Rt-1970-1
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-01-10 |
| Publisert: | Rt-1970-1 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1/1970. |
| Parter: | Staten ved Direktoratet for statens skoger (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Snåsa kommune (advokat Inge Kolberg - til prøve). |
| Forfatter: | Stabel, Endresen, Heiberg, Hiorthøy, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: |
(Det er gitt et kort referat av hva saken dreier seg om samt utdrag av voteringen.)
En kongelig oppnevnt almenningskommisjon fastsatte i 1865 grensen for Strinda statsalmenning overfor bl.a. skogeiendommen Finnsås i Snåsa. Det østligste punkt i grensen ble angitt å ligge ved «Korsmæren». I tilslutning til kommisjonens grensefastsetting ble 3 år senere (1868) en grense oppmerket etter ordre av statens skogforvaltning. Grensen ble trukket frem til et punkt i den såkalte Korsmærdalen som fører fra fjellet ned mot Snåsavannet. Snåsa kommune, som senere ble eier av Finnsås, mente i 1959 at grensen var blitt oppmerket galt i forhold til almenningskommisjonens beskrivelse og fikk medhold av jordskifteretten. Jordskifteretten la det østlige endepunkt ca. 500 meter lenger oppe i Korsmærdalen enn der den oppmerkede grense ender. Lagmannsretten kom til samme resultat og gav heller ikke staten medhold i at tvisteområdet var hevdet. Lagmannsretten antok at så vel almenningsstyrets representant i 1868, forstassistent Martens, som alle senere skogforvaltere burde ha undersøkt nærmere hvor grensen skulle gå og at det derfor ikke forelå aktsom god tro. En lagdommer dissenterte og ga staten medhold på grunnlag av hevd. Ved anke til Høyesterett fikk staten medhold.
Førstvoterende i Høyesterett, dommer Stabel, uttalte bl.a.:
«Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Det sentrale spørsmål i saken gjelder plasseringen av det østligste punkt i grensen mellom statsalmenningen og Finnsås. Statens grensepåstand følger helt ut den oppmerkede linje fra
Side:2
1868, mens grensen etter kommunens påstand vil ende ca. 500 meter lenger oppe i Korsmærdalen ved skillet mellom Finnsås og Jørstads utmark og slik at den danner en umiddelbar fortsettelse vestover av grensen mellom gården Jørstad og Roknedalen statsalmenning. Skal spørsmålet løses på grunnlag av almenningskommisjonens grensefastsetting alene, vil det være utslagsgivende hvilket av de to punkter som stemmer best med kommisjonens bestemmelse om at almenningsgrensen skulle gå over «Korsmæren». På samme måte som den dissenterende dommer i lagmannsretten kan jeg ikke finne at kommisjonens grensebeskrivelse gir noe entydig svar på dette spørsmål, selv om den leses på bakgrunn av det omfattende dokumentmateriale som er lagt frem i saken, og som for en stor del forelå også for kommisjonen. Jeg er enig med den dissenterende dommer når han i denne forbindelse konkluderer slik: «- - -Alt i alt gir dette et temmelig diffust billede av grenseforholdene i tiden umiddelbart før Almenningskommisjonens grenseoppgang, og vi har derfor ingen sikre holdepunkter for å finne rede i den uklarhet som kommisjonens egen beskrivelse etterlater. - - -»
Det tidligere nevnte nye dokument i saken - forstassistent Martens's årsberetning for 1868 - tyder sterkt på at denne uklarhet gjorde seg gjeldende allerede i den første tid etter at kommisjonen hadde truffet sin avgjørelse. Jeg finner grunn til å gjengi følgende utsnitt av årsberetningen: «- - -Jeg kom tilbage til Svarva paa Snaasen den 23de, og efterat have hvilt en Dag, hvilket høilig tiltrængtes, reiste jeg den 25de til Strindens Almdg. for at opgaa og udstikke Grændserne for samme. Det befandtes at Mærket mod Findsaas ingenlunde var greit, da Punktet Korsmærren (sandsynligvis Korsmærket) ikke var tydelig nok bestemt da Commissionen var i Almindingen; Hvad der nu kaldtes Korsmæren var en hel lang Dal, i denne Dal fandtes 2 Kors, dannet ved Flere hverandre krydsende Dale, Spørgsmaalet var, hvilket Kors der var det Rette; efter Overenskomst med den tilstødende Eier Helge Finsaas, blev et Punkt midt imellem antaget som det rette Skjellepunkt og Lienen blev derpaa udstukket fra Korsmærket indtil Damstokken, og opførtes en Hjørnemur ved hvert Punkt samt huggedes en Kors i en Landfast Sten midt i Elven ved Damstokken, for at betegne at Mærket er midt i Elven; endvidere- - -»
