Rt-1957-111
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-01-31 |
| Publisert: | Rt-1957-111 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7 B/1957 |
| Parter: | Statsadvokat Johan Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Gundersen, Schei, Skau, |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §18, §52, §59, Straffeprosessloven (1887) §377, §438, §454, Straffeloven (1902) §67, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §14, Prisloven (1953) |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1918, ble av Drammen politikammer 7. februar 1956 forelagt en bot av kr. 200, subsidiært fengsel i 21 dager, for forseelse mot bestemmelsene i lov om kontroll og regulering av priser m.v. av
Side:112
26. juni 1953 nr. 4 §52, jfr. §18 første ledd, om at det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Grunnlaget for forelegget var at han 4. juni 1954 solgte en brukt Citroën personbil, årsmodell 1938, til B, Drammen, for en pris av kr. 5000, som ble anført å være urimelig høy. Forelegget inneholdt videre pålegg om tilbakebetaling av erlagt overpris med kr. 2400.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken er sendt Drammen byrett til behandling i medhold av straffeprosesslovens §377, 4. ledd.
Byretten avsa 22. september 1956 dom i saken med denne domsslutning: «1. A, født xx.xx.1918, frifinnes. 2. Krav om tilbakebetaling av ulovlig merpris etter prislovens §59 tas ikke til følge. 3. A tilkjennes av det offentlige kr. 375 for utlegg til forsvarer, jfr. strpl. §454.» Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann - byfogden stemte for at A skulle idømmes straff for forsettlig overtredelse av prislovens §52, jfr. §18 første ledd. For øvrig er avgjørelsen enstemmig.
Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen, både for så vidt angår rettens avgjørelse av skyldspørsmålet og spørsmålet om tilbakebetaling av ulovlig merpris. I ankeerklæringen er bl.a. anført:
«Det antas å foreligge feil lovanvendelse når rettens flertall - de to domsmenn - finner at tiltalte har gjort seg skyldig i uaktsomhet og at det derfor er inntrådt foreldelse i medhold av strl. §67. Det fremgår av domspremissene - - - at flertallet feilaktig har vurdert som uaktsomhet at tiltalte har tatt feil i den skjønnsmessige vurdering av om den tatte pris var rimelig, men dette forhold skulle riktig vært vurdert som rettsvillfarelse.
Domspremissene antas å være ufullstendige og delvis misvisende, og ikke å danne tilstrekkelig grunnlag for det resultat rettens flertall er kommet til. - - -
Forutsatt at flertallets anførsel - - - må forståes slik at flertallet subsidiært frifinner på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse, antas det å foreligge feil lovanvendelse.
Retten antas å ha tatt feil når den ikke har tatt til følge kravet om tilbakebetaling av ulovlig merpris etter prislovens §59. Det som i dommen er anført om Bs forhold er ikke tilstrekkelig til at han «må ansees for i vesentlig grad medansvarlig for overtredelsen».»
Når det gjelder straffekravet antar jeg at påtalemyndighetens anke må forkastes. Visstnok kan det ikke oppstilles som vilkår for domfellelse for forsettlig prisovertredelse at tiltalte har vært klar over at prisen var ulovlig (urimelig). Men det må kreves at han har hatt kjennskap til de faktiske omstendigheter som betinger ulovligheten, - i dette tilfelle de feil og mangler ved bilen som måtte føre til reduksjon av prisen.
Side:113
Flertallet i byretten uttaler om dette bl.a. at tiltalte «visste ikke at bilen led av noen feil eller var så slitt at dette skulle betinge lavere pris. Riktignok burde tiltalte forstått at bilen var så vidt gammel og slitt og hadde visse mangler som måtte betinge en lavere pris. - - - Men dette er et uaktsomt forhold fra tiltaltes side som i det foreliggende tilfelle er foreldet etter straffelovens §67 og som tiltalte av den grunn må frifinnes for». Jeg forstår denne uttalelse derhen at flertallet har funnet at de nødvendige subjektive skyldbetingelser ikke foreligger, og antar at det er kommet tilstrekkelig tydelig til uttrykk i domsgrunnene at en riktig rettsoppfatning for så vidt er lagt til grunn.
Etter det resultat jeg her er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på det avsnitt av begrunnelsen som synes å måtte forståes slik at domsmennene subsidiært har frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Det har vært overflødig å behandle dette spørsmål, men det er ikke noen feil i saksbehandlingen som kan lede til opphevelse av dommen.
