Rt-1963-115

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-02-02
Publisert:	Rt-1963-115
Stikkord:	Vegloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1963
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam) mot Trygve Lynne (overrettssakfører Otto Chr. Ottesen - til prøve.
Forfatter:	Heiberg, Anker, Rode, Gaarder, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Toldloven (1824), Lov om Kjøbstaden Tromsø (1851) §19, §58, Lov om Kjøbstaden Tromsø (1851), Lov om bruksrettigheter (1874), LOV-1892-07-06, LOV-1912-06-21-§2, Veiloven (1912) §26, §29, §68, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bygningsloven (1924) §22, Motorvognloven (1926), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§22, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§26

Dommer Heiberg: I sak mellom gårdbruker Trygve Lynne og Staten ved Samferdselsdepartementet avsa Nedre Romerike herredsrett - dommerfullmektigen - 16. november 1959 dom med domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å bringe den av vegvesenet nedlagte avkjørsel til Kjeller gård, g.nr. 31 b.nr. 1 i Skedsmo, i brukbar stand.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Etter anke fra staten avsa Eidsivating lagmannsrett 26. februar 1962 dom med domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens post 1.

I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Trygve Lynne 2000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet én dommer stemte for frifinnelse av staten.

Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Saken foreligger for Høyesterett i en noe endret skikkelse, ved at Lynne med samtykke av statens prosessfullmektig subsidiært har krevet fastsettelsesdom for at han er berettiget til erstatning for at staten har nedlagt den ene avkjørsel fra hans eiendom. Som nye dokumenter er bl.a. fremlagt erklæringer fra kontorsjef Torgils S. Jensen - tidligere avhørt som partsrepresentant for staten - og fra Lynne.

Sakens gjenstand og partenes anførsler fremgår av de avsagte dommer.

Staten har nedlagt påstand om frifinnelse og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Lynne har nedlagt påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes, og Trygve Lynne tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært: Trygve Lynne kjennes berettiget til erstatning for tap av den ene avkjørsel og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:116

Jeg er kommet til at Lynnes subsidiære påstand må tas til følge.

Ved det ekspropriasjonsskjønn som ble holdt sommeren 1956 bl.a. i anledning av utvidelse av riksveien langs Lynnes eiendom, ble som en alminnelig skjønnsforutsetning protokollert: «5. Nødvendig omlegging av private atkomstveger og innkjørsler utføres av vegvesenet. - - -»

Særskilt for Lynnes eiendom ble bl.a. anført i skjønnsprotokollen: «Det er 2 private oppkjøringer til gården. Disse blir berørt av veiutvidelsen, men ifølge skjønnsforutsetningenes post 5 vil nødvendig omlegging av gårdsveiene bli foretatt av saksøkeren. Det oppsto en del diskusjon mellom partene om hvorvidt den ene oppkjørselen kan nedlegges. Det ble enighet om at dette skulle avgjøres partene imellom senere uten at skjønnet tok standpunkt til dette spørsmålet. - Erstatning ytes for avstått grunn og for flytting av gjerdet - - -».

Slik jeg må lese det som ble protokollert under skjønnet, har veivesenet gjennom de oppstilte skjønnsforutsetninger bundet seg til å omlegge begge Lynnes oppkjørsler i den utstrekning utvidelsen av riksveien på dette sted gjorde det nødvendig. Disse forutsetninger har skjønnet for Lynnes eiendom akseptert og lagt til grunn, og det var derfor ikke under skjønnet spørsmål om å tilkjenne noen erstatning for endringer i atkomstforholdene. Diskusjonen om muligheten av å nedlegge den ene av oppkjørslene har partene vært enige om å henvise til senere avgjørelse seg imellom. Noen tvist om dette spørsmål var det, så vidt jeg forstår, ikke på dette tidspunkt, og jeg kan derfor ikke se det som noen prosessuell feil ved skjønnet at det ikke avga alternative takster.

Når da partene ikke kom til enighet om å nedlegge den ene av oppkjørslene, skulle følgen etter dette bli at Lynne kan kreve dem begge opparbeidet. Imidlertid er den nye omstendighet kommet til at veivesenet under arbeidet fant det uheldig å gjenoppta den ene av avkjørslene, da man fant den farlig for trafikken. Veivesenet unnlot derfor først å opparbeide den, og tok senere uttrykkelig det standpunkt at den måtte nedlegges. De oppstilte skjønnsforutsetninger kunne av denne grunn ikke oppfylles, og etter min mening er det ikke lenger under disse endrede forhold aktuelt å gi dom for at begge oppkjørslene skal opparbeides. Jeg er imidlertid enig med den ene av dommerne innenfor flertallet i lagmannsretten, lagdommer Fretheim, i at den ulempe det betyr for Lynne at han på denne måte får avskåret den ene - nyere - oppkjørsel og blir henvist til bare å bruke den annen, må sees som en følge av veiutvidelsen på Lynnes eiendom, og derved av ekspropriasjonen til utvidelsen. Denne ulempe har han krav på å få erstattet.

Om den videre prosessuelle fremgangsmåte skal jeg tilføye: Ved skjønnet bygget man som nevnt på den forutsetning at begge oppkjørsler om nødvendig skulle omlegges, og tilkjente derfor ingen erstatning for ulempe ved tap av oppkjørsel. Denne

Side:117

forutsetning har vist seg å svikte. Det naturlige må da være at det påstevnes et fortsatt skjønn til fastsettelse av den ulempeerstatning Lynne har krav på.

Lynne har også for Høyesterett fått medhold i det som i realiteten er hovedspørsmålet i saken, nemlig hvorvidt staten i dette tilfelle er berettiget til uten videre å nedlegge den ene atkomst til hans eiendom fra riksveien. Han bør derfor tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Trygve Lynne er berettiget til erstatning av staten for tap av den ene avkjørsel til sin eiendom Kjeller, g.nr. 31 b.nr. 1 i Skedsmo.

