Rt-1962-33

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-01-20
Publisert:	Rt-1962-33
Stikkord:	Eiendomsbyrder, Bruksrettigheter, Servitutter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3 B/1962
Parter:	Klaus O. Ler m.fl. (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg) mot Eskild Fremo m.fl. (høyesterettsadvokat Otto Jebens).
Forfatter:	Heiberg, Endresen, Leivestad, Skau, Holmboe
Lovhenvisninger:	LOV-1863-06-22-§7, Skogloven (1863) §6, LOV-1932-02-12-§10, Jordskifteloven (1950)

Dommer Heiberg: Saken gjelder krav fra Klaus O. Ler m. fl. - de nå ankende parter - om avløsning av rett for deres eiendommer til å få brensel i skogene til ankemotpartene, Eskild Fremo m. fl. i Flå.

Gauldal og Strinda jordskifterett avsa den 30. oktober 1957 kjennelse i saken med denne slutning:

«1. Den forlangte avløsningsforretning blir å fremme som bruksordning etter forskriftene i jordskiftelovens kap. 12.

2. Saksøkerne kjennes berettiget til, i den utstrekning deres rettigheter ikke kan tilfredsstilles ved tørt, nedfalt eller avbarket virke, å få utvist friskt virke i de saksøktes skog etter forskriftene i lov om skogvesenet av 22. juni 1863 §6, §7 og lov om skogvern av 12. februar 1932 §10 pkt. a.

3. Eiendommen Nyhus søndre, g.nr. 21, b.nr. 2 i Flå tilkjennes bruksrett i de saksøktes skog. Eiendommene g.nr. 21, b.nr. 1 og g.nr. 21, b.nr. 2 har dog tilsammen ikke krav på mer virke enn det som ville trengs til å tilfredsstille det opprinnelige hele bruks behov.

- - -

Eskild Fremo m. fl. påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett for så vidt angår post 2 og 3 i kjennelsens slutning. Lagmannsretten avsa dom den 17. desember 1959 med denne domsslutning:

«1. Klaus O. Leer, Gunnar Engan, Even E. Leer, Sivert Gråbak, Ivar Borten, Knut Solstad, Ole Stav, Arnt Borten, Erik Nyhus hans dødsbo og Elfrida Nyhus, alle av Flå, kjennes uberettiget til i mangel av tørt, nedfalt eller avbarket virke å hugge friskt virke til brenne i skog tilhørende Eskild Fremo, Ole J. Bolland, Anders A. Bolland, Odd Eidsmo, Ingebrigt Bjørset, Anders Brodahl og John E. Landland, alle av Flå.

2. For øvrig stadfestes jordskifterettens kjennelse i den utstrekning den er påanket.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for stadfestelse av jordskifterettens kjennelse også for så vidt angår post 2.

Lagmannsrettens dom er av Klaus O. Ler m. fl. påanket til

Side:34

Høyesterett for så vidt angår post 1 og 3 i dommen. Det som er omtvistet for Høyesterett er om de ankende parter er berettiget til, i mangel av tørt, nedfalt eller avbarket virke, å hugge friskt virke til brenne i ankemotpartenes skoger, slik som nevnt i lagmannsrettens dom post 1, jfr. jordskifterettens kjennelse post 2.

Det faktiske saksforhold og partenes anførsler fremgår av de tidligere avgjørelser. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt ved Gauldal herredsrett 3 av de ankende parter, 3 av ankemotpartene og 3 vitner. Et av vitnene er ikke tidligere avhørt under saken. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg kommer tilbake til i den utstrekning de etter min mening har betydning for utfallet av saken.

De ankende parter har nedlagt påstand:

«1. At jordskifterettens kjennelse i pkt. 2 stadfestes.

2. At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger ved lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt: Klaus O. Ler, Gunnar Engan, Even E. Ler, Sivert Gråbak, Ivar Borten, Knut Solstad, Ole Stav, Arnt Borten, Erik Nyhus' dødsbo, Elfrida Nyhus, alle Flå, kjennes uberettiget til i mangel av tørt, nedfalt eller avbarket virke å hugge friskt virke til brenne i skog tilhørende Eskild Fremo, Ole J. Bolland, Anders A. Bolland, Odd Eidsmo, Ingebrigt Bjørseth, Anders Brodal og John E. Langland, alle av Flå.

