Rt-1937-79

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-02-17
Publisert:	Rt-1937-79
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/1 s.å.
Parter:	Anna H. Meland (advokat Valentin Voss) mot Helge S. Meland (overrettssakfører Sverre Kolltveit til prøve).
Forfatter:	Borch, Evensen, Bonnevie, Hesselberg, Paulsen, Alten, Berg
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928), Jordloven (1928) §12a, §22, §23, §49, §50, §51, §80

Konst. dommer Borch: Anna H. Meland har anlagt odelssak mot Helge S. Meland til løsning av eiendommen gnr 87 bnr 6 Tunstå i Ullensvang. Ved Hardanger herredsretts enstemmige dom av 3. oktober 1934 blev Helge Meland frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Anna Meland, som dertil hadde fått fri sakførsel, innbragte saken for Bergens overrett, ved hvis enstemmige dom av 22. oktober 1935 herredsrettens dom blev stadfestet likesom saksomkostninger heller ikke for overretten blev tilkjent.

Anna Meland har videre innbragt saken for Høiesterett, idet hun har fått samtykke dertil ved Høiesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 3. mars 1936. Hun har fått fri sakførsel også for Høiesterett. Den ankende part påanker dommen i sin helhet. Hun mener at retten har tatt feil når den tillegger den frivillige overdragelse ved jordstyrets formidling rettsbeskyttelse, som om der var ekspropriert, fordi om jordloven har foreskrevet megling i sin §23. Hun mener videre at retten ikke har adgang til å avgjøre spørsmålet om de i jordloven satte betingelser for ekspropriasjon foreligger, idet det tilligger de i jordloven nevnte myndigheter å skjønne og ta avgjørelse herom. I et tillegg til ankeerklæringen har hun med ankemotpartens samtykke også gjort gjeldende at odelsretten går foran en ekspropriasjonsrett efter jordloven, og at hennes odelsløsningskrav derfor må tas til følge, selv om motparten hadde godtgjort å ha reell ekspropriasjonsadgang i henhold til §49 og §50 i jordloven.

Den for den ankende part opnevnte prosess fullmektig, høiesterettsadvokat Valentin Voss har nedlagt sådan påstand: «1. Helge S. Meland tilpliktes til lovens første faredag å utstede lovlig skjøte til Anna H. Meland på eiendommen Tunstå, gnr 87 bnr 6 i Ullensvang, og til samtidig å fravike og ryddiggjøre eiendommen mot utbetaling av odelstakstbeløpet kr. 3000 med fradrag av mulige panteheftelser. 2. Helge S. Meland tilpliktes å betale saksomkostninger til Anna H. Meland for herredsretten og til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for overretten og for Høiesterett. Mitt salær som beskikket sakfører i Høiesterett for Anna H. Meland påståes fastsatt.»

Ankemotparten Helge S. Meland har påstått overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Angående sakens nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere retters dommer. Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Det er på det rene at den eiendom saken gjelder ikke av Helge S. Meland var ekspropriert efter jordlovens bestemmelser, og spørsmålet om adgang til odelsløsning av jord som er erhvervet