I saksomkostninger for alle retter betaler Staten ved Samferdselsdepartementet til Trygve Lynne 4000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Gaarder og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jørund Vatsend):

Saksøkeren Trygve Lynne er eier av eiendommen Kjeller vestre, g.nr. 31, b.nr. 1 i Skedsmo. Eiendommen som er en jordbrukseiendom er beliggende inntil riksvei nr. 3 mellom Kjelleholen og Mosesvingen. Fra gammel tid har gårdsveien, som i sin helhet ligger på eiendommens grunn, hatt direkte avkjørsel fra riksveien. Omkring 1920-24 ble det av den nåværende eiers forgjenger foretatt en delvis omlegging av gårdsveien slik at den kom til å følge en ny trasé. Samtidig ble det opparbeidet ny avkjørsel fra riksveien. Den gamle gårdsveien ble ikke nedlagt og eiendommen har således senere hatt 2 avkjørsler fra riksveien. Det er opplyst at omleggingen fant sted for å lette atkomsten til gården, idet den gamle gårdsveien på grunn av jevn og sterk stigning var vanskelig å trafikere med kjøretøy på vinterføre. Den gamle avkjørsel brukes fremdeles i noen utstrekning, men blir ikke holdt åpen om vinteren.

Det er på det rene at opparbeidelsen av den nye avkjørsel fant sted uten at veivesenet ble varslet. Veivesenet, som hele tiden har kjent til avkjørselen, har på den annen side ikke reist innvendinger mot det som ble foretatt, og har heller ikke fremsatt noen innsigelser mot at avkjørselen ble brukt.

Sommeren 1956 satte veivesenet i gang utbedring av riksvei nr. 3 på parsellen Kjellerholen-Mosesvingen. Veien ble samtidig utvidet med 2-3 m bl.a. mot saksøkerens eiendom. Forutgående ekspropriasjonsskjønn til ervervelse av nødvendig grunn, jfr. veilovens §22, ble avholdt den 11. oktober 1955 hvor bl.a. saksøkeren var til stede. I en fremlagt ekstraktutskrift av skjønnsprotokollen har punkt 5 og 6 i de av eksproprianten oppstilte skjønnsforutsetninger følgende ordlyd:

5. Nødvendig omlegging av private atkomstveier og innkjørsler

Side:118

utføres av veivesenet. Det fremtidige vedlikehold er veivesenet uvedkommende.

6. Veivesenet påtar seg for øvrig intet arbeid utenfor den eksproprierte grunn, med mindre det blir nevnt i spesielle forutsetninger.

Under takst nr. 5 som gjelder saksøkerens eiendom er anført følgende:

«Grunnen består av dyrket mark med noe fjellgrunn ved oppkjørselen til gården. Ikke bevokst med trær av noen verdi. Et nettinggjerde på fjellgrunn må flyttes i en lengde av ca. 57 m.

Det er 2 private oppkjøringer til gården. Disse blir berørt av veiutvidelsen, men ifølge skjønnsforutsetningenes post 5 vil nødvendig omlegging av gårdsveiene bli foretatt av saksøkeren. Det oppsto en del diskusjon mellom partene om hvorvidt den ene oppkjørselen kan nedlegges. Det ble enighet om at dette skulle avgjøres partene i mellom senere uten at skjønnet tok standpunkt til dette spørsmålet.

Erstatning ytes for avstått grunn og for flytting av gjerdet...».

Under arbeidet med utvidelsen av riksveien ble den i 1920-24 anlagte avkjørsel avskåret, idet det under utgravningen oppsto en ca. 1/2 meter høy loddrett kant mellom gårdsveien og den lavere liggende riksvei. Da veiarbeidet ble avsluttet høsten 1956 ble det fra veivesenets side ikke foretatt noen utbedring av nevnte avkjørsel, og det er heller ikke senere gjort noe for å sette den i kjørbar stand. Avkjørselen til den gamle gårdsveien ble derimot satt i full stand av veivesenet.

Det er ved senere forhandlinger ikke oppnådd enighet mellom partene om hvorledes det skal forholdes med nevnte avkjørsel. Veivesenet har gjort saksøkeren kjent med at de av trafikkmessige grunner anser avkjørselen for meget uheldig, og at man derfor har bestemt at den skal nedlegges. Saksøkeren har for sin del gjort gjeldende at han må ha rett til å beholde avkjørselen som er den beste av de to. - - -

Saksøkeren har i hovedsaken gjort gjeldende at omhandlede avkjørsel er rettmessig anlagt. Fra eldre tider har det vært gjeldende rett at eieren av eiendom som støter til offentlig vei har lovlig adgang til å legge direkte avkjørsel hvor han vil, og en endring i denne rettstilstand krever positiv lovhjemmel. Slik hjemmel finnes ikke i veiloven av 21. juni 1912 eller i noen tidligere veilov. Saksøkeren har heller ikke kunnet finne at det eksisterer lovregler utenfor veiloven som hjemler veivesenet adgang til å treffe bestemmelser vedkommende avkjørsler, bortsett fra bygningslovens §22 nr. 1 som muligens kan hjemle en slik adgang på steder hvor fylkesveistyret i medhold av denne paragraf har utferdiget reguleringsbestemmelser. Slike bestemmelser er imidlertid ikke fastsatt for det strøk hvor saksøkerens eiendom ligger. At veivesenet uten lovhjemmel i praksis har tiltatt seg en utstrakt kontroll med avkjørsler, og at det på grunn av den trafikkutvikling som har funnet sted nok kan være et behov for slik kontroll, er etter saksøkerens mening omstendigheter som ikke kan tillegges betydning i denne sak. Saksøkeren har brukt veien i ca. 35 år uten innsigelse fra veivesenets side, og veivesenet har nå ikke noe rettslig grunnlag for å kreve avkjørslene fjernet.