Subsidiært: Klaus O. Ler m. fl. kjennes forpliktet til å nyttiggjøre alt tørt, nedfalt eller avbarket virke og avfall fra hugst på hele det servituttbeheftede skogområde, tilhørende Eskild Fremo m. fl., før de førstnevnte har krav på å få utvist friskt virke til brensel.

2. Eskild Fremo m. fl. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett hos Klaus O. Ler m. fl. in solidum.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det avgjørende spørsmål i saken er etter min mening om de gamle avtaler som de ankende parter bygger sin rett på, må tolkes slik at de tilsier dem en full «husbehovsrett», en full og ubetinget rett til tilstrekkelig ved for sine eiendommer, de såkalte Nerbygdgårder, fra de ankende parters skog, som kalles Skurbygdskogen. Er dette tilfellet, må avtalene naturlig suppleres med en rett til å få utvist friskt virke, dersom utviklingen fører til at skogen ikke lenger som forutsatt gir tilstrekkelig av tørt og nedfall til dekning av behovet, slik som tilfellet var i de påberopte dommer i Rt-1899-492, 1922 331 og 1925 593. I motsatt fall må følgen etter min mening bli at de ankende parter ikke kan tilståes noen annen rett enn den avtalene uttrykkelig tilsier dem, uansett om endrede driftsforhold har ført til at det ikke lenger er tilstrekkelig tørt og nedfall.

Jeg finner det nødvendig først å gå noe nærmere inn på de grunnleggende dokumenter som er referert av lagmannsretten.

Den opprinnelige lagtingsdom av 1708 forkastet Nerbygdgårdenes påstand om almenningsrett, men tilkjente dem rett til å

Side:35

hugge hustømmer, under henvisning til at deres gårder selv var skogløse, at de «udj Minde har nøt og faaed nødwendig Huustømmer at hugge» og at skogen «dertil er god og ofuerflødig, af mange afbarckede Træer som ellers fortørris». Ordlyden tyder nærmest på at det her dreiet seg om en hugst som tidligere hadde vært tillatt som en villighet fra skogeiernes side - jfr. uttrykket «udj Minde» - uten at jeg behøver å komme nærmere inn på spørsmålet. Om vedhugst er det ikke tale i dommen.

Forliket av 1797 - som var resultatet av en rettssak om ulovlig hugst - stadfestet retten til hustømmer etter lagtingsdommen av 1708. På dette tidspunkt var det tydeligvis oppstått knapphet på avbarkede trær, og avtalen ble derfor supplert med en rett til i fornøden utstrekning å få utvist friskt hustømmer til billig pris. Samtidig ble det fastsatt rett til fritt å hugge tørr gran og nedfalne trær til brenneved, og likeså å utnytte «skat eller koller» etter hugst, men bare hvis eierne ikke selv ønsket å benytte dem. Hvorvidt vedhugst har vært drevet også før 1797 fremgår ikke av forliket.

I forliket av 1817, som er formet som et tillegg til det foregående forlik og begrunnet med at dette hadde vært overskredet, heter det i forlikets første punkt: «Vi skal i Forbindelse med forbemeldte Kontrakt afødt xx.xx.1797 have Ret til at tage den fornødne Brændeved forholdsmæssig hos enhver Eier af formeldte Skove uden derfor at erlægge nogen slags Betaling.» I det følgende punkt begrenses retten til ikke å gjelde oppstående trær med bark på. I nest siste punkt henvises om hustømmer til den tidligere kontrakt, med tilføyelse om at intet må hugges som kan tjene til sagtømmer. Siste punkt inneholder bestemmelser for det tilfelle at kontrakten blir overtrådt.

Som lagmannsretten peker på, er den servitutt disse dokumenter hjemler, utformet meget detaljert og nøyaktig, ikke minst når det gjelder vedretten. Det er videre av interesse å merke seg at alle de nevnte dokumenter er blitt til som resultat av tvistigheter - dette i motsetning til de tilfelle som er omhandlet i de nevnte høyesterettsdommer som alle gjaldt tolkning av atkomstdokumenter.

For avgjørelsen av vedrettens omfang er det også av interesse hvorvidt Nerbygdgårdene på den tid retten ble stiftet, hadde tilgang til annen skog. Det er på det rene at i dag har Nerbygdgårdene - unntatt Klaus O. Lers eiendom g.nr. 17 b.nr. 1 - mindre heimskogstrekninger nær elven, vesentlig bestående av or. Videre har alle gårdene i bygden skog i en strekning øst for tvistefeltet. Denne strekning som har vært kalt «Almenningen» lå tidligere i sameie og ble delvis utskiftet i 1860-årene. Den ble før til dels brukt som seterskog, men setrene er i dag nedlagt.