Side:80

ved en gjennemført ekspropriasjon efter jordloven foreligger således ikke. Helge S. Meland erhvervet eiendommen ved frivillig overdragelse fra Sjur Meland efterat jordstyret på hans anmodning hadde meglet mellem dem. Det avgjørende spørsmål i saken blir da om Helge Meland hadde en ekspropriasjonsrett efter jordloven som utelukker odelsløsning. Jeg bemerker i denne forbindelse at jeg ikke med herredsretten og overretten antar at de av disse anførte høiesterettsdommer i Rt-1875-308 og Rt-1919-179 er avgjørende for den foreliggende sak, hvor det efter sakens stilling for domstolene er helt uvisst om Helge Meland vilde ha fått adgang til tvangserhvervelse. Selv om det ber antas at betingelsene efter jordlovens §50, 1ste ledd, forelå, hvad den ankende part har erkjent, er det ikke dermed på det rene at Helge Meland vilde ha fått ekspropriasjonstillatelse. Loven har forskjellige vilkår for erhvervelse av tillatelse, men den har ikke opstillet alle ekspropriasjonsbetingelser. Den har i noen grad stillet de administrative myndigheter fritt. Ansøkningen skal behandles av forskjellige myndigheter som hver for sig vil ha å ta stilling til saken. At jordstyret her i overensstemmelse med lovens §23 har bistått med megling, er efter min mening ikke tilstrekkelig til å statuere at Helge Meland vilde ha fått ekspropriasjonsrett. Han har i sin partsforklaring gitt oplysning om sine forhold og planer som både i sig selv og under hensyn til odelssøkerens eget behov for jord finnes å gjøre det tvilsomt om myndighetene - jordstyret, herredsstyret og departement vilde ha gitt tillatelsen. Jeg nevner forsåvidt at det er på det rene at Helge Meland har bodd og fremdeles vil bo utenfor Ullensvang (jfr. lovens §80), likesom det efter hans egen forklaring er usikkert om eller når han selv vil komme til å bo på eiendommen. Avgjørelsen tilligger de nevnte myndigheter, og man vet ikke om de efter hvad der foreligger vilde ha gitt tillatelsen. Det gjelder her avgjørelser som loven har tillagt administrasjonen og som i vesentlig grad beror på et skjønn. Bedømmelsen herav bør da domstolene ikke befatte sig med. Det vil efter denne opfatning kunne skje at en jorderhvervelse ved minnelig overenskomst vil gå tilbake ved odelssøksmål mens den vilde ha kunnet stå sig om vedkommende hadde erhvervet eiendommen ved ekspropriasjon efter jordlovens regler. Imidlertid finner jeg at det vilde være forbundet med overveiende betenkeligheter om man skulde la den minnelige overdragelse stå sig. Det vilde kunne åpne adgang til omgåelser overfor odelsretten som vilde stemme dårlig med den sterke stilling odelsretten har efter vår lovgivning.

Efter det anførte finner jeg det ikke på det rene at Helge S. Meland vilde ha fått ekspropriasjonsrett. Det kan da kun antas å ha foreligget en eiendomsoverdragelse ved frivillig salg som ikke kan stå sig i et odelssøksmål. Dette vil dog antagelig ikke utelukke at Helge Meland fremdeles vil kunne ha adgang til efter jordlovens §50 ved en tvungen avståelse å erhverve eiendommen fra odelssøkeren.

Side:81

Jeg antar efter det anførte at Anna H. Melands odelsløsningskrav må bli å ta til følge. Efter sakens stilling antar jeg at saksomkostningene bør opheves for alle retter. Jeg stemmer for sådan

Domsslutning:

Helge S. Meland plikter innen 14. april 1938 å fravike Tunstå, gnr 87 bnr 6 i Ullensvang og utstede skjøte på eiendommen til Anna H. Meland mot betaling av odelstakstbeløpet 3000 kroner med fradrag av mulige panteheftelser. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Valentin Voss fastsettes til 600 kroner.

Dommer Evensen: Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter. At det er jordlovens mening at den til fordel for hvem avståelse efter jordlovens kapitel V skjer erholder en også i forhold til odelsretten rettsbeskyttet rett, finner jeg ikke tvilsomt. Heller ikke at lovens ordning forsåvidt er rettsgyldig. Hvad det kan tvistes om er derfor alene om omhandlede frivillige overdragelse beskytter Helge S. Meland på samme måte som en ekspropriasjon vilde ha beskyttet ham. Jeg har funnet dette spørsmål adskillig tvilsomt, men er blitt stående ved at de beste grunner under de foreliggende forhold taler for å besvare spørsmålet bekreftende. Det er på det rene at Meland ønsket å benytte sig av den adgang loven åpnet ham til kjøp av plassen, og at han i den anledning henvendte sig til jordstyret. Det er videre på det rene at kjøpet fant sted ved formidling av jordstyret. Nu bestemmer lovens §51 at lovens §23 også skal gjelde ved avståelser efter lovens kapitel V post c. Men §23 foreskriver igjen at minnelig ordning for tilfelle eieren erklærer sig villig til å selge til rimelig pris må være forsøkt før søknaden sendes departementet. Se også lovens §12a. Hvis det ikke hadde vært lovens mening at minnelig kjøp ved formidling av jordstyret skulde gi kjøperen den samme rettsbeskyttelse som en ekspropriasjon vilde gi ham, vil lovens regler såvidt skjønnes mangle enhver holdning og like frem kunne virke som en snare for den som ønsker å benytte sig av loven.