Saksøkeren hevder videre at saksøkte under alle omstendigheter må være forpliktet til å sette avkjørselen i stand i henhold til de skjønnsforutsetninger som ble oppstilt under skjønnsforretningen den 11. oktober

Side:119

1955. Han har i denne forbindelse henvist til det ovenfor refererte pkt. 5 i skjønnsforutsetningene. Videre påpekes at skjønnet har gitt erstatning for avståelse av grunn og flytning av gjerde, men ikke for nedleggelse av gårdsveien. Saksøkeren er heller ikke interessert i å trekke inn spørsmålet om erstatning, idet han først og fremst ønsker å beholde den gode avkjørsel som er blitt fratatt ham ved veivesenets fremgangsmåte. I skjønnet er det videre forutsatt at partene ved forhandlinger skal komme frem til enighet om hvorvidt og under hvilke betingelser avkjørselen kan nedlegges. Slik enighet er det imidlertid ikke oppnådd og saksøkte kan derfor ikke ensidig treffe de tiltak som best passer veivesenet. - - -

Saksøkte har hevdet at veivesenet ikke kan være forpliktet til å sette den omhandlede avkjørsel i kjørbar stand, idet den på lovlig måte er besluttet nedlagt slik at saksøkeren nå bare har rett til den gamle avkjørselen. Veivesenet har truffet sitt vedtak herom av hensyn til ferdselen på riksveien. Avkjørselen har virket uheldig trafikkmessig sett, og veivesenet har på den annen side ikke kunnet innse at saksøkeren har noe særlig behov for atkomst til riksveien nettopp på dette sted, ikke minst fordi han har sin gamle avkjørsel i behold.

Beslutningen om å fjerne avkjørselen er således fullt saklig begrunnet, og har heller ingen direkte forbindelse med den utvidelse av riksveien som har funnet sted nylig.

Saksøkte er for så vidt enig i at hverken veiloven eller andre lover inneholder regler som direkte hjemler veivesenet adgang til å nedlegge, omlegge eller føre kontroll med private avkjørsler. Som eier av veigrunnen, jfr. veilovens §26 annet ledd, må imidlertid staten ha full adgang til å treffe de beslutninger og utøve den rådighet som finnes nødvendig for å trygge og fremme den alminnelige ferdsel. Det har da heller aldri vært omtvistet at staten har en slik rett. Veiene skal tjene som ferdselsveier for almenheten, og den enkelte kan ikke gjøre krav på å ha noen særrett eller utøve noen særbruk på veiene. Ferdsel på offentlig vei er en allemannsrett, og etter alminnelig lære kan individuelle særrettigheter da ikke vinnes ved hevd. Den enkelte har heller ikke en slik stilling at han har krav på at en vei forblir uforandret. En vei kan bl.a. omlegges eller nedlegges uten at noen enkelt kan reise innsigelse herimot. Saksøkte har i den forbindelse vist til dommer i Rt-1900-714, Rt-1931-892 og Rt-1899-201, og mener at de samme synspunkter må legges til grunn i denne sak. Saksøkte mener at veivesenet, ut fra de mer generelle rettsbetraktninger som her er gjort gjeldende, må ha lovlig adgang til administrativt å treffe beslutning som vedkommer private avkjørsler når som helst dette måtte vise seg nødvendig av hensyn til den alminnelige ferdsel på offentlige veier. Avkjørslene tjener som individuelle atkomstveier, og ut fra trafikkmessige hensyn må veivesenet her kunne gripe regulerende inn. Avkjørslene tjener således «særbruk» i den enkeltes interesse, og almenhetens rett til ferdsel må gå foran en grunneiers interesse av å opprettholde en avkjørsel som tjener hans særbruk. Noen særrett for den enkelte eier foreligger ikke.

Saksøkte har videre påpekt at veivesenet i lange tider - sannsynligvis fra omkring år 1900 - har ført kontroll med anlegg og omlegging av avkjørsler. Tillatelse til å anlegge avkjørsel blir gitt av veivesenet

Side:120

etter individuelle søknader og på nærmere bestemte betingelser som må vedtas av søkeren. Etter det saksøkeren hevder skaper slike tillatelser ingen rett for søkeren, men betyr utelukkende at det for tiden ikke er noen innvendinger fra veivesenets side mot at avkjørsel omlegges eller etableres. En slik tillatelse er bare ment som midlertidig og må selv om det ikke uttrykkelig er sagt, kunne trekkes tilbake når som helst det måtte vise seg nødvendig. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkerens påstand i saken går ut på at veivesenet skal tilpliktes å sette omhandlede avkjørsel til saksøkerens eiendom i brukbar stand. Han har som grunnlag for påstanden bl.a. henvist til punkt 5 i skjønnsforutsetningen som ble lagt til grunn under skjønnet den 11. oktober 1955. Retten finner imidlertid at nevnte punkt ikke kan ha noen selvstendig rettslig betydning i denne sak. Ifølge saksøktes opplysninger som retten må legge til grunn, er nedleggelsen av saksøkerens avkjørsel ikke et resultat av den foretatte grunnervervelse og veiutvidelse, men skyldes et selvstendig administrativt vedtak fattet av veivesenet - et vedtak som således ikke har noen forbindelse med det som ble forhandlet under skjønnsforretningen. Etter rettens mening kan den rent faktiske omstendighet, at avkjørselen i samsvar med vedtaket er gjort ubrukelig under arbeidet med veiutvidelsen, ikke bringe saken i noen annen stilling slik at veivesenet blot og bart av den grunn i dag er forpliktet til å sette avkjørselen i stand. Det må likeledes være klart at skjønnsforutsetningene ikke kan tolkes slik at veivesenet har bundet seg til for fremtiden å opprettholde de eksisterende avkjørsler, og slik at veivesenets vedtak av den grunn er ugyldig.

Den omstendighet at partene under skjønnsforretningen ble enige om å forhandle videre om spørsmålet vedrørende nedleggelse av avkjørselen, har etter saksøkerens mening den betydning at veivesenet i mangel av oppnådd enighet, ikke ensidig kan gå til nedleggelse. Retten kan imidlertid ikke se at veivesenet - og for så vidt også saksøkeren - herved har fraskrevet seg den rett de ellers lovlig måtte ha til å treffe ensidige disposisjoner med hensyn til avkjørsler og tilhørende atkomstvei.

På den annen side er det en kjensgjerning at veivesenet har avskåret saksøkeren avkjørsel. Såfremt man finner at denne disposisjon er rettsstridig overfor saksøkeren, må man etter vanlige rettsregler kunne pålegge veivesenet å gjenopprette den tidligere tilstand, uten å søke hjemmelen herfor i det som ble forhandlet under skjønnsforretningen den 11. oktober 1955.

Nedleggelse av saksøkerens avkjørsel har funnet sted i henhold til et vedtak som er fattet rent administrativt, og uten tilknytning til noen ekspropriasjon etter veilovens regler.