I lagtingsdommen av 1708 er det uttalt at Nerbygdeiendommene er skogløse. Dommen omhandler imidlertid som jeg før har nevnt ikke vedrett, og det kan neppe utledes annet av uttalelsen enn at gårdene ikke hadde tømmerskog. For Høyesterett er som nytt dokument fremlagt en utskrift av en

Side:36

tiendekommisjonsprotokoll av 1802 hvor det for samtlige Nerbygdgårder er anført at de har «Skov til Brænde», eller for enkeltes vedkommende «Maadelig Skov». Videre er som nytt dokument fremlagt en ekstraktutskrift av Matrikelkomitéens forslag av 1866 hvor det på spørsmålet: «Har Eiendommen Skov til Husbrug?» er svart: «Endeel Brænde», «Til Brænde» eller «Til Brænde og Gjerdefang» for alle disse gårder. Jeg må etter dette anse det overveiende sannsynlig at alle de gårder som er tilsagt vedrett, allerede den gang hadde muligheter for å dekke iallfall en vesentlig del av sitt vedbehov fra egen skog eller sameieskogen. Når de allikevel var interessert i å sikre seg rett til å ta nedfall og tørt i Skurbygdskogen, skyldes det sikkert at veden her var lettere å drive frem, samtidig som det for skogeierne ikke var noe offer, men snarere en fordel at skogen ble renset opp.

Under disse forhold har det etter min mening formodningen mot seg at skogeierne har villet binde seg til en full husbehovsrett som skulle kunne utøves uten hensyn til om det fantes nedfall og tørt i tilstrekkelige mengder. Vedretten må sees som et tillegg til den ved Nerbygdgårdene kunne skaffe seg på annen måte. I uttrykket «den fornødne Brændeved» i forliket av 1817 kan jeg ikke legge et motsatt innhold. Det fremkommer i forbindelse med en henvisning til kontrakten av 1797 og inneholder etter min mening bare en gjentagelse av dennes innhold. Samtidig innføres den begrensning at veden skal tas forholdsmessig hos hver eier, noe som kan tyde på at det allerede på det tidspunkt var begynt å gjøre seg en viss knapphet gjeldende.

Etter dette kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å overføre retten til også å gjelde friskt virke, om det ikke lenger i dag finnes tilstrekkelig tørt og nedfall til alene å tilfredsstille rettighetshavernes behov for ved. Var spørsmålet om hvordan det skulle forholdes om en slik situasjon oppsto blitt reist da kontraktene ble opprettet, synes det usannsynlig at skogeierne ville ha gått med på en avtale av dette innhold. Men da har man heller ikke grunnlag for å foreta en omdannelse i denne retning i dag. I så måte ligger forholdene i denne sak helt annerledes an enn i de før nevnte eldre høyesterettsdommer.

Jeg tilføyer at etter det som er opplyst, er retten i de senere år praktisk talt ikke blitt utnyttet fordi det har falt for kostbart med de økede arbeidslønninger og de reduserte vedmengder. Samtidig må det vel antas at behovet i dag er vesentlig mindre enn før på grunn av overgang til elektrisk oppvarming og koking, samtidig som setrene er nedlagt. De begrensede vedmengder som fremdeles trenges har derfor Nerbygdgårdene skaffet seg på annen måte, fortrinnsvis fra egen skog. De problemer som her ville reise seg dersom retten skulle omdannes, behøver jeg etter mitt resultat ikke å komme inn på.

Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett i betraktning av sakens art og den uklarhet den har frembudt i faktisk henseende, i forbindelse med at nye dokumenter av betydning for utfallet først er blitt fremlagt for Høyesterett.