Byretten har enstemmig frifunnet tiltalte for kravet om tilbakebetaling etter prislovens §59 og anfører som begrunnelse bl.a. følgende: «Han (dvs. kjøperen) må ved sin manglende eller overfladiske undersøkelse av bilen og ved å være med på å gi banken uriktige opplysninger for å oppnå det nødvendige lån sies i vesentlig grad å være medansvarlig for den foreliggende prisovertredelse.» De momenter som her er nevnt, sammenholdt med det som ellers fremgår av dommen, gir etter min mening ikke dekning for byrettens karakteristikk av kjøperens forhold. Jeg kan for så vidt henvise til de i Rt-1955-358, side 1120 og side 1191 inntatte rettsavgjørelser som gir uttrykk for at det må stilles strenge krav til den grad av medansvarlighet som i prislovens forstand skal ansees som «vesentlig». Under henvisning til dette antar jeg at dommen med hovedforhandling må oppheves for så vidt den går ut på frifinnelse for påstanden om tilbakebetaling etter prislovens §59 første ledd, idet det ikke foreligger tilstrekkelig materiale angående kravet og partenes forhold til at Høyesterett kan avgjøre tilbakebetalingskravet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår pkt. 2, avgjørelsen av kravet om tilbakebetaling.
For øvrig forkastes anken.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Schei og Skau: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd K. Høvde med domsmenn Børre Elvestad og Nils Fure Brurberg):
- - -
Side:114
Rettens resultat blir imidlertid etter det som foran er anført at tiltalte frifinnes for straff.
Tilbake står påstanden om tilbakebetaling av ulovlig merpris til fornærmede i medhold av prislovens §59, jfr. lov nr. 3 av 9. juli 1948 §14a. Fornærmede har for så vidt sluttet seg til saken under hovedforhandlingen, jfr. strpl. §438.
Retten er her enstemmig kommet til det resultat at tilbakebetaling ikke bør tilkjennes. For bilen ble betalt kr. 5000, mens taksten av 13. juli 1954 har verdsatt den til kr. 2300. Tiltalte fikk utbetalt kr. 5000, nemlig kr. 1400 kontant av fornærmede og kr. 3600 av Drammens Handelsbank A/S. Når tilbakebetalingskravet er på kr. 2400, ikke kr. 2700 (differansen mellom den pris som ble tatt og taksten), er grunnen den at tiltalte har betalt et avdrag på veksellånet med kr. 300, som da går fra det beløp han har mottatt for bilen.
Etter de foreliggende opplysninger antar retten at ingen av partene har vært i aktsom god tro med hensyn til prisens rimelighet. Tiltalte har ikke undersøkt hva som måtte være rimelig pris, bortsett fra at han stolte på bilforhandleren. Men fornærmede har ikke undersøkt bilen skikkelig. Herom anfører fornærmede at bilforhandler D uttrykkelig nektet ham å prøvekjøre bilen og angivelig sa at «bilen kommer ikke ut av garasjen før kjøpekontrakten er underskrevet». Men da må det bebreides fornærmede at han kjøpte bilen og uten protest gikk med på å betale den forlangte pris. Til dette kommer at det etter forslag av D i kjøpekontrakten ble skrevet at kjøpesummen var kr. 6000 og at kontantbeløpet var kr. 2400, mens alle tre, men derimot ikke banken, visste at kjøpesummen bare var kr. 5000 og at fornærmede bare hadde kr. 1400 til den kontante del av kjøpesummen. Når de satte disse uriktige beløp i kontrakten var det for å oppnå det lån på kr. 3600 som trengtes til restkjøpesummen. Dette beløp ville de ikke kunne oppnå i banken for en bil til kr. 5000. Derfor måtte de til banken oppgi en høyere og uriktig pris, nemlig kr. 6000, og angi at kjøperen skulle betale kr. 2400, idet banken forlanger at minst 1/3 betales kontant. Ved denne manipulasjon kom banken til å yte et noe høyere lån enn den ellers ville ha gjort, slik at det kontantbeløp fornærmede rådet over strakk til for kjøp av bilen. Fornærmede stusset først over forslaget, men gikk likevel med på det og underskrev kontrakten. Selv om tiltaltes opptreden i forbindelse med dette spesielle forhold ikke er bedre enn fornærmedes, antar retten ikke at det under de foreliggende omstendigheter ber tilkjennes fornærmede noe tilbakebetalingskrav. Han må ved sin manglende eller overfladiske undersøkelse av bilen og ved å være med på å gi banken uriktige opplysninger for å oppnå det nødvendige lån sies i vesentlig grad å være medansvarlig for den foreliggende pris overtredelse. - - -
Side:115