Avgjørende for sakens resultat må etter rettens mening være om veivesenet herved har foretatt et inngrep i en rettslig beskyttet interesse på en måte som det ikke er lovhjemmel eller annen konkret hjemmel for. At det fra veivesenets side foreligger en forføyning som i dette tilfelle særskilt rammer en enkelt grunneier er hevet over enhver tvil. Nå er det så at en grunneier ofte må finne seg i inngrep fra veivesenets side, idet veiloven av 1912 hjemler en omfattende ekspropriasjonsadgang til

Side:121

veiformål. I dette tilfelle er imidlertid nedleggelsen ikke et resultat av noen ekspropriasjon fra veivesenets side. Saksøkeren har for så vidt ikke hevdet at han vil kunne motsette seg en nedleggelse som følge av ekspropriasjon, og tvisten kan sies å dreie seg om hvorvidt veivesenets vedtak om å nedlegge veien er fattet i lovlige former. Det kan videre bemerkes at etter rettens mening er det for spørsmålet om vedtakets lovlighet unødvendig å ta standpunkt til, om en eventuell rett til avkjørsel har noen økonomisk verdi i relasjon til ekspropriasjonsinstituttet. Om man i en ekspropriasjonssak finner at en grunneierinteresse ikke kan kreves erstattet, så er dette ikke tilstrekkelig til at veimyndighetene rent administrativt kan foreta regulerende inngrep i denne interesse. Når saksøkte således har påpekt at veier kan flyttes eller nedlegges uten at noen enkelt grunneier kan protestere eller kreve erstatning - hvilket for øvrig ikke gjelder absolutt - så er dette forhold etter rettens mening uten betydning for spørsmålet om en rett til å benytte en individuell avkjørsel har slik beskyttelse overfor direkte regulerende inngrep, at de ikke kan foretas uten lovhjemmel eller annen særlig atkomst. Spørsmålet i denne sak blir nærmest om saksøkerens rett til å benytte denne spesielle avkjørsel er en individuell særrett, eller om den må karakteriseres som en faktisk fordel uten noe som helst rettsvern.

Retten kan vanskelig se annet enn at benyttelsen av en avkjørsel i prinsippet grunner seg på en virkelig rett med vern mot vilkårlige inngrep. Denne rett er for så vidt et konkret utslag av den rett som almenheten etter vanlig rettsoppfatning har til atkomstveier til alminnelig beferdede veier og som synes forutsatt i veiloven. Atkomstveiene tjener først og fremst en enkelt eller flere grunneieres behov, og retten til å bruke disse må vel rettest betraktes som en særrett. Avkjørsler over offentlig veigrunn kan neppe uten særskilt lovhjemmel settes i noen annen rettslig stilling, idet en rett til atkomstvei ville kunne bli illusorisk dersom den ikke samtidig ga rett til tilknytning til alminnelig beferdet vei. Av den grunn kan det etter rettens mening ikke være riktig å si at adgangen til å benytte en avkjørsel prinsipielt har sitt grunnlag i et konkret samtykke fra veivesenet. Veivesenets pliktmessige oppgave er å vareta almenhetens rett til ferdsel, men under utøvelsen av sin myndighet kan veivesenet ikke uten lovhjemmel eller annen særlig atkomst gripe inn i tilstøtende grunneiers særretter eller rettsbeskyttede særinteresser, in casu en rett til avkjørsel.

I den foreliggende sak er det på det rene at saksøkeren hittil har hatt 2 avkjørsler til sin eiendom, og en rett til avkjørsel forutsetter ikke at en grunneier derved har adgang til å anlegge så mange avkjørsler han vil fra sin eiendom. På den annen side kan en slik effektiv utnyttelse av atkomstretten ikke karakteriseres som rettsstridig, og det er mulig at saksøkeren har rett når han hevder at grunneiere fra gammel tid har hatt rett til å legge så mange atkomstveier han måtte ønske eller har behov for. Nå er det en kjensgjerning at veivesenet gjennom lange tider - for Skedsmo herreds vedkommende fra omkring år 1900 - har ført en stadig økende kontroll med anlegg av avkjørsler fra private eiendommer, og man må muligens gå ut fra at denne praksis i noen grad har endret den tidligere rettstilstand, slik at retten til å anlegge avkjørsler hvor man ønsker er falt bort. I denne sak gjelder det imidlertid

Side:122

nedleggelse av en avkjørsel som har vært rettmessig brukt i ca. 35 år, og man kan ikke uten videre gå ut fra at veivesenets medbestemmelsesrett ved opprettelse også gjelder ved nedleggelse.

Veilovkomiteen av 1951 har i Innstilling til ny veglov, avgitt i 1957, fremkommet med en del bemerkninger om regulering av private avkjørsler. På side 91, sp. 2, heter det bl.a.:

«All den stund vegloven ikke hjemler en slik regulering, har den vært søkt basert på vegvesenets eiendomsrett til veggrunnen - hvilket dog ikke synes helt logisk underbygd, idet eiendomsretten tillegges vegvesenet for at den skal kunne skape en ferdselslinje til bruk for almenheten, inklusiv de som bor ved vegen. Men likesom f. eks. teleløsning begrunner rett til å stenge vegen helt - men midlertidig fordi teleløsningen er midlertidig - må hensynet til sikkerhet, til effektiv avvikling av gjennomgangstrafikken og til vedlikehold, kunne begrunne rett til å fastlegge mindre absolutte, men til gjengjeld varige restriksjoner med hensyn til avkjørslene...».

Retten finner i det som her er uttalt støtte for det syn at den eneste hjemmel for inngrep fra veivesenets side er den som følger av eiendomsretten til veigrunnen. Denne rettstilstand er utvilsomt utilfredsstillende på bakgrunn av den trafikkutvikling som har funnet sted, men dette gir selvsagt ikke veivesenet myndighet til større inngrep enn de som følger av eierrådigheten over veigrunnen. Det må være lovgivningsmyndighetens oppgave å rette på dette forhold, hvilket for øvrig veilovkomiteen har tatt konsekvensen av og i lovutkastets §50 og §51 foreslått regler om avkjørsler som mer er i pakt med tidens krav.