Det er såvidt jeg har forstått prosedyren overhodet ikke bestridt at de spesielle ekspropriasjonsbetingelser efter lovens §50 og §22, jfr. §51, er til stede. Det eneste hensyn som den ankende part har påberopt for muligheten av at en ekspropriasjonstillatelse kunde blitt nektet av Kongen er hensynet til odelspretendenten. At ekspropriasjonstillatelse under de foreliggende omstendigheter imidlertid vilde ha vært gitt - om frivillig salg ikke var kommet i stand - må man efter lovens §49, siste ledd, og lovens hele formål gå ut fra. Jeg tilføier under henvisning til §50, siste ledd, at det intet er oplyst om at det er eller har vært andre som også har hatt tanke på å forlange plassen avstått således at det forsåvidt har vært konkurranse.

Førstvoterende har nevnt at Helge Meland bor utenfor

Side:82

plassen. Jeg vil i den anledning henvise til at plassen er bortfestet, og at den ikke av noen vil kunne tiltredes i faktisk henseende før efter festets ophør.

Efter det anførte stemmer jeg for stadfestelse av overrettens dom. Jeg er enig i at saksomkostningene opheves og enig i salæransettelsen.

Ekstraordinær dommer lagmann Bonnevie: Jeg finner ikke således som herredsretten at bestemmelsene i jordloven §22, 2net ledd, og lovens instansrekke for avgjørelsen av spørsmålet om adgang til ekspropriasjon bare er fastsatt i eierens interesse. Imidlertid er det ikke i denne sak kommet frem noe moment av rettslig praktisk eller billighetsart som for mig gjør det tvilsomt at Helge S. Meland kunde erhvervet husmannsplassen gjennem ekspropriasjon i henhold til lovens kapitel V c ifall frivillig kjøp ikke var kommet i stand.

Med disse bemerkninger erklærer jeg mig enig med herr dommer Evensen.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Paulsen: Likeså.

Dommer Alten: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Evensen.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med førstvoterende. Det er ganske visst så at i forhold til eieren vil en minnelig ordning med frivillig salg gjøre ekspropriasjon overflødig. Men herav følger ikke at en minnelig ordning med eieren også i forhold til andre rettighetshavere kan likestilles med den fremgangsmåte jordloven har foreskrevet for å erhverve rett til tvungen avståelse. Andre rettighetshavere som har en av eieren helt uavhengig rett, må ha et selvstendig krav på å se lovens regler fulgt, om deres rett skal falle bort. Det er ikke domstolene, men administrasjonen som skal vurdere de motstående interesser og på grunnlag derav avgjøre efter jordlovens §49 om et samtykke bør meddeles til en avståelse som vil føre til at rettigheter i eiendommen utslettes mot rettighetshaverens vilje.

Av herredsrettens dom:

Ved odelstakst av 4. september 1933 over gnr 87, bnr 6, Tunstå i Ullensvang blev eiendommen satt i en verdi av kr. 3000, hvorav for skog kr. 500. I henhold hertil har rekvirenten Anna H. Meland anlagt odelsløsningssak mot eieren Helge S. Meland. - - -

Saksøkeren har gjort gjeldende, at eiendommen Meland med husmannsplassen Tunstå har vært eiet av hennes foreldre og brødre i over odelshevdstid, og at husmannsplassen først ved skjøte av 25, tinglyst 28. juni 1930, blev solgt av hennes bror Sjur H. Meland til saksøkte. - - -