Når dette dokument vurderes i sammenheng med det faktum at Helge Finsaas aldri protesterte mot resultatet av grenseoppmerkingen, må jeg anse det godtgjort ikke bare at det allerede da oppmerkingen skulle begynne var uklart hva kommisjonen siktet til med «Korsmæren», men også at uklarheten ble brakt ut av verden ved overenskomst mellom skogforvaltningen og Finnsås's eier om hvor grensen skulle ende i Korsmærdalen. Etter omstendighetene synes dette å ha vært en praktisk og rimelig måte å ordne saken på. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å bebreide Martens at han ikke i stedet satte i gang tidkrevende undersøkelser om hva kommisjonen hadde ment med
Side:3
«Korsmæren». Det er vel også tvilsomt om slike undersøkelser ville ha gitt noe sikrere resultat enn hva man kan komme frem til i dag. For meg er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i hvilken grad Helge Finsaas var orientert i terrenget da han gikk med på overenskomsten. Det er under ingen omstendighet noe holdepunkt for å tro at han er blitt villedet av Martens. Finsaas hadde - i motsetning til Martens - vært med på kommisjonens grenseoppgang, og han hadde uttrykkelig vedtatt den fastsatte grense i august 1865. Det bør tilføyes at det i 1868 neppe kan ha fremstilt seg som noe særlig viktig spørsmål om det østlige grensepunkt ble lagt noen hundre meter lenger oppe eller nede i dalen. Det hørte stor skog til Finnsås, og jeg må etter det opplyste gå ut fra at boniteten var relativt dårlig i det høytliggende beltet denne tvist gjelder.
Etter dette må jeg legge til grunn at det omtvistede endepunkt i statens påstandslinje har grunnlag i bindende overenskomst. Det blir for så vidt ikke nødvendig å falle tilbake hverken på almenningskommisjonens grensebeskrivelse eller på hevd eller alders tids bruk.
Det gjenstår imidlertid å ta standpunkt til kommunens subsidiære påstand om at staten iallfall ikke kan kreve mer enn det området som ligger syd for den rette linje mellom endepunktene. Jeg antar at kommunen heller ikke kan høres med dette. Fra statens side er riktignok ikke bestridt at dens påstandslinje - dvs. den i 1868 oppmerkede grense - følger en svak bue og derfor omfatter ca. 350 dekar mer enn grensen ville gjort om den var trukket etter helt rett linje. På den annen side er det erkjent fra kommunens side at buen er så svak at den ikke godt kan konstateres med det blotte øye i terrenget. Avvikelsen er oppgitt å være maksimalt ca. 150 meter over en samlet strekning på henimot en halv mil. På grunnlag av blant annet vitneforklaringer fra statens nåværende skogforvalter på stedet og skogsjefen i Snåsa må jeg ga ut fra at det etter forholdene i 1868 ville vært vanskelig eller umulig å merke opp en helt rett linje i dette kuperte og hellende terreng. Jeg lar det stå åpent om ikke avvikelsen i dette tilfelle er så beskjeden at Helge Finsaas under enhver omstendighet ville vært avskåret fra å forlange den korrigert. Avgjørende må være at det aldri kom noen protest hverken fra ham eller hans rettsetterfølgere før det var gått ca. 100 år etter oppmerkingen, og det til tross for at oppmerkingen var - og er - klar og tydelig for enhver. Vilkårene for grensehevd fra statens side må - antar jeg - ha vært til stede helt fra først av. At Martens eller noen annen på statens vegne skulle ha vært i ond tro med hensyn til oppmerkingens riktighet, er ikke på noen måte gjort sannsynlig.
Det blir da mitt resultat at dom må gis i samsvar med punkt 1 i statens påstand.
I samsvar med punkt 2 i påstanden antar jeg at kommunen også bør dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.
Side:4
Jeg stemmer for denne dom:
1. Grensen mellom Strinda og Tjønndal statsalmenning og gnr. 68 bnr. 1 i Snåsa herred går fra opplagt røys ved Lauva elv hvor damstokken ved Strindmo sag tidligere lå, og østnordøstover i overensstemmelse med oppmerking foretatt i 1868 fram til grensen mot Jørstad gård ca. 500 meter nedenfor almenningsvarden mot Jørstad.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Snåsa kommune til staten ved Direktoratet for statens skoger 15000 - femten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Eckhoff: Likeså.»