Rt-1970-1019

Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:14 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1970-09-11
Publisert: Rt-1970-1019
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 199 B
Parter: Stavanger kommune v/ordføreren (kommuneadvokat Thor Næsheim) mot A's dødsbo (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter: Bendiksby, Heiberg, Roll-Matthiesen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §249, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19a, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §98, Arbeidervernloven (1956) §43, §19A


Dommerne Bendiksby, Heiberg og Roll-Matthiesen.

A, som var blitt avskjediget fra sin stilling som oppsynsmann i Stavanger kommune, reiste sak mot kommunen med krav om erstatning og gjeninntagelse i stillingen etter arbeidervernlovens §43 samt erstatning og oppreisning etter straffelovens ikrafttredelseslovs §19a på grunn av kommunens opptreden i forbindelse med avskjedigelsen. Ved Stavanger byretts dom av 3. september 1969 ble A frifunnet i den straffesak som var reist mot ham for utroskap i tjenesten og bedragerier.

I den sivile sak påsto A, senere hans dødsbo, at kommunen ikke skulle tillates å føre bevis for at A i sin stilling hadde gjort seg skyldig i utroskap. Ved byrettens beslutning av 6. mars 1970 ble A's innsigelse tatt til følge. Etter kjæremål fra kommunen ble beslutningen stadfestet av Gulating lagmannsrett den 22. juni 1970.

Stavanger kommune påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som uttalte:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at det følger av straffelovens §249 nr. 4 litra a at det ikke er adgang til å føre sannhetsbevis for den del av saken som gjelder krav om erstatning og oppreisning etter §19a i loven om straffelovens ikrafttreden, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1968-499.

Derimot finner utvalget, i motsetning til lagmannsrettens flertall, at det ikke er hjemmel for å gjøre den samme begrensning gjeldende for den del av saken som gjelder krav etter arbeidervernlovens §43. Disse krav har et annet grunnlag og er av en annen karakter enn kravene etter lovgivningen om ærekrenkelser, og bevistemaet er et annet.

Den omstendighet at krav på begge de nevnte grunnlag er gjort gjeldende i samme søksmål, kan ikke gjøre noen endring for så vidt og det er ingen hjemmel for med lagmannsrettens mindretall å pålegge saksøkeren av hensyn til bevisførselen å velge mellom de to søksmålsgrunnlag.

De praktiske vanskeligheter lovens regler nødvendigvis må medføre, vil formodentlig i noen grad kunne reduseres ved at forhandlingene deles i medhold av tvistemålslovens §98.»