Når man i denne sak skal bygge på dette noe privatrettslige grunneiersynspunkt, synes det klart at veivesenet ikke ensidig kan påby omhandlede avkjørsel nedlagt. Veivesenet kan etter rettens syn heller ikke når det gjelder spørsmålet om nedleggelse, stå sterkere enn enhver annen grunneier som må tåle en bruksrett over sin eiendom. Større rådighet vil bare kunne følge av restriktive vilkår som vedkommende grunneier har bundet seg til ved anlegg av avkjørselen eller senere. At veivesenet av trafikkmessige grunner har lovlig adgang til ensidig å fastsette «mindre absolutte, men til gjengjeld varige restriksjoner» som skal gjelde generelt for alle avkjørsler, eller spesielt for en enkelt allerede eksisterende avkjørsel, kan etter rettens mening ikke være tilfellet i dag - hvilket for øvrig også synes forutsatt av veilovkomiteen. Ved anlegg av individuelle avkjørsler synes dog veivesenet i egenskap av grunneier å måtte tillates en begrenset adgang til å stille vilkår. Noen slike vilkår foreligger som tidligere nevnt ikke for den avkjørsel som denne sak dreier seg om. Den omstendighet at saksøkeren har 2 avkjørsler kan etter rettens mening i seg selv ikke begrunne et annet resultat. Under alle omstendigheter kunne dette ikke gi veivesenet større rett enn til å stille saksøkeren overfor valget hvilken avkjørsel han ønsket å beholde. Det er imidlertid ikke forholdt slik i dette tilfelle, og saksøkeren har for øvrig hevdet at det er den beste avkjørsel som er nedlagt.

Det kan nevnes at veilovkomiteens utkast til ny veilov i §76 side 1 inneholder en bestemmelse om at når eldre avkjørsler skal flyttes ifølge veivesenets påbud, skal det ytes realerstatning i form av opparbeidelse

Side:123

av ny avkjørsel. Dette synes i det hele å bestyrke det syn retten har lagt til grunn, at en avkjørsel er noe mer enn en «tilfeldig fordel» for vedkommende grunneier i denne relasjon.

Hva angår saksøktes påstand om at saksøkeren ikke kan stå sterkere enn andre som har vedtatt vilkår for anlegg av avkjørsel, finner retten etter det som ovenfor er anført og etter de konkrete omstendigheter i saken, ikke å kunne tillegge dette synspunkt noen betydning. Loven fastsetter ingen regel om at samtykke skal innhentes - bortsett fra veilovens §70 nr. 1 som ikke er påberopt i denne sak, og som for så vidt neppe kunne få noen betydning så lang tid etter. Under alle omstendigheter må veivesenets kjennskap til avkjørselen og godtagelse av at den ble brukt sees som et stilltiende samtykke. For øvrig kan en avkjørsel ikke sammenlignes med de innretninger som omhandles i veilovens §40 hvor samtykke er et lovbestemt vilkår.

Retten er således kommet til at det i denne sak foreligger et inngrep fra veivesenets side i en rettslig beskyttet interesse, og at dette inngrep har funnet sted uten lovhjemmel eller annen særlig atkomst. Da avkjørselen er avbrutt av veivesenet og på veivesenets grunn, må saksøkeren kunne kreve at den på ny skal settes i brukbar stand og hans påstand må således bli å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul H. Vindhol og T. Brun Fretheim og tilkalt dommer, sorenskriver Egil Lund):

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Vindhol og Fretheim - er kommet til samme resultat som herredsretten, men med noe forskjellig begrunnelse.

Lagdommer Vindhol finner det naturlig først å drøfte og avgjøre spørsmålet om veivesenet, som påstått fra statens side, har en alminnelig myndighet til å påby private avkjørsler fra offentlig vei forandret eller nedlagt (flyttet) og bemerker herom:

Det er lite tvilsomt at veiene her i landet opprinnelig hadde «gjort seg selv», men allerede de gamle lover inneholdt bestemmelser av forskjellig art om veiene, herunder om bredde og vedlikehold, se Landsloven, landsleiebolken kap. 43-46. At veigrunnen ble ansett å tilhøre eierne av de tilstøtende eiendommer må vel også uten videre antas, og det må være hevet over tvil at grunneieren kunne anlegge gårdveier og andre private veier med tilknytning hvor som helst. Den første alminnelige veilov for hele landet ble gitt 28. juli 1824, og den ble avløst av veiloven av 15. september 1851, som med visse endringer og tillegg var gjeldende til vår nåværende veilov av 21. juni 1912 trådte i kraft. Jeg nevner dette også fordi det fra statens side i den foreliggende sak er påberopt en praksis som skal kunne føres tilbake til forrige århundre.

Det er ikke mange bestemmelser i loven av 1851 som tyder på noen egentlig endring i den situasjon som hadde eksistert fra gammelt av. I §19 var det riktignok en bestemmelse om at «alle Veie skulle være forsynede med Grøfter, hvor saadanne ikke af Veibestyrelsen ansees ufornødne», men det er lite trolig at man har ment at Veibestyrelsen - selv i de tilfelle hvor grøfter ble ansett fornødne - skulle kunne nekte en grunneier veitilknytning, dersom han var villig til å sørge for at grøftevannet

Side:124

hadde tilstrekkelig avløp under avkjørselen. Jeg henviser for øvrig til en avhandling av Aschehoug i Rt-1879-717 flg., hvor det side 753 heter: «Ved at anlægge en Vei indbyder det Offentlige de tilstødende Grundeiere til at føre sine private Veie did, indrette sine Bygninger og Anlæg derefter», jfr. en tilsvarende anførsel i en avhandling av P. A. Holm gjengitt i Rt-1899-202 flg. (Nevnte anførsel finnes side 203 øverst). Jeg nevner videre loven av 23. mai 1874 som reserverte adgangen til å hevde veirett over annenmanns grunn, når veien «danner en Eiendoms eneste Adkomst... til Alfarvei...», og veilovens §80 (før lov nr. 14 av 27. juli 1896 som avløste enda tidligere lover) om adgang til ekspropriasjon av veigrunn, når det ved skjønn godtgjøres «at veien for vedkommende gaardsbruk eller bosted danner den eneste hensigtsmæssige og nødvendige adkomst til offentlig vei...». Selve meningen og formålet med en vei er jo at den skal skape forbindelse, og det kunne vanskelig tales om veirett over annen manns grunn til offentlig vei, hvis atkomsten til denne kunne nektes ved en administrativ beslutning og endog uten erstatning.