Side:37

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Skau og Holmboe: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Nissen, lagdommer Harald Sund og sorenskriver Alf Glad):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved lagtingsdommen av 7. juli 1708 er gårdene Nyhus, Øvre og Nedre Borten, Ler og Gråbakken som betegnes som skogløse tilkjent rett til til deres gårders vedlikehold å hugge det nødvendige hustømmer i Bollands og Langelands skoger, idet «de og fremdeles end nu nyde ded samme som tilforne uden Vederlaug, alt i Henseende at Schougen dertil er god og ofuerflødig, af mange afbarckede Træer som ellers fortørris naar de ichuns derhoss huer Gang ded behøfuis, søger ded først i Minde og Venschab af OdelssFyeren som dennem ded til nødvendig Brug da iche benegter, naar der ved ingen widere U-pligt af dennem forøfuis, og de neste op til Gaardene ellers beliggende Schouge derved for skaanes». Da det senere oppsto tvist mellom rettighetshaverne og skogeierne om hugstretten ble det mellom partene avsluttet et forlik av 7. februar 1797 «for at ungaa al videre Tvist og Uenighed imellem os i Fremtiden».

Forliket inneholder i punkt 1 bestemmelser om rettighetshavernes bruk av brenneved. Det skjelnes her mellom tørr gran og nedfalne trær til brenneved som rettighetshaverne «frit og uhindret uden at spørge os Opsiddere af Langeland, Bolland og Fremoe» kan hugge i deres skoger, bortsett fra den felles hjemrøsteskog. «Skat og koller» kan de derimot bare tilegne seg etter først å ha spurt skogeierne og under forutsetning av at skogeierne ikke selv vil ha det. Punkt 2 omhandler retten til hustømmer som oppsitterne av Ler, Borten og Gråbakken og Nyhus i overensstemmelse med lagtingsdommen av 1708 skal nyte uten vederlag «af de afbarkede Træer, som maatte i forbemeldte Skove findis og naar der ei længere findes afbarkede Træer i Skoven, skal dog bemeldte Opsiddere til deres Gaarders Leer, Borten, Graabakken og Nyhus's Vedligeholdelse mod billig Betaling i bemeldte Skove nyde og erholde det fornødne Hustømmer uden Vægring af os Bolland, Fremoe og Langlands Opsiddere, saa længe Hustømmer findes i Skoven, og skulde imellem os Dispute opkomme om Billigheden av Tømmerets Priis, skal paa hver Side opnævnes 2 upartiske og fornuftige Mænd, som skal fastsætte den billige Priis paa Tømmeret, hvormed vi paa begge Sider uden Anke skal lade os nøie.»

I et tilleggsforlik av 26. november 1817 erklærer de bruksberettigede Ivar Olsen Borten og Ole Jonsen Leer, som har «overskridt Kontrakten afødt xx.xx.1797 og hugget endeel Træer i Bollands, Fremoes og

Side:38

Langlands Skove og derved paadraget os ansvar»: «a) Vi skal i Forbindelse med forbemeldte Kontrakt afødt xx.xx.1797 have Ret til at tage den fornødne Brændeved forholdsmæssig hos enhver eier af førmeldte Skove uden derfor at erlægge nogen slags Betaling. b) Til Brænde skal vi ikke hugge opstaaende Træer som har Bark paa sig, men selvbarkede Træer som Bar og Bark er affalden og ikke tjenlig til Sav- og Huustømmer, samt Ret til at tage afbarkede Træer som tørret og afbarket (rodløbt) ved Menneskehænder og af Skoveierne, men som før meldt: den Tørgran som er tjenlig til Savtømmer og Huustømmer forbeholder Skoveierne til sit eget Brug. c) Med Huustømmer til vaare Gaardes Vedligehold forholdes efter fornævnte Kontrakt og at intet hugges som deriblandt kan være til Savtømmer. d)....»

Lagmannsretten er vedrørende punkt 2 kommet til et annet resultat enn jordskifteretten. Den i saken omhandlede skogservitutt er gjennom lagtingsdommen av 1708, forliket av 1797 og tilleggsavtalen av 1817 utformet meget detaljert og nøyaktig. Ikke minst når det gjelder vedretten er den beskrevet slik at man neppe kan være i tvil om at partene har ment hva de har sagt som en fastlagt ordning. Et vesentlig trekk i denne ordning er at den vederlagsfrie vedretten uttrykkelig er begrenset til virke som var uten særlig verdi for skogeierne. Man antar at i hvert fall i 1797 lot det til at servitutthaverne ikke så seg tilfreds med den brenneved de kunne finne. Det viste seg derfor nødvendig med en tilleggsbestemmelse om «Skat eller Koller» som servitutthaverne kunne ta i betinget utstrekning. Tilleggsavtalen av 1817, altså relativt kort tid etter, viser at det fremdeles var spenning mellom servitutthavere og eiere, også når det gjaldt brenneved. Likevel ble adgangen hertil ikke utvidet. Tvert om ble det som en ytterligere begrensning tilføyet:

«b) Til Brænde skal vi ikke hugge opstaaende Træer som har Bark paa sig...»

