Rt-1952-1274
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-11-1 |
| Publisert: | Rt-1952-1274 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | L.nr. 203 B 1952 |
| Parter: | A/S G. Hartmann (overrettssakfører O. Molkte-Hansen) mot Alfred Andersen. |
| Forfatter: | Skau, Nygaard, Dissens: Dæhli |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §181, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Skau, Dæhli og Nygaard.
Nedre Romerike herredsrett avsa vekseldom hvorved Alfred Andersen ble dømt til å betale A/S G. Hartmann vel kr. 10 000,00
Side:1275
med vanlig rente og provisjon samt saksomkostninger kr. 100,00. A/S G. Hartmann påkjæret kjennelsen for så vidt angår saksomkostningene. Selskapet som hadde benyttet prosessfullmektig anførte at der til dekning av rettsgebyr, forkynnelser, reise m.v. var medgått kr. 61,50 således at der til dekning av prosessfullmektigens salær bare var hevet kr. 39,50. Prosessfullmektigen hadde beregnet inkasaosalær på kr. 300,00, og et salær for utarbeidelse av stevning stort kr. 15,00. Resultatet ble derfor at kreditor selv måtte betale kr. 280,00 av utgiftene ved inkassoen. Dette hevdet selskapet var i strid med tvistemålslovens §172 første ledd.
Lagmannsrettens flertall, dommerne Rikheim og Tessem, uttalte:
«Lagmannsretten forstår bestemmelsene i tvistemålslovens §172 første ledd jfr. §176 slik at det bare er rene sakskostnader som det kan pålegges den tapende part å erstatte, dvs. utlegg og honorarer i forbindelse med selve søksmålet. Til slike kostnader kan imidlertid formentlig ikke regnes inkassosalær, hvilket bl.a. fremgår derav at sådant salær også påløper i tilfelle hvor det overhodet ikke kommer til sak. Salærkravet oppstår ved at fordringen går til inkasso og må derfor, som følge av at det foreligger alt før saksanlegget og ikke oppstår i forbindelse med dette, behandles og inntales som et tillegg til hovedkravet, se Alten: Tvistemålsloven 2. utg. 208. I det foreliggende tilfelle har den kjærende part ikke nedlagt påstand for herredsretten om tilkjennelse av inkassosalær. Man finner derfor ikke at kostnadsspørsmålet er avgjort i strid med loven og antar at vilkårene for kjæremål mot herredsrettens avgjørelse således ikke foreligger. Kjæremålet vil som følge derav bli å avvise, jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1949-588.»
Mindretallet, dommer Thune uttalte: «Jeg finner at herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven når den ikke har tatt hensyn til påløpne inkassoomkostninger.
Selv om disse omkostninger etter en streng språklig fortolkning ikke skulle gå inn under begrepet saksomkostninger, så antar jeg at dette begrep etter den rettspraksis som er utviklet ved domstolene i første instans, har fått et annet og mer omfattende innhold enn det rent språklige. Ved Oslo byrett er det fast praksis at en fastsetter saksomkostningene i vekselsaker og uteblivelsessaker under hensyn til at det er påløpet inkassoomkostninger - selv om det ikke er nedlagt særskilt påstand om dette. Denne praksis er så vidt vites eldre enn den gjeldende prosessordning og så godt innarbeidet at det hører til sjeldenhetene at det nedlegges særskilt påstand om inkassoomkostninger. Hvor slik påstand i unntakstilfelle nedlegges, blir dette krav ikke behandlet som et tillegg til hovedkravet, men retten fastsetter saksomkostningene med en rund sum på samme måte som om det ikke var nedlagt særskilt påstand. Så vidt vites er den i Oslo etablerte praksis i stor utstrekning fulgt av landets øvrige by- og herredsretter. Så vel sakførerne som dommerne ved disse retter synes således å være tilbøyelige til å anvende uttrykket
Side:1276
saksomkostninger i en videre betydning enn den som er hevdet av Alten (sitert foran). Den av ham nevnte dom i Rt-1910-643 synes for øvrig ikke å kunne anføres til støtte for hans oppfatning - snarere tvert imot.
Den foran nevnte praksis synes også å ha funnet en slags bekreftelse gjennom de trykte rettsbøker som er utgitt av det offentlige. I skjema nr. 5 som bl.a. inneholder formular for uteblivelsesdom i vekselsaker, er omkostningene spesifisert som protest, porto og saksomkostninger. Inkassoomkostninger er ikke spesielt nevnt til tross for at disse påløper i de fleste vekselsaker. Det er heller ikke holdt opp noen rubrikk for tilføyelse av disse.