Det er i denne sak fra statens side anført at veienes formål og oppgave først og fremst er å være ferdselsårer for gjennomgangstrafikken. Dette er neppe overensstemmende med eldre oppfatning, jfr. den forannevnte avhandling av Holm, hvor det ( Rt-1899-203) heter:

«Som ovenfor antydet har (Veie) og Gader en dobbelt Bestemmelse:

a) den at tjene som fælles almene Færdselsaarer at lette og fremme Trafiken mellem forskjellige Dele af (Land og) By, og

b) den at tjene de tilstødende Bygninger som Adgang».

At det sistnevnte formål ikke ansåes som mindre viktig har i loven av 1851 §58 (jfr. tileggslov av 6. juli 1892) fått et etter forholdene i dag ganske kuriøst uttrykk, idet paragrafen inneholdt forskrifter om hvorledes «velocipedryttere» skulle forholde seg i forhold til andre trafikanter, bestemmelser som for øvrig i hovedtrekkene ble gjentatt i veiloven av 1912 §68, og som først ble endret samtidig med at vi fikk motorvognloven av 20. februar 1926. Det kan i samme forbindelse nevnes at vår første motorvognlov, som ble gitt samtidig med veiloven (21. juni 1912), i §2 hadde bestemmelser som viser at adgangen til bruk av motorvogn var avhengig av at kjøringen ikke «ansees farlig eller er til særlig ulempe for den almindelige færdsel».

Allerede av de grunner som er nevnt foran kan de 3 tilfelle av tillatelser fra veivesenets side som staten har trukket frem fra tiden 1897 til veiloven trådte i kraft, ikke oppfattes som utslag av en reguleringsmyndighet av hensyn til ferdselen, jfr. for øvrig nedenfor om den påberopte praksis.

Jeg går så over til spørsmålet om veiloven av 1912 har hitført noen forandring, men skal først bemerke at det etter min oppfatning er hensiktsløst å søke noen løsning i spekulasjoner over hvem som har eiendomsrett til veigrunn, eller i begrepsmessige konstruksjoner som allemannsrett og særrett.

Rent bortsett fra at det vel fremdeles kan være veier som til dels er anlagt på strekninger hvor gamle veier hadde «gjort seg selv», har man tilfelle hvor veigrunn er overlatt gratis eller ved avtaler av forskjellig

Side:125

innhold, og selv i tilfelle hvor det før veiloven av 1912 er foretatt ekspropriasjon, kan det vel være tvilsomt om det i alle tilfelle er ekspropriert til eiendom. Dette forhindrer imidlertid ikke at det må ansees som riktig, når Holm innledet sin forannevnte avhandling slik: «Offentlige Veie og Gader er i egentligste Forstand res publicae. De underligger det Offentliges Raadighed og tilhører med en eiendomsartet Ret det Offentlige». (Se også Visli: Ferdsels- og Fløtingsretten side 78, hvor det understrekes at egenskapen offentlig er henført til bruken). Bestemmelsen i veilovens (av 1912) §26 om eiendomsrett for veivesenet til veigrunn m.v., en bestemmelse som for øvrig bare er gitt i forbindelse med ekspropriasjon, influerer ikke på vurderingen. Det er imidlertid tilstrekkelig her å fastslå at det ikke kan trekkes slutninger fra det private eiendomsbegrep eller fra den private grunneiers forføyningsrett.

Det gir neppe heller noen veiledning å drøfte om det for eieren av tilstøtende grunn foreligger en allemannsrett eller særrett når det er tale om veitilknytning til offentlig vei. Fra gammelt av har han hatt adgang til dette, og det er allerede ved høyesterettsdom i Rt-1857-712 fastslått at han ikke uten erstatning for ulemper må finne seg i at hans atkomst blir stengt eller vanskeliggjort, og det selv om det offentlige bare foretar forandringer på sin «eiendomsgrunn», jfr. Holm (Rt 1899) side 204 og Vislie side 84 flg.

I anledning av henvisningen til veilovens §40 innskrenker jeg meg til å bemerke at rent bortsett fra at det ikke er noe som tyder på at paragrafens oppregning - herunder «private broer... og lignende» - er tenkt å skulle omfatte avkjørsler, så taler bestemmelsen bare om at de nevnte innretninger ikke må anbringes uten fylkesveistyrets tillatelse. Derimot sies det intet om at forholdet uten videre og uavhengig av mulige vilkår kan bringes til opphør.

Tilsvarende betraktninger kan anføres når det gjelder den praksis som er påberopt fra statens side. Fra Skedsmo herred er oppgitt 3 tilfelle av tillatelser til å anlegge avkjørsler i tiden 1899-1923 - i tiden 1899-1935 8 tilfelle -, og i ethvert fall i noen av tilfellene må det ha vært spørsmål også om andre forføyninger enn bare å få anordnet avkjørsel.

I rundskriv av 16. mars 1935 fra veidirektøren heter det så at man hadde besluttet å bemyndige overingeniørene til å avgjøre søknader om avkjørselsveier, og at det var utarbeidet skjemaer for erklæringer om vedtagelse av de fastsatte vilkår. Det er mulig at dette kan ha bestyrket og til en viss grad festnet den oppfatning, at veivesenet har en annen og større bestemmelsesrett med hensyn til avkjørsler enn den som kan utledes av loven. Det er imidlertid bemerkelsesverdig - for det første at erklæringene er forutsatt avgitt i forbindelse med tillatelse til anbringelse av avkjørsel, for det annet at det i erklæringene er inntatt bestemmelse om at utstederen forplikter seg til å foreta forlangte endringer og eventuell flytning, og endelig at det som sikkerhet for at endringskravet også kan gjennomføres overfor senere eiere av eiendommen er forutsatt tinglysing av erklæringen. Noen praksis gående ut på at veivesenet har påbudt og fått etterkommet nedleggelse eller flytning av avkjørsler i tilfelle hvor vedkommende ikke har påtatt seg en forpliktelse til det, er overhodet ikke søkt godtgjort.