Hermed har partene villet gi uttrykk for en presisering av vedrettens innhold, som i seg selv taler imot at servitutten senere skal kunne utvides til skade for skogeierne.

Lagmannsretten antar videre at selv om adgangen til tørt virke etter 1817 ytterligere skulle være redusert, hva man for øvrig ikke kan anse godtgjort, var i hvert fall i 1817 stillingen den at servitutthaverne ikke var tilfreds med det tørre virke de kunne finne.

Hertil kommer at det etter ordlyden av forliket av 1797 må ansees tvilsomt om vedretten omfattet full dekning av servitutthavernes husbehov, for så vidt som den var begrenset til tørt virke uten vesentlig verdi for eierne.

Under disse omstendigheter kan lagmannsretten ikke finne at de prinsipper for kontraktfortolkning som de nevnte høyesterettsdommer bygger på er avgjørende i den foreliggende sak.

Når det gjelder spørsmålet om Nyhus g.nr. 21, b.nr. 2, som ble utskilt fra hovedbruket g.nr. 21, b.nr. 1 i 1873, er berettiget til servitutten, er lagmannsretten kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten må gå ut fra at parsellens atkomstdokument ikke inneholder noe om spørsmålet. Man antar at det må legges avgjørende vekt på at b.nr. 2 inntil 1938 må antas å ha utøvet retten til å ta ved, i hvert fall i like stor utstrekning som de

Side:39

andre rettighetshavere, uten at det er fremkommet noen protest herimot førenn ved forliksklagen i 1938, som ble behandlet i forlikskommisjonen og henvist til retten, da forlik ikke kom i stand. Som presisert av jordskifteretten kan gården Nyhus g.nr. 21, b.nr. 1 og 2 ikke tilsammen hugge mer i skogene enn til dekning av det tidligere udelte bruks behov, jfr. Rt-1905-76.

Et mindretall, lagmann Nissen er også i punkt 2 kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal i tilslutning til jordskifterettens begrunnelse bemerke:

Lagtingsdommen av 1708 omhandler bare retten til hustømmer, derimot ikke retten til å ta brenne, mens forliket av 1797 omhandler begge slags virke. Forliket fremtrer som et kompromiss, når det i punktet om hustømmer bestemmes at hvis det ikke lenger finnes avbarkede trær, så skal rettighetshaverne kunne kreve friskt tømmer, men mot vederlag etter «billig Priis». Bestemmelsen må åpenbart sees på bakgrunn av den situasjon at det ikke lenger var tilstrekkelig med «Tørtrær» til å tilfredsstille behovet for hustømmer. En slik situasjon forelå øyensynlig ikke når det gjelder retten til å ta brenne av tørre materialer. Heller ikke situasjonen i 1817 kan antas å ha vært slik at det har skortet på slikt virke. At kontrahentene da har begrenset rett til brenneved til sådanne materialer som ikke er skikket til sag- og hustømmer, kan etter min mening ikke berettige til den slutning at det ikke har vært tilstrekkelig av annet tørt virke. Slik som tømmerdriften foregikk på den tid, antar jeg at den må ha levnet tilstrekkelig med sådant tørt virke som rettighetshaverne også etter avtalen av 1817 kunne ta. Sannsynligheten taler for at de har bygget på den forutsetning at dette også ville bli slik i fremtiden. Når det da - hva jeg med jordskifteretten legger til grunn - på grunn av forandret driftsmåte i våre dager ikke levnes tilstrekkelig tørt og avfall til å tilfredsstille rettighetshavernes behov, antar jeg at det vil være i samsvar med den rettsoppfatning som dommene i Rt-1899-492, 1922 331 og 1925 953 bygger på, at rettighetshaverne må ha rett til å få utvist friskt virke i tilfelle av at skogen ikke i sin helhet gir tilstrekkelig av tørt og avfall. Jeg må legge til grunn at Nerbygdingene på de tidspunkter som de gamle dokumenter refererer seg til var skogløse og hadde behov for å få tilfredsstillet sitt gårdsbehov i de servituttbeheftede skoger. - - -