Uten hensyn til den rent språklige og juridiske definisjon av begrepet saksomkostninger må det - på bakgrunn av praksis som har utviklet seg - være naturlig å fortolke den kjærende parts påstand om omkostninger for herredsretten derhen at han ikke bare søker dekning for sine saksomkostninger i snevreste forstand, men at han også påstår disse fastsatt under hensyn til partenes inkassoutgifter. Skulle man finne hans språkbruk uheldig, så vil det ikke være riktig å hefte seg ved de ord som er brukt, men gi påstanden en rimelig fortolkning i samsvar med det som fornuftigvis må være meningen med denne og slik at denne også må ansees å omfatte godtgjørelse for inkassoen.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalgs flertall, dommerne Skau og Nygaard uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at det ikke for herredsretten var nedlagt påstand om tilkjennelse av inkassosalær. Utvalget forstår dette slik at det overhodet ikke var fremsatt noe krav om dekning for inkassosalær, således heller ikke som en del av saksomkostningene. Når lagmannsretten under disse omstendigheter har antatt at herredsretten ikke hadde avgjort omkostningsspørsmålet «i strid med loven», kan utvalget ikke se at lagmannsrettens avgjørelse er bygget på noen uriktig lovtolkning. Dette må gjelde enten man ser et inkassosalær som et tillegg til selve hovedkravet eller som en del av de omkostninger som parten har hatt med saken - et spørsmål som utvalget ikke har funnet det nødvendig å ta standpunkt til i denne sak.
Lagmannsrettens kjennelse går ut på avvisning. Begrunnelsen er følgende: «Man finner derfor ikke at kostnadsspørsmålet er avgjort i strid med loven og antar at vilkårene for kjæremål mot herredsrettens avgjørelse således ikke foreligger. Kjæremålet vil som følge derav bli å avvise, jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1949-588.»
Til dette skal utvalget bemerke:
Etter tvistemålslovens §181, 2 kan kjæremål mot en omkostningsavgjørelse erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. I den foreliggende sak hadde den kjærende part erklært kjæremål til lagmannsretten på dette grunnlag. Når da lagmannsretten kom til det resultat at den kjærende part
Side:1277
ikke kunne gis medhold, skulle kjæremålet ha vært forkastet og ikke avvist.»
Mindretallet, dommer Dæhli, uttalte:
«Dommer Dæhli stemmer for opphevelse av herredsrettens dom for så vidt angår dens fastsettelse av sakskostnadene til 100 kroner og for at det blir pålagt herredsretten å fastsette sakskostnadene i samsvar med tvistemålslovens §176 første ledd, på en slik måte at hensyn blir tatt til vanlige satser for prosessfullmektigers utførelse av tilsvarende saker.
Jeg kan i det vesentlige slutte meg til de grunner som det dissenterende medlem av lagmannsretten, byrettsdommer Thune, har gitt. Jeg mener at det, ikke minst når det gjelder en vekselsak, er naturlig og i samsvar med praksis å tilkjenne sakskostnader som er tilstrekkelige til å dekke også prosessfullmektigens nødvendige forberedende arbeid med saken, derunder inkassosalær, og det uten hensyn til om særskilt påstand om tilkjennelse av inkassosalær er nedlagt. Et vanlig inkassosalær er skyldneren i alminnelighet pliktig til å betale så snart fordringshaverens prosessfullmektig har gjort en henvendelse til ham, og det hva enten denne henvendelse skjedde ved brev, ved forliksklage eller på annen måte. Når det kommer til rettssak, blir kravet på inkassosalær avløst av kravet på sakskostnader. Ved fastsettelse av sakskostnadene vil retten under beregningen av prosessfullmektigens honorar etter tvistemålslovens §172, 1. ledd, jfr. §176, måtte ta hensyn til prosessfullmektigens forutgående nødvendige arbeid og til søksmålsgjenstandens betydning. På denne måte vil i alminnelighet et vanlig inkassosalær bli dekket i praksis. Det blir da ikke spørsmål om tilkjennelse av et særskilt inkassosalær i tillegg til det skjønnsmessig ansatte honorar til prosessfullmektigen som sakskostnadene skal omfatte etter tvistemålslovens §176.
I det foreliggende tilfelle er det åpenbart at herredsretten ved fastsettelse av sakskostnadene har beregnet godtgjørelsen til saksøkerens prosessfullmektig til en ren ubetydelighet i tillegg til utleggene. Retten har ikke tatt hensyn til prosessfullmektigens nødvendige forutgående arbeid og hans ansvar i anledning av en sak som gjaldt en veksel på mer enn ti tusen kroner. Etter min mening bør retten ved fastsettelsen av sakskostnadene i alminnelighet ta hensyn til vanlige satser for prosessfullmektigers utførelse av tilsvarende rettssaker.
I en vekselsak må det foreligge helt spesielle grunner for å gjøre en unntagelse fra denne regel.»