I det foreliggende tilfelle er forholdet det at den omtvistede

Side:126

avkjørsel ble anlagt en gang i tidsrommet 1920-1924, og at det i ethvert fall inntil 1955 ikke var reist noen innvending fra veivesenets side. Jeg er enig med herredsretten i at under disse omstendigheter har forholdet i ethvert fall stilltiende vært godtatt fra veivesenets side, og at veivesenet ikke hadde noen myndighet til å dekretere at avkjørselen skulle nedlegges eller stenges, følger av det jeg har sagt foran.

Det er imidlertid klart at anlegg, omlegning eller utvidelse av offentlig vei vil kunne avskjære eller vanskeliggjøre atkomsten til tilstøtende eiendom. I så fall vil grunneieren som foran nevnt ha krav på erstatning for sine spesielle tap og ulemper. I det foreliggende tilfelle ble det holdt ekspropriasjonsskjønn i anledning av den planlagte utvidelse av riksveien. At utvidelsen og ekspropriasjonen kunne ha vært basert på en avskjæring av avkjørselen uten ny tilknytning, er muligens riktig. Slik ble det imidlertid ikke forholdt. Så vel skjønnsforutsetningenes punkt 5 som protokollatet i forbindelse med Lynnes eiendom viser etter min oppfatning klart at veivesenet forpliktet seg til på ny å tilknytte begge avkjørsler. Og en ekspropriasjons omfang - eller om man vil: dens begrensning - bestemmes ikke bare av de lovbestemmelser som måtte hjemle ekspropriasjon, men også av skjønnsforutsetningene.

Det er riktig nok at spørsmålet om nedleggelse av avkjørselen var berørt. Herom er det fremkommet følgende opplysninger:

Før ekspropriasjonsskjønnet ble holdt, hadde avdelingsingeniør Aasli i Akershus fylkesveivesen og veioppsynsmann Caspersen overfor Lynne vært inne på spørsmålet om å sløyfe avkjørselen, men Aasli «forsto at Lynne ikke var interessert i nedleggelse». Det kan innskytes at Aasli på dette tidspunkt var forholdsvis ny i veivesenet, og han hadde ikke hørt at spørsmålet hadde vært drøftet internt. Under skjønnet var overingeniør Børseth veivesenets offisielle representant, og det var ifølge protokollen han som «redegjorde for skjønnet og leste opp almindelige skjønnsforutsetninger». Det foreligger intet om at han overhodet nevnte spørsmålet om nedleggelse av den ene avkjørsel. Imidlertid var også ingeniør Aasli og oppsynsmann Caspersen til stede, og under befaringen tok de to sammen med Lynne en avstikker og så på avkjørselen og de ble herunder enige om en ny trasé. Som nevnt må man gå ut fra at overingeniør Børseth ikke nevnte spørsmålet om nedleggelse av avkjørselen, og Aasli og Caspersen gjorde det heller ikke. Caspersen har uttalt at han for sitt vedkommende regnet med at spørsmålet måtte utstå til man fikk oversikt over hvorledes situasjonen ville fortone seg når veiutvidelsen var foretatt. Begge har imidlertid forklart at Lynne snakket om avkjørselen og ifølge Caspersen i den form at han brakte på bane hva som måtte gjøres med den. Hvorledes det nå måtte forholde seg hermed, er de imidlertid enige om at skjønnsbestyreren (lensmannen) avbrøt ham, formentlig under henvisning til at spørsmålene ikke vedrørte skjønnet. At situasjonen for så vidt har vært klar, fremgår etter min mening med tilstrekkelig tydelighet også derav at det ikke engang var tale om alternativt skjønn. Da arbeidet med veien var avsluttet, sa Caspersen til Aasli at han - av trafikkmessige grunner - fant det uforsvarlig å gjøre avkjørselen i stand igjen.

Etter at utvidelsesarbeidet var avsluttet, hadde Lynne et par ganger kontakt med veivesenets folk - han snakket en gang med veisjef

Side:127

Slungaard og en annen gang med avdelingsingeniør Winge - og ga uttrykk for at han syntes det var merkelig at avkjørselen ikke var istandsatt. Han sa også at veivesenet vel ikke kunne ødelegge avkjørselen uten å betale erstatning. Han fikk imidlertid ikke noe klart svar på om avkjørselen ville bli satt i stand eller ikke. Imidlertid inntraff dyrlege Sindings biluhell, og det var under den sak Sinding anla at staten (veivesenet) hevdet at avkjørselen var å anse som nedlagt. En offisiell meddelelse om at avkjørselen var besluttet nedlagt av trafikkmessige grunner fikk Lynne først i et brev av 31. januar 1959 fra veidirektøren til hans advokat. Jeg nevner for ordens skyld at brevet tydelig bekrefter at beslutningen ikke var en integrerende del av ekspropriasjonstiltaket. Det anføres nemlig:

«Som det følger av ovenstående, vil det tilligge vegvesenet administrativt å ta standpunkt til om avkjørselen av trafikkhensyn må bli å nedlegge. At spørsmålet ikke ble avgjort under skjønnet, kan naturligvis ikke føre til at vegvesenet skulle ha bundet seg til foreløbig (eller for all tid, om dette hevdes) å la avkjørselen bestå».

Dette viser at det ikke har noe grunnlag i det som faktisk foregikk, når det fra statens side er hevdet at beslutningen er truffet i forbindelse med grunnavståelse, og man vil fortolke uttrykket «nødvendig omlegging» i skjønnsforutsetningenes punkt 5 og i protokollatet vedrørende Lynnes eiendom som hjemmel for beslutningen om nedleggelse og henvisningen til den annen avkjørsel.

Som allerede nevnt antar jeg at det ikke finnes noen alminnelig hjemmel for at veivesenet uten forbindelse med en grunnervervelse eller forandring av en vei kan påby nedleggelse av en avkjørsel av trafikkmessige grunner. Det er unødvendig for meg å ta standpunkt til om forholdet - separat - kan ordnes gjennom ekspropriasjon. Situasjonen er i ethvert fall nå den at Lynne hadde en avkjørsel som ikke kunne fratas ham ved et administrativt dekret, og at avkjørselen etter skjønnsforutsetningen på ny skulle tilknyttes riksveien, og at denne veivesenets forpliktelse fremdeles består.

For ordens skyld tilføyer jeg at jeg etter dette ikke behøver å ta standpunkt til om skaden er av den art som omhandles i veilovens §29. Her er i ethvert fall ikke tale om noen uforutsett skadevirkning. Det er for øvrig heller ikke antydet fra statens side at Lynne måtte ha krevet erstatning innen 1 år etter at avkjørselen ble avskåret.

