden verken saksøkeren eller kommunen i dette tilfellet synes å mene at saksøkeren har disposisjonsrett over dokumentene som sine egne, private papirer, går ikke lagmannsretten nærmere inn på dette. Spørsmålet om kommunen har plikt til å legge fram dokumentene må dermed avgjøres ut fra regelen i §250 første ledd.
Hva som er et bevis i saken, og som dermed kan kreves framlagt etter første ledd, avhenger blant annet av hvilke bevistema saken reiser, jf. Rt-2000-1656. Lagmannsretten går ut fra at et sentralt bevistema i saken er hvordan saksøkerens medarbeidere tidligere har uttrykt seg om arbeidsmiljøet ved skolen og saksøkerens måte å opptre på som rektor. Selv om saksøkerens egne referater fra sine medarbeidersamtaler bare vil kunne gi et ufullstendig bilde av dette, er ikke dokumentene irrelevante i forhold til et slikt bevistema. Retten kan derfor ikke frita kommunen fra å legge dem fram med den begrunnelse at de ikke kommer saken ved, jf. tvistemålsloven §189 første ledd nr. 1. Beviskraften må vurderes av den dømmende rett.
Det sentrale spørsmålet blir etter dette om referatene fra medarbeidersamtalene, som saksøkeren har overlevert i kommunens besittelse, «indeholder noget, som [ kommunen ] efter reglerne om vidnesbyrd vilde være utelukket fra eller fritat for at gi forklaring om». Den aktuelle utelukkelsesregelen er her tvistemålsloven §204 nr. 2 om at retten ikke må ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune. Taushetsplikten det i dette tilfellet er tale om, må være taushetsplikten etter forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1 om «noens [ det vil si de aktuelle medarbeidernes ] personlige forhold».
I medarbeidersamtaler vil man ikke sjelden også komme inn på personlige forhold, og referater fra slike samtaler må derfor etter sin art antas å inneholde slike opplysninger. At dette også er tilfelle her, underbygges av at saksøkeren selv i sin tid la referatene i en lukket konvolutt med påskriften «Konfidensiell». Lagmannsretten legger derfor til grunn at dokumentene faktisk inneholder opplysninger som verken saksøkeren eller kommunens representanter vil kunne avgi forklaring om, uten å krenke sin lovbestemte taushetsplikt. Av dette følger at kommunen ikke plikter å legge fram dokumentene i sin helhet.
Selv om ordlyden i §250 nærmest trekker i retning av at dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger, overhodet ikke kan kreves framlagt uansett hva de ellers måtte inneholde, er det på det rene at regelen ikke er slik å forstå. Retten kan gi pålegg om å framlegge de deler av dokumentene som ikke inneholder taushetsbelagte opplysninger. Lagmannsretten viser om dette til Schei, Tvistemålsloven (2. utgave) side 779. Det er i så fall opp til den som besitter dokumentene å sladde de deler av dokumentene som inneholder taushetsbelagte, personlige opplysninger. Her vil dette for eksempel være opplysninger om helseforhold, familieforhold, boforhold, personlig økonomi og lignende. Det samme kan etter omstendighetene være tilfelle med visse opplysninger knyttet til arbeidsforholdet. Det vises bl.a til Frihagen, Forvaltningsloven, 1986, s. 286 flg. For ordens skyld presiserer lagmannsretten at dette selvsagt ikke gjelder eventuelle opplysninger om saksøkeren og hans personlige forhold.
Etter det lagmannsretten kan forstå, gjør kommunen gjeldende at heller ikke kommunen har rett til å gjøre seg kjent med dokumentenes innhold, uten at den enkelte medarbeider gir sitt samtykke. Kommunen synes med andre ord å anføre at saksøkeren har taushetsplikt overfor alle andre ansatte i kommunen om personlige forhold som han har nedtegnet i referater fra medarbeidersamtaler han har hatt i sin tid som rektor.
Til dette vil lagmannsretten bemerke at forvaltningsloven §13b første ledd nr. 3 begrenser taushetsplikten i forhold til «andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning, ...». Når saksøkeren i dette tilfellet først har overlatt referatene til kommunen, innebærer dette at saksøkerens taushetsplikt ikke er til hinder for at for eksempel grunnskolelederen i kommunen åpner konvolutten og vurderer hva som skal foretas med de aktuelle referatene. Dette omfatter også hva som i tilfelle må sladdes for at dokumentene skal kunne legges fram for retten uten at dette krenker taushetsplikten.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at den må pålegge kommunen å legge fram de deler av de aktuelle referatene som ikke inneholder opplysninger om noens personlige forhold.
2. Spørsmålet om kommunen har plikt til å konkretisere sine anførsler ytterligere.
Lagmannsretten behandler deretter spørsmålet om saksøkte etter tvistemålsloven §122 må konkretisere sine anførsler utover det som er gjort.
Saksøker anfører at saksøkte må konkretisere og klargjøre flere av de punkter som er angitt som det faktiske grunnlaget for avskjedsvedtaket i prosesskriftet av 21. august 2001. Han har i den forbindelse vist til følgende kommentarer til tvistemålsloven §122 i Schei, Tvistemålsloven, se 2. utg., I, s. 445:
Deretter gis en kort og bestemt - helst kronologisk og punktvis ordnet - fremstilling av de «omstendigheter» som skal begrunne påstanden, og i tilfelle hva parten erkjenner eller bestrider av motpartens forutgående anførsler under saken. Fremstillingen bør omfatte både de rettsfakta som anføres, og de bevisfakta som påberopes til støtte for dem.
Lagmannsretten finner ikke at tvistemålsloven §122 etablerer noen plikt for saksøkte til å konkretisere og klargjøre det faktiske grunnlaget for avskjedsvedtaket, utover det som er anført og det som er tilbudt av bevis i saksøktes prosesskrift av 21. august 2001. I §122 er det angitt hva prosesskrifter til forberedelse av hovedforhandlingen «bør» inneholde. Bestemmelsen angir således hva som normalt vil være hensiktsmessig og ønskelig som ledd i den skriftlige saksforberedelse. Selv om saksøktes fremstilling av anførsler og bevistilbud må sies å være temmelig summarisk i dette tilfellet, må det etter lagmannsrettens mening likevel anses å være tilstrekkelig for å sette saksøker i stand til å forberede sin gjennomføring av saken. Lagmannsretten legger i den forbindelse også vekt på at saksøker selv har førstehånds kjennskap til saksforholdet.
Denne delen av kjæremålet kan derfor ikke føre fram.
3. Saksomkostninger.
Kjæremålet er etter dette dels vunnet, dels tapt. Saksomkostningene for lagmannsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174. Lagmannsretten legger hovedregelen i §174 første ledd til grunn. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Aurskog-Høland kommune pålegges å fremlegge de deler av referatene fra saksøkerens medarbeidersamtaler med ansatte høsten 2000, som ikke er undergitt lovbestemt taushetsplikt.
2. For øvrig stadfestes herredsrettens avgjørelse.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.