Rt-1939-599
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-09-14 |
| Publisert: | Rt-1939-599 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 134. |
| Parter: | Advokat Mellbye aktor mot Ludvig Albert Gjersøe (forsvarer advokat Annæus Schjødt). |
| Forfatter: | Schjelderup, Grette, Evensen, Alten, Boye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913), Håndverksloven (1913) §13, §2, §8 |
Dommer Schjelderup: Ludvig Albert Gjersøe har anket til Højesterett over Oslo byretts dom av 25 november 1938. Ved dommen blev han mot rettsformannens stemme dømt for forseelse mot straffelovens §332. første ledd, jfr. håndverkslovens §2 og §8. jfr. §13, til en bot stor kr. 15. Anken gjelder rettsanvendelsen, idet Gjersøe mener at håndverkslovens bestemmelser ikke er slik å forstå at de omfatter det i saken omhandlede monteringsarbeid eller noen del av det».
Forsvareren har for Høiesterett subsidiært også gjort gjeldende at byrettsflertallets domsgrunner er så utilstrekkelige at man ikke med noenlunde sikkerhet kan avgjøre om dommen er bygget på en riktig lovforståelse.
Jeg finner at dommen med hovedforhandling av denne grunn må bli å opheve. Jeg er fult opmerksom på at håndverkssaker meget ofte vil kunne ligge slik an at det vanskelig eller overhodet slett ikke lar sig gjøre for underretten å gjengi faktum så fyldestgjørende at Høiesterett derved blir satt i stand til på forsvarlig måte å kontrollere om lovanvendelsen har vært riktig. I det foreliggende tilfelle finner jeg imidlertid at domsgrunnene åpenbart er for snaue. Om saksforholdet har byrettsflertallet innskrenket sig til å gi den samme kortfattede beskrivelse som stod i forelegget. Men også den påfølgende argumentasjon er mangelfull; uten å gå inn på de forskjellige spørsmål som i et tilfelle som
Side:600
dette naturlig må reise sig har flertallet nøid sig med i det vesentlige å dekretere at håndverksloven er overtrådt. Jeg nevner bl.a. at man av domsgrunnene ikke kan se om byrettsflertallet har funnet at det utførte arbeid krevet sådan særlig kyndighet som bare kan erhverves gjennem arbeid i tømmermannshåndverket. Tvert imot synes uttrykksmåten ikke å tyde på annet og mer enn at flertallet mener at det utførte arbeid var den slags arbeid som i almindelighet utføres av tømmermenn. Høiesterett savner altså tilstrekkelig grunnlag til å avgjøre om byrettens lovanvendelse har vært riktig, når den fant, at det monopol håndverksloven har forbeholdt tømmermenn her var blitt krenket.
Til slutt skal jeg bemerke at i motsetning til hvad det ved mer eller mindre åpenbare overtredelser av håndverkslovgivningen må ansees naturlig, er saker som den her foreliggende efter min mening lite egnet til å behandles i straffesaks form. De bør heller avgjøres ved sivil rettergang slik som det i den senere tid jevnlig har vært gjort.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandling opheves. Salærene fastsettes for forsvareren, høiesterettsadvokat Annæus Schjedt til kr. 120 og for aktor, høiesterettsadvokat Gunnar Mellbye til kr. 100.
Dommer Grette: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Alten og Boye: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Ved beslutning av 1 oktober d. å. har politimesteren i Oslo forelagt tiltalte en bot til statskassen stor kr. 15. for forseelse mot straffelovens §332, 1. ledd, jfr. lov om håndverksnæring av 25 juli 1913 §2 og §8, jfr. §13, for uten offentlig bemyndigelse eller tillatelse å ha utøvet en virksomhet, til hvilken sådan kreves, ved som disponent for firmaet Jakobsens Maskinverksted A/S å ha drevet næring i tømmermannsfaget uten at han har næringsbrev i dette fag eller har hatt ansvarlig håndverksmester med næringsbrev i dette fag, som har rett til å tegne firmaet og hatt den fagmessige ledelse av forretningen, derved at firmaet gjennem lengere tid ved leiet hjelp har utført tørkeskap i forskjellige nybygg og gårder i Oslo, således i Svolders gate 8, hvor den ene vegg i tørkeskapet er inn- og utvendig panelt og taket innvendig panelt, efterat materialene er kommet til byggestedet i hele lengder og der kappet og satt op på stedet.
- - - Det er på det rene at et av firmaets hovedprodukter er vaskerinnlegg, hvori er innbefattet opførelse og montering av tørkerum for de klær som er vasket. - - -
Spørsmålet blir da hvorvidt det nevnte i forelegget beskrevne og spesifiserte arbeid rammes av håndverkslovens straffebestemmelser.