Etter det anførte stemmer jeg for at herredsrettens dom stadfestes, dog slik at jeg finner at staten etter tl. §172 første ledd må betale saksomkostninger for herredsretten og etter hovedregelen i tl. §180 første ledd også for lagmannsretten. Omkostningene antas under ett å burde fastsettes til kr. 2000.

Lagdommer Fretheim bemerker:

Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om veivesenet har noen alminnelig hjemmel for å påby avkjørsel fra offentlig vei flyttet eller endret av trafikkmessige grunner, uten at det har sammenheng med avståing av grunn eller forandring av veien.

Vitnet ingeniør Aasli har forklart at han under en forhåndsbefaring for Akershus veivesen noen dager eller uker forut for ekspropriasjonsskjønnet 11. oktober 1955 for å søke å oppnå minnelige ordninger, tok

Side:128

opp med Lynne spørsmålet om å legge ned den ene avkjørselen, men at Lynne stillet seg avvisende. Det er ikke opplyst noe som kan tyde på at spørsmålet hadde vært oppe tidligere. Heller ikke er det opplyst noe om ulykker eller uhell som kunne tyde på at avkjørselen var farlig, slik denne og riksveien var før utbedringen av riksveien i 1956.

Aasli har videre forklart at det under skjønnet var Lynne som først nevnte spørsmålet om nedlegging av avkjørselen. Fra veivesenets side ble det ikke under skjønnet tatt standpunkt til spørsmålet. Som også fremholdt av statens prosessfullmektig i tilknytning til et vitneutsagn (veioppsynsmann Caspersen), antar jeg at dette iallfall delvis skyldtes at man ønsket å se hvordan forholdene ble ved utbedringen av riksveien før man tok endelig standpunkt til om avkjørselen måtte legges ned. Det er opplyst, ble det ikke ved anledningen gitt noen skriftlig beskjed eller måtte legges ned, men det er ikke klarlagt når bestemmelsen ble tatt, heller ikke om veiutbedringen da var utført eller ikke. Etter det som er opplyst, ble det ikke ved anledningen gitt noen skriftlig beskjed eller begrunnelse til Lynne. Veidirektøren sier i et brev av 14. mars 1957 til Lynne at «en er interessert i at denne gårdsveien - som er lite ønskelig for veitrafikken - blir fjernet,...» og i svarbrev av 31. januar 1959 til Lynnes advokat blant annet følgende: «Slik trafikksituasjonen i den senere tid er blitt på stedet, ønsker vegvesenet at atkomsten til eiendommen skal være der den andre avkjørselen er lagt, idet en annen løsning vil være trafikkmessig uheldig.»

Lagmannsretten fikk under åstedsbefaringen påvist hvordan riksveien ved utbedringen i 1956 er blitt utvidet 2-3 meter inn på Lynnes eiendom. Der gårdsveien som kreves nedlagt møter riksveien, er denne dels utvidet ved utsprengning av fjell som må antas å ha skrånet oppover fra riksveien. Skal gårdsveien være tilknyttet riksveien slik denne nå er, må ifølge vitneforklaringer på åstedet avkjørselen sprenges ytterligere inn forat selve tilknytningen skal bli forskriftsmessig. Alt dette vil gjøre oversikten dårlig og bidra sterkt til å gjøre avkjørselen farlig for trafikken. Dertil kommer at utbedring av riksveien har gjort denne egnet for hurtigere kjøring. Det er da også opplyst at det før utbedringen av riksveien var fartsgrense 40 km forbi Lynnes eiendom, men at denne grensen er opphevet etter utbedringen.

Jeg er etter dette kommet til at når veimyndighetene er blitt stående ved at avkjørselen må legges ned av trafikkhensyn, så har det sin vesentlige og nærmeste årsak i at riksveien ble utbedret og herunder utvidet inn på Lynnes eiendom. Lynne hevder at det er til betydelig ulempe for ham å bli henvist til å bruke den gamle avkjørselen som veivesenet vil la ham beholde, og det er da her etter mitt syn tale om en ulempe som følger av at Lynne avsto grunn til utviding av riksveien. Han må etter dette ha krav på at veivesenet ikke stenger avkjørselen uten at dette forhold har vært omfattet av en ekspropriasjon etter §22 i veiloven.

Det som herredsretten har gjengitt fra skjønnsprotokollen for ekspropriasjonsskjønnet av 11. oktober 1955 viser etter min mening klart nok, at skjønnet ikke har tatt i betraktning muligheten av at avkjørselen vil bli stengt, og derfor heller ikke har behandlet spørsmålet om erstatning for mulig ulempe for Lynne ved å bli henvist til den gamle

Side:129

avkjørselen. Veivesenet har ikke krevet alternativt skjønn, men har gjort en avtale med Lynne om å holde spørsmålet om nedlegging av avkjørselen utenfor dette ekspropriasjonsskjønnet. Dermed må en gå ut fra at også spørsmålet om erstatning for ulempe ved mulig nedlegging av avkjørselen skulle holdes utenfor. Og jeg kan ikke forstå avtalen slik at hvis partene ikke skulle bli enige om disse spørsmålene, så skulle veivesenet bare kunne stenge avkjørselen og overlate til Lynne å kreve tilleggsskjønn hvis han mente han hadde krav på erstatning for ulempen. Forholdet går heller ikke inn under §29 i veiloven. Det riktige må være at veivesenet får kreve supplerende ekspropriasjonsskjønn, når nå veivesenet i mellomtiden er blitt stående ved at avkjørselen må legges ned og det ikke har kunnet oppnå noen minnelig ordning med Lynne.

Så lenge et slikt supplerende skjønn ikke er holdt, må veivesenet være bundet av forutsetningene for skjønnet av 1955 til å utføre nødvendig omlegging av begge avkjørslene til Lynnes eiendom, slik at han igjen får atkomst også etter den gårdsveien som nå er stengt. Jeg stemmer etter dette for å stadfeste herredsrettens dom. Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med lagdommer Vindhol.

Mindretallet - tilkalt dommer sorenskriver Lund - er kommet til et annet resultat enn flertallet. Han bemerker: - - -