Rt-1956-1017
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1956-07-27 |
| Publisert: | Rt-1956-1017 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 196 B/1956 |
| Parter: | O.I. Wennewold (overrettssakfører Olav Ohr) mot A/S Årdal og Sunndal Verk (høyesterettsadvokat Svenn Landgraff). |
| Forfatter: | Holmboe, Kruse-Jensen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, §36, §52 |
Dommerne Holmboe, Kruse-Jensen og Thrap.
Etter forutgående overskjønn og fravikelseskjennelse begjærte A/S Årdal og Sunndal Verk besittelsesoverføringsforretning hos blant andre O. I. Wennevold A/S for så vidt angikk takst nr. 25 a, idet saksøkeren ikke ønsket å få overført eiendomsretten til et særskilt taksert lagerskur. Saksøkte ønsket takstsummen betalt i sin helhet. Under forretningen som ble holdt 8.-9. juni 1954, protesterte saksøkte mot forretningen, men namsmannen tok ikke protesten til følge og besluttet å fremme forretningen. Saksøkte påklaget på stedet denne beslutning og fremsatte samtidig begjæring om utsettelse av fullbyrdelsen inntil namsretten hadde avgjort klagen. Etterat takstbeløpet var deponert hos namsmannen, avga han erklæring om besittelsesoverføringen.
Nordmøre namsrett avviste klagen og Frostating lagmannsrett forkastet under dissens kjæremålet. Den dissenterende dommer Midelfart uttalte blant annet:
«Etter min oppfatning var namsmannen forpliktet til å utsette fullbyrdelsen. Hans beslutning var påklaget før tvangsfullbyrdelsen var avsluttet, jfr. lovens §49 første ledd, og samme paragrafs tredje ledd foreskriver da at namsmannen uten opphold forelegger klagen for namsretten. Denne av loven foreskrevne fremgangsmåte er da ifølge samme lovs §36 til hinder for at namsmannen kan avgjøre om fullbyrdelsen skal utsettes eller ikke. Saken må utsettes til namsretten har sett på den, og det blir i tilfelle namsretten som må treffe avgjørelsen om utsettelse av fullbyrdelsen, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §52.
Når nå namsmannen i strid med loven avslutter fullbyrdelsen vil det etter min oppfatning virke urimelig å forstå tvangsfullbyrdelseslovens §49 første ledd derhen at namsretten nå skal være avskåret fra å behandle klagen.
En slik forståelse vil være ensbetydende med at en underordnet instans har det i sin makt å avskjære at et rettidig innkommet forlangende om overprøvelse av vedkommende instans' avgjørelse blir undergitt en slik prøvelse.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten.
Når tvangsfullbyrdeiseslovens §49 første ledd uten forbehold gir den som er misfornøyet med namsmannens beslutning rett til å klage til namsretten så lenge fullbyrdelsen ikke er
Side:1018
avsluttet, må dette forståes slik at den klagende også har rett til å se sin klage prøvet. Denne rett kan ikke uten særskilt lovhjemmel falle bort ved at namsmannen uten hensyn til klagen avslutter fullbyrdelsen.
På grunn av de tvil som saken har voldt, vil den kjærende parts omkostningspåstand ikke bli tatt til følge.»