Rettens flertall - de to domsmenn - mener at dette spørsmål må besvares bekreftende, idet de er av den opfatning at det nevnte arbeid må betraktes som tømmermannsarteid og at dette tømmermannsarbeid utgjør en vesentlig del av montasjearbeidet vedrørende tørkeskapet, i hvert fall de tilfelle hvor en eller flere vegger utføres av tre. I denne forbindelse henviser flertallet bl.a. til den forklaring som blev avgitt av 1. vidne Henriksen, og som gikk ut på at det omtvistede arbeid er et regulært innrednings- og
Side:601
tømmermannsarbeid, sammenholdt med den fremlagte skrivelse av 15 september 1938 fra Bygg- og Tømmermestrenes forening. - - -
Rettens formann bemerker: Det er, slik som saken ligger an, påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at tiltalte i egenskap av direktør for Jakobsons Maskinverksted A/S har drevet næring i tømmermannsfaget ved gjennem leiet hjelp å ha latt utføre det i forelegget nevnte arbeid. Denne bevisbyrde er efter formannens opfatning ikke opfylt, idet han ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på de uttalelser, som er fremkommet fra 1. vidne Henriksens side, som står stikk i strid med de øvrige vidners utsagn i saken. Hvorvidt det omtvistede arbeid isolert sett er tømmermannsarbeid eller ikke, kan efter min opfatning stille sig noe tvilsomt. Jeg anser det imidlertid unødvendig å drøfte dette spørsmål nærmere, idet jeg mener at tiltalte må bli å frifinne selv om man forutsetter at arbeidet er tømmermannsarbeid. Forholdet er nemlig - mener jeg - at det omtvistede arbeid for det første kun utgjør en helt uvesentlig del av arbeidsproduktet: vaskeranlegget, og for det annet at det ikke kan sies å kreve særlig faglig håndverkskunnskap. Med hensyn til det første punkt henviser jeg først og fremst til den forklaring som blev avgitt av 2. vidne, ingeniør Aas, sekretær i De mekaniske Verksteders Landsforening, som gjorde gjeldende uimotsagt at det omtvistede arbeids kostende neppe beløp sig til mer enn 1 à 2 prosent av hele vaskeranleggets kostende. - - - Med hensyn til det annet punkt kan jeg i alt vesentlig henvise - - - at de omtvistede arbeid er små og enkle arbeid, som ingen fagutdannelse krever. Således forklarte tiltalte bl.a. at hans verksted har fabrikert disse vaskeranlegg i henved 5 år og ialt levert og installert anleggene i henved 200 gårder i Oslo. De forskjellige deler blir fabrikert på verkstedet, hvor bedriften har et stort snekkerverksted, som beskjeftiger 6 mann. Her fabrikeres tredelene til verkstedets maskiner og til tørkerummene. Arbeidet er utført av verkstedets egne snekkere og ingen av disse har håndverksbrev. Det forekommer ofte at snekkerne har med sig verktøi og må tilpasse f.eks. veggene efter høiden under taket der hvor arbeidet skal utføres, men arbeidet må - mener han - betraktes som fabrikkarbeid og installeringen som montasje av hele produktet. Folkene er spesialutdannet til installasjon av disse anlegg. Verkstedet har drevet sitt snekkerverksted siden 1845. Videre forklarte han at de materialer det her gjelder blir kappet i omtrentlige lengder passende til tørkeskapene, men da høidene ofte ikke helt stemmer med tegningene, blir materialene å efterkappe på monteringsstedet. Tiltalte protesterer derfor bestemt mot at man for å kappe noen få bord og spikre dem op på monteringsplassen efter egne tegninger skulde behøve å ansette noen bygg- eller tømmermester. - - -
Jeg antar da overensstemmende med hvad det er fastslått av Høiesterett i lignende saker at tiltalte må bli å frifinne. Jeg henviser i denne forbindelse spesielt til Høiesteretts dom, Rt-1927-1085 og Rt-1930-365, samt Rt-1933-567. - - -
Å betrakte det omtvisted arbeid som ulovlig tømmermannsarbeid, vilde også efter min opfatning betegne et brudd på den historiske utvikling, som kjennetegnes ved maskinenes stadig større og større anvendelse. Jeg innskrenker mig i denne forbindelse til å henvise til en avhandling av dr.jur. Augdahl om grensen mellem industriell frinæring og håndverksdrift, særtrykk av «Norges Industri» nr. 9 for 1936.