Saksøkte på sin side har anført: Husmannsplassen Tunstå har i 50 år vært bygslet og drevet av hans foreldre (festebrevet er av 3. februar 1883) likesom de i all denne tid har sittet på bruket, der for øvrig er opdyrket og bebygget av dem. Plassen drives fremdeles av hans mor. Saksøkte ønsket å overta eiendommen efter jordloven, men underhandlet først med eieren Sjur Meland om frivillig salg. Denne var villig til å selge plassen,

Side:83

men de blev ikke enige om kjøpesummen, hvorfor saksøkte begjærte jordstyrets bistand, og ved dets hjelp gikk handelen i orden. Saksøkte mener derfor at han har ekspropriasjonsrett til plassen, og at dette utelukker odelsløsning. Han mener videre at dette resultat er så meget sikrere som denne frivillige handel må likestilles med en gjennemført ekspropriasjon. - - -

Til dette fremholder saksøkeren, at det ikke herved er bevist noen ekspropriasjonsrett, idet denne kun kan konstateres ved avgjørelse av de i jordloven nevnte myndigheter, og at nærværende rett ingen kompetanse har til å avgjøre hvorvidt betingelsene for ekspropriasjon foreligger. Heller ikke kan en frivillig handel likestilles med en ekspropriasjon.

Retten skal bemerke: Det er i saken på det rene at saksøktes foreldre i ver 50 år har sittet på husmannsplassen, som ved skjøte av 25. juni, tinglyst 28. juni 1930, efter jordstyrets megling i medhold av jordlovens §23 blev overdratt saksøkte. Det spørsmål som i denne sak blir å avgjøre er hvorvidt saksøkte kan sies å ha ekspropriasjonsrett til husmannsplassen. Man anser det nemlig for sikker norsk rett, at i så tilfelle er saksøkte, som eier av husmannsplassen, beskyttet mot odelssøksmål (kfr. Rt-1875-308 og Rt-1919-179 samt Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett side 25 og side 274-275). De i jordlovens §50, 1ste og 3dje ledd, opstillede betingelser, er det klart foreligger efter det foran anførte. Videre er det en ekspropriasjonsbetingelse efter jordloven at ikke særlige sterke grunner taler i mot avståelsen efter dens §22, 2net ledd. Denne betingelsen antas kun å være satt i eierens interesse. Eieren må da med bindende virkning være berettiget til å si fra at disse vilkår ikke i det konkrete tilfelle er til hinder for ekspropriasjonen. Og det er det man her antar er skjedd ved at eieren har gått med på frivillig salg. Det samme hensyn - nemlig hensynet til eierens interesse - er det også som har bevirket at jordloven har fastsatt en instansrekke for spørsmålet om ekspropriasjonens tillatelighet. Også disse regler antar man kan fravikes med eierens samtykke. At det efter jordloven formelt er herredskommunen der har ekspropriasjonsretten, finner man ikke i denne forbindelse kan tillegges noen betydning. Det er jo kun til fordel for en bestemt person ekspropriasjonen kan kreves. Materielt sett er det derfor denne som har ekspropriasjonsretten. - Det har fra saksøkerens side vært hevdet, at nærværende rett ikke har kompetanse til å avgjøre om ekspropriasjonsvilkårene foreligger. Retten mener sig dog å ha rett til å opta til drøftelse de i loven fastsatte betingelser, som ikke beror på noe skjønn. - Man vil sluttelig bemerke, at den løsning retten her er kommet til at saksøkte i dette tilfelle har ekspropriasjonsrett og dermed også er beskyttet i forhold til odelsrett - synes å stemme best med jordlovens mening. Skulde mindelig ordning efter §23 gi eksproprianten en dårligere beskyttelse enn den han kan opnå ved en fullstendig gjennemført ekspropriasjon, vilde jordlovens bestemmelser om megling bli illusoriske. - - -

Av overrettens dom:

- - - Overretten kommer til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. - - -

Gerhard Jynge. Olaf Erdal. Gunnar Nissen.